Første gang Irina vinker god natt…

Det utvikler seg til rene pappabloggen, dette her, ikke hva jeg opprinnelig hadde tenkt, men langt hyggeligere enn alt det politiske og ubehagelige jeg følte jeg måtte skrive i 2014 og 2015. Sånn er det med kone fra Kiev, barn fra to verdener. Tingene kommer litt nærmere da. Det var og er veldig personlig, men på et helt annet plan enn samværet med vår trollskjønne datter er personlig. Hun er hele verden vår. Og siden denne bloggen fra begynnelsen av skulle handle om meg og mitt liv, blir det naturlig at den nå handler litt om henne. At hun overtar alt, også her.

Hun er i en rasende utvikling nå om dagen. Jeg har tatt veldig mange bilder, veldig mange filmer, og vi så noen av dem sammen i kveld, hun og jeg, foran peisen. Det er utrolig så hun har forandret seg bare siden januar, hva hun gjør som ingenting nå, som hun ikke fikk til den gang. I dag, eller var det i går, spratt hun opp og ned fortauskantene. Det har hun strevd med lenge. Plutselig fikk hun det bare til. Hun skjønner når vi snakker til henne, både på norsk og russisk, går ikke inn i andres gård, når vi – eller jeg – sier at det må du ikke gjøre. Tidligere, for bare noen uker siden, dager, så måtte jeg alltid stanse henne fysisk.

I dag gikk hun over i en hage likevel, eller en skråning ned til en hage. – Du må komme opp, sa jeg, men i det hun forsøkte å gjøre det, ramlet hun, og trillet helt ned til bånns. Jeg tenkte nå ble det grining, og at jeg synlig måtte over i andres bed og hage for å hente henne. Men før jeg rakk bort, var hun allerede på beina, og på vei opp igjen, selv. Det siste stykket av skråningen var for bratt, så der måtte jeg hjelpe henne. Så løp hun i full fart videre, strålende fornøyd. Hun elsker å være ute på tur, elsker alt livet har å by på.

Det er en herlig holdning.

Og så lærer hun ting vi ikke skjønner hvor kommer fra. Hun har begynt å lage billyden med munnen, når hun leker med biler, blåse og lage lyd gjennom samlede og litt dirrende lepper, brr… Så vidt vi har registrert, har hun heller ikke lekt med andre barn som har laget disse lydene? Hun er jo med oss praktisk talt hele tiden. Kanskje er det den eneste barneappen vi har lastet ned fra nettet? En der hun kan peke på maskiner og dyr, og så kommer lydene? Forunderlig er det i alle fall.

Jeg vet at barn ikke lærer språk gjennom data, TV og skjermer. Det trengs levende mennesker. Kanskje skulle jeg skrive jeg mer er overbevist om det, enn at jeg vet det. Jeg hørte om et forskningsforsøk, på In Our Time, BBC, om barnets hjerne eller barnets språk, hvordan barn kunne følge med på kinesere som smilte og snakket til dem på skjermer. Men de gjentok ikke ordene, lærte seg ikke språket. Jeg er teknologipessisimst, jeg tror ikke teknologien kan erstatte mennesket her. Jeg tror om noe teknologien kan være skadelig, at den hindrer naturlig utvikling og lærelyst, stimulerer den ikke. Eller stimulerer dem feil.

Her vet jeg mange har sterke meninger, dem om det. Vi vil mest mulig oppdra barnet vårt på gamlemåten, la Irina lære verden å kjenne gjennom verden, ikke gjennom teknologiens gjengivelse av dem.

I dag vinket hun også god natt, da Olinka bar henne inne på rommet for å legge seg. Hun har aldri fått det helt til, vinkingen, det har alltid vært litt tilfeldig hos henne, sånn vinking. Nå var det skikkelig, ingen tvil. Hun vinket god natt, både med å rulle fingrene opp og ned, og med å bevege hele hånden, og hele armen. Hun gjorde alt, og hun gjorde alt riktig. Hun fikk det helt til. Hun vinket god natt.

God natt.

Advertisements
This entry was posted in Barn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s