Romjul og Russland

I dag er det Bachs julekantater i en innspilling av nederlenderen Ton Koopman som er bakgrunnsmusikken min. Det finnes ikke brød eller rundstykker til heving. Det er mandag morgen i romjulen. Barnet og kona sover. Jeg har – kanskje – noen timer til å blogge.

Jeg vil i dag begynne med min viktigste kilde, i fall jeg heller ikke rekker å skrive denne posten ferdig. Det er en samtale mellom David S. Speedie og Dmitri Trenin i regi av Carnegie Council for Ethics in International Affairs. Trenin er direktør for Moskvasenteret til Carnegie, og har bakgrunn fra både Sovjets og Russlands væpnede styrker, fra 1972 til 1993. Han har også bakgrunn fra forskning og undervisning, i Moskva og i Roma, i regi av Russland og av NATO, før han altså ble tilknyttet Carnegie. Han er innsiktsfull og velformulert. Hadde han blitt lest og lyttet til ville verden vært et tryggere sted.

Samtalen mellom Speedie og Trenin fant sted 27. februar 2015. Det var en tid Minsk2-avtalen ennå var ny og usikker, det var en intens tid, med intense blogginnlegg også fra meg. Trenin trekker de lange linjene, og kommer med en teori som den gang er splitter ny, men som jeg tror kan bli stående, nemlig at årene mellom 1992 og 2014 er en mellomperiode i den kalde krigen. Den kalde krigen ble ikke avsluttet i 1991, den tok en pause. Problemene den dro med seg var ikke løst, oppfattelsen om hva som var skjedd, var ikke delt, og det var heller ingen enighet om veien videre. Det var USA og den vestlige verden som overtok, som om resten av verden var brutt sammen. Det sovjetiske systemet og alt som hørte det til, hadde tapt en gang for alle, og gått under. I Russland blir denne oppfattelsen kalt «amerikansk triumfalisme», et syn knapt noen i Vesten har fått med seg. Jeg håper jeg med min lille skriving kan bidra litt til å endre på det.

Trenin kjenner begge sider, i motsetning til mange av de som skråsikkert uttaler seg på vestlig side. Han skriver at det ved Sovjetunionens oppløsning var en veldig stor vilje om å bli med i den vestlige famlien, det vestlige samfunn, the Western community. Dette synet gikk fra topp til bunn, det gjaldt eliten, og det gjaldt folket, det gjaldt utdannede og det gjaldt vanlige folk, det var bredt og stakk dypt. Vesten og USA var imidlertid reservert, i motsetning til det som er allmenn oppfatning av i dag. Den vestlige alliansen ville ikke legge ned sin militære del av den, de ville beholde NATO, og de ville utvide og styrke det. De ville imidlertid ikke la Russland bli med. Det er interessant å lese hva Trenin sier om det, han som kjenner systemene inngående på begge sider. Russland kunne på sikt bli en trussel, som også jeg har skrevet, og fått mye kjeft for, av folk som har villet latterliggjøre meg. Som USA og Vesten ikke kunne ta Russland inn i varmen, når de tok Tyskland og Japan. Med Tyskland og Japan ble det gjort riktig, med Russland feil. Tyskland og Japan er inkludert, Russland er holdt utenfor. Tyskland og Japan ble tidlig gjort til venner, forbausende tidlig, Russland ble tilsvarende tidlig demonisert, akkurat som Sovjetunionen hadde blitt det i den opprinnelige kalde krigen.

Det siste er mine ord, ikke Trenins. Jeg vil anbefale alle interesserte å lese den lange samtalen jeg la ut, det er lov å være enig eller uenig, men det går ikke an å si dette er ugyldige argumenter. Dette er Russlands syn, sagt av en som nå representerer Vesten (Carnegie er amerikansk, som man vet, også Moskva-senteret), og det er helt vilt at dette synet i nærmere to år har blitt kalt «Putin-propaganda». Jeg vil plukke ut en nøkkeldel i samtalen, der Trenin veldig klart får sagt hva som er problemet:

DAVID SPEEDIE: That’s an odd sort of switching of roles, isn’t it? One side is expanding to Russia’s borders, but when Russia protests, they are the ones who are the new imperialists. There is a logical fallacy there somewhere.

DMITRI TRENIN: This whole argument is built on, I think, a very important statement, a very important foundation, and that statement runs like this: There can be no moral equivalence between Russia and the West. That, I think, is key to the new narrative. If there is no moral equivalence, it means that the West can do anything because whatever it does, it is either good or will be corrected by the West itself. Russia has absolutely no right, no moral right at all, to question anything, because it’s still a country on probation. It used to be a country on probation. Now it’s the criminal again. The old criminal has come back, the old convict.

That, I think, is key. It does not only pertain to Russia and the West; it pertains to Russia and anyone else—Russia and Ukraine. There can be no moral equivalence. Ukraine is always higher. Georgia is always higher. You name any country with which Russia may have a problem; it would stand on a higher moral ground in the eyes of the people who adopt that vision than Russia itself.

Nøkkelen er at den vestlige verden med all vår debatt og selvkritikk er lullet inn i en forestilling om at vi selv er feilfrie, at vi selv vil godt, at vi vil se våre feil bedre enn noen, at vi vil rette på dem bedre enn noen, resten av verden må bare stole på oss, vi vil ikke løpe fra ansvaret, det er bare å legge alt i våre hender, ikke protestere, ikke blande seg inn. Sekulær, liberal humanisme har overtatt rollen kristendommen hadde i den forrige imperialismen. Det siste er mine ord, ikke Trenins. Troen på våre dagers vestlige verdier er like blind og ukritisk som troen på kristendommen var i tidligere tider, kristendommen var riktig, all annen tro var feil, resten av verden måtte opplæres. I Ukraina blir det slik at når det nye regimet representerer vestlige verdier, lener seg mot oss, så er det allerede bedre enn det forrige, og det i en slik grad at det blir riktig å kaste det forrige, om nødvendig med vold. At president Porosjenko nå er mye mer upopulær enn den forrige Janukovitsj noensinne var, og at Ukraina nå er i en mye verre forfatning enn de har vært siden landet ble selvstendig, det blir underordnet av at vi vil det beste og vil justere og arbeide for at det på sikt vil bli bedre. Andre veier enn vår vei vil uansett føre til noe som er verre.

Kanskje er det slik. Men det går ikke an å si at andre syn er ugyldige. Det er arrogant og hoverende, slik vi selv anklager de gamle imperialistene for å være, de som koloniserte Afrika og andre fattige land, og levde og døde i overbevisningen om at de gjorde en god gjerning, ved å spre kristendom, industrialisering og økonomisk velstand til uopplyste og uutviklede.

Jeg tror ikke store og mektige land og folk som Russland, Iran og Kina vil legge seg ned og vente på å bli opplært av et moralsk overlegent Vest. De vil ikke tro på at vi vil dem vel, for det har blitt litt for opplagt de siste årene at det ikke er slik. USA har mer eller mindre gått bananas, de klarer ikke å orientere seg i en verden der de ikke lenger er enerådende, der de blir reelt utfordret, tross sin militære, økonomiske og kulturelle overlegenhet. President Obama, som en gang fikk fredsprisen for alt han skulle gjøre, har vist seg som en ordenes, ikke handlingens mann. Han er i stand til å si de riktige tingene, ikke å gjøre dem. Det er i ferd med å etablere seg et inntrykk av at det ikke er han som styrer amerikansk politikk, verken innenriks eller utenriks, han er uklar og vag, i betente spørsmål er det vanskelig å vite hva han egentlig mener. Han liker seg best på talerstolen, der han kan snakke generelt, og i vakre vendinger. Utenriksminister Kerry representerer diplomatiet, viseutenriksminister Nuland og visepresident Biden representerer den amerikanske eksepsjonalismen, der amerikanerne må ta ledelsen, styre utviklingen, kjøre over, dominere. Obama står et sted i mellom.

Til neste presidentvalg står en samling hauker klar, de kappes om å være tøffest, de skal ikke snakke med noen, våpen og militærmakt. Russland, Kina og Iran må stettes på plass. Regimer som blir beskyldt for å være macho og udiplomatiske blir møtt av presidentkandidater som er macho og udiplomatiske langt inn i det latterlige.

Jeg hadde tenkt å skrive andre ting også, som alltid, om Russlands bombeangrep i Syria, Amnestys beskyldninger om krigsforbrytelser, en medisinsk professor går i rette med dem, hvordan disse beskyldningene spratt opp rett etter fredsplanen i Wien, en plan i regi av Russland, og så er det nå Russland som er krigsforbryteren som bomber sivile.

Advertisements

3 comments on “Romjul og Russland

  1. Karsten Herold sier:

    Hvis du vil ha en litt mer balansert og utdypende fremstilling om Nato medlemskap for Russland ”pre-Putin”, kan du vel lese denne analysen fra 2000, innen Putin kom til makten

    http://www.nato.int/acad/fellow/98-00/davydov.pdf

    Ellers må jeg si at jeg egentlig sliter litt med fremstillingen av perioden 1992-2014 som kun en pause i den kalde krigen. Jeg mener vel at man helst bør være både russer, bosatt i Moskva og tidligere militær, for å komme frem til den sluttsatsen,

    Kriger (kalde eller ”varme”) utkjempes vanligvis for enten økonomisk vinning eller ideologi (eller en kombinasjon av disse).

    Den kalde krigen var vel tross alt primært en ideologisk krig? Hva er det meningen at den nye kalde krigen skal handle om? Hvilken ideologi? Hvilke økonomiske interesser?

    I 1960-70 årene var Sovjetunionen sammen med sine ”allierte” uten tvil verdens nest største og mektigste nasjon, både militært og økonomisk. De hadde globale interesser (økonomiske og ideologiske) og ”clashet” med USA stort sett over hele verden. Det var ikke bare en stormakt, men den ene av verdens to supermakter. De hadde ”legitime geopolitiske interesser”.

    Dette tok slutt i 1990.

    I dag er Russland en supermakt kun på det militære planet, og jeg er ikke engang sikker på om det ikke gjelder kun atomvåpen delen. Jeg kjenner egentlig ikke til hvor stor og god den russiske konvensjonelle militære slagkraften er sammenlignet med Nato på den ene siden og Kina på den andre, men mistenker vel at den er heller beskjeden på tross av opprustningen under Putin?

    Økonomisk er imidlertid Russland så definitivt ikke noen supermakt lengre og vel egentlig ikke engang en stormakt.

    Til neste år vil den russiske økonomien utgjøre godt under 2% av verdensøkonomien, dvs på 14-15 plass blant verdens økonomier, et sted mellom Spania og Mexico vil jeg tro og litt mindre enn Skandinavia!

    Kan man da være en supermakt, Esalen? Kan man engang være en stormakt?

    Er det ikke dette som er problemet med Russland i dag? De har problemer med å finne sin naturlige plass i dagens verden? En helt midt-på-treet nasjon med altfor stort ego og altfor mange og farlige våpen? Og enorme problemer med å få økonomien sin å tikke rundt, nå som det ser ut som de siste 15 års råvarebonansa har tatt slutt? Som vel egentlig har skuslet vekk en enestående mulighet til å utvikle sin økonomi og samfunn?

    Hva er Mexicos ”legitime og eksistensielle geopolitiske interesser”? Hva skulle vel Skandinavias ”legitime geopolitiske interesse” i Midtøsten være?

    Og hvorfor i all verden tror Putin og russere at China, med en 7-8 ganger så stor økonomi, skulle la seg lede av Moskva eller engang la Moskva lede sammen med dem?

    Det er aldri lett for en stormakt å innse at man ikke lenger er en stormakt. Det var ikke lett for Karl XII og heller ikke for de Gaulle. Men til slutt må man faktisk se realitetene i øyne og akseptere fakta.

    Og så får vi bare håpe at Russland velger veien til Bernadotte og ikke den til Karl XII.

    Men det er et russisk valg, Esalen. Og jeg tror ikke at vi hjelper dem med valget gjennom å late som de fortsatt er en supermakt!

  2. Erland sier:

    Du har rett i mye av det du skriver Esalen, men av og til blir jeg litt usikker. Du synes jo å mene at Russland representerer «bedre» verdier enn det såkallte vesten. Eller? Du har jo trådt fram, ut av skapet så å si, som pro-russisk. Men du har også sagt mye negativt om Russland, ja bent fram har du gitt dine kritikere her på bloggen rett i at du har sagt for lite om de dårlige sidene ved Russland. Du innrømmer at Russland vanskelig kan kalles demokratisk, og også at det stadig er veldig korrupt, og at det er alvorlige brudd på menneskerettigheter.

    Nå skal ikke dette være en konkurranse i hvem som er minst korrupt, mest demokratisk, osv. Men ringer det ingen fare-bjeller hos deg når den putinske retorikken ser ut til å denne; at det PER SE er noe galt med demokrati og menneskerettigheter.

    Vi må holde hodet kaldt her, etter min mening. Når Putin på ulike subtile måter, prøver å plante en forestilling i hodene på det russiske folk at vestens demokrati og menneskerettigheter I SEG SELV er en farlig vei å gå, ja da tenker jeg at her er det en som frir til grumsete og brune strømninger i sitt folk, for å holde på sin egen posisjon. Han rir på en nasjonalistisk eufori, et Stor-Russland er i emning. Selvfølgelig forenkler jeg det nå, men jeg prøver å få fram et poeng som du unnviker.

    Når 85 eller 90 prosent av befolkningen i Russland støtter Putins nasjonalistiske og imperiale ideer, forteller dette meg at det russiske folk er modent for en dose reell demokrati og menneskerettigheter, med alt hva det innebærer; reell likhet, sosial mobilitet, reell ytringsfrihet, mindre angst og paranoia både hos politikere, byråkrater og folk flest.

    Og når folk her på bloggen, og også Esalen selv bruker dette 85-90%- argumentet, som et bevis på at det Putin gjør er riktig – ja da blir jeg faktisk bare deppa. Hva er dette for noe? Hæ? Hadde Hitler rett fordi han var demokratisk valgt? Hitler hadde sannsynligvis 85 til 90 prosent på det høyeste, i den mest intense blodtåka, selv om det ikke ble målt.

    Jeg tenker at 85 til 90 prosent støtter Putin, sier noe om at noe er fullstendig riv ruskande galt i det russiske samfunnet. Det er jeg tøff nok i trynet til å mene. Jeg mener for eksempel også at det er noe riv ruskande galt i det amerikanske samfunnet. Noam Chomsky, som er klokere enn de fleste av oss, og som ihvertfall kjenner USA bedre enn noen, sier at USA ikke lenger bør betegnes som demokratisk. Legg merke til forskjellen; han sier ikke at demokratiet har bevist sin fallitt, slik islamister bombastisk sier, og som Putin mer subtilt prøver å få inn i hodene på sitt eget folk.

    Noen ganger lurer jeg på om enkelte egentlig er seg bevisst hva demokrati egentlig er. Det kommer ikke gratis. At et land kaller seg demokratisk kan være en løgn.

    Vi vil alle ha «Det perfekte samfunn». Liberale, konservative, religiøse, osv. Et demokrati har jo som ide at flest mulig skal være delaktige, eller ha reell mulighet til å være delaktig, ha innflytelse, bli sett, gjøre seg gjeldende – akkurat som de vanvittige sosiale vesener vi er. Slik er menneskenaturen. Er du uenig, må du gjerne fortelle meg det, men vær så snill og begrunn hvorfor du mener noen ikke bør ha mer innflytelse enn andre, og hvorfor noen skal være født til privilegier.

    India blir sagt å være verdens folkerikeste demokrati. Fordi de har et slags åpent parlamentarisk system, og at verdenssamfunnet har sett at valg over tid har blitt holdt forsvarlig. Men jeg er ikke enig. Et samfunn med et kastesyatem som India – med millioner av mennesker som er født inn i en lav kaste de ikke kan komme seg ut av, er ikke demokratisk. De er det på papiret, slik Usa er det.

    Det er mange grunner til å kritisere «demokratiske» land. Det er mange grunner til å kritisere vesten. Det er jeg med på. Demokrati og humanisme er kanskje nærmest perfekte ideer, men i praksis er det mye grums. Det perfekte samfunn finnes ikke. Men potensialet i disse ideene har etter min mening for lengst bevist sin styrke, og derfor er de stadig noe å kjempe for. Heia Pussy Riot.

    • esalen sier:

      Hei Erland! Jeg gir meg nå i å diskutere Ukraina, jeg orker ikke mer, om det er ved en feil eller med vond vilje jeg blir misforstått og beskyldt for alt jeg blir beskyldt for, det gikk over grensa med hun jenta jeg måtte forklare, det er rett og slett blitt for mye for meg. Men deg hadde jeg alltid stor respekt for, så jeg vil avslutningsvis svare på alle løse kommentarer fra deg, så godt jeg kan. De aller fleste av dem har jeg tenkt mye på, veldig mye, der jeg har gått omkring med barnet mitt, det har vært en positiv opplevelse, dine kommentarer har som oftest gjort meg optimistisk.

      Jeg vil gjerne skru av det der med pro russisk, folk går jo helt i ball på grunn av det. Jeg mener jeg trådte frem med det etter å ha lest boken til Richard Sakwa, det dreier seg om konflikten med Ukraina, i den konflikten støtter jeg Russland, hvis de hadde blitt tatt mer hensyn til, tror jeg det hadde vært mulig å få til en bedre avtale. Men Baros i EU sa til Putin «Pass dine egne saker», «mind your own business», de fikk ikke uttale seg en gang, eller, uttale seg fikk de kanskje, men ikke være med i noen dialog eller samtal. Og det enda så tett sammenvevd russisk og ukrainsk økonomi. Sakwa skriver godt om det, og jeg har også sjekket dokumentene på EU sine sider. Jeg forberedte en post om saken, men den endte blant dem som aldri ble ferdig. Jeg vet du er dundrende uenig om dette, vi har vel hatt noen diskusjoner her og der. Jeg vet ikke om jeg skal si en gang til at det ikke akkurat er uvanlig at stormakter legger seg opp i sine nabolands anliggender, og Russland hadde både gode og dårlige grunner for å gjøre det i Ukraina. Det siste håper jeg i alle fall du er med på, så skal jeg gi etter på det at måten Russland utøvde sin påvirkning lå utenfor det akseptable, for å si det sånn, i farten. Jeg mener altså det kunne vært unngått. Og det jeg skrev her, skrev jeg altså for å forklare det der med pro Russland. Det er ikke noe å være pro Russland når det gjelder styresett og politisk kultur, det er ikke noe eksempel til etterfølgelse. Også dette er imidlertid mer komplisert enn man ser det på overflaten, noe jeg har skrevet mye om, vil jeg si. Men pro Russland, som om deres politiske og økonoimske kultur skal spres og få økt innflyelse – ikke tale om.

      Det er sikkert farlig av meg å skrive dette, men å være uredd har jeg i blodet, jeg er dårlig på selvsensur, så la gå, med all fare for misforståelser og nye personlige angrep mot meg: Det er ikke Putin som har plantet ideen i hodet på det russiske folk at demokrati og menneskerettigheter er en farlig vei å gå, den russiske skepsisen til demokratiet sitter dypt, og man finner akkurat det samme i store deler av Ukraina. Jeg har hørt det på Krim, og av eksamenskandidater. Putin er nok ganske besatt av å beskytte sin egen posisjon, sikkert med elementer av stormannsgalskap, at han oppriktig mener han er den beste, som vel et forbausende antall diktatorer og statsledere ser ut til å mene. Jeg liker ikke å spekulere, og i dette har jeg selvfølgelig ingen kilder, dette vet ingen, men mitt inntrykk er at Putin er oppriktig redd for at noe a’la Maidan eller andre fargerevolusjoner skal ramme ham, og at det får elementer av paranoia. Derav alle innskrenkningene av utenlandsk finansiering og mediefrihet og forskjellige andre ting. Jeg har vel skrevet litt om at Russland når de blir truet, trekker seg inn i skallet sitt, og at dette er med på å få meg til å mene at sanksjonene mot dem er feil politikk. Det gjør bare at Russland beveger seg i feil retning, som de nå vitterlig har gjort.

      Dette er imidlertid betente tema, der det går an å diskutere hva som er høna og egget, hva som kommer først, hva det er som fører til hva. Flertallet i den vestlige verden ser jo ennå ut til å mene at sanksjonene mot Putins regime vil tvinge Russland til å endre politikk. I hvert fall har dette vært gjengs oppfatning, så langt jeg har forstått det. Du som støtter sanksjonene har kanskje en bedre forståelse av dette enn jeg, kanskje noe om at Russland ikke må få slippe unna gratis med hva de har gjort, ikke må følelsen av at alt er greit.

      Det var dumt du ble deppa av de 85 – 90 % oppslutning Putin pleier å ha, da har jeg ikke nådd frem med hva jeg mente med å skrive det. Hva du skriver i de 2-3 avsnittene du tar dette opp, gjør det litt vanskelig for meg å vite hvor jeg skal ta fatt. Det ser ut til at vi diskuterer ut i fra to vidt forskjellige referanserammer. Ok, kanskje kan det se ut som du er litt mer optimistisk enn jeg med tanke på demokratiets muligheter, jeg var også svært optimistisk tidligere, har blitt mindre de siste par årene. Det skyldes utviklingen i våre egne demokratier, og bedre innsikt i landene og områdene der demokratiet ikke har fungert. Dette er imidlertid et svært, svært følsomt tema, har jeg erfart, på Facebook, der jeg i kjent stil skrev at muslimene ikke har fått til noe ordentlig demokrati, mens de best fungerende demokratiene alle er kristne. Det krasjet inn i så mye brennbart at jeg sikkert skulle være forsiktig med å skrive det på ny her, særlig siden jeg nå sist ble beskyldt for å skrive om «trusselen fra islam», noe jeg ikke vil ha på meg i det hele tatt, fytti helsiken. Jeg fikk ordnet opp der på Facebook, jeg diskuterte med venner, det er veldig mange grunner til at araberlandene og andre muslimske land ikke får demokratiene til å fungere skikkelig. Jeg er ikke sikker på om det er mulig, og dermed heller ikke sikker på om det er ønskelig. Om det ikke går an å skrive noe slikt uten å bli beskyldt for det ene eller det andre, så melder jeg pass.

      Riv ruskende galt i det russiske samfunnet, gjelder ikke det praktisk talt alle samfunn i hele den vide verden? For meg er det ikke vanskelig å forstå at Putin har den oppslutningen han har, og jeg tror det vil gjøre verden bedre om flere forsøkte å forstå det, i stedet for å avvise Russland som håpløst og russerne som idioter. Det er forskjell på folk her i verden, jeg tror kanskje vi her i Vesten og særlig Skandinavia tar litt feil i hvordan vi forsøker å bygge et samfunn på hvor vi like vi alle egentlig er. Også dette føler jeg at jeg har fått en dypere innsikt i etter jeg ble gift. Det er ting ved min kone jeg aldri vil kunne forandre, ting ved det norske samfunnet hun aldri vil kunne akseptere eller forstå. Jeg vil ikke utlevere henne, vi lever jo veldig godt sammen, men det er ting hun mener dypt og inderlig som jeg ikke trodde det var mulig å mene for et opplyst menneske, før vi ble gift. Og hvem er så jeg til å si at jeg har rett, og hun har feil? Jeg er sikkert litt påvirket av Nietzsches modernisme her, formidlet meg gjennom boken til Trond Berg Eriksen, om at i en verden uten Gud er moral og etikk relativ. Jeg tror veldig på verdiene jeg selv står for, de er ganske så gjennomnorske, jærske og konservative, og sterkt liberalisert gjennom et studentliv i teaterverdenen og på scenen, blant frie kunstnere, jeg er veldig trygg på meg selv og hva jeg tår for. Men jeg vet ikke om det er riktig å påtvinge disse verdiene andre. De får velge selv, så lenge det ikke fører skade eller vold med seg. Her går jeg lenger enn de fleste nordmenn, ser jeg, jeg vil ikke legge meg opp i en russers, en arabers eller kinesers holdninger og livsførsel, de kan leve sitt liv som de vil, jeg mitt som jeg.

      Noam Chomsky har jeg fått øynene opp for som følge av denne krisen. Han lå nok temmelig for langt til venstre i forhold til meg, før. Du kan sjekke opp hva han sier om krisen i Ukraina, det er ikke så altfor ulikt det jeg sier, det har i hvert fall vært med på å påvirke meg. Også det jeg har skrevet om Cuba-krisen er sterkt påvirket av ham. Demokratiet i USA er virkelig ute å kjøre, for tiden, det er – i hvert fall i mine øyne – stikk i mot demokratiets ide at du må være god for flere titalls millioner dollar for å ha sjanse til å bli president. Jeg trenger sikkert ikke belære deg om disse tingene her. Jeg kan godt være med på at demokratiet er det beste, men vet ikke om Chomsky sier at demokratiet er det beste for oss, eller det beste for alle? Han er i alle fall ikke for krigene for å spre demokratiet.

      Du har i flere kommentarer skrevet og begrunnet hvorfor du synes demokratiet. I alle disse begrunnelsene er jeg helt enig. Det du skriver om likhet, mobilitet og ytringsfrihet også, selvfølgelig, om enn det amerikanske demokratiet vel har litt problemer med å være en garanti for de to første, om dagen. Det går jo an å tenkes samfunn der du har likhet, mobilitet og ytringsfrihet, uten å ha demokrati. Men nå ble det sikkert litt teoretisk, la det i alle fall ikke være tvil om at jeg mener demokratiet er det beste, og at vårt demokratiske og inkluderende styresett er en direkte årsak til velferdssamfunnet og all velstanden vi har her i nordvest-Europa, og flere andre land, som har fått dette til å fungere. Det er også et opplagt faktum at alle land som gjør det bra, i det som er verd å gjøre det bra i, er demokratier. Men – det er altså ikke slik at demokratier garanterer suksess. Det kan tenkes det finnes land og stater, der det – i hvert fall for en tid – kan være styresett som fungerer bedre. La det være sagt på den måten.

      Jeg er ikke uenig i det hele tatt i det du skriver i de tredje siste avsnittet, om demokratiet med ideen om delaktig folk, ha innflytelse, det er nøkkelen til suksess, og det er kanskje det at dette er svekket i USA, som gjør at demokratiet der også har sine problemer. Jeg er veldig, veldig dypt uenig i at noen skal ha privilegier, og det irriterer meg at i praksis er det folk som har slike privilegier i våre europeiske demokratier nå, det har blitt en litt for stor fordel å bli født inn i verden av foreldre med en stor lommebok. Det er rikdommen som reproduserer seg selv, du kan sikkert en god del om dette, i land som ikke har demokratier er det enda verre. India er ikke noe demokrati, og kan kanskje heller ikke bli det. Det er veldig vanskelig å få et så stort og sammensatt demokrati til å fungere. Det er teori i faget, ikke noen kontroversiell mening fra meg, i hvert fall ikke ment å være det.

      Pussy riot er jo litt… nei, jeg er ikke ute etter å krangle nå. Du må gjerne heie på dem. Husk bare på at om du virkelig vil forandre Russland, er det ikke akkurat de som har nøkkelen. De henvender seg til Vesten, og møter stort sett bare hoderysten i Russland. Det finnes andre grupper viktigere å støtte, men alle har fått det atskillig vanskeligere nå, så det går om dagen i feil retning. Jeg mener at man da må være tålmodig, ikke gjøre tingene verre enn de er, unngå krig, prøve å snakke sammen, ta litt og litt, la tiden arbeide og finne ut av det. Kanskje skulle jeg like godt droppet dette siste avsnittet, men det var altså dette med Pussy riot som var en liten felle, som jeg plumpet oppi, ser det ut til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s