Toge’

Før jeg giftet meg brukte jeg mange sommerferier på språkreiser. Det ble til sammen 6 stykker, 3 i Italia, 3 i Russland, Hviterussland og Ukraina. Etter den første i Firenze ble jeg så inspirert at jeg straks gav meg hen til å studere norsk som andrespråk. Det går ut på å lære norsk til fremmedspråklige. Blant det vi gikk igjennom var tospråklighet, og jeg bet meg spesielt merke i at barn lærer opptil 3 språk, det mor, far og omgivelsene snakker. Og det har fint lite å si hvordan ting blir lagt til rette, barnet plukker simpelthen opp de språkene som blir snakket rundt det. Jeg hadde den gang ikke ventet jeg selv noen gang skulle få et tospråklig barn, som jeg nå har fått.

Også min kone er språkinteressert, dog på en annen skala. Hun hadde en språkskole i Kiev. Det var der jeg traff henne, og hun fulgte der undervisningen i en rekke språk, og lærte seg litt av flere. Også norsk, som hun selv var lærer i, etter et selvstudium i en beryktet norskopplæringsbok fra sovjettiden.

Nå er hjemmestrikket vårt russisk. Det er konas morsmål, og et språk jeg har lært. Når jeg er ute med min datter, snakker vi imidlertid norsk sammen. Det samme gjelder selvfølgelig når vi er på besøk hos noen. Vår lille Irina vil bli tospråklig, og jeg er spent og nysgjerrig på hvordan det vil bli. Det er fascinerende underlig at det lille barnet vårt snart vil snakke russisk bedre enn jeg, norsk bedre enn sin mor.

Foreløpig har det bare vært drypp av ord vår lille datter har sagt. Hun tar etter noen dyrelyder, hun antyder lyden for fly, og for bil, og hun har i perioder sagt litt mama og papa, da med russisk tonefall. Hun virker til å skjønne det meste av hva vi sier til henne, enten det et på norsk eller russisk, og hun er veldig kommunikativ, snakker i vei med sine barnelyder. Men noen skikkelige ord har det altså vært dårlig med.

Inntil hun nå altså har slått til med «toget», eller «toge'». Skikkelig rogalandsk uttale og tonefall. Det er noe å legge merke til, barn treffer alltid med tonefallet, rytmen og sangen i språket er alltid korrekt, om ikke alle lydene blir riktige alltid. Vår lille Irina får ikke med t-en i starten, hun sier «o-ge», men det sier hun akkurat som vi alle sier det heromkring. Til og med det lille pustet etter g-en, det som egentlig er nesten hele e-en. Språkmektige Olia, kona, er allerede på etterskudd her. Hun får det ikke til uten aksent.

Ordet fra lille Irina kom helt uventet da vi var på besøk hos mor på Klepp stasjon. Stuntet var egentlig å gå ned en bratt bakke, der ved broen over jernbanelinjen. Og så kom toget. Lille Ira stoppet forundret opp, stod og glodde, og pekte. Det er toget, sa jeg, toget. Jeg stod og filmet. «Toget», sa hun også. «o-ge». Hun sier det hver gang vi ser filmen, og vi ser den ofte. «o-ge», «o-ge», «o-ge.

Det er første tostavelsesord. Det er også første ord med litt vanskelige vokaler. Lyden ‘g’ er heller ikke så lett. Her er mye som skjer for første gang, og helt uten forvarsel.

Vi har også kommet i beit for hva vi skal gjøre. Hjemmespråket er jo russisk. Der heter det ikke «tog», men «poezd». Vi retter henne imidlertid ikke. Vi sier «tog» vi også, det er jo så morsomt, og hun blir jo så ivrig, lille vidunderet. Jeg går over i å snakke norsk, snakker om «toget». Vi har sett filmer med tog på YouTube, tog har vært det store temaet. Lille Irisjka har forstått at hun får mye positiv oppmerksomhet om hun sier «o-ge», når som helst, og om hva som helst. Det er blitt en slags angrepskommando for henne, nå skal det skje noe!

Og jeg gleder meg over lærdommen fra norskstudiene, norsk som andrespråk. Det ble vist til en språkprofessor som var veldig oppmerksom og bevisst på hvordan barnet lærte å snakke, skrev opp ord, og førte statistikk. Dette barnet hadde ikke noen raskere eller bedre språkutvikling, enn en annen familie, der det var helt hipp som happ hvilket språk som ble snakket, og ingen riktig kunne gjøre rede for hva som hadde hendt, hvordan barnet lærte å snakke.

Det går seg med andre ord til. Inntil videre vil imidlertid «tog» være en norsk oase i et russiskspråklig hjem, lille Irisjka skal få fortsette å si det, og få voldsom applaus og oppmerksomhet når hun gjør det. Det er jo så flott og et mirakel at vårt lille barn som ennå for så kort tid siden ikke engang fantes, nå er i live og krever sin rett, og er i ferd med så smått å lære å snakke!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s