Jul hjemme og i verden

Nå er det morgen første juledag. Kona og barnet sover. Nybakte rundstykker står til heving, laget med dyrt speltmelt, for anledning. På spilleren er det Beethovens niende symfoni med Karajan og Wienersymfonikerne. Jeg har litt tid for meg selv. Det har vært lite av det i det siste, jeg har hatt mye å skrive om, men aldri fått gjort det.

I går var det lille Irina og jeg som var på julefeiring hos søsteren min. Kjære Olinka ville ikke være med, hun har hodet fullt av andre ting, og har egentlig knapt fått med seg at det er jul om dagen. Hennes jul er dessuten første nyttårsdag, novij god, «nytt år», som de sier det på russisk. Da blir gavene lagt under treet, og alle barna våkner til et nytt år med gaver fra Bestefar Frost, Djed moroz, ikke noe «til» og «fra», som er så viktig for oss i Norge. Søster Trude hadde som vanlig laget til en veldig flott julefeiring, og barna var i 150 over alle gavene og alt som var der. Lille Irina vår var også den reneste energiforsyning, i full aktivitet fra vi kom litt før seks, til vi reiste litt over tolv. Det er også grunnen til at hun ennå sover.

I vårt andre hjemland, Ukraina, er utsiktene dystre. De har nå offisielt latt være å betale tilbake lånet på 3 milliarder dollar til Russland, og det bygger seg opp til rettssak, eller hva nå Russland har tenkt å finne på for å få tilbake pengene sine. Det hele er temmelig håpløst. Jeg skal ikke provosere noen ved å skrive at vi i Vesten ikke er så opptatt av at Ukraina ikke opprettholde forpliktelsene sine til Russland, selv om jeg mener at det er slik. Det internasjonale pengefondet IMF har også offisielt vedtatt å endre en av sine eldste og helligste regler, ikke å gi lån til land som er i brudd med lånebetingelsene til andre land. Her er en lang artikkel om hva dette innebærer, jeg leser den og gråter.

Professor Stephen Cohen som jeg følger hver uke på Podcasten John Batchelor show sa nå på tirsdag at om to år vil ikke Ukraina lenger eksistere som vi kjenner det, it’s not sustainable, som han sa det på engelsk. Ukraina har for store økonomiske problemer og for store indre spenninger til at dette kan gå, særlig som det nå også er blitt midtpunktet og kamparenaen i en ny kald krig.

I beste fall vil Ukraina ende opp som et nytt Hellas. De kommer ikke til å betale tilbake lånene til IMF heller, eller til Franklin Templeton og de andre pengefondene som har invistert i dem, det er et land uten betalingsvillighet, og uten betalingsevne. Politikerne som sitter ved makten vet at deres tid er kort, de må raske til seg det de kan, mens anledningen er der. Sitter statsminister Jatseniuk gjennom året 2016? Vil det bli nyvalg i parlamentet? Kan det bli en ny revolusjon? Det er slike spørsmål som må stilles. Selv innbitte optimister og tilhengere av Maidan må innrømme at dette ikke går bra. De nye politikerne i Kiev er ikke det spor bedre enn de gamle. Porosjenko er ikke stort mer enn Janukovitsj med utdannelse, en kjeltring som snakker engelsk. Det siste kommer fra ingen ringere enn Kolomoiskij, den kanskje største banditten av alle oligarkene, og en av dem som satset tungt på Maidan fra dag 1.

Lille julaften var det søster Tonje som inviterte til rømmegrøt og spekemat i nyinnkjøpt leilighet. Det vil si, det var mor som inviterte, gjennom Tonje. Vi har opparbeidet en tradisjon om å spise rømmegrøt og spekemat hver gang solen snur, lille julaften og St. Hans. Særlig til jul hører det med juleøl og akevitt. Det pleier å gå veldig sivilisert for seg, akevitten til mor varer i årevis. Men denne gangen hadde vi med søster Tone og familien hennes, inkludert Torben, som er nordlending. Da tok vi kverken på hele flasken. Det ble så morsomt at Torben snakket russisk til min kone Olia som ringte, pussig som sprit gjør folk flytende i russisk, eller ethvert språk. Tonje hadde laget det veldig, veldig flott til, stolt og fornøyd i ny leilighet, første gang hun kan pynte helt selv og lage helt egen jul, ikke bare invitere til hus der de egentlig er på besøk. Det var ikke spart på noe. Heller ikke juleøl og akevitt, som man forstår. Til slutt kjørte hun oss alle sammen hjem. Lille Irina var som alltid i toppform.

Og min kone Olia er aller mest opptatt av å få ferdig oppussingen av huset. Hun er ikke som andre i slike saker, hun jobber på, i all slags årstider, all slags tidspunkt, all slags vær. Da vi måtte ta en pause med kledningen på selve huset, gikk hun løs på garasjen, enda den nok ganske greit hadde klart seg frem til våren, mer lys, og bedre vær. Nå er den så godt som nykledd, og med nye vindu, satt inn av henne, alt er gjort av henne. I går, på julaften, var prosjektet å få fikset trekanten på toppen, der plankene ligger horisontalt. Det er møkkaarbeid, alene, med tunge planker og tung spikerpistol. Hun er dessuten gærn over at hun smurte inn plankene med antisoppmiddel, eller hva det var, en dag det var frost, slik at plankene ble hvite. Resultatet er at vi nå i julen og i tiden fremover vil ha forskjellige farger på huset vårt, den gamle grønne, den nye turkisaktige, litt hvitt, litt imprignert grønn, og litt ikke så imprignert grønn. Først når alt er ferdig og gårdsrommet er ryddet, kan vi reise til Kiev.

Det er ikke sikkert når det blir. Olia er også bekymret for den norske krisen, og at også våre private inntekter vil bli rammet. Jeg er ikke så bekymret for det, det skal svært mye til. Vi har råd til å reise til Kiev, det koster ikke mange tusenlappene. Vi kan leve godt selv, og holde liv i hennes familie. Krisen i Ukraina er en annen liga. Olia vokste opp på 90-tallet, og har erfaringer med at alt bare raser sammen, at sparepenger forsvinner i inflasjon, at man må selge eiendeler, dyrke egen mat, virkelig krise. Nå kan Ukraina være på vei dit igjen. Det er i hvert fall å håpe det ikke blir krig der, at krigen i Donbass ikke sprer seg. Så lenge problemene bare er økonomiske, er i alle fall vår familie sikret.

Så der er rundstykkene ferdige, som denne bloggposten også er det. I USA har de bestemt seg for ikke å la Kerrys besøk i Moskva representerte noen opptining av den kalde krigen, der er det denne uken kommet til nye sanksjoner mot Russland, gudene vet hvorfor. «For å arbeide for en diplomatisk løsning i Ukraina», sier de. Fuck them. Jeg sier bare Fuck them. De har ødelagt landet vårt. Som de har ødelagt Libya, Irak, Afghanistan og Syria. De arbeider ikke for løsninger, de blokkerer for dem. De gjør løsninger umulig. Fra første januar skal Ukraina ha frihandelsavtale med EU. Samtidig mister de frihandelsavtalen med Russland. Det er økonomisk selvmord, å sette fyr på skuta som synker, gi fart i flyet som styrter, tusenvis av ukrainere mister jobbene sine, fullt av bedrifter får problemer. Ukrainas business er knyttet opp mot Russland, ikke mot EU. Selvfølgelig skulle de forhandlet frem en handelsavtale med begge. Det tilbød også Putin, tilbake i 2013, det ble blankt avvist av EU, stikk motsatt av sånn det blir fremstilt i våre medier, der det nå heter at «Putin sier opp frihandelsavtalen med Ukraina». Fuck them.

Her i vår lille familie har vi den beste julen vi har hatt, med et friskt, kjernesunt barn, og med etterisolert hus og nye vinduer. Vi har til og med kjøpt juletre, for første gang (men vi har ikke fått satt det opp, jeg fant ikke ut av juletrefoten). Alt er som det skal. Det bugner av mat og alt som er godt. Men for meg blir gleden lite grann ødelagt av at det ikke kan vare, at utsiktene for 2016 er dystre, og at det heller blir verre, enn jul.

God jul, godt nytt år. Det er et inderlig ønske.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s