Med Irina på vietnamesisk restaurant, Langgaten i Sandes

I dag kom meldingen om at NATO skal øke sitt militære nærvær i Øst-Europa og firedoble budsjettet. Det skjer uten diskusjon, også her på bloggen. Det finnes andre ting å skrive om, og å diskutere. For oss var det en ny, lang spasertur, og et veldig sjeldent besøk på restaurant i Norge.

Dagen begynte litt dumt. Vi kranglet litt, Olia og jeg, hadde en liten uoverstemmelse. Det er av de ting som blir viktige når de står på, og som noen timer senere ikke spiller noen rolle. Jeg blir veldig konsentrert når jeg skal gjøre mine ting, skrive noe, eller lese noe. Da ønsker jeg ingen forstyrrelser, og når jeg er i gang, er i tingene, ønsker jeg veldig sterkt å gjøre meg ferdig. Få mennesker og få krefter og få nødvendigheter har kunnet forandre hva jeg holder på med da, få meg til å gjøre noe annet. Min kjære kone Olinka, kan.

Siden søndag har jeg forsøkt å få ferdig en tekst om et dikt av Lermontov, Til A. O. Smirnova, jeg jobber jo en del med russiske dikt, enda ingen leser det jeg skriver om dem. Jeg skjønner godt hvorfor, de som kan russisk godt nok og interesserer seg for disse diktene, interesserer seg ikke for hva jeg skriver om dem. Og de som kunne finne på å interessere seg for hva jeg skriver, interesserer seg ikke for russiske dikt. Målgruppen er stort sett meg selv. Likevel jobber jeg iherdig, og gjør meg stor flid med å få det skikkelig. Jeg vil være en glad amatør som får det nesten like godt til som de er eksperter, profesjonelle, har det som levebrød. Slik er det med mye i mitt liv. Ganske bra, nesten så det kunne blitt til noe.

I alle fall, for å gjøre det kort, min kjære kone kunne ikke skjønne hvorfor jeg brukte tiden om morgenen til å oversette russiske dikt, i stedet for å rydde ut av oppvaskmaskinen. Og det var i store trekk vår uoverensstemmelse. Olia våknet tidligere enn vanlig, og avbrøt arbeidet mitt. Attpåtil kritiserte hun meg, og ønsket jeg skulle rydde ut av oppvaskmaskinen.

Det fortsatte litt i samme stil. Jeg hadde tenkt å gå ned til Mega, omvei over Tronsholen og veien opp til Austrått, for å få en rundtur. Hun ville være med, slik at vi kunne gå ned til krysset Hoveveien Kvernelandsveien på Ganddal, der det er avfallssenter for resirkulering og søppel. Hun ville kaste forskjellige ting fra oppussingsarbeidet vårt. Hun gjør det veldig karakteristisk, i bæreposer og søppelposer, og så i en av barnevognene til Irina. Slik blir søppelet fraktet til stedet det kastes. Men for meg betydde det at jeg måtte gå en annen vei enn det jeg hadde tenkt. Og så ville hun ha meg til å ta med en bæreposer med flaskepant også, noe jeg mener hører hjemme i bilen, når vi skal kjøre og handle.

Kort sagt, som Dostojevskij ville formulert det i en av sine romaner, – jeg var en idiot.

Likevel var jeg ergret nok til å mene jeg trengte en form for kompensasjon. Jeg måtte få disse tingene ut av systemet, noe som ikke akkurat ville være vanskelig, godt som vi har det. Jeg tenkte jeg skulle spise lunsj ute, om det var en pizzasjappe, en kafe, eller hva det skulle bli. Jeg bestemte meg for å gå ned til Sandnes sentrum, og finne noe der.

Irina sovnet straks, i vognen, og jeg kunne høre flere programmer fra In our time. Nå var det om Saturn, så vidt jeg husker, eller så var det om noe annet. Jeg skriver denne posten litt i ettertid, så jeg går i ball om hva jeg hørte når.

 

Kommer…


Under arbeid…

Advertisements
This entry was posted in Barn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s