Professor Stephen Cohen: Ingen vilje fra Washington til å ende den nye kalde krigen

Professor Stephen Cohen er en av dem som lengst har hevdet at den kalde krigen aldri ble ordentlig avsluttet, og at det er amerikanerne som er mest å laste for det. Han har brukt uttrykk som failed crusade, på å beskrive politikken, og han mener den begynte med Clinton-administrasjonen på 90-tallet. Russland ble aldri sett på som en likeverdig partner, deres protester og innsigelser mot amerikansk og vestlig politikk ble aldri hørt, og han har lenge advart om konsekvensene hvis forholdet mellom øst og vest ikke blir bedret, og vennskapet mellom USA og Russland blir mer reelt. Nå er vi kanskje i konsekvensene han har advart om, skjønt, det brede lag av journalister, politikere, kommentantorer og forskere i den engelskspråklige verden er grundig overbevist om at skylden ikke ligger hos USA, men hos Russland.

Kraften i denne motstanden må ikke undervurderes. Det er kanskje den vestlige verdens politiske prosjekt som står på spill, ledet av USA, med vakkert snakk om demokrati og menneskerettigheter, men med en bagasje som viser at de edle prinsipper blir satt til side om andre politiske mål står på spill. I Ukraina blir det presentert som om det er en vestlig, liberal og demokratisk side som står i mot en russisk, korrupt og udemokratisk kultur, og ingenting Ukraina sier eller gjør ser ut til å rokke ved denne overbevisningen. I Syria er det nesten absurd så begrepet «den moderate opposisjonen» har festet seg, og blir brukt om ekstremister som filmer hvordan de setter alawitter i bur og kjører dem til bombemål for å bruke dem som levende skjold. Det er amerikanerne og britene som har skapt IS, men det er russerne som blir beskyldt for å «forverre situasjonen» når også de deltar i bombingen.

Så langt har russisk bombing ført til langt mer synlige og positive resultater enn den amerikanske. Russerne har også fått samlet sammen de viktigste aktørene til forhandlinger, og fått blant annet Iran og Saudi-Arabia ned ved samme bord. Hva er det egentlig USA har fått til, så lenge de har holdt på med bombing, militær opplæring og finansiering? Og hva er det egentlig de har gjort? Hva er målene deres?

Stephen Cohen har så godt som hver uke i nærmere to år hatt en ukentlig oppsummering av verdenssituasjonen og forholdet mellom USA og Russland, sammen med programleder John Batchelor. Nå sist var han sint. I et program som på nettsiden til the Nation blir kalt Washington Appears to Reject the Opportunity to End the New Cold War with Russia kan vi høre antydninger til at både han og programlederen blir lite grann oppgitt og opphisset, og for første gang av det jeg har hørt snakker Cohen to ganger videre for å fullføre når Batchelor vil ha avbrudd for reklamen.

Hva som gjør Cohen så opprådd er at det i Ukraina ikke er samsvar mellom bildet som tegnes av landet og den faktiske situasjonen landet er i. Nå feilet parlamentet nettopp i å få gjennom en lov mot diskriminering, og den feilet fordi Ukraina er et like homofobisk land som Russland. Dette var en lov EU krevde å få gjennom for å videreføre arbeidet med Visumfrie reise og tettere integrering, men som Cohen formulerte det, var motstanden mot homofile sterkere enn støtten til EU. Med i denne historien må at jeg i dag så nevnt at loven var kommet gjennom likevel, i en ny avstemning. Så kan man lure på hva som har gjort at dusinene med parlamentsmedlemmer som har skiftet mening har kommet på andre tanker.

NATO-landene har fått satt i hodet på egen befolkning at Russland er stort og truende og ekspansivt, og at særlig de baltiske landene er utsatt, og må beskyttes. Totalt nonsens, i følge Cohen, han tok filteret fra munnen i denne sendingen. Det er forsvarsdepartementet i USA og NATO-ledelsen som leder an i dette prosjektet, eller hva det skal kalles, og Cohen spør velformulert om det skyldes ideologisk overbevisning eller om det er ønsket om høyere budsjetter. I hvert fall gjør det verden farligere, med store våpeninvesteringer, utplassering av nytt mannskap og nye baser, og hyppige militærøvelser. I den forbindelse minner Cohen om øvelsen i 1983, den som nesten førte til atomkrig, og som førte til at en republikansk hauk som Ronald Reagen endret politikk, og retorikk.

Også i Norge er det et argument som lett går hjem, «de baltiske landene har grunn til å frykte»,

 

Kontantstøtte og bankbytte

I dag er det 11. november, dagen da den tyske kapitulasjonen under første verdenskrig ble undertegnet i en jernbanevogn i Frankrike. Tilfeldigvis hørte jeg siste del i en foredragsserie om første verdenskrig akkurat i dag, og tilfeldigvis var denne episoden også spilt inn 11. november, noe foredragsholderen gjorde oppmerksom på. Jeg koblet imidlertid ikke før jeg hørte på BBC, som også hadde en sak om den store krigen.

For meg begynte dagen litt senere enn vanlig, etter en litt urolig natt fra den lille. Det var helt lyst ute da jeg våknet, og straks stod opp. Jeg hadde planlagt å bake brød, men vi har så mye annen mat liggende, og som må spises, at jeg slo det fra meg. Min kone Olia laget pizzadeig i går kveld, og i dag formiddag laget hun selve pizzaen. Helt vilt for en konservativ nordmann, pizza midt i uken, midt på dagen.

Så var det ut med lille Irina. På veien sjekket jeg postkassen, og der lå brev egnet til å glede: Vi er tildelt kontantstøtte!

Kontantstøtten var mye lettere å søke om og få innvilget enn pappapermisjonen som voldte oss store problemer i fjor. Det vanskelige var å huske at vi var kvalifisert. Det er ikke mange påminnelser om det rundt omkring, påminnelsene går på at vi må huske å søke barnehageplass, noe vi foreløpig ikke er interessert i, siden jeg uansett er i permisjon. Det var rent tilfeldig jeg plutselig husket det ved kjøkkenbordet her om dagen, at det var noe med kontantstøtte, og et raskt søk på nettet viste at vi er kvalifisert som bare juling.

Det gjelder ikke om annet enn at barnet er mellom 1 og 2 år, og at det ikke går i barnehage. Da har man rett på 6000 kroner i måneden. Det er sure penger å gå glipp av. Søker man ikke, får man ingenting. Søker man for sent, kan man få tilbakebetalt for 3 måneder. Vi var en måned for sent ute, og får tilbakebetalt for oktober.

Selve søknaden kunne vi gjort elektronisk om vi hadde hatt Bank ID. Det får vi når vi nå skifter bank, men i stedet for å vente, sendte vi søknaden av gårde på gamlemåten. Opp til postkontoret, 11 kroner i porto. Ulikt permisjonssøknaden var søknaden enkel både å finne og fylle ut, det er navn og adresse, fødselsdato og personnummer, og så krysse av for at barnet ikke er i barnehage eller oppholder seg i utlandet. Alt får plass på en drøy A4-side. Ikke noen problem i det hele tatt.

Barnehageopptakene er i august, så hvis vi vil ha Irina i barnehage til neste år når jeg er ferdig med permisjonen, vil vi ikke få utbetalt kontantstøtte for månedene august og september. Ellers vil vi få fullt, og vi har heller ikke bestemt oss for om vi vil ha henne i barnehage til neste år heller.

Bankbyttet gjør vi fordi det som en gang var å regne som et frynsegode, lån i pensjonskassen, nå er blitt en belastning. Statens pensjonskasse har for tiden en rente på 2,7 %, Danske bank som vi skifter til, har så vidt over 2 %, effektiv. Det begynte med regjeringsskiftet, da de blå på høyresiden overtok gikk rentene i pensjonskassen straks opp, mens markedsforholdene gjorde at rentene i vanlige banker gikk ned. Siden har det tiltatt, og nå har gapet blitt for stort og vært der for lenge til at jeg vil ignorere det lenger.

Det er litt irriterende, for jeg var ganske godt fornøyd med banksystemet jeg hadde, lån i pensjonskassen, pengene i Skandiabanken. Nå havner alt i Danske bank. Foreløpig ser imidlerid betingelsene så gode ut at det ville være dumt å ha det som vi hadde det, bare fordi vi var «vant til det».

En pussig erfaring med bankbyttet var at jeg måtte opp på postkontoret for å legitimere meg. Sammen med brevet fra NAV om innvilget kontantstøtte var et brev fra Danske bank om noe jeg måtte hente på postkontoret. Jeg trodde det var visa-kort (eller Mastercard, som jeg nå får) eller bankbrikke, men nei, det var bare å ta med meg passet og legitimere meg. Jeg fikk utlevert et brev der det stod at jeg nå hadde «legitimert meg». Litt pussig, selvsagt, all den tid jeg dagen i forveien hadde vært i Danske banks filialer i Sandnes sentrum, og legitimert meg der også. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor personalet på Europris skal være mer å stole på når det gjelder legitimering enn bankens eget personale, og håper at denne tungvinte og dumme måten å gjøre tingene på ikke er noe som skal vare lenge.

Men jeg fikk jo en fin tur med lille Irina i vognen. Og jeg hadde uansett planer om å legge rusleturen vår til Vagleskogen denne dagen, ta en liten langtur på en lite mil. Postkontoret ligger i det vi før kalte Regnbuen, jeg har mange minner derfra, og en smak i munnen fra et godteri jeg pleide kjøpe der, det var ikke noen sak å legge en ekstra sløyfe på turen for å få med meg det. Det var midt i sovetiden til Irina også, etter å ha vist pass og fått ordnet med det, satte jeg Irina på en liten lekeplass i nærheten, så hun sovnet straks hun var ferdig der. Da kunne jeg ta foredrag om første verdenskrig på ørene, og høre de to siste programmene fra serien der.

Noen lenker, artikler og kommentarer siden sist…

På ny har dagene mine vært fylt av andre ting, og jeg har ikke funnet tid til å skrive blogg, tross det har vært mye å skrive om. Jeg begynte på, men fikk ikke fullført en post om det ukrainske lokalvalget som det allerede begynner å bli noen uker siden nå. Den håper jeg å få ferdig til i morgen, og vil uansett ikke poste før den er skrevet i mål. Svar på hengende kommentarer vil komme etter det. Ved siden av det har Russland fått sin største flykatastrofe med flyet som falt ned i biter over Sinai-ørkenen, med mye som tyder på at de var utsatt for et terrorangrep, der noen antagelig fikk smuglet en bombe om bord før avreise fra flyplassen i Egypt, og nå i går smalt nyheten om systematisk doping i russisk friidrett. Sammenlignet med de andre tingene som foregår i verden i dag ser det nokså puslete ut, men mediedekningen er enorm, som den alltid er når det gjelder sport, og skandaler i sporten.

Denne posten skal handle helst om Ukraina, og verdenssituasjonen som har oppstått over krisene og konfliktene der. Jeg vil begynne med det som vel best kan kalles et leserinnlegg fra Neil Clark, en skribent for vår tid: selektiv, manipulerende og partisk. Han skriver mye for mediehuset som nå kaller seg RT, tidligere Russian Today, et av flere prosjekt fra den russiske stat på å servere verden engelskspråklige nyheter fra et russisk perspektiv. Det er hva det meste av den vestlige verden inkludert flere flittige kommentatorer avviser som «russisk propaganda», men det skiller seg ikke nevneverdig ut fra tilsvarende amerikanske prosjekt som Voice of America, Radio Free Europe/Radio Liberty, eller Soros-prosjektet Hromadske TV, for å nevne noen få. Felles for det store flertallet av dem som slenger ut om «russisk propaganda» er at de ikke følger med på russisk mediedekning i det hele tatt, verken på russisk – som de ikke kan, eller på engelsk, som de ikke gidder lese. De nøyer med å stole på alle andre som deltar i koret om den altomfattende russiske propagandaen, og avviser de som forsøker å balansere bildet med å hevde at også de er en del av den. Jeg snakker av erfaring.

Tilbake til innlegget fra Neil Clark. Det heter «Meet the unpeople», og er skrevet i karakteristisk stil fra Clark, manipulerende, selektivt og partisk, perfekt for å bli delt på sosiale medier og forsterke overbevisningen til de som allerede er overbevist om hvordan verden henger sammen. Denne er ikke skrevet for å gå inn i noen diskusjon, for å prøve argumenter, eller for å foreslå alternative tolkninger til de mange begivenheten han tar opp. Det er typisk RT, og et legitimt argument mot dem, de poster aldri innlegg og artikler som går i mot hovedsynet deres. Det er alternativ til mediedekningen ellers i verden, aldri alternativ til sin egen dekning. Clark får mange innlegg postet. Han passer godt den redaksjonelle linjen, han er vestlig, har skrevet for britiske medier (deriblant the Guardian), og får dermed større troverdighet enn enhver med et russisk navn.

Poenget i innlegget til Clark denne gangen er at de såkalte demokratiforkjemperne i vestlige land lett overser og ignorerer de i andre land som ikke deler deres syn. Det gjelder også når disse folkene i andre land og regioner utgjør flertallet der de kommer fra, og i følge de samme demokratiske spillereglene de såkalte demokratiforkjemperne vil kjempe for, skulle få viljen sin, og makten. Begrepet «unpeople» lar seg ikke lett oversette til norsk, «umennesker» har vel en litt annen betydning, i begrepet til Clark ligger slik jeg leser det også en mening av «folk som ikke finnes». Som eksempel på slike «unpeople», eller «ikke-folk», ramser Clark opp syrerne som støtter Assad, iranerne som stemte for Ahmadinejad, hviterusserne bak Lukasjenko, ukrainerne mot EuroMaidan, russerne for Putins parti Forente Russland eller kommunistpartiet, og nå sist britiske Labour-medlemmer som stemte for den nye lederen, Jeremy Corbyn. Blant flere.

Det er åpenbare innvendinger mot innlegget til Clark, og måten det er skrevet på. I mange av tilfellene han ramser opp er det ikke rettferdig kamp mellom kandidatene ikke-folkene støtte, og dem de såkalte demokratiforkjemperne heller vil ha. Hviterusserne støtter Lukasjenko fordi han ikke lar andre slippe til. Det må gå an å kritisere Chavez i Venezuela (en annen Clark nevner), uten å mene at de som støtter ham er ikke-folk. Men skrevet på måten det er gjort treffer innlegget til Clark en nerve, som gjør at det blir flittig delt og lest av de som har fått nok av det de oppfatter som det vestlige establisementets arroganse. I Ukraina er det vanskelig å argumentere mot ham. Der ble med Maidan-demonstrasjonene EU-vennlige og pro ukrainske ukrainere plutselig hele landet, og befolkningen som var i mot EU og for Ukrainas russiske identitet ble diskvalifisert fra å være meningsberettiget. Dette stakk mye dypere og var mye mer alvorlig enn en konflikt mellom et demokratisk EU og et ikke-demokratisk Russland, selv om det var slik konflikten ble fremstilt hos oss i vest, med det resultat at de som ikke støtter riktig side ender opp med å være «ikke-demokrater».

Mon det.

En av de som i Ukraina har skrevet mot Maidan-revolusjonen er journalisten og forfatteren Oles Buzina. Jeg må skrive «har skrevet», for han er skutt nå. Han ble myrdet på åpen gate i Kiev, midt på lyse dagen, utenfor sin leilighet i Sjevtsjenko-distriktet i sentrum av Kiev. Det er slike ting som gjør at også jeg kommer i tvil om ikke Neil Clark er berettiget i sin sterke retorikk i leserinnleggene sine. For dette var en journalist som ble drept til øredøvende taushet i hele den vestlige verden. De som refererte drapet, bagatelliserte det ved å legge inn attributtet den pro-russiske journalisten Buzina, slik alle opposisjonspolitikerne som ble drept og mystisk døde på samme tid, ble kalt pro-russiske, og også de som ble drept i brannen i Odessa 2. mai i fjor var pro-russiske demonstranter. Buzina ble drept for meningene sine. Morderne er selvsagt ikke tatt, mordet knapt etterforsket, i likhet med alle andre mord og voldelige overgrep mot pro-russiske ukrainere. Øverland fullførte ikke verset sitt om det er lett å tåle inderlig vel uretten som ikke rammer en selv, og sine meningsfeller. Når meningsmotstandere og ikke-folk blir rammet, er det kanskje like greit. For å si det så sterkt som det er.

Nina Kouprianova er en russisk (?) kvinne med en universitetsgrad fra universitetet i Toronto, i følge henne henne selv. Hun har opprettet en blogg med det formål å oversette tekster på russisk til engelsk, for med det å gjøre dem kjent for et større publikum. Hun har oversatt noen av tekstene til Buzina, for eksempel denne om SS divisjonen Galicia, en bloggpost som har en fin innledning fra Kouprianova selv, om Buzina og om mordet på ham. Her er et annet eksempel på Buzinas tekster, denne er fra 2011, og handler om den kontroversielle frigjøringshelten eller forræderen, Stepan Bandera, og diskuterer daværende presidents Janukovitsj’ beslutning om å frata ham tittelen «helt av Ukraina», gjennom rettssystemet, og ikke ved en egen erklæring. Innlegget inneholder stygge bilder det ikke skulle være nødvendig å poste, døde og mishandlede fra andre verdenskrig. Men teksten er illustrerende for hva man blir drept for i dagens Ukraina, og hvor umulig landets historie er å bli enig om for landets egen befolkning.

Til sist vil jeg poste en kommentar fra en gammel kjenning, Leonid Bershidsky på Bloomberg view. Han har skrevet et innlegg han har kalt: Ukraine is in danger of becoming a failed state, til stor fortvilelse for Ukrainas ennå innbitte forsvarere. Problemet er at fakta taler for seg selv, og at det nå kanskje begynner å bli på tide å skifte fortegn på «venner» og «fiender» av Ukraina. De som er «venner» må se realitetene i øynene, det nytter ikke å insistere på at landet «er på rett vei» og at det nå er «nye tider» når det er altfor åpenbart at Ukraina er på vei mot undergangen og at de nye tidene er akkurat de samme som de gamle. Bershidskys artikkel er bare en av mange som peker på problemene. Også i Ukraina selv pipler det frem tekster av folk som ikke blir drept, og som påpeker at alt nok ikke er som det skal være og som det blir hevdet det er. Maktbalansen mellom president Porosjenko og statsminister Jatseniuk fungerer slik at de har delt inn politikken i «interesseområder», der hver får drive for seg selv, og ikke blir forstyrret av den andre. Porosjenko er også den eneste i Ukraina som blir rikere, i hvert fall den eneste oligarken, og det skyldes at bedrifter og banker som går konkurs eller mister lisensen, blir overtatt av eller gir fra seg lisensen til bedrifter og banker Porosjenko er tilknyttet. Snart to år etter Maidanprotestene mot korrupsjon og vanstyre er ingen store fisker arrestert og/eller dømt for denne korrupsjonen, eller vanstyret, og både korrupsjonen og vanstyret fortsetter som før. Det er ingen forskjell.

Mer om det kommer når jeg får postet innlegget om det ukrainske lokalvalget 25. oktober.

Travel uke i permisjon

Klokken er litt over åtte. Rundt omkring er folk på jobb, det er mandag og hverdag, men jeg sitter ved stuebordet med kaffekoppen. Endelig med noen minutter for meg selv. Posten om Ekstrem oppussing ble avbrutt under arbeid, det samme er en viktig kommentar til posten med ganske annet innhold, Forbannede Ukraina. Barnet våknet, og så har det gått i ett, hele helgen.

Fredag satte vi bort lille Irina til tante Tone på Klepp stasjon. Sånt har blitt så mye greiere nå, som jeg har bil. Jeg kan kjøre ut selv, og trenger ikke bli hentet, gå til fots, eller ta toget. Min kone Olia er makeløs når det gjelder oppussingen, uredd og kvikklært, men noen planker er fysisk umulig å sette opp alene. Da må jeg være med. Torsdagen var en svært stressende dag, da vi forsøkte å gjøre det mens lille Ira sov. Tidspresset gjorde at ting ble feil, og vi kom egentlig ingen vei. Det er plankene på undersiden det er snakk om, de som henger ut fra taket på langveggen.

Jeg vil alltid gjerne ha meg en kaffekopp eller to når jeg er på besøk hos Tone og familien, de har så god kaffemaskin, og det er koselig å snakke litt, ikke bare slenge fra seg barnet. Vi har mye å snakke om, ny bil, Olias utdannelse og ingeniørbransjen, lille Irina, oppussing. Også Tones familie pusser opp, men de gjør det innvending, på loftet. Litt synd var denne koselige praten tid jeg ikke hadde. Det var mer å gjøre på huset vårt, enn tenkt.

Før vi kunne gå i gang med underplankene måtte vi nemlig feste et dekke over asfaltplatene der Olia nettopp hadde etterisolert. Det viktigste var å få platene på plass, så glavaisolasjonen var beskyttet. Men når regnet kommer er det viktig også å platene beskyttet. Olia var i gang med det da jeg kom hjem, og i vindstille vær hadde hun kanskje klart det alene. Nå blåste det kraftig. Og det tok lang tid, selv når vi var to.

Om kvelden skulle jeg på en sjelden fest, bedriftslaget, og halv seks skulle onkel Torben ha bilen. Så klokken fem var det slutt. Da manglet det også fem planker, eller så. De stresser Olia, disse plankene, for før de er på plass, kan hun heller ikke spikre opp plankene på selve veggen. Men det var umulig, Tone måtte gi fra seg Irina og kjøre hjem. Jeg måtte se til barnet, og gjøre meg selv klar for festen. Klokken litt over seks ble jeg hentet.

Fest tar jeg på alvor. Det er skikkelig. Bedriftslaget har også spilt over evne, særlig etter jeg gikk ut i permisjon, kan man si, og kunnet vunnet hele serien, slik Scott kunne vært første mann på Sydpolen om han ikke var blitt nummer to, som vi også ble. God mat, hummer, standsmessig, og rikelig med øl i landlige omgivelser på Garnes, klart man ikke skriver blogg lørdag morgen, da.

Vi prøvde å få opp noen planker, imidlertid, og jeg gikk runden rundt Stokkalandsvannet, som vanlig. Jeg hadde med kaffekoppen fra lørdagsfrokosten, selv om det gikk mot kveld og mørknet etter hvert. Irina har forholdsvis nylig lært å gå, og jeg vil gjerne lære henne å like å gå langt, så hun får allerede spasere store deler av turen selv, i eget tempo, som er langsomt. Ofte går hun i helt andre retninger enn dit vi skal, også. Alt er jo interessant og nytt for henne, ennå har hun ikke kommet dit at det er verdt å gå noe sted for å se noe mer interessant. Hvor som helst vi stopper, finner hun noe å pusle med. Om det er gresstrå langs veien, en kvist, eller jord eller steiner på bakken.

Et av glansnummeret til vårt skjønne barn, årsaken til permisjonen, grunnen til at jeg kan sitte her med kaffekoppen, og ikke på jobb, med en annen topp, er å immitere lyden til sauen. Det er det samme på norsk og russisk, og hun skjønner det når hun ser tegninger, bilder og levende sau, og hun kan ordet på norsk og både hannsau og hunnsau på russisk. – Bæ, sier hun, og siden det er godt med sauer heromkring, kan vi alltid legge opp turen slik at vi får sett noen. Denne gangen fikk vi til og med sett to stykker bli hentet. Det var traktor og greier, mye som skjedde. Irina stod pal ved gjerdet og stirret. Dette var store greier, sauer, som ble hentet. BÆ!

Mot slutten av runden var det helt mørkt, og jeg la turen opp til det nye byggefeltet på Sørbø, for å se om det var noen som hadde pyntet fint til Halloween. Halloween er ikke min høytid, festdag, jeg er ikke med på den, men jeg la likevel altså turen opp til husene, i stedet for nede ved vannet, mot slutten. Plutselig husket lille Irisjka at det var en lekeplass der, ganske utrolig, for det var mørkt, og vanskelig å se, men hun gråt litt og klaget, ville tydelig ut av vognen, og løp mot lekeplassen da hun fikk lov til det. Det er en slik liten kvadratisk trampoline der, lagt ned i bakken, som de gjør det nå for tiden, noen steder. Den liker hun godt.

Etter en stund kom det flere, et lite barn på hennes alder, og to foreldre. Jeg er alltid glad for at Irina møter andre barn, siden hun er hjemme med meg, og ikke går i barnehage. Jeg er en utmerket far, men kan aldri erstatte jevnaldrende lekekamerater og konkurrenter, hun må finne ut av det med andre også, ikke bare voksne foreldre som vil henne alt vel, og ordner alt så godt vi bare kan. Foreldrene til dette barnet snakket med aksent, jeg tenkte de var fra Danmark, men da den lille gutten kastet noe grus på Irina, fikk han kjeft på tysk.

Det var veldig koselig. Jeg sa at Irina var halvt ukrainsk, eller halv russisk, alt etter hvordan man ser det, det har jo blitt litt vanskeligere nå, og vi fikk veldig god kontakt. Også barna lekte godt, han var ett år og ti måneder, og hadde aldri løpt etter noen sånn som han nå løp etter Irina, sa foreldrene. Moren var som både jeg og Olia veldig språkinteressert, og snakket i hvert fall polsk og fransk, i tillegg til tysk og norsk, som var flytende. Det lille barnet het Theo, og vi håper det kan bli en fremtidig lekekamerat, i hvert fall de gangene det faller seg slik. Også Olia likte veldig godt at Irina hadde sjarmert tyskere, en tysk venn var mer enn godtatt. Uansett hvordan man snur og vender på det, har nye folk i landet ting til felles vi som alltid har bodd her ikke har del i.

Olia, mirakelet, monterte de siste plankene, mens jeg var ute med Irina, eller serverte henne middag. Tålmodigheten tok slutt. Hun gjorde det selv om det var umulig.

Søndag var premiedagen. Da reiste Irina og jeg i Elektro til Sælandskogen, for første gang litt langt for å komme i skikkelig terreng. Sæland ligger godt ute på Jæren, ut mot Undheim, forbi Lye og til høyre om man kommer den veien, veien Ålgård – Bryne til høyre, om man kjører motsatt. Det ligger ved Taksdalsvannet, og det er flere bekker og små elver som renner ned til det. Det er gammel Eikeskog, originalskogen, som den var her på Jæren, før det meste ble dyrket jordbruksland. Her er det skikkelig.

Irina sovnet på veien, noe som betydde at hun fikk gå mye selv på selve turen. Vi hadde også rikelig med niste, heldigvis, og spiste hele tiden. Vi stopper ved broer, stubber, greiner, gran, og ved vannet. Der ville Irina gå ned til det, og fikk lov. Hun ville også gå uti, men fikk ikke lov, siden hun ikke hadde gummistøvler. Det varslet også ulykke slik hun likevel gikk uti så langt hun kom, bøyde seg ned etter steiner, styrte og romstrerte. Plask! – så ramlet hun så lang hun var, ansiktet ned. Heldigvis drakk jeg ikke solbærtoddy eller spiste sjokolade eller noe sånt, jeg kunne plukke henne opp med en gang, ingen problem for Ira med litt vann, som det heller ikke er noe problem for faren.

Vi fortsatte.

Oppover langs elven var det vanskelig for Irina å gå alene, så der bar jeg henne litt, eller hadde henne i bæremeisen. Opp gjennom skogen ble det helst varmt, og på toppen fikk vi en glansstund i kveldsstol. Der spiste vi resten av matpakken, tok all tiden vi trengte, var til solen dukket ned bak fjellet.

Så var det å komme seg hjem. Irina i bæremeisen, sovnet raskt. Jeg kunne ta på øretelefonene, og høre et program fra In our time, denne gang om den kinesiske mur. Den varte akkurat til vi kom tilbake til bilen. Alt var akkurat som det skal være, denne turen.

Og hjemme hadde Olia jobbet med huset. Kledning var på vei opp kortveggen ut mot hagen. Hun kunne ikke ta så mange vegger, siden vi ikke hadde tilstrekkelig med musebånd, og hun var litt ergerlig på seg selv, som ikke hadde fått gjort mer. Dog skal det sies at denne veggen var den høyeste, og vanskeligste. Vi ser nå også ende på det, ting kommer på plass, blir som det skal være, i stedet for at det alltid er mer og mer som blir revet ned. Nå kommer det opp, på plass. Det er deilig.

I dag skal vi ut og kjøpe musebånd. Kanskje skal vi kjøpe noe mer verktøy. Det er store planer. Værmeldingene antyder fortsatt finvær, veldig bra for oss, og for huset, som ikke har godt av regnvær før alt forsvaret er på plass. Jeg har skrevet ferdig denne posten, og rekker kanskje å sjekke opp flere, før barnet våkner, og alle tingene på ny er – i gang!