Gode og dårlige nyheter fra en verden i forandring

Det er klimatoppmøte på gang i Paris om dagen. Jeg tenkte en stund at dette kom til å gå dårlig, verdens statsledere har andre ting å tenke på, og enda så viktig disse møtene i Paris er, så har de litt vanskelig for å trenge frem i nyhetsbildet i en dramatisk verden. Det lovet ikke godt at franskmennene forbød demonstrasjoner i forbindelse med arrangementet, og begrunnet det med terrorfaren etter 13. november.

Kanskje var pessimismen og den dempede oppmerksomheten det som skulle til. I hvert fall er signalene fra klimamøtene mye mer positive enn på lenge. De franske arrangørene gjorde sammen med andre arrangører også noe smart ved å la hvert land komme med sine klimamål på forhånd, i stedet for å la dette være gjenstand for forhandlinger. Det var også lurt å la statslederne komme inn først, og holde fine taler, i stedet for å la dem komme til slutt, når alt skulle være ferdigforhandlet, som det aldri har blitt. Kanskje kan også dagens statsledere og toppolitikere klare å bli enige om noe, også når det gjelder en så vanskelig og motsetningsfull sak som klimaendringene og den menneskeskapte globale oppvarmingen.

Her i Rogaland er det spesielt å skrive disse ordene akkurat i dag, som vi i sørfylket har de verste oversvømmelsene i manns minne. For å kjøre fra Stavanger til Kristiandsand må man kjøre om Haukeli, Egersund har evakuerte hus, Kvinnesdal har hus som er tatt av elven. Med min lille datter gikk jeg selv tur langs vår lille Figgjoelv, som var større enn jeg noen gang har sett den, men som ikke er truende for hus og hjem. Kanskje har også dette noe med at det virkelig kan gå mot en forpliktende klimaavtale nå i Paris, mange land og mange steder opplever endringene allerede, gjennom uvanlige og dramatiske værfenomener. Sånt gjør inntrykk.

Det er veldig mange problemer med den avtalen som eventuelt måtte komme. Det tjener bare til det beste at det ikke er så mye oppmerksomhet rundt disse problemene, det gjelder å få på plass et rammeverk. Så kan man ta for seg problemene, litt og litt. Sånn synes jeg hele den internasjonale storpolitikken skal utformes. Det har vært en tendens de siste årene at man har ønsket litt for mye, litt for fort, og man har ikke vært så gode til å justere målene når de viser seg å være urealistiske, eller uoppnåelige.

Her kan Syria, Ukraina og de fleste av landene landene som var med i det som ble kalt den arabiske våren fungere som eksempel. Det er ikke lett å gå fra dysfunksjonelt autoritært styre eller kvasidemokrati til vestlig inspirert statsstyre med vestlige verdier i løpet av en kort «revolusjon», det er kanskje ikke engang mulig. Kanskje må man ta små skritt om gangen. Reformer, ikke revolusjon.

Jeg vil være veldig fornøyd med en avtale i Paris, som ikke er perfekt, men som er en start. Det ser det ut til at jeg vil få oppfylt.

Den største bekymringen jeg har er at det skal bli væpnet konflikt mellom verdens stormakter. Det er en bekymring jeg deler med få, tross konflikten på noen måter allerede er her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet. Det var en villet handling, det var ikke noe uhell. Man kan diskutere om det russiske flyet virkelig krenket tyrkisk luftrom, som tyrkerne hevder, og om det i så fall var riktig å skyte det ned, som NATO offisielt mener det var, her finnes sterke meninger på begge sider. Det er imidlertid udiskutabelt at dette har drastisk forverret forholdet mellom de gamle fiendene Russland og Tyrkia, og at tyrkerne har blitt atskillig mer forsiktige med å krenke gresk luftrom og tyrkisk luftrom, slik de har hatt for vane. Plutselig er det et tyrkisk fly som blir skutt ned, eller et fly fra et annet NATO-land. Da har situasjonen eskalert enda et hakk.

Konflikten i Syria har i elementer i seg som allerede gjør det til en verdenskrig. Et stort antall av verdens stormakter tar del i den, hele Europa, Nord-Amerika, Midt-Østen, Russland, stormaktene i Midt-Østen har satt svært mye på spill, og satt seg i en posisjon det ikke er lett å rygge vekk fra. Saudi-Arabia, Tyrkia og Iran er i direkte konflikt, med Saudi-Arabia og Iran er det nesten eufemisme ikke å kalle det krig, siden de også utkjemper en lignende kamp i Jemen. Den nye enheten man ikke engang klarer å få satt et skikkelig navn på, Den islamske staten, er veldig langt i fra å være en stormakt. De satser på å klare seg uten venner i verden, er så vidt jeg vet ute av stand til å produsere sine egne våpen, og er avhengig av illegal handel med land og mellommenn det er merkelig liten oppmerksomhet om hvem er, de kan bare eksistere så lenge de virkelige stormaktene har andre mål det er viktigere å oppnå, enn å bekjempe dem.

Jeg vet ikke dette. Men fra alt jeg leser og hører, lar jeg meg ikke overbevise om at noen av maktene i konflikten egentlig har som hovedmål å få stanset IS. Gulfstatene, Tyrkia og den vestlige alliansen har heller arbeidet for å få fjernet Assad, bak i tid finnes det videoklipp av Obama som uttaler denne rekkefølgen, først Assad, så IS. Det er også minst en amerikansk tenketank som har uttalt at forholdene for fred i Syria nå ikke ligger til rette, siden den eneste som kan garantere for denne freden er den syriske statsmakten, opposisjonen er ikke sterk nok. Russland, Iran og de andre vi i Vesten effektivt har gitt merkelappen «røverstater» (i motsetning til det etablerte uttrykket «moderat opposisjon», som gjelder de som bekjemper Assad, mens de som bekjemper regimet i Kiev, Ukraina, er «separatister» og «terrorister», helt motsatt sånn det blir beskrevet i Russland, der motstanderne av Assad er terrorister, motstanderne av Kiev er nettopp det, motstandere av Kiev) vil nok heller først og fremst behold Assad, eller et annet vennligsinnet regime, og da er ikke Is den største trusselen.

Heller ikke denne posten ble skrevet ferdig som den skulle. Min kone kom ned, og ville ha meg til sengs, noe jeg selvfølgelig gikk med på. Noe av poenget skulle være at deler av konfliktene er ute av kontroll. Det er folk med tunge våpen i hånd som styrer begivenhetene. Vi har vennet oss til å diskutere, argumentere. For tiden er det mange som heller bare setter i gang, skyter, bomber, terroriserer, man får beveget sakene mer på den måten. Det er veldig farlig. Det var det jeg ville si.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s