Knust mobiltelefon

Det var en veldig flott mobiltelefon jeg kjøpte, Sony Xperia Z5. Jeg skrev også en anmeldelse om den, en anmeldelse der jeg nå har lagt til en ny kategori: hardførhet. Det er en flott telefon, den beste jeg har hatt, med klar margin. Men den tålte ikke mange fall i bakken, før fronten var knust og berøringsskjermen ikke virket. Det ble en dyr fornøyelse.

Jeg skiftet fra iPhone til Sony da det kom snø på iPhonen og telefonen gikk sundt. Det var ikke rare greiene, jeg hadde telefonen i lommen, det var litt snø der, som smeltet, og dermed var det gjort. Apple er nådeløse når det gjelder reparasjoner. Du betaler halv pris, og så får du en ny telefon, det vil si en reparert telefon som fungerer. Din telefon skal være sikkerhetskopiert, så den nye telefonen blir som din egen. Jeg ville ikke være med på det. Det ble for mye penger for en fillefeil.

Så jeg kjøpte Sony Xperia Z1. Den skal være vanntett. Det var heller ikke noe problem med at det kom vann på den. Derimot var det til å begynne med et problem med at GPS ikke virket. Det ordnet seg etter en god del måneder, gjennom en programvareoppdatering. Men et annet problem som telefonen hadde, plaget meg så jeg måtte skifte på ny. Det var at det stadig var problemer med laderen. Trolig kom det av hempen man måtte ta av og på på denne telefonen, for å komme til i de elektroniske utgangene. Ennå klarte ikke Sony å lage disse vannfaste.

Det klarte de med Xperia Z5. Eller, det klarte de lenge før den, jeg husker ikke om det var nummer 2 eller 3. Nummer 3 er i hvert fall uten hemper, det er jeg sikker på. Og Sony Xperia Z5 har ladet som et lyd fra første stund. Det har heller ikke vært problemer med GPS, eller med noen som helst programvare, og heller ikke med hardvaren, selve telefonen.

Inntil den begynte å falle i bakken.

Jeg har mistet ipaden også i bakken så den har knust. To ganger, til og med. Først en gang, ute, i regn, på asfalten. Da knuste den langs kanten, så det ikke var synlig på selve skjermen. Deretter falt den nylig ned fra peishyllen, rett ned på steinhellen 2 meter under. Da knuste den så det var godt synlig på selve skjermen også.

Men den virket.

Sony Xperia Z5 mistet jeg en gang på veien utenfor her. Da knuste den litt oppe i et hjørne, på baksiden. Så var jeg på en fantastisk tur med min lille datter som jeg er i permisjon med. Vi skulle spise lunsj, ved et vann på Jæren, og jeg fikk det for meg at jeg skulle ta bilder av meg selv. Det var en spesialøvelse for meg før jeg ble gift. Legge ut på reiser i Russland og Italia, og andre steder, og fotografere meg selv på autoinnstilling, mens jeg var der. Dette var lenge før selvfienes tid, selvfiene, vil jeg skrive det, lenge før man holdt kameraet selv, og fotografterte seg selv, mens man så på skjermen hvordan bildet ville bli. Dette er å sette fotoapparatet fra seg på et sted, og så ha 10 sekunder på seg til å komme seg dit man vil bli tatt bilde av.

Lommekamera gikk det alltid an å sette opp noenlunde stødig om man hadde en stein eller en hylle, eller noe å sette den på. En moderne mobiltelefon er smal, og står ikke av seg selv. Så jeg måtte støtte den opp. Og sette den opp ustødig.

Det ble jo en ganske komisk historie. Vel verdt de par tre tusen kronene jeg måtte bruke for å få telefonen reparert igjen. Jeg satte telefonen i en kopp i vognen til barnet som sov. Så løp jeg for å bli tatt bilde av, bare for å se telefonen ramle på bakken. Jeg gjør det samme en gang til. Telefonen ramler på ny, men denne gangen etter at bildet er tatt. Resultatet er helt ordinært, lyset er feil, bildet er skjevt, og jeg står tøysete opplassert, egentlig litt tydelig bekymret for om dette vil gå bra.

Det gjorde det altså ikke. Det var en tydelig rift i glasset på fremsiden. Og den riften gjorde at berøringsskjermen ikke virket. Den virket helt av seg selv, ville hele tiden trykke der ripen var sterkest, og skrudde av og på WiFi for meg, fant på mye tøys.

Jeg måtte levere den inn. Fikk formaninger om at dette ikke er dekket av garantien. Måtte skrive under på det ene og det andre. Betale 600 kroner i depositum. Gi fra meg mail-adresse og telefonnummer. På ny og på ny beskjed om at dette ikke ville bli dekket av garantien, og at det ville koste flere tusen. Arbeidet ville ta opptil 15 virkedager.

Det var to uker siden. Jeg hentet telefonen i går, etter å ha fått beskjed torsdag ettermiddag at den var ferdig. Den var sendt på verksted. Og også fra verkstedet fik jeg beskjed, på mail og sms, at reperasjonen ikke var dekket av garantien, og jeg måtte krysse av for at jeg ville ha den reparert likevel. Jeg mistet kanskje et par dager på at jeg ikke gjorde dette straks. Jeg ville jo bare ha den reparert, ikke gå inn og krysse på noe skjema, jeg har annet å ta meg av.

Også da den var ferdig fikk jeg beskjed om at det ikke ville bli dekket av garantien. Det er tydelig at reparatørene, produsentene og salgsleddet er redde for noe. De må ha brent seg. Nå smører de på med langt for mye av det gode. Det er en veldig stiv pris, nesten 3000 kroner, for nytt omslag, så å si, berøringsskjerm og bakside. Selve telefonen – innmaten – fungerte jo utmerket. Det kostet nesten halvparten av hele telefonen.

Og det ble ikke dekket av garantien. Sa de så sterkt, at man nesten skulle tro den burde blitt det. Men jeg er enig i at det er rett og rimelig man skal betale, når man mister telefonen så dumt som jeg gjorde det. Likevel ville jeg foretrekke telefoner som var mer robuste, som tålte vann og slag, som man kunne bruke som man ville, og ikke trengte å være engstelig for.

 

Advertisements

Første gang Irina vinker god natt…

Det utvikler seg til rene pappabloggen, dette her, ikke hva jeg opprinnelig hadde tenkt, men langt hyggeligere enn alt det politiske og ubehagelige jeg følte jeg måtte skrive i 2014 og 2015. Sånn er det med kone fra Kiev, barn fra to verdener. Tingene kommer litt nærmere da. Det var og er veldig personlig, men på et helt annet plan enn samværet med vår trollskjønne datter er personlig. Hun er hele verden vår. Og siden denne bloggen fra begynnelsen av skulle handle om meg og mitt liv, blir det naturlig at den nå handler litt om henne. At hun overtar alt, også her.

Hun er i en rasende utvikling nå om dagen. Jeg har tatt veldig mange bilder, veldig mange filmer, og vi så noen av dem sammen i kveld, hun og jeg, foran peisen. Det er utrolig så hun har forandret seg bare siden januar, hva hun gjør som ingenting nå, som hun ikke fikk til den gang. I dag, eller var det i går, spratt hun opp og ned fortauskantene. Det har hun strevd med lenge. Plutselig fikk hun det bare til. Hun skjønner når vi snakker til henne, både på norsk og russisk, går ikke inn i andres gård, når vi – eller jeg – sier at det må du ikke gjøre. Tidligere, for bare noen uker siden, dager, så måtte jeg alltid stanse henne fysisk.

I dag gikk hun over i en hage likevel, eller en skråning ned til en hage. – Du må komme opp, sa jeg, men i det hun forsøkte å gjøre det, ramlet hun, og trillet helt ned til bånns. Jeg tenkte nå ble det grining, og at jeg synlig måtte over i andres bed og hage for å hente henne. Men før jeg rakk bort, var hun allerede på beina, og på vei opp igjen, selv. Det siste stykket av skråningen var for bratt, så der måtte jeg hjelpe henne. Så løp hun i full fart videre, strålende fornøyd. Hun elsker å være ute på tur, elsker alt livet har å by på.

Det er en herlig holdning.

Og så lærer hun ting vi ikke skjønner hvor kommer fra. Hun har begynt å lage billyden med munnen, når hun leker med biler, blåse og lage lyd gjennom samlede og litt dirrende lepper, brr… Så vidt vi har registrert, har hun heller ikke lekt med andre barn som har laget disse lydene? Hun er jo med oss praktisk talt hele tiden. Kanskje er det den eneste barneappen vi har lastet ned fra nettet? En der hun kan peke på maskiner og dyr, og så kommer lydene? Forunderlig er det i alle fall.

Jeg vet at barn ikke lærer språk gjennom data, TV og skjermer. Det trengs levende mennesker. Kanskje skulle jeg skrive jeg mer er overbevist om det, enn at jeg vet det. Jeg hørte om et forskningsforsøk, på In Our Time, BBC, om barnets hjerne eller barnets språk, hvordan barn kunne følge med på kinesere som smilte og snakket til dem på skjermer. Men de gjentok ikke ordene, lærte seg ikke språket. Jeg er teknologipessisimst, jeg tror ikke teknologien kan erstatte mennesket her. Jeg tror om noe teknologien kan være skadelig, at den hindrer naturlig utvikling og lærelyst, stimulerer den ikke. Eller stimulerer dem feil.

Her vet jeg mange har sterke meninger, dem om det. Vi vil mest mulig oppdra barnet vårt på gamlemåten, la Irina lære verden å kjenne gjennom verden, ikke gjennom teknologiens gjengivelse av dem.

I dag vinket hun også god natt, da Olinka bar henne inne på rommet for å legge seg. Hun har aldri fått det helt til, vinkingen, det har alltid vært litt tilfeldig hos henne, sånn vinking. Nå var det skikkelig, ingen tvil. Hun vinket god natt, både med å rulle fingrene opp og ned, og med å bevege hele hånden, og hele armen. Hun gjorde alt, og hun gjorde alt riktig. Hun fikk det helt til. Hun vinket god natt.

God natt.

Billetter til Kiev! For første gang sammen!

Helt ut av det blå kjøpte vi billetter til og fra Kiev. Vi reiser ned søndag 6. mars, hjem torsdag 28. april. Det blir en periode jeg ikke har vært i Kiev før, bare noen påskedager, nå får jeg virkelig se det våres. Vi slipper sommervarmen, som for meg kan bli for voldsom av og til, og vi får sett byen i sitt hverdagsliv.

Det var Olia som sa det til meg, sjekk billetter. Jeg sjekket, og hun ville kjøpe dem med en gang, så de ikke forsvant. Det er med Lufthansa, og de skriver skummelt hvor mange billetter som er igjen til prisen vi ønsker, som regel et lite tall. Klokken var over midnatt. Lille Irina hadde hatt en av kveldene der hun våknet som et sollys klokken ti, gladest og livligst som hun hadde våknet denne dagen. Jeg hadde brukt tiden mens Irina sov og Olia hvilte til å skrive inn russiske prefiks og betydningen av dem i anki-systemet mitt, et veldig arbeid som tok hele dagen.

Det er første gang vi får reist alle tre sammen på riktige billetter. Første gang vi bestiller ordentlig. Ellers har vi alltid vært litt bakpå, med at Olia har reist før og/eller etter meg, og til og med måtte kjøpe tur-returbilletter fra Kiev til Stavanger, siden hun ble sittende fast i Kiev i fjor. Det var tungvint. Nå kunne jeg søke på to voksne og ett spebarn, og dermed få det alt sammen på en mail og en regning – og alt i orden.

Så skal vi altså reise. Huset mangler ennå noen planker før det er helt lappet sammen. Terrassen har planker som ligger klar. Helt ferdige vil vi ikke ha sjanse til å bli. Men vi vil klare å få det til slik at det kan stå en tid uten oppsyn, mens vi er i Kiev.

Så skal vi altså reise. Det er mindre enn to uker til. Olia savner Kiev, hun gjør det plutselig, og i dag var det sterkt. Hun trenger det nesten litt som liv trenger oksygen, hun trenger det å puste i, av og til. Nede i Kiev savner de også oss. Særlig gjør lille Tais det, hun sa i det at hun hadde ventet både høst og vinter, og trodd vi skulle komme, men så kom vi ikke.

Nå kommer vi altså. For lille Irina vil det bli supert å treffe andre barn på lekeplassen, og få høre frisk russisk i mange varianter, ikke bare morens, og min, som er nokså primitiv. I sommer gjorde hun storsuksess. Nå er hun større, kan gå selv og kan oppfatte ting, det kommer til å bli storveis.

Vi gleder oss veldig. Jeg får ikke engang sove. Jeg skriver denne posten i stedet. Vi skal til Kiev, vår andre verden, og en verden vi liker svært godt.

 

Toge’

Før jeg giftet meg brukte jeg mange sommerferier på språkreiser. Det ble til sammen 6 stykker, 3 i Italia, 3 i Russland, Hviterussland og Ukraina. Etter den første i Firenze ble jeg så inspirert at jeg straks gav meg hen til å studere norsk som andrespråk. Det går ut på å lære norsk til fremmedspråklige. Blant det vi gikk igjennom var tospråklighet, og jeg bet meg spesielt merke i at barn lærer opptil 3 språk, det mor, far og omgivelsene snakker. Og det har fint lite å si hvordan ting blir lagt til rette, barnet plukker simpelthen opp de språkene som blir snakket rundt det. Jeg hadde den gang ikke ventet jeg selv noen gang skulle få et tospråklig barn, som jeg nå har fått.

Også min kone er språkinteressert, dog på en annen skala. Hun hadde en språkskole i Kiev. Det var der jeg traff henne, og hun fulgte der undervisningen i en rekke språk, og lærte seg litt av flere. Også norsk, som hun selv var lærer i, etter et selvstudium i en beryktet norskopplæringsbok fra sovjettiden.

Nå er hjemmestrikket vårt russisk. Det er konas morsmål, og et språk jeg har lært. Når jeg er ute med min datter, snakker vi imidlertid norsk sammen. Det samme gjelder selvfølgelig når vi er på besøk hos noen. Vår lille Irina vil bli tospråklig, og jeg er spent og nysgjerrig på hvordan det vil bli. Det er fascinerende underlig at det lille barnet vårt snart vil snakke russisk bedre enn jeg, norsk bedre enn sin mor.

Foreløpig har det bare vært drypp av ord vår lille datter har sagt. Hun tar etter noen dyrelyder, hun antyder lyden for fly, og for bil, og hun har i perioder sagt litt mama og papa, da med russisk tonefall. Hun virker til å skjønne det meste av hva vi sier til henne, enten det et på norsk eller russisk, og hun er veldig kommunikativ, snakker i vei med sine barnelyder. Men noen skikkelige ord har det altså vært dårlig med.

Inntil hun nå altså har slått til med «toget», eller «toge'». Skikkelig rogalandsk uttale og tonefall. Det er noe å legge merke til, barn treffer alltid med tonefallet, rytmen og sangen i språket er alltid korrekt, om ikke alle lydene blir riktige alltid. Vår lille Irina får ikke med t-en i starten, hun sier «o-ge», men det sier hun akkurat som vi alle sier det heromkring. Til og med det lille pustet etter g-en, det som egentlig er nesten hele e-en. Språkmektige Olia, kona, er allerede på etterskudd her. Hun får det ikke til uten aksent.

Ordet fra lille Irina kom helt uventet da vi var på besøk hos mor på Klepp stasjon. Stuntet var egentlig å gå ned en bratt bakke, der ved broen over jernbanelinjen. Og så kom toget. Lille Ira stoppet forundret opp, stod og glodde, og pekte. Det er toget, sa jeg, toget. Jeg stod og filmet. «Toget», sa hun også. «o-ge». Hun sier det hver gang vi ser filmen, og vi ser den ofte. «o-ge», «o-ge», «o-ge.

Det er første tostavelsesord. Det er også første ord med litt vanskelige vokaler. Lyden ‘g’ er heller ikke så lett. Her er mye som skjer for første gang, og helt uten forvarsel.

Vi har også kommet i beit for hva vi skal gjøre. Hjemmespråket er jo russisk. Der heter det ikke «tog», men «poezd». Vi retter henne imidlertid ikke. Vi sier «tog» vi også, det er jo så morsomt, og hun blir jo så ivrig, lille vidunderet. Jeg går over i å snakke norsk, snakker om «toget». Vi har sett filmer med tog på YouTube, tog har vært det store temaet. Lille Irisjka har forstått at hun får mye positiv oppmerksomhet om hun sier «o-ge», når som helst, og om hva som helst. Det er blitt en slags angrepskommando for henne, nå skal det skje noe!

Og jeg gleder meg over lærdommen fra norskstudiene, norsk som andrespråk. Det ble vist til en språkprofessor som var veldig oppmerksom og bevisst på hvordan barnet lærte å snakke, skrev opp ord, og førte statistikk. Dette barnet hadde ikke noen raskere eller bedre språkutvikling, enn en annen familie, der det var helt hipp som happ hvilket språk som ble snakket, og ingen riktig kunne gjøre rede for hva som hadde hendt, hvordan barnet lærte å snakke.

Det går seg med andre ord til. Inntil videre vil imidlertid «tog» være en norsk oase i et russiskspråklig hjem, lille Irisjka skal få fortsette å si det, og få voldsom applaus og oppmerksomhet når hun gjør det. Det er jo så flott og et mirakel at vårt lille barn som ennå for så kort tid siden ikke engang fantes, nå er i live og krever sin rett, og er i ferd med så smått å lære å snakke!

Med Irina på vietnamesisk restaurant, Langgaten i Sandes

I dag kom meldingen om at NATO skal øke sitt militære nærvær i Øst-Europa og firedoble budsjettet. Det skjer uten diskusjon, også her på bloggen. Det finnes andre ting å skrive om, og å diskutere. For oss var det en ny, lang spasertur, og et veldig sjeldent besøk på restaurant i Norge.

Dagen begynte litt dumt. Vi kranglet litt, Olia og jeg, hadde en liten uoverstemmelse. Det er av de ting som blir viktige når de står på, og som noen timer senere ikke spiller noen rolle. Jeg blir veldig konsentrert når jeg skal gjøre mine ting, skrive noe, eller lese noe. Da ønsker jeg ingen forstyrrelser, og når jeg er i gang, er i tingene, ønsker jeg veldig sterkt å gjøre meg ferdig. Få mennesker og få krefter og få nødvendigheter har kunnet forandre hva jeg holder på med da, få meg til å gjøre noe annet. Min kjære kone Olinka, kan.

Siden søndag har jeg forsøkt å få ferdig en tekst om et dikt av Lermontov, Til A. O. Smirnova, jeg jobber jo en del med russiske dikt, enda ingen leser det jeg skriver om dem. Jeg skjønner godt hvorfor, de som kan russisk godt nok og interesserer seg for disse diktene, interesserer seg ikke for hva jeg skriver om dem. Og de som kunne finne på å interessere seg for hva jeg skriver, interesserer seg ikke for russiske dikt. Målgruppen er stort sett meg selv. Likevel jobber jeg iherdig, og gjør meg stor flid med å få det skikkelig. Jeg vil være en glad amatør som får det nesten like godt til som de er eksperter, profesjonelle, har det som levebrød. Slik er det med mye i mitt liv. Ganske bra, nesten så det kunne blitt til noe.

I alle fall, for å gjøre det kort, min kjære kone kunne ikke skjønne hvorfor jeg brukte tiden om morgenen til å oversette russiske dikt, i stedet for å rydde ut av oppvaskmaskinen. Og det var i store trekk vår uoverensstemmelse. Olia våknet tidligere enn vanlig, og avbrøt arbeidet mitt. Attpåtil kritiserte hun meg, og ønsket jeg skulle rydde ut av oppvaskmaskinen.

Det fortsatte litt i samme stil. Jeg hadde tenkt å gå ned til Mega, omvei over Tronsholen og veien opp til Austrått, for å få en rundtur. Hun ville være med, slik at vi kunne gå ned til krysset Hoveveien Kvernelandsveien på Ganddal, der det er avfallssenter for resirkulering og søppel. Hun ville kaste forskjellige ting fra oppussingsarbeidet vårt. Hun gjør det veldig karakteristisk, i bæreposer og søppelposer, og så i en av barnevognene til Irina. Slik blir søppelet fraktet til stedet det kastes. Men for meg betydde det at jeg måtte gå en annen vei enn det jeg hadde tenkt. Og så ville hun ha meg til å ta med en bæreposer med flaskepant også, noe jeg mener hører hjemme i bilen, når vi skal kjøre og handle.

Kort sagt, som Dostojevskij ville formulert det i en av sine romaner, – jeg var en idiot.

Likevel var jeg ergret nok til å mene jeg trengte en form for kompensasjon. Jeg måtte få disse tingene ut av systemet, noe som ikke akkurat ville være vanskelig, godt som vi har det. Jeg tenkte jeg skulle spise lunsj ute, om det var en pizzasjappe, en kafe, eller hva det skulle bli. Jeg bestemte meg for å gå ned til Sandnes sentrum, og finne noe der.

Irina sovnet straks, i vognen, og jeg kunne høre flere programmer fra In our time. Nå var det om Saturn, så vidt jeg husker, eller så var det om noe annet. Jeg skriver denne posten litt i ettertid, så jeg går i ball om hva jeg hørte når.

 

Kommer…


Under arbeid…

Olia er blitt norsk!

I dag droppet brevet med i postkassen. Olia er blitt norsk statsborger. Det tok henne 6 år.

Det var med litt blandede følelser vi mottok brevet. Min kjære kone Olia er jo ikke norsk selv om hun er norsk statsborger. Det er praktiske forhold som gjorde at hun ønsket statsborgerskapet. Det ble for det å hele tiden fornye oppholdstillatelsen, for eksempel.

Det følger selvfølgelig rettigheter med å være norsk statsborger. Nå kan hun reise nesten hvor hun vil i verden. Hun vil aldri mer få problemer med å reise til Norge, som hun hadde i fjor vår, da hun og Irina ble sittende fast i Kiev. Nå er kanskje heller problemet at hun ikke kan være for lenge i Ukraina, hun må følge norske regler, eller reglene for norske statsborgere.

Og hun kan ikke fritt reise til Russland. Jeg vet ikke om Ukraina og Russland ennå har visumfrihet. De hadde det sist jeg sjekket. Russland er et land hun har lyst å reise til, men som hun nå ikke lenger kan gjøre fritt. Derimot kan hun fritt reise til England, som hun ikke vil, og aldri kommer til å gjøre.

I Norge som i Skandinavia legger vi veldig, veldig mye i statsborgerskapet. Har du norsk statsborgerskap, er du norsk. Samme hvordan du ser ut, og hvor du kommer fra opprinnelig. Det er regnet som ufint å mene noe annet. Det kan grense til rasisme, fremmedfrykt og intoleranse. Folk skal få lov til å være fullt ut norske uten å dra med seg bagasjen av å ha forfedre fra et annet land og en annen kultur.

Gjerne det, om de har lyst til det. Generelt synes jeg folk selv skal få lov til å bestemme sin identitet, og hvem de vil høre til. Jeg synes også vi bør akseptere at det finnes folk som mener denne identiteten er viktigere enn passet. Den reelle tilhørigheten er viktigere enn statsborgerskapet.

Slik er det for Olinka, mi. Og slik vet jeg det er for mange russere, ukrainere, polakker, og mange, mange andre. Noen ganger går det tjukt over i rasismen, intolerant så det synger etter, bare sjekk ut hvordan det er med litauere, polakker og ukrainere som bor i hverandres land, eller enda verre, sigøynere og jøder. Andre ganger burde det ikke være noe ufint i det hele tatt, som når en polakk fremdeles regner seg som polsk, etter mange år i Norge, og med norsk statsborgerskap.

Diskusjoner som dette blir veldig fort betent, og vekker raskt sterke følelser. Pussig nok også veldig sterke blant velmenende nordmenn som gjerne vil ha innvandrerne tolerert og integrert, at det ikke skal være noen forskjell mellom dem og oss. Jeg skal ikke legge ordene i munnen på dem. Det er en diskusjon jeg ikke vil engasjere meg i. Jeg liker bare ikke når folk mener veldig sterkt på andres vegne. Folk må få velge selv.

Og min kjære Olia har valgt å være russisk ukrainer fra Kiev. Det er knapt nok noe valg, det er det hun er. Et rødt pass med påskriften «Norge» på forandrer ingenting med det. Vi er likevel veldig glade for å ha fått det.

 

Søndagstur med Irina over Stokkalandsfjellet

Jeg poster ikke mange bilder her på bloggen for tiden. Det er to grunner til det, begge ganske gode. Den ene er at jeg er i ferd med å gå tom for plass. WordPress gir bare 3Gb gratis, eller så. De er snart brukt opp. Den andre er at jeg ikke er helt komfortabel med å eksponere lille Irina på det åpne nettet. Så inntil videre vil hun bare bli beskrevet i ord. Naturen vi går i er det imidlertid ingen restriksjoner på.

image

Opprinnelig tenkte jeg å skrive en samlende post om alle turene vi har hatt, så langt i år. Men ordrik som jeg er, este posten om dagens lille, ubetydelige tur ut, og tok hele plassen. Dessuten ble jeg forstyrret, min kone Olinka ville heller at jeg skulle legge meg enn skrive blogg. Sånt diskuterer man ikke med. Posten ble skrevet ferdig mandag morgen.

Hver søndag går vi ut, om vi ikke har andre avtaler. Irina i bæremeisen. I dag gikk vi over Stokkalandsfjellet, rundt på baksiden, og opp. Det er et landskap i store forandringer. Boligbyggingen tar overhånd. Irina satt og sov i bæremeisen. Brydde seg ingenting om det.

Jeg hørte podkast med In our time, slaget ved Agnicourt. Henrik V, udødeliggjort av Shakespeare, eller enda mer udødeliggjort av ham. Det et blant britenes mest berømte slag, en heroisk seier over franskmennene. Etterpå hørte jeg et program om Machiavelli, og de italienske bystatene på hans tid. Deltakere var foruten programleder Melvin Bragg, Quentin Skinner, Evelyn Welch og Lisa Jardine. Det var uventet friskt, om Machiavellis livshistorie som jeg ikke var klar over, hvordan han selv ble offer for den statsmakten han senere skrev måtte være streng og om nødvendig spre frykt, hvordan han bygger på romerske forfattere og tenkere, analogien om løven (som er sterk) og reven (som er lur), og en virkelig fin problematisering og diskusjon om det er riktig av en fyrste å være umoralsk, og hva Machiavelli mente om det.

image

Pausen hadde vi helt oppe på den øverste toppen. Det er noe sånt som 187 meter over havet, småtterier, slik det er rundt oss. De har ryddet for trær, og satt opp benker og hus, ikke som det hadde vært om jeg fikk bestemme. Jeg foretrekker stubbe og stein, jeg synes vi tar oss for mye til rette. Ødelegger landskapet. Jeg ser ned på den store veien de har bygget ved Vagleskogen, byggeplassen like ved. Så enormt de har bygget ut på Foss Eikeland.

Mer skal det bli. Mer skal det bli.

Lille Irina våkner opp, og får seg en grov skive med brunost. Varm solbærsaft. Hun har sovet gjennom to program fra In our time, 84 minutter. Hun er alltid stiv i føttene etter det. Men hun våkner til liv. Tumler rundt på plassen. Faller i jord og søle, den minste hindring et vanskelig for uvante og stive, små ben. Jeg løftet henne opp, og lar henne tumle.

image

Det er mange som bor i området nå, og selv en grå dag som denne er det flere som går forbi plassen mens vi er der. Det blir som regel vekslet noen ord, folk er i godt humør når de er ute. Og Irina ser på dem med store øyne, de fleste har noe å si henne.

Ned igjen vil jeg at Irina skal gå litt selv. Det er optimistisk, selv om hun ikke hadde hatt tykk kjeledress og lag på lag med klær under, og fremdeles litt stive, kalde bein, kanskje, etter å ha sovet over halvannen time i bæremeisen. I hvert fall er hun litt mer ustødig enn når vi bare går rundt vannet, og hun får ut og løpe etter bare å ha sittet litt i vognen. Noe av skylden for knallene og fallene må også det ulendte terrenget ta. Det er ikke ment for barn knapt over året å gå i. Det er skogssti, ned fra en bergtopp, stein, røtter, gjørme og søle. Jeg holder henne i hetten, og hun gir seg utfor uten å frykte noen ting. Dette er gøy!

Sony Xperia Z5, Mosaikk

Mosaikkfunksjonen til Sony Xperia Z5 viser oversvømmelsen i østenden av Stokkalandsvannet.

Det gikk selvsagt sakte nedover når Irisjka skulle gå selv. Etter noen minutter pleier hun også å få nok, og setter seg pladask ned, blid og fornøyd. Jeg setter henne på en stein, i det minste, så hun ikke blir sittende på den våte marken, og gir henne litt sjokolade. Så er det videre.

Så er det videre. Klokken nærmer seg fem, det mørkner, og til kvelden er det meldt regn. Vi er ennå langt hjemmefra, så jeg må bære henne litt. Ennå forsøker jeg å sette henne ned, tid om annen, så hun får trent litt, og vennet seg til å gå i all slags terreng, og like det. Men det blir stadig mer bæring, og mindre egen gåing.

Sony Xperia Z5, Gammel film

Filteret «Gammel film» på Sony Xperia Z5 viser Storånå gå over sine bredder på Ganddal.

Til slutt setter jeg henne i bæremeisen. Det er når vi er kommet frem til bilveien igjen, på baksiden av toppen. Tenk at det skal være bilvei her. Jeg har så mange minner fra stedet, fra jeg var liten. Rett over toppen på Stokkalandsfjellet var vi sjelden, som regel gikk turen ut fra Ullvaren på Foss Eikeland, og vi gikk ikke helt opp. De gangene vi gikk opp, var toppen målet, og vi gikk ikke ned på andre siden. Det pleide være mark og myr, der. Nå er det bilvei. Tidene forandrer seg, og ikke nødvendigvis til det bedre. Dog er det vanskelig å argumentere mot at folk skal ha et sted å bo. Det er et reelt og vanskelig spørsmål hvor det skal være. Matjord bør ikke tas, friområder ikke heller – hva er det da igjen? Det er vanskelige spørsmål.

Med Irina i meisen går det fort ned. Batteriet på iPhonen der jeg spiller av podcastene er tomt, så nå blir det i stedet lydbok fra Sony-telefonen, telefonen som har tatt bildene på denne siden. Lydboken er Korstogene sett med arabiske øyne, jeg hører på med begrenset interesse. Lydbøker har jeg aldri helt fått taket på. Det er foredrag og podkaster med radioprogrammer som er tingen for meg. Noen av bildene jeg legger ut er tatt med noen av filtrene telefonen tilbyr, de viser hvor mye det har regnet i området. Jeg har fotografert disse motivene ofte, derfor tenkte jeg å krydre det litt, med å legge på disse mer eller mindre morsomme filtrene. Det er området rundt Stokkalandsvannet, i det ugjenkjennelige.

 

Sony Xperia Z5, Nostalgi, Mobilbilder

Dette filteret heter «nostalgi», og man kan selv velge i hvilke fargetoner nostalgien skal være. Her er det gult. Det kan se ut som en flod i jungelen eller regnskogen, men er bare Storånå på Ganddal.

Hjemme har som vanlig Olia gjort stort arbeid på og rundt huset. Nå er det rydding det går i. Alt tar lenger tid enn ventet. Vi har også fått arbeidet stoppet litt opp, med at vi må bestille nye planker. Hun mangler materialene til å bygge videre. Det ligger også og flyter i gårdsrommet. Vi har arbeidet over et halvt år. Det er ingen ende i sikte.

Men vi har det fantastisk godt om dagen. Jeg går inn, kler av Ira, dusjer, og lager lasagne etter oppskriften på pakken vi kjøpte pastaplatene i. Tenner opp i peisen. Begynner å skrive denne posten. Får beskjed av Olia at det er på tide å legge seg. Gjør det.