Barn og YouTube

Jeg er ikke interessert i at det skal bli en pappablogg eller mammablogg av dette her. Til det gjør vi altfor lite etter boka her hos oss. Vårt barn er halvt russisk/ukrainsk, halvt norsk, og vokser opp i Norge med en blanding fra to kulturer. Både moren og faren er frie folk, liker å følge egne regler, så her hos oss er det lite som er perfekt, og mye som er skjevt og uvanlig. Begge av oss kan vanskelig se en regel uten instinktvis få lyst til å bryte den.

Vår vesle Irina vokser raskt opp. Det er en fantastisk tid. Jeg er i pappapermisjon, en uvirkelig glede, at jeg skal være født i det eneste landet på det eneste tidspunkt der det er mulig for en far i sin beste alder å være hjemme med sitt barn nesten et helt år, og likevel få full lønn. Jeg føler jeg realiserer meg selv med jobben jeg gjør nå. Det er dette jeg er laget for.

Jeg tenkte jeg skulle ta notater første gang hun gjør forskjellige ting. Jeg er jo systematisk nok til å gjøre det. Første gang hun kryper opp i sofaen, første gang hun står opp selv, første gang opp og ned trappen, første ord på norsk, på russisk, mange ting. Det er bemerkelsesverdig hvor fort det går fra hun gjør noe for første gang, til hun gjør det som en selvfølge.

Nå i helgen var det første gang hun selv skrudde på YouTube. Jeg har vist henne filmer før. Babusjka i Kiev har også instruert sin datter i hvor viktig det er å se russiske filmer, for barn, å komme i kontakt med det russiske språket på den måten. En favoritt jeg har satt på for henne mange ganger er Vot tak tigr, вот так тигр, eller på norsk noe sånt som «se her for en tiger», selv om det i den russiske betydningen ligger en del mer. Det handler om en liten stripete kattunge som får det for seg at han skal være en tiger, for han er jo stripete og har følehorn og hale, akkurat som tigeren han ser bilde av i en bok. Så skal han skremme de store dyrene, deriblant en hundevalp som plager ham, men det går ikke så bra, for han er jo bare en liten kattunge. En fin, sovjetisk film fra 1963, full av kommunistisk moral ender det med at han er fornøyd med å være seg selv, for han skremmer jo en mus. Det er ikke bare kommunistisk moral det kan passe inn i, forretten. Den filmen har Irina og jeg sett mange ganger.

Min kone Olga setter gjerne på andre filmer. Det er nyere, russisk barne-TV, med pedagogisk opplæring, ikke ulikt sånn som det er hos oss. Kona kjenner også til gamle klassikere hun av og til starter opp, mens jeg nokså tilfeldig endte opp med den tigerkatten (det passer imidlertid godt, siden vi har en stor, russisk, hvit tiger som leke og kosedyr, den har lenge vært en favoritt, den også).

Det ble imidlertid noe annet når lille Irina begynte å sette på filmene selv. Hun er jo ikke stort mer enn ett år og tre måneder, det er i tidligste laget, synes jeg. Jeg hadde ikke ventet hun skulle klare det allerede. Men hun begynte med det i helgen, plutselig hørte vi YouTube-lyd fra nettbrettet, plutselig ble BBC som jeg hørte på, erstattet med lyden fra bråkete barneprogrammer. Med det mistet vi også litt av kontrollen. Det gikk uhyre fort at hun begynte å oppsøke nettbrett og telefoner, kreve å få dem, og sette i gang med underholdningen.

Og plutselig er vi også midt oppi det moderne foreldretemaet hvor mye vi skal la barnet då lov til å se på skjerm. Det er blant de mange ting i livet man aldri fullt ut forstår før man har prøvd det selv. Da først ser man at det er ikke så enkelt. Jeg er helt i mot all data, skjerm, TV og passiv underholdning, ut i skogen, heller, fysisk lek, finn på ting, les en bok. Men det er jo også deilig når Irina får satt på en tegnefilm hun liker, så er hun rolig de minuttene. Jeg kan sjekke nyheter, gjøre mine ting. På skjerm jeg også, selvsagt.

Irina og jeg er ute 1-2 ganger om dagen. Vi har begynt å ta oss en kveldstur også, etter det er blitt mørkt, bare i nabolaget. Hun løper rundt, hylende av glede. En favoritt hun har er å krype opp og ned fortauskanter,hun har alltid oppsøkt det sommer vanskelig for henne, jeg elsker det, en herlig tilnærming til livet. Om dagene er hun i vogn eller i bil, da er det lengre turer, fjell, strand, skog, alt Jæren og omegn har å by på. Vi har heller ikke TV, så vi føler set også gir oss en slags moralsk rett til å se litt ekstra på YouTube.

Men vi – eller jeg – ser at dette vil bli et problem hos oss, akkurat som det er det hos alle andre. Barnet vil kreve å se på tegnefilm, senere blir det også sikkert å spille data, og vi – eller jeg – vil mene at det er feil, men så hadde jeg nå disse tingene jeg skulle gjøre selv også. Kona tar alt sette med knusende ro. Hun følger ingen regler.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s