Den norske debatten og verden utenfor

Jeg har koblet meg av Facebook etter å ha vært aktiv der en stund. Det var en begredelig opplevelse. Sammen med resten av Europa står vi overfor enorme utfordringer for tiden. På Facebook oppfører vi oss som om det dreier seg om en nasjonal hetsekonkurranse. Vi smykker oss med begreper som «toleranse» og «mangfold», men oppfører oss mer intolerant enn noensinne når det gjelder andres meninger. Fremdeles dreier det seg om «oss» og «dem», eller «vi som mener rett», og «idiotene som ikke har skjønt det». Det er ingen debatt, ikke engang en skinndebatt, hver gruppe skriver og poster for sine likesinnede, og får «likes» og «kommentarer» som bekrefter og forsterker meningen man var stvinet i på forhånd.

Det er til å grine av.

Jeg hører også nyheter, når jeg kjører i bilen eller er andre steder uten internettradio. Da hører jeg alltid BBC World Service, som er deilig forfriskende, i en innelukket, norsk medieverden. Der er drapet på en arbeider på et mottakssenter for mindreårige asylsøkere i Sverige toppsak, på nettet var det i hele dag den mest besøkte saken. På de norske nyhetene ble det ikke engang nevnt. Der var det i kjent norsk stil, en kommende melding om «norske forbrukerråd», som var toppsak, et eller annet om rådgivining i forbindelse med den nye, såkalte delingsøkonomien. Velvel.

De siste par dagene har den store saken her i landet og på Facebook vært utsendelsen av asylsøkere som kom over grensen med Russland, på sykkel. Det var et smutthull i lovgivningen som gjorde at de kunne sykle over, da var de verken gående eller passasjer i et kjøretøy, det var noe slikt, smutthullet er tettet nå, for det ble etter hvert en større innstrømming enn vi helt klarer å kontrollere. De ivrigste på Facebook ser ut til å mene at det er rasistisk å skrive noe slikt, at man er i mot innvandrere og mot flyktninger, og så blir det ment i vei med stor styrke, og liten dybde.

For oss som har fulgt med på Russland en stund og kjenner landet sånn noenlunde, ble det rett og slett nokså komisk å se hvordan landet ble omtalt, og hvor umenneskelig asylsøkerne ville få det om de ble sendt tilbake. Det vil si, komisk er kanskje feil ord, i en situasjon som er så grell. Jeg så det ble sammenlignet med jødedeportasjonene under andre verdenskrig. Da er det bare å si godnatt til fornuftig debatt, la tingene heller spille seg ut, i all sin gru.

Foreløpig har dette endt med at Russland ombestemte seg, de ville ikke ta i mot asylsøkerne likevel. Forståelig nok, de ble jo sammenlignet med nazi-Tyskland, som man gjerne blir nå om dagen. Om Norge synes det er så uverdige forhold i Russland, så kan Norge ta seg av asylsøkerne og utgiftene og problemene som følger med dem, selv. På nyhetene i går ble det fremstilt som om dette var et problem for «ytringsfriheten», utenriksministeren vår, Børge Brende, måtte forsvare seg mot det, at det ikke var et angrep mot ytringsfriheten å dempe kritikken av Russland når vi selv sendte asylsøkere til dem.

Russiske medier dekket denne saken mye bedre enn oss. Rolig og saklig, fritt for følelsesladd glød og gnål. Bussjåføren som skulle frakte dem sa det var ordnet med plass på hoteller i Murmansk, ganske levelig, tross de 30 kuldegradene som fikk Norge til å gå i fnatt. De kan også nevne at Russland har noe sånt som 100 000 syrere med lovlig opphold, gruppen som tok seg over til Norge besto av folk med turistvisum, studentvisum, og folk som hadde bodd i Russland lenge, gjerne flere år. I russiske medier legger man heller ikke skjul på at Russland er et av landene i verden som tar i mot flest innvandrere, nest mest av alle, faktisk, i 2013, og der går det også en saklig og grei debatt om de skal ta i mot flere asylsøkere. I norske medier, les: NRK, skal det ha blitt sagt at Russland har tatt i mot 800 asylsøkere gjennom sin historie, og at muslimer kan bli arrestert «tilfeldig på gaten».

Velvel. Kunnskapsnivået minner om sånn det er når russere og andre østeuropeere beskriver det norske barnevernet. Da er det bare motsatt, da er det de som sier vi bryter menneskerettighetene, at barn kan bli tatt fra foreldrene, uten lov og dom, og at det særlig er slavere som blir utsatt. Her tillater vi oss å riste på hodet over dem, som er så uinformerte, og det bobler opp den gamle debatten om at vi må bli bedre til å «få ut informasjonen», og alt hva det nå er vi skal bli bedre til. Det er imidlretid ikke så lett å få ut informasjon til folk som ikke stoler på informasjonen, og ikke har tillit til avsender. Man oppsøker heller informasjonen hos sine egne, og heller informasjon som bekrefter det man selv helst vil tro.

I den forbindelse skal jeg kanskje ta med saken om asylsøkerne som ble flyttet fra hotell Astor til mottaket på Forus, her i Stavanger. Ryktene gikk varme, det var ulevelig på Forus, temperaturen blant asylsøkerne var vel omtrent som om de skulle bli sendt til Russland. De gjorde alt for å unngå å bli med transporten, gjemte seg i undergangen, og når de ble fraktet frem, nektet de å gå inn i mottaket. Stavanger Aftenblad postet villig vekk bilder over hvor «ille» det var, bilder som rett og slett – og på ny – ble litt ufrivillig komisk. Det skitne toalettet og den elendige middagen, det var vel som et hvilket som helst toalett på en norsk ungdomsskole, og atskillig finere enn noe offentlig toalett i Ukraina, for eksempel, ganske rart om en flyktning fra krigen skal la seg sjokkere over det. Middagen så ut til å være helt grei kantinestandard, tankene mine gikk til Stolovaja i Ukraina og Russland og tidligere sovjetrepublikker, fremdeles populære, man forsyner seg selv, og det er billig. Det henger ikke på greip om mennesker i nød skulle finne dette «ulevelig». Det vitner vel heller om folk bortskjemt med bedre forhold.

Stavanger Aftenblad kunne i det minste latt representanter for mottaket slippe til, og fortelle hvordan det egentlig var, og skrevet hva asylsøkerne egentlig fikk servert til middag. Det er sjelden ellers folk bare kan sende inn bilder til avisen, og få dem trykket.

Det er farlig å skrive om disse tingene. Jeg har nok med å være Putin-venn og antidemokrat og russisk troll, som jeg alt sammen er blitt beskyldt for etter alt jeg har skrevet om krisen i Ukraina, jeg vil ikke være rasist og innvandringsmotstander i tillegg. Det gidder jeg ikke, den debatten tør jeg ikke ta i. Problemene som følger med den ukontrollerte masseinnvandringen som begynte i fjor vil tvinge seg frem av seg selv. Jeg ville satt pris på om det ble diskutert litt ordentlig, om man ble premiert for å være saklig, men jeg har ingen illusjoner, og vil ikke bruke tid på å stille meg i veien for skittkasting.

Jeg poster en lenke om dette, som alle interesserte sikkert har funnet frem til selv, skrevet av Lars Akerhaug, publisert på Journalisten.no, om dekningen av asylsøkerne, Den som roper høyest, vinner. Ganske grundig og godt skrevet, og ganske karakteristisk er det de som har utmerket seg med sterk innvandringsmotstand som poster denne lenken, jeg har ikke funnet den hos noen moderate eller hos de innvandringsvennlige. Karakteristisk er det også at Sylvi Listhaug blir kalt heksa, det var vel sågar en politiker som på Facebook ønsket heksebrenningen tilbake, temmelig urettferdig, egentlig, siden Listhaug vel her bare iverksetter den politikken stortinget i høst ble enige om. Ganske spesielt å gjøre Listhaug personlig ansvarlig, som om det er hun som sender asylsøkerne tilbake, som om ikke dette er jobben hun er satt til å gjøre.

Nei, jeg sier som ukraineren jeg hadde oppe til eksamen, det er best å ikke engasjere seg, ikke følge med på politikken, ikke uttale seg. Han sa han hadde prøvd, det hadde bare skaffet ham uvenner. Det er ikke verd det.

Da er det atskillig kjekkere å glemme alt, og ta med sitt lille barn ut på tur. Her i Rogaland er vakkert vintervær med gnistrende frost erstattet med mildvær og pøsregn. Vi er likevel ute, hver dag. I dag gikk vi rundt vannet. Jeg har funnet frem russiske gloser igjen, en pause fra nyhetene, og diskusjoner der det spiller så stor rolle hva man kommer frem til. Forrige fredag hørte jeg et program om Tristan og Isolde, på vei ned til butikken, 3-4 kilometer unna. Det var kjekt, en gammel historie fra tidlig middelalder, skrevet ned i forskjellige versjoner, vel kjent brukt av Wagner, ikke noe sinne eller provokasjoner om man ikke er enige om tolkningen, smil og moro. Mange spennende fugler er også å se, trekkfugler reiser ikke bare vekk, noen kommer hit også. Hegren står både i Stokkalandsvannet og i Storånå, laksanda er fast gjest nå i år.

På søndag gikk vi opp til Dalsnuten, en tradisjonsrik tur jeg tror jeg har skrevet om før, nå kunne vi for første gang ta med lille Irina. Det blåste enormt på toppen, så vi kunne ikke spise nistematen der, men måtte ta den med lenger ned, i le. Uken med frostvær benyttet vi til å kjøre steder det var vann med is. I den klare solen var ethvert landskap, også det rett bak Bogafjell, landskap jeg rett etter leser på Facebook de har tenkt å kutte i to med en bilvei. Det er som man kan bli bibelsk i tankene, man skal bli tatt fra det lille man har.

Jeg er likevel lykkelig, har nok av strategier til å kunne koble meg fra verden og dens nyheter. Jeg har bøker å lese, musikk å høre, leser litt poesi, jobber med det, hører Wagner, dyrker min egen verden. Sammen med kona og barnet er det lett å være lykkelig. Kona er litt omvendt i forhold til andre, hun omfavner krisen vi er inne i, er full av ideer om hvordan vi skal klare oss i den, enda vi ikke akkurat kan si vi er rammet. Barnet er så sunt og skjønt, lærer hver dag nye triks hun viser oss, bevege hendene til «Lille Petter Edderkopp», komme seg opp og ned bratte skråninger, klatre opp og ned på møbler og andre ting, vise oss fly og si «oo-ooo», helt fantastiske ting, når det er det første barnet, hver dag noe nytt, hver dag sin egen glede, helt uavhengig vær og vind, og uten forbindelse til den store verden, der det er de negative nyhetene som dominerer.

Kanskje er det noe på gang i Ukraina. Putin har nå satt sine tungvektere på saken, både som representant i Kiev, som samtalepartner med det ukrainske statsstyret, og i Donbass, rådgiver, partner eller kontrollør der, alt etter hva man vil kalle det. Freden det kan være snakk om er Minsk2, Krim er tapt, og Donbass vil ikke komme inn under full ukrainsk kontroll, slik det var før. Europa – med dets lederstater Tyskland og Frankrike – var med på å å fremforhandle denne avtalen, det er klart de støtter den. Tegn i tiden viser at USA beveger seg mot å støtte den også. Det finnes vel egentlig ikke noe alternativ, skjønt, det ennå finnes mange som vil insistere på det motsatte, at konflikten vil fortsette til Krim og Donbass på ny er under ukrainsk kontroll.

Jeg er lei av å engasjere meg. Det skaffer en bare uvenner, som den ukrainske eksamenskandidaten sa. I følge Minsk2-avtalen skal Kiev endre konstitusjonen slik at Donbass får økt grad av selvstyre, og de skal forhandle med dem om hvordan tingene skal være. Det er ikke Moskva som blokkerer denne avtalen, det er Kiev. For de som er i mot hele avtalen hjelper det selvsag ikke, de vil kjempe i mot den, og støtte Kiev i ikke å implementere hva de har forpliktet seg til. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er dette som gjør at det ennå er forholdsvis bred støtte til sanksjonene mot Russland, enda den også kanskje er i ferd med å rakne. Den kvalifiserte gjetningen går på at EU vil oppheve i hvert fall deler av sanksjonene i løpet av året.

Det er så mye annet også. Mordet på Litvinenko, kanskje den eneste rettsavgjørelsen der ordet «sannsynligvis» eller «probably» er med i dommen, «Putin visste sannsynligvis (probably) om det». Alt jeg kan si er at det er mye vi ikke vet, veldig mye vi ikke vet, og at Litvinenko og hans patron, Berezovsky, var for mektige til helt å bli kalt offer, det er en del som lukter litt rart her, fremstillingen i mediene er vel kanskje litt… Nåvel, kanskje er det sant som de sier, jeg vet ikke det, tviler på det, og jeg ser at dommen nå falt i en atmosfære som ikke ligner den saken ble gjenåpnet i. Nå er Europa vennligere mot Russland, Europa har større problemer, det er søkt å snakke om Russland som trusselen, EU står i reell fare for å bryte sammen, som følge av den ukontrollerte strømmen av asylsøkere, og den økonomiske krisen som eksisterer i tillegg og uavhengig av den. Det er lite trolig dommen vil få noen konsekvenser. Det vil heller ikke de nye – eller gamle – avsløringene om at Putin er korrupt, som det har vært skrevet om og sendt program om på BBC, og som opprinnelig kommer fra USA.

I Syria skal det være fredsforhandlinger på fredag. Foreløpig ser det ut til å være tøft nok å forhandle om hvem som skal sitte ved bordet. En vanskelig sak skal være at Russland ønsker å ha med kurderne, noe NATO-landet Tyrkia blånekter, og en på BBC omtalte som at «kurderne var opportunister, de var ikke med fra begynnelsen, og skal ikke ved bordet». Hun var ganske fiendtlig innstilt til Russland, kan man trygt si. Man liker heller ikke at syriske regjeringsstyrker med russisk hjelp har vunnet tilbake viktige byer fra opprørerne, og med det skaffet seg et bedre utgangspunkt før forhandlingene på fredag.

Jeg vet ikke. For meg er det slik at verden har beveget seg fra den tiden vesten med USA og Europa kunne diktere hvordan tingene skulle bli også ellers i verden. Visjonen om at alle skulle bli som oss, mer eller mindre, og dele våre verdier og vårt styresett, har også fått et møte med virkeligheten den kanskje ikke vil overleve. Fremdeles synes jeg debatten er litt slik som det var før, at det var helst teoretisk, og det gjaldt å diskutere hvordan demokratiutviklingen skulle være i land der den hang tilbake, hvordan andre land og andre kulturer skulle inkluderes, debatt om det var riktig å tegne Muhammed og om det skulle være lov med andre flagg i 17.mai-toget. Verden har kommet nærmere, kan man trygt si. Jeg hadde satt pris på om også diskusjonen kom litt nærmere, litt nærmere de tingene som skjer, slik at flyktningekrisen, krisen i Ukraina og krisen i Syria kan få en løsning som kan fungere, i stedet for at folk med sterke meninger fyrer opp under det prinsippielle.

Men jeg vet ikke, og vil heller ikke bry meg altfor mye lenger. Jeg har det godt i mitt eget liv, i skog og fjell og natur, som vi fremdeles har litt igjen av rundt her. Alt jeg har skrevet om krisen i Ukraina har ikke beveget situasjonen noen verdens ting. Hva folk skriver på Facebook om flyktningekrisen er helst støy. Disse krisene lever sine egne liv, litt atskilt fra diskusjonen om dem. Det er det jeg også satser på å gjøre nå. Leve litt atskilt, fra krisene og fra diskusjonen.

Kjenner jeg meg selv rett, som jeg jo vet jeg gjør, kommer jeg neppe til å lykkes.