Kerry i Russland, og litt annet spennende utenfor medienes søkelys

Jeg er med rette blitt kritisert for å skrive for lite om problemene i Russland, og glatte over kritikkverdige forhold der. Her er en artikkel publisert på den utmerkede Johnsons russia list, opprinnelig ble den publisert i Moscow Times. Lenken til Moscow times går til en annen utgave, den på Johnsons sider er fyldigere og bedre, men den i Moscow times har lenker til enda flere artikler om samme sak. Leonid Bershedsky har omtalt samme sak med atskillig flere egne ord og kommentarer, på Bloomberg view. Det dreier seg om den russiske riksadvokaten, Jurij Tsjaika, som den russiske opposisjonspolitikeren og korrupsjonsjegeren, Aleksej Navalnyj, har påvist forbindelser til med en russisk forbryterliga. Teamet til Navalnyj har produsert en film de har lagt ut på YouTube, og som tross sin lengde på 44 minutter, allerede er sett over 3,4 millioner ganger.

Interesserte kan bruke lenkene jeg har lagt ut, eller søke selv på Google. Den har ikke nådd de store massemediene ennå, og vil kanskje heller ikke gjøre det, men illustrerer de kritikkverdige forholdene i Russland bedre enn mange av de sakene tradisjonelle medier skriver om gjør det. Den viser at korrupsjonen og kriminaliteten når opp til aller høyeste nivå, at det nytter fint lite for Navalnyj og hans team å gjøre dette kjent, det gir Navalnyj større problemer enn de korrupte og kriminelle offentlig ansatte han henger ut, og det offentlige Russland reagerer på slike saker ved å ignorere dem. Særlig er omtalen i artikkelen på Johnsons liste nøktern og fin i så måte, der Navalnyj selv uttaler at «vi er realistiske folk, de vil ikke sparke noen, det vil være helt motsatt hele dette regimets fundament». Bershedsky mener derimot at Putin etter hvert vil bli tvunget til å gjøre noe på grunn av den lave oljeprisen og problemene det gir for russisk økonomi og russeres dagligliv. Her mener jeg han tar feil, og skriver mer ut i fra håp, enn hva som så langt er den faktiske utviklingen i Russland. Nedgangen i russisk økonomi har snarere styrket, enn svekket Putin, og befolkningen har om noe blitt mer villige til å se mellom fingrene på Russlands åpenbare problemer, enn de var for bare få år siden, i bedre økonomiske tider, men også en tid der Russland ble bedre behandlet i det internasjonale samfunn.

I anstendighetens navn skal jeg ta med at det også var en tid der Russland oppførte seg bedre. Det er grunner til at Russland blir dårligere behandlet, vi i vest mener de har seg selv å takke, men russerne oppfatter det likevel som dypt urettferdig. Slik følelse av urettferdighet styrker oppslutningen om regimet som står opp mot det, svekker det ikke. Dette er nøkkelen til min oppfattelse av situasjonen, og forklaringen på hvorfor jeg mener de skarpe reaksjonene mot Russland gjør mer skade, enn gavn.

Dmitrij Tsenin er direktør i Carnegies Moskvasenter, en tenketank under Carnegie Endowment for International peace. Han har publisert en artikkel på The Interpreter, for meg litt frisk luft i vestlige tenketanker angående Russland og Vladimir Putin. Artikkelen har nøkternt tittelen: Putin’s popularity, explained. Og gjør nettopp det. Fritt for håp, og synsing, og egenspunnede teorier, fritt fra den russiske virkeligheten, heller basert på så veldig mange andre i den vestlige verden som skriver om den. Les artikkelen, den bør gi a-ha opplevelser til åpne sinn. Den blir møtt i vesten slik Putins regime møter anklager om korrupsjon – de blir ignorert.

Tsenin referer til meningsmålinger fra instituttet Levada, instituttet også den vestlige verden stoler på når det gjelder meninger om Russland. Det er de beste tallene vi har. De viser at Kremlin har tillit i det russiske folket, Putin har full tillit fra hele 80 % av befolkningen. Ingen vestlige statsledere kommer i nærheten, heller ingen vestlige institusjoner. I stedet for å hive seg på konklusjonen om at den russiske befolkningen er hjernevasket av medienes propaganda, referer Tsenin nøkternt til målingen som viser at bare 34 % av russerne stoler på media. Det er antageligvis lavere enn i Vesten. Alle som kjenner Russland og russisk historie vet også at akkurat sånn er det, de har en tendens til å stole på den øverste statslederen, og være ytterst skeptisk til alt annet. Mediene stoler de ikke på i det hele tatt, da heller løse rykter fra folk man treffer på sin vei. Det er lett å få interessante nyheter eller spektakulære vinklinger på en nyhet, når man snakker med en russer.

Tsenin avviser også den merkelige oppfattelsen i Vesten om at det finnes et slags liberalt alternativ til Putin. At om vi bare kunne presse dem til et regimeskift, så vil alt blir bra. Denne oppfattelsen går langt inn i mediehusene, og langt opp i akademia. Kanskje har man deltatt på for mange seminar om demokrati og menneskerettigheter, vært med på for mye ideelt arbeid, og med det mistet kontakten med hva som er verden. Hva vet jeg? I alle fall er det nå nede i 16 % av russerne, de som vil fortsette de liberale reformene fra Jeltsin-perioden, mens bare 5 % mener det er riktig å «konvergere med Vesten».

Derimot mener 57 % at den viktigste oppgaven for presidenten er å «gjenopprette Russlands stormaktsstatus», 52 % at det er å opprettholde lov og orden, 49 % å fordele nasjonens rikdommer mer jevnt, 37 % at staten skal øke sin rolle i økonomien. Her er få spor av «demokrati», «menneskerettigheter» og «ytringsfrihet», som sikkert vil komme høyt på listene i vestlige land. Vi står overfor det paradokset at det russiske demokratiet ikke ser på demokratiet som det viktigste. Demokrati betyr folkestyre. Russland har folkestyre, med det at det overveldende flertallet i det russiske folket mener de har en president som representerer dem. Putin er ingen demokrat, i ordets rette forstand, han er rede til å brytedemokratiets spilleregler for å beholde egen makt. Jeg vil formulere det slik, at ønsker man Russland skal være et demokrati, så resulterer det i Putin. Demokratiske valg i Russland vil ikke gi noen annen.

Sånn mener jeg det er i svært mange land. Da vi studerte mellomfag i historie på slutten av 90-tallet, med Demokrati og menneskerettigheter som tema, så var det forskjellige muslimske land som ble brukt som eksempel, særlig Algerie, der valget resulterte i et regime som ville avsette demokratiet. Det vestlige ønsket om å innføre demokrati i alle verdens land er kanskje litt forfeilet, om vi med demokrati også mener de andre landene og andre kulturene skal omfavne våre vestlige verdier, og holde det samme som viktigst, som vi gjør. Det finnes et ord for dette, det er kulturimperialisme. På noen måter ligner det den originale imperialismen fra slutten av 1800-tallet, da det var kristendom og nestekjærlighet som ble eksportert. Not.

John Kerry var nettopp på besøk i Russland. Det var det denne posten skulle handle om, blant annet. John Kerry er kanskje den rimeligste i det amerikanske statsapparatet, den eneste som ser ut til å kunne snakke med russerne, som til mennesker. Han og den russiske utenriksministeren, Lavrov, har etter hva jeg forstår et godt arbeidsforhold. I motsetning til Obama og Putin, som ikke kan fordra hverandre. Obama når ikke frem med sjarmen sin, og Putin er dypt, dypt skeptisk, det er full krasj, og har vært det siden første stund. Det er en ulykke at Kerry ikke stiller som presidentkandidat, for forholdet mellom Hillary Clinton og Vladimir Putin er enda verre. Der kan det karakteriseres som direkte uvilje, Clinton grenser over mot det personlig fornærmende og nesten rasistiske i sine uttalelser, det ville vært helt uakseptabelt å omtale en afrikaner eller en muslim, slik hun omtaler Putin.

Anyway, jeg er engstelig for at konflikten mellom USA og Russland kan ende opp i en ny verdenskrig, og har vel til dels blitt latterliggjort for det. Det er vel like usannsynlig med en ny verdenskrig nå, som det var før de to første verdenskrigene, kan man si. Zerohedge er en av mange nye sider som popper opp på nettet, der sakene blir skrevet raskt og følelsesladd, og det gjelder om å få alt til å passe inn i et verdensbilde man på forhånd har bestemt seg for. Det er en uting at slike sider er i ferd med å bli mer populære enn tradisjonelle medier, vi trenger profesjonaliteten og den journalistiske tyngden de representerer, og jeg både leser og referer mye mer til dem, enn de nye kjekkasene.  På Zerohedge var det imidlertid nylig en gjennomgang som beskriver farene ved situasjonen, altfor følelsesladd og spekulativt, men med poeng som skulle blitt imøtegått, ikke latterliggjort. Artikkelforfatteren ligger tett på professor Stephen Cohen, som jeg også bruker mye, og siterer ham ordrett flere ganger. Professoren selv ville imidlertid aldri skrevet på den måten, og ikke kalt seg «The foremost Russia scholar in the U.S.»

Etter møtet mellom Kerry og Lavrov ser det ut til at USA har jenket seg på flere punkter når det gjelder Syria. Det skulle bare mangle. John Batchelor show er etter hva jeg forstår et radioprogram, som jeg hører på gjennom podvast. Programmet har sin egen nettside. Først hørte jeg bare på samtalene med professor Cohen, etter terroren i Paris har jeg oppdaget at Batchelor har funnet frem også til andre interessante tema og samtalepartnere, om enn han ikke er den programlederen det er mest interessant å høre på, selv. Tirsdag 8. desember snakket han med Gregory Copley, fra Defense & Foreign Affairs group of publications. Igjen var det som å få en følelse av frisk luft, endelig var det noen som snakket om Syria-krisen og Tyrkias rolle i den som det var, og ikke for å oppnå politiske poeng.

Meget interessant var det å høre Copley snakke om nedskytingen av det russiske flyet. Her ble det beskrevet som den faren det var, det ble sagt at amerikanerne hadde fly i nærheten, og må ha visst hva som var i ferd med å skje, og det ble også sagt at NATO ellers begynner å forstå at Tyrkia er et problem, mer enn de er en alliert. De har stormaktsambisjoner vel så grove og provokative som dem som blir tillagt Putin og Russland, uten blygsel blir det sagt at Tyrkia bent frem startet krigen i Syria, og det var også for meg etterlengtet informasjon om Israels rolle. De ser Assad som en negativ, men kjent størrelse, og er parat til å foretrekke ham, heller enn det uforutsigbare kaoset det vil bli, om Assad blir tvunget til å gå av nå.

Om det er dette som er sant, i vilnisset som utgjør Syria, og alle interessentene i regionen, så må det gå an å overbevise intelligente statsledere om at dette er tilfellet. Jeg sitter med det inntrykket at Kerry er i ferd med å gjøre det, og at Obama er det samme, men han sliter med sitt ønske om alltid å gjøre alle til lags. I hvert fall var det nye toner fra Kerry, etter møtet med Lavrov i Moskva. Barack Obama uttaler at USA og deress allierte egentlig gjør lite i å bekjempe IS, general Martin E. Dempsey går lenger, og sier de arabiske allierte endatil har hjulpet dem (dette er imidlertid gammelt nytt, det nye er at det blir innrømmet på toppnivå). Kanskje er den tilskitnede propagandamaskinen (tilskitnet av Vestens propagandamaskineri!) RT den beste kilden til hva som skjedde mellom Kerry og Lavrov. Deres sak har tittelen: We see Syria fundamentally similary – Kerry after talks with Putin, Lavrov. Det er gode nyheter hvis det er sant, og stikker dypt.

Større oppmerksomhet enn Kerrys besøk i Moskva, og uttalelsene rundt det, fikk den nye koalisjonen mot IS, satt sammen av Saudi Arabia og 34 muslimske allierte. Sannelig min hatt er vel alle de allierte der sunnimuslimer, mens shiaene ikke får være med, altså ikke noe Syria, Irak, Iran og Afghanistan. Jeg vet ikke om Aserbajdan er med, det ville kanskje overraske meg. Sammensetningen tilsier – kanskje – at oppgaven ikke så mye er å bekjemp IS, som å sørge for at erkerivalen Iran og deres allierte ikke blir for mektige i regionen, og i verden. Det kan kanskje synes som at denne gjengen, de som ikke er blant de 34, bekjemper både IS og andre jihadister i Syria mer effektivt, og at om konflikten i Syria virkelig skal legges død, så må Iran og Saudi Arabia finne sammen på en måte, og bli enige om noe. Det nytter ikke at vestmaktene med USA og de europeiske wannabestormaktene kommer inn og dikterer, heller ikke når det skjer i ly av arabiske og muslimske allierte. Situasjonen må forstås og forsøkes løses som den er, ikke som man helst vil den skal være.

Til slutt: De som ennå henger i håpet om at Ukraina skal få skikk på seg under det nåværende regimet, at de vil godt, og at georgieren Saakashvili kan være en mulig redningsmann, de fikk seg enda en nesetyver i en sedvanlig underkommuniset sak fra mandag. Man skulle kanskje trodd, i det minste hatt et håp om, at Porosjenko skulle gripe inn og gjøre noe etter det som hendte i det ukrainske parlamentet på fredag, der statsminister Jatseniuk fysisk ble fjernet fra talerstolen av en av Porosjenkos egne parlamentsmedlemmer, og det etterpå brøt ut slosskamp, som så mange ganger før i dette parlamentet. Porosjenko innkalte sitt spesielle nasjonale råd på mandag, bare for at det skulle bli en ny, pinlig scene, denne gangen mellom innenriksminister Arsen Avakov, og nevnte Mikhail Saakashvili. Saakashvili er en del av det nasjonale rådet, og ble medlem der, før han ble guvernør i Georgia. De to er blant dem jeg forakter mest, så at de ryker i tottene på hverandre, er nesten litt behagelig, om det ikke hadde vært så begredelig for Ukraina. Avakov har jeg skrevet om før, det er innenriksministeren som er så aktiv på Facebook, og som har en temmelig kriminiell fortid, som del av temmelig kriminelle forretningstransaksjoner. Han er en vandrende skandale, mens Saakashvili er en vandrende skandale. Sett ikke de to i samme rom, kan man kanskje si.

Leonid Bershedsky skriver om det på Bloomberg view, i en tekst med tittelen Ukraine’s politics descends into slapstick. Man må ellers lese litt på russiske nettsider og på Facebooksidene til Avakov, for å få det mer brettet ut. Det ser ut til at Ukraina fullt og helt er tilbake der de var etter Oransjerevolusjonen i 2004, de ulike delene av statsmakten ryker i tottene på hverandre, og river hverandre ned, heller enn å bygge landet opp. Ukraina skulle ikke hatt nye lån, men kanskje heller litt sanksjoner, til de fikk statsledere som klarte å oppføre seg, og ikke skjemmet seg og landet ut. Det ukrainske folk fortjener så mye mer enn det, enten de bor i øst eller vest i det plagede og splittede landet.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

6 comments on “Kerry i Russland, og litt annet spennende utenfor medienes søkelys

  1. Karsten Herold sier:

    Interessante artikler, Esalen.

    Og det er vel ikke tvil om at Putin er demokratisk valgt, men hva er egentlig et demokrati uten noen form for fungerende maktfordeling og respekt for mindretallet?

    Men jeg mangler en dimensjon.

    Under Putins regime har det vel vokst frem en helt ”vanlig” middelklasse i Russland? Dette er vel noe helt nytt og unikt i russisk historie? De har vel egentlig aldri noensinne hatt det tidligere? En middelklasse som har fått økonomisk armslag til å bekymre seg for hus, bil, feriereiser, fancy klær og all verdens ”must-have” duppedingser?

    Denne nye middelklasse har vel heller aldri opplevet noe annet enn økonomiske oppgangstider noensinne?

    For et års tid siden, ble imidlertid punsjbollen fjernet og med dagens oljepris vil de økonomiske nedgangstidene fortsette å ramme denne nye middelklassen hardt. Vil de finne seg i det på god gammel russisk tradisjonell måte?

    Blir det ikke litt ”Hans-Wilhelm Steinfeldskt” å basere analysene på det stereotype gamle bildet av det trauste russiske underkuede folket, som tungsint lidende og stilltiende tåler alt fra makthaverne?

    Hva tror du, Esalen? Vil den nye og historisk sett unike middelklassen i Russland, endre måten som Russland møter kriser på? Eller vil folket fortsatt ”finne seg i alt”?

    • Dan sier:

      Nå beveger jeg meg inn i et minefelt og var vel esalen du rettet denne til, men vil allikavell kommentere.
      I norge lar vi ofte mindretallet bestemme, hvorfor har ellers parti som V, KRF, SV så avgjørende rolle? Er dette demokrati? Ja, de må absolutt få eksistere, men jeg mener noe er feil når DE får en avgjørende rolle på hvordan landet skal formes.
      I Russland er nok situasjonen annerledes, men er ikke dette endel av deres kultur? Gale eller ikke. Fakta er vel att den vanlige russer i stor grad stoler de fullt og helt på Putin. Selv folk som var skeptisk er nå tilhengere etter situasjonen som har oppstått de siste to årene. Har ingen statistikk eller noe å basere dette på, KUN mine egne erfaringer fra Russland i de årene jeg var der. Mine synspunkt er jo kun et snevert syn og ingen fasit, men er jo mine obeservasjoner på det personlige plan.
      Middelklassen som du sier er helt korrekt. Det er vel denne som også får mere og mere makt, iallefall slik jeg har forstått det. Det er viktig for Putin å holde denne klassen fornøyd. Jeg har jo bekjente som er innenfor denne «middelklassen». Krisen har merkes, men av en eller annen grunn, så sutrer de ikke. De stoler på Putin og klager ikke. De finner seg nye jobber og biter seg fast. Nå finnes der sikkert en grense, men her må jeg si meg blank ( på hvor denne grensen går) pga jeg ikke kjenner Russland godt nok. Jeg ser det som sannsynelig att de som vokser opp ( tenåringer) har kanskje et litt annet syn viss krisen virkelig blir alvorlig og man får Sovjet tilstander, inflasjon, mangel på varer, innskrenking i frihet osv. Enn så lenge er man ikke der.
      Jeg diskuterte faktisk dette med frihet med noen fra St.Petersburg denne uken ( jeg har gjort det tidligere med folk fra Moskva, men nå kom dette opp igjen). Alle i vesten tror de ikke kan gjøre noe, men de selv ser ikke på dette som noe problem. Viss det ikke er et problem for de, er det da rett av oss å kalle det et problem? Skal vi invadere og si vi har rett og dere må følge våre prinsipper? Nå spør jeg bare.
      Jeg selv har problemer med USA tankegangen att vi er best og vet alt, derfor må dere alle andre gjøre som oss. Det har jo aldri vært noen suksess i stor skala for land som ligger i andre enden av det vi kaller for demokrati, men selve tanken er jo selvsagt god. Jeg personlig mener dette er en utopi å tvinge eller bombe andre land til å bli et styresett som oss i vesten. Kultur, religion, økonomi, vitenhet er for dyp og forskjellig, så jeg ser alt dette som en utopi og ikke noen reell mulighet. Alt er mulig, men det tar tid og da snakker jeg ikke 2-3år, men kanskje tiår. Se bare til Ukraina, men det er en annen sak pga der har vi en udugelig gjeng som styrer etter pipa til USA og man har ikke mange med innstilling » vi er der for folket».

      • Karsten Herold sier:

        Dan, jeg er vel egentlig ikke helt enig i at V, Krf og SV har en avgjørende rolle på hvordan Norge formes.

        Men det jeg mener er at uten en fungerende maktfordeling og respekt for mindretallet ender vi så altfor lett opp med om ikke annet, så i det minste flertallets diktatur. Og hvor mye er det demokratiet egentlig verdt?

        Når det gjelder ”slitasjen” på en middelklasse, så er dette noe som bruker å ta litt tid.

        I Russland begynte det vel å butte litt mot for den nye middelklassen allerede i 2013, men de virkelige økonomiske nedgangstidene kom først tidlig i 2014, hvis jeg leser tallene riktig.

        Det som ellers bruker å kjennetegne en misfornøyd middelklasse er vel at de bruker å finne noen å legge skylden på; noe å være mot, snarere enn å finne noe å støtte opp om?

        Og vanligvis betyr det at de søker seg ut mot utkantene av det politiske spektret; enten mot venstre eller mot høyre.

        Hvis denne misnøyen ikke skal rette seg mot de som er ansvarlige, må Putin nødvendigvis enten få Saudi til å skru igjen oljekranene (og med dette få opp oljeprisen igjen) eller å finne noen annen å legge skylden på.

        Så hvor vil de få den nye middelklassen til å rette sin frustrasjon og misnøye mot? Mot ”Vesten”? Mot oligarkene? Mot korrupsjonen? Mot det ”moralske forfallet” i Russland? Mot ”anti- russere” og forrædere? Mot islam?

      • Dan sier:

        Hei Karsten,
        Flott med kommentaren du kom med og var konstruktivt.

        Kan holde Norge utenfor, for det blir litt irrelevant i denne sammenheng. Her har vi jo uansett et godt styresett.

        Tar vi Russland som eksempel. Føler den jevne russer seg underkua? Ville et demokrati som Norge ha fungert? Jeg har litt problemer med å komme opp med noen løsning, for jeg tror aldri det ville fungert pr.idag. Russland har idag intet reelt alternativ og uten det skjer en stor skandala av dimensjoner, så har jeg ikke tro på att det vil skje endringer i hvordan styresettet fungerer. Din kommentar om hvor mye demokratiet egentlig er verdt i Russland, så har du jo rett selfølgelig. Jeg kan ikke motsi deg der, men det blir så vansklig å mene noe når Putin har så sterkt fotfeste i landet. Hvilken rett har jeg eller vi til å mene hva folk skal stemme eller vil ha? Nå har ikke jeg fått med meg om du har reist eller vært mye i Russland, men vi i vesten har en tendens til å tro ting er verre enn hva det egentlig er. Husket den gruppa «pussy riot» og rabalderet rundt den. Nå vet ikke jeg alt, men jeg var iallefall i Russland og synes dette var for gale. Tok jo opp temaet og jeg ble overrasket over svaret. Jeg går ikke inn på mine personlige relasjoner offentlig, men lat oss si synspunktet jeg fikk tilbake var noe annet enn hva vi i vesten hadde. Var vel mere » til pass åt dei». Inntrykket mitt når Krim kom «hjem» til Russland var også veldig sterkt. Jeg var tilfeldigvis ikke i Moskva da, men en større by utenfor Moskva. Der ble det flagget og feiret. Putin var mannen og dette var rett. Mulig andre tar feil, men dette er jo mine inntrykk.. Det er jo reelt og ikke noe trolling eller propaganda fra min side.
        Jeg har vært i Russland i lange perioder gjennom flere år, også da nedgangen startet i 2013. Jeg har sett hvordan folk mister jobbene sine, sliter seg gjennom og står oppreist. Finner små jobber, hvordan arbeidsmarkedet utnytter arbeidskraft, hvordan korrupsjon fungerer i praksis i arbeidsmarkedet, hvordan bedriftene opererer for å unngå skatt osv. Jeg har mange inntrykk fra både Moskva, familier med dårlig råd, alkohol missbruk og alt det som man forbinder med Russland. Det er jævlig og det er derfor jeg vil det beste for landet, men disse folkene blir alliakvell mere og mere pro Putin. De skylder ikke på Putin, men på vesten, USA, sanksjonene og gjerne mot ulovlig arbeidskraft som det er mye av. Jeg har ikke hørt noen si att Putin må gå, aldri. Alle vet korrupsjon er endel av systemet og vil ha det vekk, men de lever med det, finner sine veier. Mulig dette endrer seg viss ting blir enda verre, dette vet jeg ikke.

        Nå har vel Russland vendt seg mere og mere mot Asia og Kina. Særlig turisme er veldig viktig, men kommentaren med oljeprisen og landene i OPEC er selfølgelig et godt poeng. Jeg vet ikke hvordan dette ender, men det kommer ikke noe godt av å skyve Russland ut i kulden, hisse opp til krig, tro sanksjoner og hard retorikk hjelper. Jeg får inntrykk av att mange tror dette er til pass åt Putin Russland og dette er rett medisin, men har store problemer med bli med på denne tankegangen. Selfølgelig må der komme reaksjoner og sanksjonene er nok rett på mange områder, men man må vel også belønne landet når man finner løsninger som t.d man til en viss grad har gjort i Ukraina. Der er jo våpenhvilen overholdt den siste tiden og sist igår ble ny våpenhvile underskrevet. Russland og USA samarbeider nå bedre viss jeg forstår det rett mht Syria.
        Tror ikke dette innlegget gjorde noe bedre eller verre, men vansklig å si så mye konkret, for ingenting hjelper. Dette er våres synspunkt, men man må være istand til å se ting fra flere vinkler. Har følelse noen er litt for ensidig i sine meninger. Mulig jeg blir oppfattet slik også, men det er ikke meningen. Jeg har vært så heldig å få oppleve Russland og det siste året også Ukraina. Om dette gjør jeg kan si eller mene noe mere enn andre, tjaaaa, men det gjør iallefall att jeg har litt mere input enn folk som aldri har reist til noen av landene.
        Russland har idag et styresett som gjør landet er under kontroll, men uten att det er reelt demokrati, det er korrekt. Ukraina har idag ikke kontroll, ikke demorati og man har Russland som fiende. Jeg har tilgode å møte noen som ser på Russland som en fiende, det er det rare oppi dette og jeg har snakket med endel. Det de derimot sier, er att gjengen som styrer landet er » xxxxx» ( ord som ikke hører hjemme her på bloggen.
        Mange digresjoner og jeg svarte kanskje ikke på noen av spørsmålene på en konkret måte, men der finnes ingen absolutte svar.

      • Karsten Herold sier:

        Dan, jeg er vel egentlig ikke noen tilhenger av å påtvinge folk noe som helst, ikke engang et fungerende demokrati.

        Derfor er jeg vel også i utgangspunktet lunken til å engasjere meg med veldig mye støtte til Ukraina, spesielt da det vel har vært klart hele tiden at Poroschenko og resten av det nye gjenget faktisk er like store banditter som de som de tok over fra. Og at Esalen, med sin kjennskap til landet, allerede i fjor gjorde det klart at det ikke finnes en eneste «ren» politiker eller maktperson, som faktisk kan forandre landet.

        Hvis noen vil engasjere seg i suppen og prøve å hjelpe dem å utvikle seg i en mer sivilisert retning, så synes jeg vel det står respekt av det(?), og de skal få min passive støtte, hvis ikke engasjementet kun bunner i et ønske om å berike seg selv.

        Detsamme gjelder for øvrig menneskene i alle de tidligere republikkene i Sovjetunionen, de fleste i Afrika og mange i Asia og Sør Amerika. Hvis noen vil prøve å gjøre noe med det, så har de min «moralske støtte» hvis opplegget virker gjennomførbart og det ikke kun er for å gjøre en gevinst.

        De aller fleste av disse landene har jeg aldri vært i. Russland har jeg kun besøkt et par ganger, sist gang i 2003. Jeg har derfor ikke noen som helst oppfatning av Russland basert på mine egne opplevelser av landet. Null.

        Ihht organisasjoner som Amnesty International, Transparency International, Reporters sans Frontier, World Justice Project etc. så er imidlertid dagens Russland også en slik stat. Alle uten unntak er enige om dette, Dan.

        Så av den enkle anledningen vil Russland aldri få min engang passive støtte til å gå inn og ”hjelpe” Ukraina.

        Rekkefølgen for meg her, Dan, er at først må regimet til Putin klare å overbevise disse organisasjonene om at de faktisk styrer mot et samfunn tuftet på menneskeverd, rettssikkerhet, krig mot korrupsjon og respekt for internasjonal rett. Så skal jeg støtte dem.

        Hvis de foretrekker å leve i et land med manglende rettsikkerhet og gjennomsyret av korrupsjon og maktmisbruk, så er det OK for meg. Meg vil du aldri finne på barrikadene i kamp mot dette, Dan!

        For meg er derfor ikke Russland spesiell på noen som helst måte egentlig, med et unntak. Ikke et eneste av de øvrige landene og regimene oppfatter jeg som den minste trussel mot meg og mine.

        Russland, derimot, har potensial til å utgjøre en helt dødelig trussel. Og det hjelper vel heller ikke at i tillegg til et gjennomkorrupt regime, så føler åpenbart en solid majoritet i landet at den aller viktigste oppgaven til presidenten i øyeblikket er å gjenskape Russlands stormaktstatus. Dette i et land som utgjør under 3% av verdensøkonomien!

        Så innen de forandrer seg, vil jeg være varm tilhenger av Nato, sette umåtelig pris på å befinne meg under USAs paraply og jeg vil heller ikke at vi styrker dem gjennom handel og finansiering.

        Litt som han bøllen i skolegården; Være venn med de ordentlige guttene, ikke provosere bøllen men definitivt ikke leke med ham heller.

  2. Anton sier:

    Hei! Det var som vanlig interresant å lese din blogg. Jeg har fulgt den historien om Chaika familien. sammen med kone så vi på Navalnyj sin film. Og våres reaksjon, som fra de mange jeg kjenner, var Så hva då? helt alminnelig kammarederi i affarsfæeren, at ingen blir ovverrasket eller sjokkert. Det er helt klart utrivelig at det er ikke jeg elller du befinner seg på rett sted i rett tid, og ikke har inflyteriske foreldre, men det blir svært vanskelig å bevise at det var et lovbrudd, i hvert fall fra pappa Chaika sin side. Vi ganske ofte står foran valget å ringe en bekjent til å be ham/hun å hjelpe med f eks ektefelles ansettelse. Det anses som normalt, tom NAV foreslår at man ber om slike tjenester i omgangskretsen. Spørmål er , når du er så høysatt og ber om tjenester og privilegier, finner på måter å gå rundt, hvor høyt og hvilken sum bestemmer hva som er redelig og hva som er misbruk av sin posisjon. Man klatrer opp på kariere stigen, og ved hver steg benytter man seg av tjenester fra slekt, fd klassekomrater, fd sjefer osv osv. Det er som med frosker i vann som kokes langsamt. De marker ikke smertegrense og til slutt blir kokt levende, i dette tilfelle blir storskala korrupte. Med vilje forstås, og de er helt klare om sine muligheter. En annen problem er at hvis man begynner å rasere formuer som er skapt på en slik måte, ødelegger man samtidigt for mange arbeidstakere, som f eks jobber ved disse sand-gruver, eller salgskontorer. Dessverre er det ikke så entydelig. det eneste man kan håpe er at ved en slik oppmerksomhet blir man mer redelig. Særlig da det allerede pågår en etterforsking av saken. Det man hører ofte i Russland, at etter første mafiaaktig kapitalbygging, vokser det frem arvinger som kommer å agere på mer respektabel måte, slik det skjedde i USA på 20-30 talet, da arvinger av mafia kapital vokste til respektable affærsmen. Men ellers, selve staten initierer minst like store saker. Hver eneste uke faktisk. Straffene er aldi store, men en viss signal er der. Og signalen er at nå må man omstille. Jeg bare håper at det er genuint. En annen problem er at Navalnyj selv er innblandet i ting av tvilsom karaktær, så han har egentlig lav tillit hos befolkningen. Jeg tror at folk stoler mer på Folkefronten (med Putin i spissen).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s