Tur til Melsvatn i en stadig skumlere verden

Vinteren har for alvor kommet til Ganddal nå. Kuldegradene har vært her lenge, akkurat litt for lite og litt for ujevnt til at isen kan legge seg på Stokkalandsvannet, i går kom snøen. Det lavet ned i går kveld, min kone, lille Ira og jeg tok turen ut, etter klokken var ti og barnet først hadde sovnet, hun våknet, og ville så gjerne ut. Når snøen ligger jomfruelig og fersk over landskapet er den vakker. Lille Ira har aldri sett så mye snø før, aldri gått i den. Hun hylte av glede, som barn gjør.

Jeg har den siste uken vært en del på Facebook, mer enn i hele fjor, og i året før det, til sammen. Det som skjedde i Køln og flere andre byer nyttårsaften skremmer meg, debatten som har fulgt skremmer meg enda mer. På Facebook blir det brettet ut, demonstrativt, det er to leire, eller flere leire, men de diskuterer hver for seg, og ingen kontakt mellom dem er mulig. Det er som filosofen Ludvig Wittgenstein skrev i dagboken sin om en fest i etasjen over, det er forskjellige verdener, virkelig forskjellige, ingen kontakt er mulig, ingen forståelse. For den som vet litt om Wittgenstein (og om fester), så ser man at det er helt rett.

Jeg tror overgrepene nyttårsaften var en terroraksjon. Den var varslet på forhånd, vær på vakt nyttårsaften, det var vårt eget overvåkningspoliti som meldte det, europeiske medier. Så skjer det over 500 overgrep, tyveri og andre forhold verdt å anmelde i Køln, over 100 i Hamburg, og en håndfull i flere andre tyske byer, sveitsiske byer, svenske byer, Helsinki. Det er anstrengt å tro at dette var tilfeldig. I Helsinki er det offisielt at det ikke var det, politiet var på vakt og på plass, og klarte derfor å begrense skadene. Den tyske innenriksministeren har gått ut og sagt det ikke var tilfeldig i Køln heller. Toppolitikerne har etterretningen, de vet det om overvåkningen har snappet om planer om et slikt angrep som det som var. Vi andre må vente. Det skal bli spennende å se hva den islamske stat sier selv, i magasinet de gir ut månedelig (men som ikke har vært utgitt siden november), Dabiq. Vil overgrepene bli kommentert der? Hvordan?

Det er ikke det at det var et terrorangrep som har fått oppmerksomheten, det blir knapt diskutert. I stedet går hoveddiskusjonen mellom de som mener dette var beviset på at de hadde rett hele tiden, araberne og muslimene er ikke som oss, de er farlige, og mediene forsøker å skjule det. De har fått vann på mølla nå, med en horribel mediedekning av Køln og de andre byene som ble rammet, det tok altfor lang tid, og ble i starten bagatellisert. Det er også gravet frem eksempler på at dette har foregått lenge, blant annet med svensk ignorering av seksuelle overgrep og gjengkriminalitet på en bestemt festival. Både politisjefen og journalisten som skulle dekke saken har sagt like ut at dette ville de ikke skulle komme frem, fordi det bare ville styrke partiet «Sverigedemokratene» og andre «rasister». Nå slår det tilbake på dem med en voldsom kraft.

Meldingene på Facebook om hva som har foregått på NRK gjør at jeg kan ikke tro mine egne øyne. På Urix skal det ha vært en «ekspert» som kunne fortelle at dette ikke hadde noe med kultur å gjøre, det blir for enkelt å forklare «atferd ut fra kulturelle modeller». Hva. i. all. verden. Som man skriver det nå. Eksperten sammenlignet overgrepene med norsk russ, og viser med det at hun nok har forlest seg, fortapt i sitt fags teorier, mistet kontakten med virkeligheten. Hun har neppe vært russ, neppe på en av de plassene muslimske menn i beltet som går fra Marokko i vest til India i øst, og kanskje lenger, samles. Jeg vil ikke si det har noe med religion å gjøre, det er blindspor, men kultur – herre min hatt. Her er en tekst av Saira Khan, selv asiat, om elefanten i rommet, og ingen som vil snakke om den. Man kan også gå tilbake til historien om Lara Logan, den amerikanske journalisten som ble antastet på Tahir-plassen i Egypt,

Om mediene ikke vil ta i problemene, blir problemene verre. De etablerte mediene og ekspertene de finner står til dundrende stryk, de gjør seg selv irrelevante med å bortforklare det mange nå – med rette – oppfatter som en trussel, og som de dermed går til useriøse medier og sosiale medier for å finne ut av.

Vi kjørte til Melsvatn i går, min datter og jeg. Jeg liker ikke å kjøre når det er glatt, jeg stoler ikke på at det er saltet eller strødd skikkelig, jeg har for dyr bil og for dyrebar last. Nedover Kvernelandsveien kjørte en bil forbi meg, ganske naturlig, siden jeg lå godt under fartsgrensen. Et stykke lenger fremme ser jeg denne bilen i grøften. Ganske spesielt.

På nyhetene snakket de om det norske handelsunderskuddet. Det er noe vi i et oljerikt Norge ikke er vant med, det var første gang på årevis i fjor, økonomien er i sterk nedgang. Nesten hver dag står det om nedskjæringer i oljeindustrien. Ingen bedrifter slipper unna. Norge må omstille seg, og Stavangerregionen mer enn resten av landet. Om oljeprisen ikke går opp igjen, vil det være helt umulig å opprettholde de rause velferdsbudsjettene vi har. Fra verdensøkonomien er ingen hjelp. Markedene har falt mer i innledningen av dette året enn i noen andre år i historien. Problemene ser ut til å være overalt. Kina er ikke lenger noen vekstmotor, Midt-Østen er urolig, Europa er i full krise, BRICS-landene har snublet grundig, og USA låner penger til det absurde for å late som det går bra likevel. Det kan komme til å krasje skikkelig.

I et mediebilde som dette har Ukraina forsvunnet nesten fullstendig. Jeg vet ikke om det er meldt i Norge at det er svineinfluensa der? Skolene er stengt, fra og med i dag. Det er spesielt å tenke på, vi tenkte en stund på å reise ned på nyåret, vi kunne vært der nå, midt i en influensaepidemi som tidligere skremte vettet av folk. Nå blir det møtt med et skuldertrekk, som det også ble raskt ristet bort og lagt vekk at det var utbrudd av svineinfluensa på et av asylmottakene våre, jeg tror det var i Vestfold. Apotekene blir likevel ikke utsolgt for tamiflu. Flokkmentaliteten er sterk i mennesket, om ingen gjør det, forblir det ingen, om mange gjør det eller veldig mange, kaster mange flere seg på. Det minner om oljeprisens binding til hva som skjer i Midt-Østen. Regionen er mer urolig enn på veldig, veldig lenge (godt gjort i den regionen der), oljeprisen er rekordlav, så lav at de fleste oljeprodusenter vel må tape penger på den.

I Russland forbereder de seg på videre resesjon. Finansministeren har sagt at de trenger en pris på 82 dollar for å få budsjettene i balanse. Nå har de justert ned anslagene fra 50$ til 40$ for oljeprisen i år. Det kommer til å gjøre veldig vondt for dem, men for russerne frykter jeg ingenting. Dette er fillekrise i forhold til hva de er vant med, stemningen i sosiale medier der er av glede, noe oppslutningen om presidenten også reflekterer, i motsetning til hos oss, der frustrasjonen bobler over og politikerforakten begynner å bli farlig sterk. Putin hadde forresten et intervju med den tyske avisen Bild, vel verd å lese, det finnes på engelsk her for del 1, og her for del 2.

Det er litt for kaldt å gå lange turer med datteren min nå. Hun sovner i bilen på vei til Melsvatn, like greit, for det er for kaldt å sove i vognen. Som vanlig henter jeg da frem mobilen når vi kommer frem, og leser en nedlastet bok, nå om Iran. Jeg må være væpnet med fakta i debatten om Midt-Østen. Jeg har alltid hatt tro på at det gjelder å forstå de ulike sidene i en konflikt eller en krangel, det hjelper enormt å forstå hvordan motparten tenker, man må sette seg ordentlig inn i hva det går i. Men nå om dagen er det ikke lett, forsvarer man Russland blir man Putin-venn, forsvarer man innvandringskritikken blir man rasist. Vårt åpne og tolerante samfunn hadde klart seg atskillig bedre om det var litt mer åpent og tolerant for forskjellige meninger.

I Ukraina er det ikke nødvendig å kritisere det nye regimet lenger. Det som i 2014 og 2015 irriterte så mange at jeg gjorde, er nå blitt ganske åpenbart, Ukrainas problemer ble ikke løst med Maidan-revolusjonen, det nye regimet var ikke bedre enn det forrige. Europa har gjort seg til fiende med Russland på et tidspunkt begge sliter økonomisk, og Europa sliter med en gjeldskrise og en flyktningekrise som kan være i ferd med å ta knekken på EU. I Nederland skal det være folkeavstemning om Ukraina skal få innvilget partnerskap, eller om det var noe annet ordlyden var, i hvert fall viser meningsmålingene at det er ikke folket i Nederland interesserte i. EU fortoner seg nå sett nedenfra som et eliteprosjekt, der de store, multinasjonale selskapene får skattefordeler og andre fordeler sammen med de superrike investorene der, middelklassen får regningen, og den er så tung at den trykker dem nedover. EU skulle være et liberalt prosjekt, et demokratiprosjekt, men i Ukraina støttet de en voldelig maktovertakelse, og de har vært tause om alle antiliberale og antidemokratiske vedtak det nye regimet i Kiev har gjort. Det er maktpolitikk, ikke noe demokratiprosjekt.

USA er i så måte mye verre enn EU. Der ble det nå vedtatt i kongressen, uten noe brask og bram, at USA nå skal finansiere også de høyreekstreme og ultranasjonale bataljonene i Ukraina. Tidligere har det ligget en hindring i det, høyreekstreme eller like frem fascistiske Aidar-bataljonen og Azov-bataljonen har ikke vært med i det amerikanske treningsprogrammet, skal ikke ha fåt penger, så soldatene som tilhører disse bataljonene må late som de er noen andre, for å få trening. Blant de republikanske presidentkandidatene er det omtrent bare Donald Trump som ikke går til valget på et program om en langt tøffere linje overfor Russland, og alle andre, det går mot full konfrontasjon. Væpning av Ukraina, flyforbudsone over Syria, det er bare begynnelsen, det er herfra kandidatene må vise de er tøffere enn de andre. Mer om amerikansk politikk i Syria kan dere lese her, det er om de demokratiske presidentkandidatene, som heller ikke er spesielt betryggende å lese om. Om amerikansk nedgang står det en glimrende (og lang) artikkel i Zeit, den tyske avisen problematiserer også hvorfor vi i Europa legger vår politikk så tett opp til USAs, særlig hvorfor Tyskland gjør det. Tiden da USA sammen med de vestlige allierte kunne diktere verden er forbi, vi må forholde oss til det, om enn amerikanerne som andre imperialistland ikke er i stand til å innse at deres innflytelse ikke er som den var, og at de desperat og dyrt og farlig forsøker å holde frem som om den var det.

Og det er et Ukraina som nå er i gjensidig handelsboikott med Russland. Det rammer vanlige folk så til de grader, det er så til grader vanlige folk som må ta regningen. Selv vår lille familie. Min kone har aldri vært i Russland, vi tenkte å besøke Moskva, og derfra reise til Kiev. Men det er ikke så lett lenger, i en verden der man gjør hverandre til fiender, heller enn til venner. Det går ikke lenger fly mellom Russland og Ukraina, og vi er usikre på togforbindelsen. I Odessa og i Kharkov skal det være folk i fengsel på grunn av aktivitet på sosiale medier, «separatisme», en skal være alenemor, en skal være gravid. Eller kanskje blander jeg sammen historier her, jeg finner heller ikke tilbake til lenkene.

Min datter våkner, og vi går vår tur rundt Melsvatn. Det er en iskald vind. Vi har med Go’morgen-yoghurt, en appelsin og bittelitt sjokolade. Det er for kaldt på fingrene til å sjekke russiske gloser ordentlig på mobilen, Anki, mens min datter sitter i vognen, som hun sjelden gjør nå om dagen. Hun får gå selv. Men hun foretrekker å gå motsatt vei, labber av gårde, i en hvilken som helst retning, bare ikke den riktige, og vil før eller siden i grøfta, for å sjekke hva som er der. Det er iskaldt å spise yoghurten, jeg må ta av hanskene for å gjøre det, og for å mate lille Ira. Appelsinen vil hun ikke ha. Sjokolade er alltid en vinner.

Vi kjører hjem. Min kone har laget en enkel middag, typisk henne, slenger de grønnsakene hun måtte finne i en gryte, krydrer og steker, så er det ferdig. Hun lager også potetmos, og vi har fenalår. Facebook har kjølnet, det er måte på hvor lenge man kan fyre på med nye sexovergrep, og fortielse av dem, det trengs noe nytt å hisse seg opp over, som det fort vil bli. Min datter sovner i fanget mitt denne kvelden, foran peisen, vi ser på en klatrefilm, Alex Honnold, han var på BBC denne morgenen, og jeg tenkte det kunne være greit med et gjensyn, passe hjernetomt til å se med min datter. Hun fulgte forbausende godt med, til at filmen var på engelsk, og at samtaler og kommentarer var en viktig del av den. Så skjønte jeg hvorfor. Hun sov altså, og jeg tenkte jeg omsider kunne få en lang kveld med nyheter og med skriving. Glad gikk jeg opp til min kone Olga som leste fysikk, og som også ble glad, da Ira for en gangs skyld sov uten henne.

Noen timer senere våknet hun altså igjen, og vi gikk sammen ut i snøen. Verden fikk være verden. Denne posten skulle jeg skrive morgenen etter, som er nå – og det har jeg gjort.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s