Sykdomsbursdag

I dag er Olias bursdag. Hun benytter den til å reise ut til datsjaen vår for å innstallere vann og strøm der, eller for å gjøre klart for slike ting. Hun har kjøpt verktøy her nede, eller funnet verktøy, jeg har kjøpt det, som gave på kvinnedagen og på bursdagen hennes. Hun har også bestilt folk til å hjelpe seg, og de lot seg visst ikke avbestille. Synd, for her i leiligheten er det fullt i sykdom. Vår lille Irina er syk, mama Irina er syk, lille Tasja er heller ikke helt frisk, og i det hele tatt er det bare jeg igjen, frisk.

Det har vært litt problemer med mine daglige rusleturer her nede. Jeg er et naturmenneske, det er i fjell og skog jeg liker meg best, sånn er det, men jeg synes også det er veldig kjekt å gå rundt i europeiske og russiske byer og storbyer. Jeg kvier meg overhodet ikke for å ta Irina ut i vognen, det er bare kjekt. Raskt skjønte jeg imidlertid at det ikke er helt det samme i Kievs trafikk og storbyliv, som i rolige omgivelser rundt Ganddal og omegn. Her er mye å passe på, Irina kan ikke gå langt for seg selv, før det er et eller annet hun må passe seg for eller ikke må gjøre. Jeg må være like ved siden av hele tiden.

Et større problem er det at hun ikke vil sitte i vognen. Det er greit nok så lenge hun går selv, eller lar oss bære henne, det går sakte fremover, men vi har det i det minste trivelig. Verre er det når hun er trøtt og vil sove, og ikke vil i vognen, og ikke vil bæres, og ikke vil gå. Jeg hadde en sånn opplevelse i hjørnet av Marinskij-parken, like ved Arsenalnaja metrostasjon, rett ved parlamentet. Hun hylgråt, ville absolutt ikke i vognen, absolutt ikke bæres, og ikke hadde hun krefter til å gå selv. Vi var minst en halv time hjemmefra. Å ta buss er pinlig så mye hun gråt. Folk kommer og vil hjelpe, det er mye styr.

I denne situasjonen var jeg på nippet til å ringe Olia, og tilkalle hjelp fra hennes magiske bryst. Men jeg vet av erfaring at problemer gjerne løser seg før den tilkalte hjelpen rekker å nå frem. Så også denne gangen. Etter enda et forsøk på å legge henne i vognen, for å gå raskt hjem, snudde Irina seg for å klyve ut av, enda en gang, og i det hun snudde seg – sovnet hun. På magen.

Jeg tror kanskje det har å gjøre med at hun har fått en liten forstoppelse siden vi kom hit. Barn gjør gjerne det, har jeg lest, og Irina gjorde det i sommer også. Da tok det en liten uke før første bæsjebleien. Det samme har skjedd denne gangen. Kanskje er det stiv og tung mage som gjør at hun sover dårlig på ryggen. Også nå våknet hun og gråt, og sovnet igjen, i det hun snudde seg over på magen.

Irina får ennå morsmelk, og sovner vanligvis til brystet. Det gir en fin nærhet mellom mor og barn, og gjør at hun sovner lett og slapper godt av når mor er der. Men det gir desto større problem når mor er vekk, som nå. Jeg må medgi at jeg ba Olia droppe den der datsjareparsjonen, da Irina våknet i natt, kokvarm, og også mor til Olia er syk. Jeg så ikke for meg noen bra dag.

Men hvilken rett har vi til å klage? Jeg leser avisartikler og kommentarer om Ukraina. Jeg vet ikke om de skriver lenger om Ukraina i Norge, på BBC er det lite, men jeg kom over denne artikkelen på The guardian. Det kan vanskelig bli mer begredelig. Artikkelforfatteren argumenterer med at den sittende makten i Ukraina bruker konflikten med Russland til å klore seg fast til posisjonene sine. Han viser hvordan handelskrigen med Russland svir for ukrainske innbyggere, noe jeg også har skrevet mye om før, men ikke vil skrive mer om nå. Jeg orker ikke alle kommentarene og beskyldningene det fører med seg. Det får gå som det må, uten at jeg trenger å forsøke å overbevise noen om det først.

Vi snakker heller ikke politikk her nede, overhodet ikke, verken sammen i familien, eller når vi treffer folk vi kjenner. Det er i så fall bare de hverdagslige tingene, som at gassen ikke virker som den pleide, og at alt er blitt dyrere. Nesten litt vantro leser vi om priskrig i Norske dagligvareforretninger før påske, med priser på appelsiner ned til 2,50 kroner kiloen. Norske kroner og ukrainsk hryvna pleide å være lik valuta, nå er norske kroner verdt vel 3 ganger mer, uten at jeg har sjekket siden vi kom hit. Det er likevel et sjokk å se appelsiner her koste 70 hryvna, agurk 96, tomater over 80. Det er ville priser. Minstepensjonen er vel ikke stort mer enn 5-600 hryvnaer, vil jeg tippe, den pleide være 400, men skal være økt likt. Det er enkelt å se at dette ikke går rundt. Folk har ikke råd til mat. De må skaffe seg penger på annen måte, eller matauk,  på et vis.

Barack Obama har vært ute i Atlantic magazine og snakket om hvordan USA aldri helt kan hjelpe Ukraina, eller hvordan han formulerte det (mer om dette intervjuet i neste post). Ukraina var «ikke så viktig for USA», det var «viktig for Russland», derfor vil Russland «sette mer på spill». Skamvett har de ikke, der borte. De har en visepresident som har brukt noe sånt som tusen timer på telefon til statsminister Jatseniuk og president Porosjenko, som har talt i nasjonalforsamlingen, det er telefonopptak av hvordan de ønsket Jatseniuk som statsminister, under Maidan-revolusjonen, og Jatseniuk ble det. Finansministeren har de også fått satt inn, Jaresko, og nå går det sannelig harde rykter om at hun er på vei til å bli statsminister også, etter press fra USA. Ron Paul har publisert litt om henne, her (skrevet av Robert Parry, om noen lugubre pengeoperasjoner hun har gjort), og her (skrevet av Ron Paul selv, om hvordan hun skal være på vei til å bli statsminister).

Det er for meg vanskelig ikke å bli provosert over dette, men jeg ser det er ingen som bryr seg, og jeg gjør også mitt beste for ikke å bry meg lenger. Vi forsøker heller å lage gode dager for oss selv her nede, ha det godt mens vi er sammen. Mama Irina er utrolig, hun har i praksis ansvaret for lille Tasja, tantebarnet vårt, og hun gjør også mye av jobben med vår lille Irina, når vi er hjemme. Og hun lager all maten, enorme mengder til oss, særlig til meg. Det er frokost med speilegg og kylling, kjøtt og poteter, sirniki, russiske pannekaker, alltid noe skikkelig, og alltid mye av det. En gang fulgte straks en sopprett, sopp og oss, som et slags mellommåltid mellom frokost og lunsj. Lunsjen er også overdådig, suppe, og så gjerne plov, eller en annen kjøttrett. Jeg går omkring aldeles stappmett, som det alltid pleier være her nede.

I går fikk jeg også løpt til treningssenteret Katsjalka i Hydropark. Det var tidlig på morgenen, jeg følte det var som å løpe til jobb. Frem og tilbake ble det omtrent en mil, som er avstanden en vei til jobb, hjemme. På øret hadde jeg først et program om Shostakovitsj, så et om Nietzsche, særlig det om Nietzsche var interessant. Det er balsam for meg å ha litt sånn tid helt for meg selv. Jeg står gladelig opp klokken seks for å få de nødvendige timene. Jeg kom hjem igjen klokken ni, da hadde Ira nettopp våknet og stod i badekaret og fikk vasket seg. Jeg var mye friskere og mer opplagt enn de dagene jeg bruker morgentimene til et eller annet som har med internett å gjøre, skrive eller lese, og appetitten var helt førsteklasses. Den stod helt i stil med de overdådige måltidene vi ble servert i løpet av dagen.

Nå er klokken 1615 her nede. For et øyeblikk siden så Irina ut til å sove trygt og tungt, akkurat nå gav hun fra seg et lite klynk. Hun har det nok ikke helt bra i den lille, syke kroppen sin, lite grann feber, mye snue, og så ikke helt gang i fordøyelsen ennå. Men hun er ikke verre enn at hun løper rundt omkring når hun er våken, det har hun gjort i dag også, og hun har spist godt, noe også syke mama Irina har sørget for. Olia har bursdag, og kommer antagelig til å bruke hele dagen på oppussing på datsjaen. Hjelpemennene sa det var kun lørdager de hadde tid, og Olia ville komme i gang. Så slik ble det. En redusert bursdagsfeiring, men alt i alt, gode dager her nede.