Foran peisen

Jeg sitter foran peisen. Vi har mye ved som skal brennes, for første gang har vi overflod, siden vi har pusset opp så mye på huset. Jeg hører BBC Newshour, der det er mange nyheter jeg før ville skrevet om, men som jeg nå tier stille om. Jeg har hørt deler av Stephen Cohens innslag på John Batchelor denne uken, som vanlig blitt provosert, som vanlig skjer det ting vanlige medier ikke snakker om. Nå gjør ikke jeg det heller. I stedet legger jeg et stykke ved til på peisen.

På spilleren setter jeg på Valkyrien av Wagner. En fantastisk versjon med blant andre Birgitte Nilsson. Jeg har alltid hatt behov for å være litt for meg selv, til å skru av verden. Starten på operaen overvelder meg som så mange ganger før, det er mektige saker. Knitringen fra peisen.

I dag krøp vår lille Irina for første gang ned kjellertrappen. Hun satte nedover i går, men kom bare et par trinn før vi fikk fanget henne. Vi har satt stoler foran, så hun ikke skulle ramle ned, men hun får visst til å flytte dem selv. Ved en anledning i dag fikk jeg i siste liten tak i hetten hennes, før hun falt. Hun hadde brukt riktig teknikk, ryggen ned, men antagelig hadde stolen forstyrret henne slik at hun mistet balansen, og var i ferd med å ramle de fem trappetrinnene da jeg fanget henne.

Hver dag er nye fremskitt for henne, nye ting hun plutselig kan. Det er en fantastisk tid, en fantastisk alder. Jeg skal skrive mer om det.

Men først må jeg altså skrive ferdig denne peisposten, brenne opp alt det gamle, få det ut av systemet. Det er ekstra symbolsk, siden det i praksis er det gamle huset som brenner. Det var min avdøde far som fikk montert denne peisen, da vi alle sammen bodde her. Kjellerstuen hvor jeg vokste opp, og hvor vi hver lørdag spiste lørdagsgodt og hadde en ekstra god lørdagsmiddag.

Nå er det en ny familie som bor her. Jeg er faren. Min kone er fra Ukraina, fra Kiev. Hjemmespråket vårt er russisk. Datteren vår, vidunderet. Det er både likt og helt annerledes.

Litterær som jeg er, liker jeg sånne som liksom biter seg selv i halen, som er både ny og gammel på en gang, der det brenner opp i den gamle peisen som ser helt lik ut som den gang.

Jeg er veldig glad i livet mitt som jeg lever det nå, og vil ikke la noe ødelegge den skjønneste tiden jeg har hatt, i pappapermisjon for barnet jeg elsker så det gjør vondt. Jeg ser de siste vedkubbene gløder. Min skjønne kone og barnet ligger oppe i sengen jeg også snart skal legge meg i. For en som giftet seg sent, er det veldig stort, bare det.

Da gamle tingene kan bare brenne. I morgen er en ny dag.