Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s