Mange kaffekopper, henting av vindu, flytting av piano…

Denne posten skulle selvsagt vært skrevet i stemningen det skjedde i. Men det er sånn her i verden, spesielt når man er småbarnsfar, at alt til sin tid ikke gjelder helt, alt er til barnets tid. Kun når barnet sover, går det an å skrive noe. Nå sover hun, søndag kveld, og det samme gjør min kone, etter en travel og aktiv helg. Jeg sitter med presskannekaffe og sonate nummer 29 av Beethoven. Det er en helt annen stemning enn det jeg skal skrive skjedde i, men jeg skal se om jeg ikke kan fange begivenhetene i ord allikevel.

Fredag ble en lang natt for oss. Barnet våknet ding klokken ti om kvelden, og var med ett på sitt mest lysvåkneste, fullstendig aktiv i timevis, ikke snakk om soving. Morgenen etter hadde vi avtale med min søster Tonje om hjelp til henting av noen vinduer til fremsiden av huset, i samme slengen som hun som nybakt huseier skal hente pianoet hun har hatt stående her hos oss etter mor og far. Gratulerer med flott leilighet til henne og familien unge Kirkeby, forresten, veldig kjekt at hele søskenflokken vår nå bor i noe eget!

Nåvel, etter en lang, fredags natt ble naturlig nok lørdag morgen noe sen. Jeg trenger minst søvn i familien, gudskjelov, så jeg får noen timer for meg selv av og til. Jeg våknet mellom ni og ti en gang, så vidt jeg husker, og gikk i gang med å sjekke nyheter og orientere meg om hva som var skjedd i verden. Min kone og barnet våknet godt over klokken ti, slik at når jeg sjekket tekstmelding fra søster Tonje klokken to minutter på elleve, så hadde jeg akkurat fylt første kaffekopp med frokostkaffen, og satt i gang med den første skiven. – Kan dere møte oss klokken elleve? stod det i meldingen.

– Går det greit klokken tolv? svarte jeg.

Svaret kom ikke som melding, men som telefon fra svoger Espen, som allerede var på Coop Bygg sammen med sin far, for å hente vinduene. Vi måtte komme ned.

Jeg gjorde noe jeg svært sjelden gjør. Avbrøt frokosten øyeblikkelig. Lot bare kaffen stå i trakteren, påskrudd. Satte inn i kjøleskapet, forlot ellers alt. Det tar litt tid å få klær på oss selv og barnet, alle småbarnsforeldre vet det, og for oss som har huset i oppussingskaoset, går det litt ekstra tid til å finne frem til de riktige plaggene i alt rotet. Vi var likevel nede på Coopen innen et kvarter, som vi sa vi skulle være.

Der fant vi svoger Espen og faren i godt humør, og med varevogn og tilhenger, god plass. Far til Espen er bussjåfør, blant annet, og sjenerer seg ikke for å kjøre, rygge og gjøre hva som helst med tilhenger, ingen problem. Vi fikk ut vinduene, tre stykker, og plassert dem på hengeren ved hjelp av en truck. Min kone Olia hadde ikke tro på at vi skulle få hjelp av slike hjelpemidler, så hun stilte med drill, for å bore vinduene fra hverandre, og legge dem i hengeren ett og ett. Nå ble de satt opp på høykant, og surret godt fast.

Så var det å kjøre hjem. Noe av Olias prosjekt natten i forveien var å rydde og vaske (!) gårdsrommet for den vordende pianoflyttingen, den voldte henne mye hodebry og bekymring, hun var redd vi skulle skade oss selv og pianoet. I følge henne er det risikabelt nok å gå i gårdsrommet vårt uten piano, så mange planker, spikre, sølepytter, søle og graps det er der. Siden vi kom tilbake noen minutter før dem, kunne Olia fortsette dette arbeidet, flytte planker så det skulle bli plass.

Far til Espen er av den gamle skolen, siste generasjon altuligmenn, selv i stand til alt. Vi som er født fra 70-tallet og utover sjenerer oss for å slå i spiker, får andre til å skifte dekk på bilen, vet ikke, kan ikke. Så det var far til Espen som tok styringen med å få vinduene skrudd fra hverandre, og flyttet fra tilhengeren trygt til garasjen. Hjertelig tusen takk til han og Espen for det, uvurderlig hjelp, i morgen blir de montert, sterkt etterlengtet.

Så var det pianoet. Det er blytungt, 180 kg, i følge far til Espen, som kan piano også, han har kontakter, som den generasjonen har. Selv tre stykker, Espen, faren og jeg, er det vanskelig å flytte pianoet uten hjelpemidler. Han reiser og får hentet noen stropper å feste det med, for å få bedre tak på bedre steder. Med det til hjelp får vi smått og senn lirket det fra huset, til bilen, med plankverk som støtte å gnikke det på.

Underveis hadde far til Espen også fått erklært oss hvordan vi skal få isolert kjellerstuen, etter å ha måttet åpne opp for å installere vindu også der.

Etter dette kunne jeg omsider forsyne meg av kaffekopp nummer to. Olia blir splitter pine gal om jeg går med kaffekopp når det er arbeid på gang, hun tåler det bare ikke, det er ikke verdt å forsøke. Hun har også et godt poeng i at jeg drikker altfor mye kaffe, og arbeider altfor lite. Nå var hun og sørget for at lille Irina skulle sove litt igjen, og ville sikkert hvile litt selv også. Jeg skulle være med til den nye leiligheten, for å flytte pianoet inn. På veien hadde jeg kaffen i bilen.

Så jeg kom morsomt nok inn i Tonje og Espens nye leilighet med min egen kaffekopp i hånden, fylt med egen kaffe. Der inne i huset satt min mor og Espens mor sammen med Tonje og barna, og spiste lunsj. Vi ble også invitert til å spise. – Det skal du være forsiktig med, sa jeg. Jeg var jo ikke i nærheten av å ha fullført frokosten fra i formiddag.

Som ventet spiste jeg all maten, alle skivene, og drakk all kaffen, alt var tomt, inkludert småkakene som ble servert. Deretter var det på tide å flytte pianoet.

Det var lenger vei å få det lirket inn i leiligheten, enn å få det lirket fra huset vårt til bilen. Men det gikk dette også, smått om senn, litt og litt. Mødrene i alle generasjoner gikk rundt og fotograferte og kommenterte, mennene bar, god stemning.

Så hadde jeg gjort mitt, og kunne reise hjem. På veien kjørte jeg innom Kiwi, vi har kalkunmiddag for tiden, men jeg hadde glemt valnøtter til Waldorf-salaten, det er av de ting man kjører ekstra innom butikken for å handle. Det er forskjellen mellom godt og superb, valnøttene må med, om man da ikke er allergisk mot dem, som min søster er. På Kiwi serverte de også kaffe til kundene, noe jeg selvsagt benyttet meg av.

Hjemme kunne jeg endelig fullføre frokostkaffen, den stod fremdeles varm på trakteren. Klok av antagelsene om at vi neppe ville få anledning til å spise en lang frokost, hadde jeg bare satt på en drøy halvliter, så det var ikke så mye igjen. Jeg drakk det som var, og tenkte dette må jeg blogge om. Så våknet barnet, og jeg fikk ikke gjort det som jeg ønsket, før nå i kveld.

 

Advertisements

One comment on “Mange kaffekopper, henting av vindu, flytting av piano…

  1. Aldri en kjedelig hverdag, for ikke å si lørdag, hos deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s