Dans makabre i det ukrainske parlamentet

Det var en spesiell dag for Ukrainas statsminister, Arsenij Jatseniuk, i går. Han er ferdig med en årelang immunitet, han har vært fredet, og det samme har posisjonen hans. Statsministeren i Ukraina har vært beskyttet, slik at regjeringen kan få arbeidsro. Beskyttelsen har riktignok knaket i sammenføyningene, særlig Odessas merksnodige guvernør og tidligere president i Georgia, Mikhail Saakashvili, har vært tildels svært utilslørt i sin kritikk av korrupsjonen i Ukraina, og Jatseniuks rolle i den. Støtten Jatseniuk og hans ennå nyopprettede parti har hatt i det ukrainske folket, har også forsvunnet, om man skal stole på meningsmålingene. Jatseniuk har hatt mer støtte internasjonalt, særlig blant demokratene i USA, enn han har hatt i Ukraina. I dag var også dagen han skulle holde en tale i parlamentet, om regjeringens arbeid det siste året. Det var en tale han hadde grunn til å grue seg til, all den tid det er ytterst få som synes regjeringen hans har gjort noe særlig godt arbeid, og det heller ikke er mye regjeringen kan vise til å ha fått til. Så det lå an til å bli en dårlig dag for den etter hvert plagede Jatseniuk, og om det lå an til å bli ille, skulle det bare bli verre.

Jeg har vært i mot Jatseniuk og hans regjering omtrent fra dag én. Det være seg om det var den midlertidige overgangsregjeringen som ble dannet etter Maidan-protestene, eller regjeringen han dannet etter det ekstra parlamentsvalget som ble holdt høsten 2014. Jeg har vært i mot måten det skjedde på. Den tidligere statsministeren, Janukovitsj, ble jaget bort, og mens partiet hans var i oppløsning, kuppet opposisjonen parlamentet, og det ble raskt holdt et presidentvalg og deretter et parlamentsvalg, før det russisk-vennlige østlige og sørlige Ukraina hadde fått bygget opp et troverdig alternativ. Dette kunne vært akseptabtelt, om bare den nordvestlige delen som overtok, hadde forsøkt å komme resten av landet litt i møte. Det har mildt sagt vært en mangel. Særlig med Jatseniuk i ledelsen.

Av alt jeg har fulgt med på Jatseniuk har jeg aldri sett ham vise en kjærlig eller menneskelig følelse, aldri sagt noe medmenneskelig, aldri vist forståelse for den andre sidens synspunkt. Karakteristisk er reaksjonen hans da Russland annekterte Krim, kort etter han og hans parti (han var den gang en del av Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko, men han brøt ut og dannet sitt eget parti til parlamentsvalget i fjor, ganske typisk for Ukrainas skiftende allianser og manglende partitradisjon) var kommet til makten. I stedet for å henvende seg til befolkningen på Krim, og ønske dem tilbake, så henvendte han seg til den nasjonalistiske delen av Ukraina, og forsikret seg om at alle de skyldige skulle «finnes» og «straffes». Befolkningen i Donbass ble kalt «separatister» og «terrorister», etter mordbrannen i Odessa gikk han hardt ut mot politiet «som ikke hadde stanset protestene tidligere». Det er Jatseniuk som vil ha en mur på grensen mellom Ukraina og Russland, og han vil kjøpe gass fra Europa, heller enn fra Russland. Om det er dårlig forhold mellom Ukraina og Russland etter alt som er skjedd, trengs en kar som Jatseniuk for å gjøre det verre. Filmklipp og artikler fra før han ble kjent også i den vestlige verden tjener heller ikke til hans fordel. Han er sterkt nasjonalistisk, men også dette kan han legge vekk om det tjener egen karriere.

Akkurat i dag synes jeg imidlertid han ble dårlig og urettferdig behandlet. Rett nok har regjeringen hans få resultater å vise til, særlig i kampen mot korrupsjon, som skulle være selve fanesaken i Ukrainsk politikk etter Maidan-revolusjonen. Den kampen ser ikke ut til å komme noen vei. Protestbevegelsen fra Maidan ble snart en kamp mot Russland og alt russisk, heller enn en kamp mot det ukrainske vanstyret. En rekke antirussiske lover er vedtatt, 70 år med Sovjetstyre blir visket ut av historien med metoder som bringer Ukraina tilbake til Sovjettiden de vil vekk fra. Gater og byer skifter navn, historiebøkene skrives om eller brennes, symboler og meninger blir forbudt, russiske varer, tjenester og kultur blir boikottet, alt mens det vakre i den ukrainske kulturen forsvinner i en støyende og motbydelig nasjonalisme. Korrupsjonen får fortsette som før.

Det har imidlertid ikke vært så lett for Jatseniuk og hans regjering å få gjort så mye med det, selv om de hadde villet. De som kritiserer ham, er ikke det spor bedre selv. Det ukrainske, politiske systemet er gjennområttent, og det blir ikke friskt om man skifter ut en side av den politiske maktkampen med en annen, slik man innbilte seg med Maidan. Jatseniuk er statsminister, men han mangler personlige midler, og er avhengig av «sponsorer» som det best kalles i våre dager, «patroner» var et bedre navn i Romertiden. De ukrainske mediene kontrolleres av oligarkene. For å få TV-tid, og gjøre det bra, er man avhengig av oligarkenes velvilje. Man står rimelig hjelpeløs om oligarkene bestemmer seg for å finne en annen dukke å styre. Jatseniuk har manøvrert bra, og fått opparbeidet seg støtte både i deler av den ukrainske eliten, og i USA og andre vestlige land, men han har aldri egentlig vært likt av folket. Han har med det ingen maktbase å true eliten med. Så om han virkelig hadde forsøkt å ta opp kampen mot korrupsjonen og annen kriminalitet i det ukrainske maktapparatet, så hadde han blitt fjernet med en gang.

Ingen statsminister, ingen regjering, ingen president, kunne fått skikk på Ukraina med de forholdene som er i landet nå. De laget en ny konstitusjon etter Maidan, sjekk Wikipedia for selv å finne ut hvilket nummer i rekken, de har for vane å lage nye konstitusjoner og «starte på nytt» i det landet der. Denne gangen var det etter det som ser ut til å være amerikansk rådgivning, et forsøk på å balansere makten mer mellom president og parlament. Presidentmakten til gamle Janukovitsj hadde vært for stor. Men den nye grunnloven i Ukraina har ført til lite annet enn at president Porosjenko, parlamentet og regjeringen blokkerer hverandre, slik at ingen har noen egentlig makt, og ingen er i stand til å få til noe. Det blir verre av at Ukraina er en del av den slaviske kulturen også Russland er en del av, der kompromiss er svakhet, og viser du svakhet, blir du knust. I dagens forhold er det helt lammende for ukrainsk politikk, for ukrainsk økonomi, for Ukraina som land. De er ikke i stand til å samarbeide med seg selv en gang. Om Russland og Putin ønsker å ødelegge for Ukraina, som så mange hevder de vil, trenger de bare vente å se, Ukraina ødelegger seg helt greit selv, gjennom indre stridigheter og eget vanstyre. Russland har rappet med seg Krim. Tross all dritten Kiev og ukrainske nasjonalister har funnet på for å lage livene vanskelig på Krim, og enda så vanskelige forholdene for Russisk økonomi har blitt etter lav oljepris og sanksjoner, så snakker vestlige journalister med befolkningen på Krim, og finne folk som er fornøyde. Det er vanskelig å finne folk som er fornøyde i det øvrige Ukraina, som sier levekårene nå har blitt bedre, at det er lettere å leve.

Forrige gang det var «revolusjon» i Ukraina var i 2004, Oransjerevolusjonen. Den var atskillig mer legitim, Januovitsj hadde jukset i valget, rivalen Viktor Jutsjenko var blitt forgiftet. Det ble holdt nyvalg, og det vant Jutsjenko og de oransje, klart. Også den gang var det optimisme, særlig hos oss i vest, men optimismen forsvant snart, da heltene Jutsjenko og Julia Timosjenko snart føk i tottene på hverandre, og ingen ringere enn Janukovitsj ble hentet inn igjen for å bli statsminister, i Jutsjenkos presidentperiode. Det ble holdt omvalg, og det ble endret på konstitusjonen. Det er vanskelig å holde helt oversikten. Ved neste ordinære valg, i 2009, forsvant Jutsjenko helt, og Timosjenko tapte for Janukovitsj. Den tidligere skurken var tilbake som president. Timosjenko ble satt i fengsel, for å ha forhandlet frem en gassavtale med Russland, «som var lite fordelaktig for Ukraina». Janukovitsj var en udugelig president, selvfølgelig, men hans oppslutning var ikke i nærheten av å falle så mye som den til Jutsjenko gjorde, og han var vel selv i Maidan-dagene mer populær enn president Porosjenko er nå. Det som er for utrolig til å være sant er hverdag i Ukraina. De bisarre historiene gjentar seg.

Det har lenge vært kjent at det er sterke gnissninger mellom blokken til statsminister Jatseniuk og blokken til president Porosjenko. De har etter beste evne forsøkt å glatte over det litt, for eksempel ved å la Jatseniuk delta liksom på lag med Porosjenko i lokalvalget, der Jatseniuks parti var for lite til å ville risikere å stille selv. Men det har vært noen direkte konfrontasjoner, særlig fra Saakashvili, som er Porosjenkos mann, utpekt av ham, til å være guvernør i Odessa. Jatseniuk har nok sett med gru at Saakshvil har fått arrangere «konferanser» og «foredrag», der han har greid ut om korrupsjonen i det ukrainske maktapparatet, særlig den Jatseniuk har vært en del av. Det betyr at veldig sterke krefter truer Jatseniuks posisjon.

Så skal han holde denne talen i dag, i det ukrainske parlamentet, Verkhovny rada, på høydene langs ved Dnjepr, i Kiev. Han er dyktig i det politiske spillet, det er det som har brakt ham der han er. Han var en gang en slags Wonderboy, kom til makt veldig tidlig, etter ukrainske forhold. Så han vet hva han kan si, og ikke, han kjenner reglene. Han vet også at talen blir filmet, og vil havne på nettet. Han vet at regjeringen har lite å forsvare seg med, at den har fått til lite, men at de som kritiserer den heller ikke har fått til mer. Han vet at salen som hører på ham, er full av gribber. Når det gjelder korrupsjon, sier han at det ikke er regjeringens arbeid å gjøre noe med, at det kan ikke regjeringen gjøre noe med. Dette er statsadvokatens arbeid, menn utpekt av Porosjenko, om noen skal klandres, er de som skal utføre jobben, eller presidenten som utnevnte dem.

I dette har han jo rett. Regjeringen har ikke makt til å straffeforfølge, eller til å velge hvem som skal ha rett til å straffeforfølge. Samtidig er hans egen regjering og dens støttespillere også en del av det korrupte systemet, og ikke det spor bedre enn Porosjenko, og hans blokk, antageligvis. Det er vanskelig å tale med tyngde når forholdene er som de er, umulig å si noe som kan endre noe, få til noe. Jatseniuk sier det han må si, han spiller rollen han er satt til, forsvarer seg og sine, som han må.

Etter talen kommer en kar opp for å gi ham blomster. Jatseniuk kjenner ham godt, selvfølgelig, det er et parlamentsmedlem, fra blokken til Porosjenko. Alt finnes på film, på YouTube, og på originale og manipulerte bilder, enkelt å finne på nettet. Det var i lang tid den mest populære filmsnutten på nettsidene til BBC. Der stod det imidlertid ikke at karen som kom med blomstene, var fra partiet til Porosjenko. Det gjør skandalen enda større enn den allerede så ut til å være. Parlamentsmedlemenet har nemlig bare med blomstene som et påskud for å komme seg frem til statsministeren. Det han egentlig vil, er å ta ham fysisk i hendene, og bære ham bort fra talerstolen, og statsministerplassen. Måten det skjer på er så ydmykende og krenkende for Jatseniuk at han fort kan være ferdig i ukrainsk politikk. Filmer som det der er ikke lett å slippe unna, de vil hefte ved ham for alltid. Ansiktsuttrykket hans, der han har parlamentsmedlemmenes hender rundt livet og under skrittet, det er ikke et av kamp og forbannelse, det er deprimert resignasjon. Jatseniuk holder seg tafatt i talerstolen, slik at han ikke så lett lar seg løfte vekk. En rekke andre parlamentsmedlemmer stormer til, og det blir en grell slåsskamp, inne i det ukrainske parlamentet, slik det har vært så mange, mange ganger før.

Enda så sterkt jeg misliker Jatseniuk unner jeg ham ikke dette. Det er et symbol på tragedien som er Ukraina. Politikerne blir truet på alle mulige måter, også fysisk. Går man inn i politikken, risikerer man liv og helse. Man havner i fengsel om man taper. Eller man kan bli banket opp, eller skutt, eller fjernet. Det er ikke slik som i Norge og andre normalt fungerende land, at politiske talent kan komme seg opp og frem. Russerne har et uttrykk, når man er med ulver, må man selv være en ulv. Uttrykket stammer fra en tid Ukraina var en del av Russland, det gjelder der også.

I et normalt fungerende land ville en skandale som dette naturligvis få et etterspill. Ikke i Ukraina. Det venter ingen debatt i mediene, på TV, i aviser. Han som løftet bort statsministeren mister ikke plassen sin i partiet, eller i parlamentet, det blir ingen reaksjon, om alt er som det pleier i det ukrainske liv. Det er veldig rart om ikke president Porosjenko var informert på forhånd, og hadde gitt klarsignal, men ingen kan vel vite. Det var et skikkelig skremmeskudd til Jatseniuk, nå er du ferdig. Først løfter vi deg bort fysisk, og symbolsk, så gjør vi det reelt. Ikke prøv deg.

Ukraina fortsetter akkurat som før. Interne kamper ødelegger landet. Til og med når de liksom skal ha en felles fiende, som er Russland. Når de nå får samlet seg igjen, fått fjernet Jatseniuk, arrangert nyvalg, kanskje skrive om konstitusjonen, hva de nå måtte finne på, så rykker de ikke tilbake til nivå null. De går langt tilbake i minus. Krim er tapt, Donbass er ute av kontroll, og økonomien er satt år tilbake. Veien mot Europa og et bedre liv ser lenger ut enn på lenge. Et første skritt vil være å innse realitetene, og orientere seg etter dem. Også dit ser det ut til å være langt frem.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s