Romjul og Russland

I dag er det Bachs julekantater i en innspilling av nederlenderen Ton Koopman som er bakgrunnsmusikken min. Det finnes ikke brød eller rundstykker til heving. Det er mandag morgen i romjulen. Barnet og kona sover. Jeg har – kanskje – noen timer til å blogge.

Jeg vil i dag begynne med min viktigste kilde, i fall jeg heller ikke rekker å skrive denne posten ferdig. Det er en samtale mellom David S. Speedie og Dmitri Trenin i regi av Carnegie Council for Ethics in International Affairs. Trenin er direktør for Moskvasenteret til Carnegie, og har bakgrunn fra både Sovjets og Russlands væpnede styrker, fra 1972 til 1993. Han har også bakgrunn fra forskning og undervisning, i Moskva og i Roma, i regi av Russland og av NATO, før han altså ble tilknyttet Carnegie. Han er innsiktsfull og velformulert. Hadde han blitt lest og lyttet til ville verden vært et tryggere sted.

Samtalen mellom Speedie og Trenin fant sted 27. februar 2015. Det var en tid Minsk2-avtalen ennå var ny og usikker, det var en intens tid, med intense blogginnlegg også fra meg. Trenin trekker de lange linjene, og kommer med en teori som den gang er splitter ny, men som jeg tror kan bli stående, nemlig at årene mellom 1992 og 2014 er en mellomperiode i den kalde krigen. Den kalde krigen ble ikke avsluttet i 1991, den tok en pause. Problemene den dro med seg var ikke løst, oppfattelsen om hva som var skjedd, var ikke delt, og det var heller ingen enighet om veien videre. Det var USA og den vestlige verden som overtok, som om resten av verden var brutt sammen. Det sovjetiske systemet og alt som hørte det til, hadde tapt en gang for alle, og gått under. I Russland blir denne oppfattelsen kalt «amerikansk triumfalisme», et syn knapt noen i Vesten har fått med seg. Jeg håper jeg med min lille skriving kan bidra litt til å endre på det.

Trenin kjenner begge sider, i motsetning til mange av de som skråsikkert uttaler seg på vestlig side. Han skriver at det ved Sovjetunionens oppløsning var en veldig stor vilje om å bli med i den vestlige famlien, det vestlige samfunn, the Western community. Dette synet gikk fra topp til bunn, det gjaldt eliten, og det gjaldt folket, det gjaldt utdannede og det gjaldt vanlige folk, det var bredt og stakk dypt. Vesten og USA var imidlertid reservert, i motsetning til det som er allmenn oppfatning av i dag. Den vestlige alliansen ville ikke legge ned sin militære del av den, de ville beholde NATO, og de ville utvide og styrke det. De ville imidlertid ikke la Russland bli med. Det er interessant å lese hva Trenin sier om det, han som kjenner systemene inngående på begge sider. Russland kunne på sikt bli en trussel, som også jeg har skrevet, og fått mye kjeft for, av folk som har villet latterliggjøre meg. Som USA og Vesten ikke kunne ta Russland inn i varmen, når de tok Tyskland og Japan. Med Tyskland og Japan ble det gjort riktig, med Russland feil. Tyskland og Japan er inkludert, Russland er holdt utenfor. Tyskland og Japan ble tidlig gjort til venner, forbausende tidlig, Russland ble tilsvarende tidlig demonisert, akkurat som Sovjetunionen hadde blitt det i den opprinnelige kalde krigen.

Det siste er mine ord, ikke Trenins. Jeg vil anbefale alle interesserte å lese den lange samtalen jeg la ut, det er lov å være enig eller uenig, men det går ikke an å si dette er ugyldige argumenter. Dette er Russlands syn, sagt av en som nå representerer Vesten (Carnegie er amerikansk, som man vet, også Moskva-senteret), og det er helt vilt at dette synet i nærmere to år har blitt kalt «Putin-propaganda». Jeg vil plukke ut en nøkkeldel i samtalen, der Trenin veldig klart får sagt hva som er problemet:

DAVID SPEEDIE: That’s an odd sort of switching of roles, isn’t it? One side is expanding to Russia’s borders, but when Russia protests, they are the ones who are the new imperialists. There is a logical fallacy there somewhere.

DMITRI TRENIN: This whole argument is built on, I think, a very important statement, a very important foundation, and that statement runs like this: There can be no moral equivalence between Russia and the West. That, I think, is key to the new narrative. If there is no moral equivalence, it means that the West can do anything because whatever it does, it is either good or will be corrected by the West itself. Russia has absolutely no right, no moral right at all, to question anything, because it’s still a country on probation. It used to be a country on probation. Now it’s the criminal again. The old criminal has come back, the old convict.

That, I think, is key. It does not only pertain to Russia and the West; it pertains to Russia and anyone else—Russia and Ukraine. There can be no moral equivalence. Ukraine is always higher. Georgia is always higher. You name any country with which Russia may have a problem; it would stand on a higher moral ground in the eyes of the people who adopt that vision than Russia itself.

Nøkkelen er at den vestlige verden med all vår debatt og selvkritikk er lullet inn i en forestilling om at vi selv er feilfrie, at vi selv vil godt, at vi vil se våre feil bedre enn noen, at vi vil rette på dem bedre enn noen, resten av verden må bare stole på oss, vi vil ikke løpe fra ansvaret, det er bare å legge alt i våre hender, ikke protestere, ikke blande seg inn. Sekulær, liberal humanisme har overtatt rollen kristendommen hadde i den forrige imperialismen. Det siste er mine ord, ikke Trenins. Troen på våre dagers vestlige verdier er like blind og ukritisk som troen på kristendommen var i tidligere tider, kristendommen var riktig, all annen tro var feil, resten av verden måtte opplæres. I Ukraina blir det slik at når det nye regimet representerer vestlige verdier, lener seg mot oss, så er det allerede bedre enn det forrige, og det i en slik grad at det blir riktig å kaste det forrige, om nødvendig med vold. At president Porosjenko nå er mye mer upopulær enn den forrige Janukovitsj noensinne var, og at Ukraina nå er i en mye verre forfatning enn de har vært siden landet ble selvstendig, det blir underordnet av at vi vil det beste og vil justere og arbeide for at det på sikt vil bli bedre. Andre veier enn vår vei vil uansett føre til noe som er verre.

Kanskje er det slik. Men det går ikke an å si at andre syn er ugyldige. Det er arrogant og hoverende, slik vi selv anklager de gamle imperialistene for å være, de som koloniserte Afrika og andre fattige land, og levde og døde i overbevisningen om at de gjorde en god gjerning, ved å spre kristendom, industrialisering og økonomisk velstand til uopplyste og uutviklede.

Jeg tror ikke store og mektige land og folk som Russland, Iran og Kina vil legge seg ned og vente på å bli opplært av et moralsk overlegent Vest. De vil ikke tro på at vi vil dem vel, for det har blitt litt for opplagt de siste årene at det ikke er slik. USA har mer eller mindre gått bananas, de klarer ikke å orientere seg i en verden der de ikke lenger er enerådende, der de blir reelt utfordret, tross sin militære, økonomiske og kulturelle overlegenhet. President Obama, som en gang fikk fredsprisen for alt han skulle gjøre, har vist seg som en ordenes, ikke handlingens mann. Han er i stand til å si de riktige tingene, ikke å gjøre dem. Det er i ferd med å etablere seg et inntrykk av at det ikke er han som styrer amerikansk politikk, verken innenriks eller utenriks, han er uklar og vag, i betente spørsmål er det vanskelig å vite hva han egentlig mener. Han liker seg best på talerstolen, der han kan snakke generelt, og i vakre vendinger. Utenriksminister Kerry representerer diplomatiet, viseutenriksminister Nuland og visepresident Biden representerer den amerikanske eksepsjonalismen, der amerikanerne må ta ledelsen, styre utviklingen, kjøre over, dominere. Obama står et sted i mellom.

Til neste presidentvalg står en samling hauker klar, de kappes om å være tøffest, de skal ikke snakke med noen, våpen og militærmakt. Russland, Kina og Iran må stettes på plass. Regimer som blir beskyldt for å være macho og udiplomatiske blir møtt av presidentkandidater som er macho og udiplomatiske langt inn i det latterlige.

Jeg hadde tenkt å skrive andre ting også, som alltid, om Russlands bombeangrep i Syria, Amnestys beskyldninger om krigsforbrytelser, en medisinsk professor går i rette med dem, hvordan disse beskyldningene spratt opp rett etter fredsplanen i Wien, en plan i regi av Russland, og så er det nå Russland som er krigsforbryteren som bomber sivile.