Kerry i Russland, og litt annet spennende utenfor medienes søkelys

Jeg er med rette blitt kritisert for å skrive for lite om problemene i Russland, og glatte over kritikkverdige forhold der. Her er en artikkel publisert på den utmerkede Johnsons russia list, opprinnelig ble den publisert i Moscow Times. Lenken til Moscow times går til en annen utgave, den på Johnsons sider er fyldigere og bedre, men den i Moscow times har lenker til enda flere artikler om samme sak. Leonid Bershedsky har omtalt samme sak med atskillig flere egne ord og kommentarer, på Bloomberg view. Det dreier seg om den russiske riksadvokaten, Jurij Tsjaika, som den russiske opposisjonspolitikeren og korrupsjonsjegeren, Aleksej Navalnyj, har påvist forbindelser til med en russisk forbryterliga. Teamet til Navalnyj har produsert en film de har lagt ut på YouTube, og som tross sin lengde på 44 minutter, allerede er sett over 3,4 millioner ganger.

Interesserte kan bruke lenkene jeg har lagt ut, eller søke selv på Google. Den har ikke nådd de store massemediene ennå, og vil kanskje heller ikke gjøre det, men illustrerer de kritikkverdige forholdene i Russland bedre enn mange av de sakene tradisjonelle medier skriver om gjør det. Den viser at korrupsjonen og kriminaliteten når opp til aller høyeste nivå, at det nytter fint lite for Navalnyj og hans team å gjøre dette kjent, det gir Navalnyj større problemer enn de korrupte og kriminelle offentlig ansatte han henger ut, og det offentlige Russland reagerer på slike saker ved å ignorere dem. Særlig er omtalen i artikkelen på Johnsons liste nøktern og fin i så måte, der Navalnyj selv uttaler at «vi er realistiske folk, de vil ikke sparke noen, det vil være helt motsatt hele dette regimets fundament». Bershedsky mener derimot at Putin etter hvert vil bli tvunget til å gjøre noe på grunn av den lave oljeprisen og problemene det gir for russisk økonomi og russeres dagligliv. Her mener jeg han tar feil, og skriver mer ut i fra håp, enn hva som så langt er den faktiske utviklingen i Russland. Nedgangen i russisk økonomi har snarere styrket, enn svekket Putin, og befolkningen har om noe blitt mer villige til å se mellom fingrene på Russlands åpenbare problemer, enn de var for bare få år siden, i bedre økonomiske tider, men også en tid der Russland ble bedre behandlet i det internasjonale samfunn.

I anstendighetens navn skal jeg ta med at det også var en tid der Russland oppførte seg bedre. Det er grunner til at Russland blir dårligere behandlet, vi i vest mener de har seg selv å takke, men russerne oppfatter det likevel som dypt urettferdig. Slik følelse av urettferdighet styrker oppslutningen om regimet som står opp mot det, svekker det ikke. Dette er nøkkelen til min oppfattelse av situasjonen, og forklaringen på hvorfor jeg mener de skarpe reaksjonene mot Russland gjør mer skade, enn gavn.

Dmitrij Tsenin er direktør i Carnegies Moskvasenter, en tenketank under Carnegie Endowment for International peace. Han har publisert en artikkel på The Interpreter, for meg litt frisk luft i vestlige tenketanker angående Russland og Vladimir Putin. Artikkelen har nøkternt tittelen: Putin’s popularity, explained. Og gjør nettopp det. Fritt for håp, og synsing, og egenspunnede teorier, fritt fra den russiske virkeligheten, heller basert på så veldig mange andre i den vestlige verden som skriver om den. Les artikkelen, den bør gi a-ha opplevelser til åpne sinn. Den blir møtt i vesten slik Putins regime møter anklager om korrupsjon – de blir ignorert.

Tsenin referer til meningsmålinger fra instituttet Levada, instituttet også den vestlige verden stoler på når det gjelder meninger om Russland. Det er de beste tallene vi har. De viser at Kremlin har tillit i det russiske folket, Putin har full tillit fra hele 80 % av befolkningen. Ingen vestlige statsledere kommer i nærheten, heller ingen vestlige institusjoner. I stedet for å hive seg på konklusjonen om at den russiske befolkningen er hjernevasket av medienes propaganda, referer Tsenin nøkternt til målingen som viser at bare 34 % av russerne stoler på media. Det er antageligvis lavere enn i Vesten. Alle som kjenner Russland og russisk historie vet også at akkurat sånn er det, de har en tendens til å stole på den øverste statslederen, og være ytterst skeptisk til alt annet. Mediene stoler de ikke på i det hele tatt, da heller løse rykter fra folk man treffer på sin vei. Det er lett å få interessante nyheter eller spektakulære vinklinger på en nyhet, når man snakker med en russer.

Tsenin avviser også den merkelige oppfattelsen i Vesten om at det finnes et slags liberalt alternativ til Putin. At om vi bare kunne presse dem til et regimeskift, så vil alt blir bra. Denne oppfattelsen går langt inn i mediehusene, og langt opp i akademia. Kanskje har man deltatt på for mange seminar om demokrati og menneskerettigheter, vært med på for mye ideelt arbeid, og med det mistet kontakten med hva som er verden. Hva vet jeg? I alle fall er det nå nede i 16 % av russerne, de som vil fortsette de liberale reformene fra Jeltsin-perioden, mens bare 5 % mener det er riktig å «konvergere med Vesten».

Derimot mener 57 % at den viktigste oppgaven for presidenten er å «gjenopprette Russlands stormaktsstatus», 52 % at det er å opprettholde lov og orden, 49 % å fordele nasjonens rikdommer mer jevnt, 37 % at staten skal øke sin rolle i økonomien. Her er få spor av «demokrati», «menneskerettigheter» og «ytringsfrihet», som sikkert vil komme høyt på listene i vestlige land. Vi står overfor det paradokset at det russiske demokratiet ikke ser på demokratiet som det viktigste. Demokrati betyr folkestyre. Russland har folkestyre, med det at det overveldende flertallet i det russiske folket mener de har en president som representerer dem. Putin er ingen demokrat, i ordets rette forstand, han er rede til å brytedemokratiets spilleregler for å beholde egen makt. Jeg vil formulere det slik, at ønsker man Russland skal være et demokrati, så resulterer det i Putin. Demokratiske valg i Russland vil ikke gi noen annen.

Sånn mener jeg det er i svært mange land. Da vi studerte mellomfag i historie på slutten av 90-tallet, med Demokrati og menneskerettigheter som tema, så var det forskjellige muslimske land som ble brukt som eksempel, særlig Algerie, der valget resulterte i et regime som ville avsette demokratiet. Det vestlige ønsket om å innføre demokrati i alle verdens land er kanskje litt forfeilet, om vi med demokrati også mener de andre landene og andre kulturene skal omfavne våre vestlige verdier, og holde det samme som viktigst, som vi gjør. Det finnes et ord for dette, det er kulturimperialisme. På noen måter ligner det den originale imperialismen fra slutten av 1800-tallet, da det var kristendom og nestekjærlighet som ble eksportert. Not.

John Kerry var nettopp på besøk i Russland. Det var det denne posten skulle handle om, blant annet. John Kerry er kanskje den rimeligste i det amerikanske statsapparatet, den eneste som ser ut til å kunne snakke med russerne, som til mennesker. Han og den russiske utenriksministeren, Lavrov, har etter hva jeg forstår et godt arbeidsforhold. I motsetning til Obama og Putin, som ikke kan fordra hverandre. Obama når ikke frem med sjarmen sin, og Putin er dypt, dypt skeptisk, det er full krasj, og har vært det siden første stund. Det er en ulykke at Kerry ikke stiller som presidentkandidat, for forholdet mellom Hillary Clinton og Vladimir Putin er enda verre. Der kan det karakteriseres som direkte uvilje, Clinton grenser over mot det personlig fornærmende og nesten rasistiske i sine uttalelser, det ville vært helt uakseptabelt å omtale en afrikaner eller en muslim, slik hun omtaler Putin.

Anyway, jeg er engstelig for at konflikten mellom USA og Russland kan ende opp i en ny verdenskrig, og har vel til dels blitt latterliggjort for det. Det er vel like usannsynlig med en ny verdenskrig nå, som det var før de to første verdenskrigene, kan man si. Zerohedge er en av mange nye sider som popper opp på nettet, der sakene blir skrevet raskt og følelsesladd, og det gjelder om å få alt til å passe inn i et verdensbilde man på forhånd har bestemt seg for. Det er en uting at slike sider er i ferd med å bli mer populære enn tradisjonelle medier, vi trenger profesjonaliteten og den journalistiske tyngden de representerer, og jeg både leser og referer mye mer til dem, enn de nye kjekkasene.  På Zerohedge var det imidlertid nylig en gjennomgang som beskriver farene ved situasjonen, altfor følelsesladd og spekulativt, men med poeng som skulle blitt imøtegått, ikke latterliggjort. Artikkelforfatteren ligger tett på professor Stephen Cohen, som jeg også bruker mye, og siterer ham ordrett flere ganger. Professoren selv ville imidlertid aldri skrevet på den måten, og ikke kalt seg «The foremost Russia scholar in the U.S.»

Etter møtet mellom Kerry og Lavrov ser det ut til at USA har jenket seg på flere punkter når det gjelder Syria. Det skulle bare mangle. John Batchelor show er etter hva jeg forstår et radioprogram, som jeg hører på gjennom podvast. Programmet har sin egen nettside. Først hørte jeg bare på samtalene med professor Cohen, etter terroren i Paris har jeg oppdaget at Batchelor har funnet frem også til andre interessante tema og samtalepartnere, om enn han ikke er den programlederen det er mest interessant å høre på, selv. Tirsdag 8. desember snakket han med Gregory Copley, fra Defense & Foreign Affairs group of publications. Igjen var det som å få en følelse av frisk luft, endelig var det noen som snakket om Syria-krisen og Tyrkias rolle i den som det var, og ikke for å oppnå politiske poeng.

Meget interessant var det å høre Copley snakke om nedskytingen av det russiske flyet. Her ble det beskrevet som den faren det var, det ble sagt at amerikanerne hadde fly i nærheten, og må ha visst hva som var i ferd med å skje, og det ble også sagt at NATO ellers begynner å forstå at Tyrkia er et problem, mer enn de er en alliert. De har stormaktsambisjoner vel så grove og provokative som dem som blir tillagt Putin og Russland, uten blygsel blir det sagt at Tyrkia bent frem startet krigen i Syria, og det var også for meg etterlengtet informasjon om Israels rolle. De ser Assad som en negativ, men kjent størrelse, og er parat til å foretrekke ham, heller enn det uforutsigbare kaoset det vil bli, om Assad blir tvunget til å gå av nå.

Om det er dette som er sant, i vilnisset som utgjør Syria, og alle interessentene i regionen, så må det gå an å overbevise intelligente statsledere om at dette er tilfellet. Jeg sitter med det inntrykket at Kerry er i ferd med å gjøre det, og at Obama er det samme, men han sliter med sitt ønske om alltid å gjøre alle til lags. I hvert fall var det nye toner fra Kerry, etter møtet med Lavrov i Moskva. Barack Obama uttaler at USA og deress allierte egentlig gjør lite i å bekjempe IS, general Martin E. Dempsey går lenger, og sier de arabiske allierte endatil har hjulpet dem (dette er imidlertid gammelt nytt, det nye er at det blir innrømmet på toppnivå). Kanskje er den tilskitnede propagandamaskinen (tilskitnet av Vestens propagandamaskineri!) RT den beste kilden til hva som skjedde mellom Kerry og Lavrov. Deres sak har tittelen: We see Syria fundamentally similary – Kerry after talks with Putin, Lavrov. Det er gode nyheter hvis det er sant, og stikker dypt.

Større oppmerksomhet enn Kerrys besøk i Moskva, og uttalelsene rundt det, fikk den nye koalisjonen mot IS, satt sammen av Saudi Arabia og 34 muslimske allierte. Sannelig min hatt er vel alle de allierte der sunnimuslimer, mens shiaene ikke får være med, altså ikke noe Syria, Irak, Iran og Afghanistan. Jeg vet ikke om Aserbajdan er med, det ville kanskje overraske meg. Sammensetningen tilsier – kanskje – at oppgaven ikke så mye er å bekjemp IS, som å sørge for at erkerivalen Iran og deres allierte ikke blir for mektige i regionen, og i verden. Det kan kanskje synes som at denne gjengen, de som ikke er blant de 34, bekjemper både IS og andre jihadister i Syria mer effektivt, og at om konflikten i Syria virkelig skal legges død, så må Iran og Saudi Arabia finne sammen på en måte, og bli enige om noe. Det nytter ikke at vestmaktene med USA og de europeiske wannabestormaktene kommer inn og dikterer, heller ikke når det skjer i ly av arabiske og muslimske allierte. Situasjonen må forstås og forsøkes løses som den er, ikke som man helst vil den skal være.

Til slutt: De som ennå henger i håpet om at Ukraina skal få skikk på seg under det nåværende regimet, at de vil godt, og at georgieren Saakashvili kan være en mulig redningsmann, de fikk seg enda en nesetyver i en sedvanlig underkommuniset sak fra mandag. Man skulle kanskje trodd, i det minste hatt et håp om, at Porosjenko skulle gripe inn og gjøre noe etter det som hendte i det ukrainske parlamentet på fredag, der statsminister Jatseniuk fysisk ble fjernet fra talerstolen av en av Porosjenkos egne parlamentsmedlemmer, og det etterpå brøt ut slosskamp, som så mange ganger før i dette parlamentet. Porosjenko innkalte sitt spesielle nasjonale råd på mandag, bare for at det skulle bli en ny, pinlig scene, denne gangen mellom innenriksminister Arsen Avakov, og nevnte Mikhail Saakashvili. Saakashvili er en del av det nasjonale rådet, og ble medlem der, før han ble guvernør i Georgia. De to er blant dem jeg forakter mest, så at de ryker i tottene på hverandre, er nesten litt behagelig, om det ikke hadde vært så begredelig for Ukraina. Avakov har jeg skrevet om før, det er innenriksministeren som er så aktiv på Facebook, og som har en temmelig kriminiell fortid, som del av temmelig kriminelle forretningstransaksjoner. Han er en vandrende skandale, mens Saakashvili er en vandrende skandale. Sett ikke de to i samme rom, kan man kanskje si.

Leonid Bershedsky skriver om det på Bloomberg view, i en tekst med tittelen Ukraine’s politics descends into slapstick. Man må ellers lese litt på russiske nettsider og på Facebooksidene til Avakov, for å få det mer brettet ut. Det ser ut til at Ukraina fullt og helt er tilbake der de var etter Oransjerevolusjonen i 2004, de ulike delene av statsmakten ryker i tottene på hverandre, og river hverandre ned, heller enn å bygge landet opp. Ukraina skulle ikke hatt nye lån, men kanskje heller litt sanksjoner, til de fikk statsledere som klarte å oppføre seg, og ikke skjemmet seg og landet ut. Det ukrainske folk fortjener så mye mer enn det, enten de bor i øst eller vest i det plagede og splittede landet.