Kort tur til Park Sjevtsjenko

Egentlig rakk jeg ikke å skrive noen post denne dagen, som jeg beskriver dagen etter, men etter å ha skrevet den posten har jeg ennå litt tid, og benytter den til å skrive og tilbakeposte.

Vi er bitte litt syke, mange av oss, forkjølte og «ringe», som vi sier det på Rogalandsk. Det går litt langsommere og slappere alt sammen. Men vi forsøker å komme oss ut, for en liten luftetur, hver dag.

I går gikk ferden ned til sentrum. Vi hadde Irina med i den lille vognen, den rosa, den som best egner seg som bagasje i fly. Så tok vi buss nummer 14 ned til sentrum, og ruslet opp til park Sjevtsjenko, eller universitetsparken, der sjakkspillerne er.

Jeg har mange forskjellige minner herfra. Første gang, da jeg ør av lykke fikk til å bli med å spille jeg også. En ung danske kjøpte en øl til meg og min motstander, og seg selv, og fotograferte oss. Det var året før jeg traff Olia, og ble gift med henne. Jeg var akkurat som en annen person, den gang.

I 2012 spilte jeg sjakk her samme dag som det var finale i Europamesterskapet i fotball. Det var stor stemning, mange italienere og spanjoler i byen, virkelig fest, fullt av folk, og så skulle jeg liksom bare spille dette sjakkpartiet. Det ble imidlertid spilt uten klokker, og det var en knall som også var der, og som ville vise og kommentere alt mulig. Det førte til at alle planene vi måtte ha ble demonstrert på forhånd, slik at partiet tok veldig, veldig lang tid, og jeg følte jeg gikk glipp av deler av festen.

Så ble det forandret med Maidan-revolusjonen, og alt som fulgte etter den. I fjor var det ganske spesielt å være i parken, med intet mindre enn Azov-bataljonen på stand med forskjellige aktiviteter for barn. Tegne og male og klistre glansbilder. Flaggene og logoen til bataljonen godt synlige. De har ord på seg for å være høyreekstreme, de er kritisert av Amnesty International, det er de og lignende bataljoner som fører krigen i Donbass. Det er jo litt spesielt at en slik bataljon kan ha stand for barn i sentrum i byen, og at ingen reagerer på det. I sommer var det også innsamlingsaksjoner til krigsinnsatsen.

Heldigvis var det ikke noe sånt nå. Det eneste sporet på at Ukraina er forandret er de sponsrede benkene som er satt ut. De virker like malplasserte som metallplatene som er klistret på dem. De er slanke, runde og moderne i formene, ikke sant, ingen kanter, alt er avrundet. Det er benker som svinger og bukter seg. Det er sikkert dyrere enn vanlige benker. Og for en fattig by i et fattig land trengs sikkert sponsorer for å ha råd til dem. Men absolutt alt rundt disse tynne og «elegante» benkene er tjukt og hardt og betong. Benkene som stod der før hørte mye mer hjemme, tykke treplanker, robuste – i stil med hele byen. Og de var fra en tid da byen i det minste hadde råd til å sette ut benker til sin egen befolkning, uten å hente inn nasjonale og internasjonale sponsorer, som fort kan ha rasket til seg pengene de bruker til å sponse, nettopp på Kievs og Ukrainas offentlige budsjetter.

Olia og vesle Irisjka går bort til den kjekke lekeplassen de har i parken. Den er skikkelig, mye gøy for barn å gjøre. Siden sist har de også fått satt opp en vannpost, det er saker, man kan pumpe seg friskt drikkevann til å skylle seg med på innsiden og utsiden. Sånt skulle vi hatt i Norge også, steder folk kunne hente seg vann, vi har jo mer enn nok av det. I Kiev må det ha vært i fjor jeg begynte å legge merke til dem. Denne nye i universitetsparken viser at det blir flere. Det er veldig bra.

Mens Olia og Irisjka er på lekeplassen går jeg bort og ser på sjakkspillerne. Det var ikke så mange av dem, denne dagen. Jeg vet ikke hvorfor, det pleier ellers være nokså fullt til alle årstider. Kanskje skyldtes det at det var en arbeidsdag? Uten at jeg kan huske det har vært noen hindring tidligere, det er jo nok av pensjonister som spiller, og folk som av ulike årsaker har fri. Denne dagen var det altså få. Ikke spilte de særlig godt, heller. Det var ikke det at de gjorde elementære tabber, men planene de spilte etter var så primitive.

Til slutt fant jeg imidlertid en gammel kjenning, en ungarer, tror jeg, han de alltid finner frem til meg når jeg har vunnet et par parti, slik at han kan loppe meg for penger, han spilte denne gangen mot en polakk. Rundt dette brettet samlet det seg etter hvert folk, slik at det ble folksomt som vanlig. Jeg hadde orkesterplass på en benk, like foran. Ungareren vinner alltid, alle partier jeg ser, og han er særlig parat til å loppe noen griven (hryvnaer – ukrainsk valuta) fra turister. Denne polakken visste imidlertid hva han drev med, og utspilte den lokale mesteren, gang på gang.

Så kom Olia med lille Ira. De var ferdige på lekeplassen. Olinka kjøpte seg en kopp te og en liten pakke kjeks til barnet, og så satte vi oss på en av de slangebuktende benkene. Det er ikke bare det at de har satt opp slike benker med sponsorplater, ved siden av hver av dem har de hengt opp en grønn søppelpose. Det ser sikkert flott og designaktig ut når alt er nytt og ubrukt. Men når posene flagrer i vinden med det skitne søppelet godt synlig gjennom plasten, så er det vel kanskje litt ufyselig. Mange søppeldunker er bra, men helst litt diskret, slik at man bare oppdager dem når man trenger dem.

Da det begynte å regne løp vi til bussen. Enda et spor fra det nye Ukraina er at all informasjon blir gjentatt på kraftig amerikansk engelsk på mange av rutene. Det gjelder på noen av rutene. Og mengden av informasjon tar helt overhånd. Hvert eneste stoppested blir annonsert, først på rolig ukrainsk, så med den skrikende amerikaneren. Så lenge jeg har tatt disse bussene har jeg ikke sett en eneste amerikaner ombord. Turister tar ikke busser som dette, de tar knapt nok metroen. Det er gangavstand og taxi. Når språket er på ukrainsk og engelsk, er det ikke på språket vi bruker, og vi er herfra. Ikke jeg, selvfølgelig, men min kone, og vårt barn, som er halvt norsk og halvt ukrainsk. Russiske turister og tilreisende til Ukraina overgår sikkert resten av Europa og verden til sammen, og de vil ikke være redde for å ta sånne busser, det er jo akkurat de samme som de har hjemme. Bare der slipper man kanskje å bli påminnet hvert stoppested, og i språk som ikke er ens eget.

Det er små irritasjonsmoment i et land som har verre. Vi går av bussen på stoppestedet like ved der vi bor, og forter oss hjem. Lille Irina vil ha morsmelk og søvn. Det skal hun få.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s