Et nytt år går mot slutten

Jeg vet ikke om andre også har det slik, men jeg har et ganske sterkt forhold til tall. Det har kanskje noe med at jeg har en svak form for synestesi, for meg har tallene farger, og det er stor forskjell på partallsår, og oddetallsår. Nå skal vi ha 2016, det er ganske vilt, 2015 står ennå for meg som science fiction, en slags fjern fremtidsvisjon. Så er det snart bak oss.

Det har for meg personlig vært et spesielt år, som også 2014 var det. Jeg og min kone fra Kiev fikk vårt første barn, hun ble gravid rett og slett mens demonstrasjonene på Maidan utspant seg, og gikk gravid det året Ukraina støttet av Vesten endte i bitter konflikt med Russland. Det var vondt for oss, hun tilhører den delen av Ukraina som identifiserer seg med Russland, og føler seg som en del av russisk språk, kultur og historie. Jeg gjør også det, jeg var veldig glad for å ha funnet en russisk kone, enda hun er russisk. Før denne krisen kunne vi tøyse og tulle med det, jeg spurte om det var greit jeg kalte henne russisk, når hun var ukrainsk, og hun spurte «hva er forskjellen», som hele familien hennes også gjør.

Det ble helt uakseptabelt i 2014. Jeg har skrevet veldig mye om det, bloggen endret rett og slett karakter på grunn av denne krisen. Den skulle være personlig, en blogg på gøy for de som kjenner meg eller vil lære meg å kjenne, ispedd litt dryss fra alt jeg har lest meg opp på og satt meg inn i. Så ble det med ett blodig alvor.

Det skjedde samtidig som vi fikk vårt første barn. Det var en lykke større enn jeg kunne forestille meg den, jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli så altoppslukende, aldri at det skulle overta så fullstendig alt jeg gjør og tenker på om dagene. Jeg er dypt forelsket i min kone, fortapt i henne, egentlig, og når barnet vårt ligner på henne og ligner på meg, så går det rett i fletta på meg, for å si det litt folkelig. Jeg var på forhånd engstelig for at det skulle være noe i veien med henne, at hun skulle mangle noe, ikke være helt frisk, ha en eller annen feil, men så er hun et slikt vidunder. Det er en veldig stor glede, litt for stort til å være sant.

Så jeg har ikke så lyst til å provosere folk, så mye som jeg åpenbart gjør, med alt jeg skriver. Jeg tenkte jeg skulle slutte å skrive om politikk, om verdenssituasjonen, skrive litt om meg selv og hverdagslivet, for de få som er interesserte i det. Men så skjøt Tyrkia ned det russiske jagerflyet, så var det terror i Paris, så kuttet ukrainerne strømmen til Krim, så ble det slosskamp og runddans i det ukrainske parlamentet, med statsministeren involvert. Og jeg greier ikke la være å engasjere meg. Det angår meg personlig.

Jeg skal ikke påberope meg noen høyere legitimitet på grunn av det. Krisen som er nå angår veldig mange personlig, og min kone og jeg har det langt bedre enn de fleste. Jeg synes det var absolutt helt sykt at tyrkerne skjøt ned det flyet, absolutt helt hårreisende, uakseptabelt og livsfarlig, en helt unødvendig eskalering, gjort av et NATO-land, men de samme NATO-landene la kjølig sin støtte til Tyrkia, dette var greit. For øvrig måtte situasjonen nå deeskaleres igjen, Russland og Tyrkia måtte «finne ut av det».

Det er forskjellig syn. Vi kan diskutere så mye vi vil, det er ikke ord som styrer begivenhetene. Flyet er skutt ned, Russland reagerte med sanksjoner, og Tyrkia og Russland er på ny i konflikt, som de har vært så mange ganger før, men som de ikke var i i de gode årene fra Sovjetunionens fall, da verden gikk i riktig retning, tingene ble bedre.

Nå har det brått blitt veldig mye verre. Jeg klarer ikke å se på min datter og tenke at hun skal få dårligere muligheter enn jeg har hatt. Jeg klarer ikke å gå inn i den bunnløse pessimismen. Katastrofer har skjedd før, mange ganger, det er historiens gang, og de har som regel kommet uventet (er det noen stor krig eller stor invasjon som noen gang er varslet på forhånd, verdenskriger? borgerkriger? pleier det ikke å begynne med bagatelliseringer, at det skal gå raskt over?), men jeg kan ikke få meg til å tro at det skal skje igjen. Krigshissingen, opprustingen, det må da en gang gå over, opplyste folk kan da ikke i lengden gå med på at sårt tiltrengte penger i statsbudsjettene går til våpen og utstyr som aldri, aldri må bli brukt? USA skal bruke 1 000 milliarder dollar på atomvåpen nå fremover, atomvåpen, de har ensidig sagt opp avtalen de i sin tid gjorde med Sovjetunionen.

Jeg skriver meg inn i skyttergraven igjen. Jeg leser alltid kommentarene jeg får, hele tiden, selv om jeg ikke alltid får tid til å sette meg ned og svare på dem. Det er heller ikke lett, alltid, å vite hvor jeg skal begynne. Interesserte lesere kan gå inn i posten Romjul og Russland, for eksempel, og se hva de noenlunde faste kommentatorene Karsten Herold og Erland skriver. Begge har fulgt meg og kommentert lenge, vi kjenner hverandre, har kranglet og blitt venner igjen, på ny og på ny. Det er ikke meningen å være uredelig, og svare i en ny post, i stedet for å fortsette diskusjonen de har startet. Det er mer at jeg har lyst til å bli ferdig, nå som et gammelt år går mot slutten, og et nytt år skal begynne.

Jeg sitter foran peisen, nede i kjelleren. På spilleren er de umåtelig vakre Impromptus-stykkene til Schubert, overjordisk musikk. Det har vært en veldig lykkelig dag for meg, som så mange andre. Min kone og jeg har vært i butikken, og har mer enn nok penger til å kjøpe all den maten vi vil. Vi har fått satt opp et svært primitivt juletre for det russiske nyttår vi skal feire i morgen, et juletre som står litt i stil til livene vi lever, litt sånn på skjeive, litt sånn som kanskje ser litt rart ut.

For ordens skyld ser jeg ikke på Russland som noen stormakt, har heller ikke noe spesielt ønske om at de skal bli det. Demokratiet er det beste styresettet man til dags dato har funnet, at hver borger får være med og bestemme hvem som skal styre, får lov til å ytre sin mening og påvirke, får føle han eller hun er med i samfunnet og blir tatt hensyn til, det er en stor styrke i de land og stater og samfunn som får det til. Det har gjort den vestlige verden overlegen resten.

Poenget mitt er at vi må ikke søle det bort. Vår behandling av Russland gjør Russland mindre demokratisk, ikke mer. Heller ikke Ukraina er på vei til å bli demokratisk, selv om vi støttet en i navnet demokratisk revolusjon der. Den arabiske verden er ikke i nærheten av å bli demokratisk. Demokratiforsøkene som fulgte med den arabiske våren har satt regionen i brann, tydeligst demonstrert i Syria, men også i Libya, Irak og Jemen. Jeg synes Russland blir urettferdig behandlet, det er ikke de som har skylden for alt som er galt, de har ikke skylden alene. Men de blir straffet verre enn alle. Og vanlige folk får unngjelde når økonomien går ned. Det blir ikke noe regimeskifte, Putin går ikke av, og han endrer ikke politikk. Det er ønsketenkning, slik det finnes mye av nå om dagen.

Jeg skriver meg inn i skyttergraven igjen. Jeg har egentlig ikke noen tro på disse ordene. Om jeg får overbevist hele Norge om at Russland må være en partner, ikke en paria, så vil fint lite bli endret med det. Det blir ikke fred og fremgang i Ukraina, ingen løsning i Syria, det er andre krefter som styrer. Mennesker med makt har sett at handling beveger mer enn ord. Russland og Putin gjør dette mer enn noen i Vesten, selvsagt, om noen skulle være i tvil om det, ingen ord eller meningsmåling vil påvirke ham, han vil heller påvirke meningsmålingene. Det er ikke slik at jeg mener Russland er bedre enn oss, at Putin gjør ting riktig, som vi gjør feil. Han er imidlertid ikke den onde demonen vi har gjort ham til, og i det har vi gjort en stor og alvorlig feil.

Helst ville jeg altså la alt dette ligge. Gå inn i drømmen om at dører skal åpne seg, som Olav H. Hauge skrev det i diktet, at man skal gli inn på en våg me ikkje har visst um. At 2016 skal gi oss en fredeligere verden. At vi som er småbarnsforeldre kan være bare det, at det er nok å reise på stranden og gå i fjellet og i skogen, at hverdagen er det som er mest verdt å skrive om, at verden ordner seg selv, ting går seg til. Det er mitt ønske for 2016.

*

Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det skal bare til en liten provokasjon, en artikkel på nettet, en uttalelse fra noen i NATO eller noe, en terroraksjon eller militæraksjon i Ukraina eller Syria, eller et annet sted, og jeg er antent på ny, og vil skrive som før. Det er ikke bra. I verden som er nå, trengs folk til å dempe konfliktene, ikke forsterke dem. En lykkelig mann som jeg burde være den rette. Og som det latterlige mennesket i den fantastiske novellen til Dostojevskij, den beste novellen jeg vet om, som det latterlige mennesket i drømmen, er jeg beredt til å gå, beredt til å forsøke, litt.