Friske igjen – Vårturer i Kiev!

I helgen kom endelig, endelig de første små vårtegn hit til Kiev. På lørdag så vi Krokus blomstre i gaten fra metrostasjonen Arsenalnaja til klostersystemet Lavra på to toppen av høydedraget langs elven Dnjepr. Det var sol som varmet, skjønt temperaturen ikke kom over 6-7 grader i skyggen. Jeg fikk løpt og trent, og det var knopper og gåsunger på trærne. Friske er vi også blitt igjen, alle sammen. Dagene kan endelig bli som vanlig, og som vi hadde tenkt dem.
På lørdag gikk vi ut en tur alle tre, Olia, lille Irina og jeg. Irina i den lille, rosa vognen. Vi tok bussen i gaten opp til Arsenalnaja, og gikk derfra til en lekeplass i (eller ved) parkanlegget som binder sammen minnesmerkene over andre verdenskrig og det ukrainerne kaller «holodomor», sultkatastrofen på begynnelsen av 1930-tallet. På det karakteristiske hotellet ved dette parkanlegget, det er bygget rundt i stedet for firkantet, og ser ut som noe har med romfart og science fiction å gjøre, der var det katteutstilling. Selvsagt ville det vært overraskende for meg om jeg noensinne skulle gå på en katteutstilling, og i Kiev, men Irina vet at katten sier mjau, og det var nok til at Olia mente vi måtte gå. Men da prisen for en billett var 90 hryvnaer for voksne og 50 for barn, så ombestemte hun seg. Det var det ikke verdt.
Det går sakte å gå nå som vi har et lite barn på halvannet år. Hun liker seg ikke noe særlig i vognen. Om hun ikke sovner der, vil hun ut og gå selv etter noen minutter. Da går det sjelden i noen bestemt retning. Det blir å gå rundt på plassen hvor vi er. Fascinerende, er det, å se hvor mye et lite barn kan finne interessant. Forståelig er det, imidlertid, alt i verden er nytt og sjeldent, vel verdt en liten titt og en utforskning. Spesielt liker hun seg hvis det er en liten trapp, eller noe hun kan klatre opp på. Da går det fort et kvarter, en halvtime, hele dagen. Tid er aldri noe spørsmål for lille Irina. Hun har aldri planer om å gjøre noe annet, senere, det er kun hva som er interessant og nødvendig nå, som teller.
Da vi endelig var kommet frem til denne lekeplassen vi skulle til, så sovnet Irina. Min kjære kone hadde med en bok i statistikk, «Error analysis», med det berømte bildet av et lokomotiv som har ramlet ut av en stasjon på forsiden. Hun tenkte vel hun skulle lese i den, mens Irina og jeg lekte, eller noe. Nå ble det til at hun satt med Irina ved brystet, og hun og jeg så på lekeplassen. Alt det spennende som kunne vært der, hadde gitt tapt for en mur langs veien, og trappene rundt hotellet. Irina tok dette med knusende ro, sov som et trygt barn, aldri ennå i livet har hun hatt følelsen av at hun har gått glipp av noe. At det var noe hun heller skulle gjort.
Olinka og jeg tuslet over i parkanlegget, bar den lille vognen og barnet opp trapper, og kjøpte oss en kaffe og senere en is langs veien. I solen gikk det an å ta av seg jakken, nå og da. Det var en fin, og rolig og behagelig tur. Kjekt å ha Olia hjemme en lørdag. Hun føler jo alltid at hun har noe å gjøre, og vil gjerne ut til datsjaen og arbeide, gjerne lese til senere eksamener, ikke sløse bort tiden.
Etter at vi var ferdige med å gå fikk jeg et par timer for meg selv borte i treningsanlegget i Hydropark. Det var der jeg fikk konstantere at treknoppene var i ferd med å vise seg, at noen trær hadde gåsunger, og det var duer og kråker i ferd med å parre seg. Våren er virkelig i anmarsj. I Kiev som ligger langt sør i Europa, har jeg alltid hatt det for meg at den kommer fort, når den først kommer.
I går, søndag, ble også en koselig dag. Først reiste Olia ut for å arbeide på datsjaen, men hun ombestemte seg og kom hjem med en gang. Tilfeldighetene ville hatt lille Irina og jeg traffe henne akkurat i det vi gikk ut døren fra leilighetsblokken. Så mye kjekkere når også mor ville være med! Lille Ira ble så glad at hun løp rundt på plassen, svingte rundt seg selv, hylte av glede. Alle som kjenner henne vet at hun selv til barn å være er overstrømmende når det gjelder å gi uttrykk for glede, hun hyler! og hun bruker alle krefter i ansiktet for å smile enda litt mer enn maksimalt. Det er ingen tvil når Irina. Det var hun nå, på det brede fortauet langs boulevard Lecu Ukrainka, en åttefeltsvei med stor trafikk. Kunne ikke brydd henne mindre. Her var mor, og her var far. Nå skulle vi ut på tur!
For en gangs skyld gikk Irina fort, og i riktig retning. Hun gikk rett og slett foran oss nedover fortauet langs veien. Snakket og pludret og hvinte, av glede og solen og våren. Aj! Aj! Aj! så kjekt det er å gå nedover her! Babusjka hadde også kledd henne i litt mindre klær enn vanlig, nå var det 7-8 grader, og sol. Hun hadde fått sine egne støvletter eller sjerokser igjen, jeg vet ikke hva den typen fottøy egentlig heter, forete og opp over ankelen, jeg har ikke noe navn på det. Da det var kaldt hadde hun lånt fottøy av søskenbarnet Tasja, altfor store, og litt vanskeligere for Irisjka å bevege seg.
Planen var å komme oss ned til sentrum, gå over til andre siden, og så ta bussen hjem. På et tidspunkt ble Irina utålmodig, og måtte ha en rasteplass med «sessio», som det heter på russisk, mating med morsmelk. Olia fant en bakgård med skygge og lukt, der hun kunne sette seg på en kant og amme barnet. Hun er interessert i bygg og bygninger om dagen, ikke så rart når faget hun har studert er til byggingeniør, og hun har brukt siste året på omfattende utendørs oppussing hjemme hos oss. Løsningene byen Kiev har valgt er ikke gode, vedlikeholdet er elendig, og stilbruddene så mange og omfattende at det er det som er blitt karakteristisk. Mange av problemene skyldes manglende økonomi, noen nok også manglende vilje, og til sist kanskje også noe manglende evne.
Hovedgaten Khresjtsjatik er stengt for trafikk søndager. Det var derfor vi ville ned hit. Sporene fra protestene som var så tydelige i 2014 og også 2015 er borte nå. Man kan bli forledet til å tro at Kiev er en vakker hovedstad i et fungerende land. De har fått det bra til her i hovedgaten. Den er i sovjetisk stil, bred og bombastisk, og med mastodonter av noen bygninger på begge sider. Men det er et yrende folkeliv, mye som skjer, og de digre mur- og betongbygningene har ornament som gir et fredeligere inntrykk enn det massive materialet de er laget av. Her kan man gå, og føle seg vel.
Den eneste som ikke følte seg riktig vel, var lille Irina. For nå ville hun sove. Matstasjonene ble mange underveis. Noen lesere er kanskje interesserte i at her i Ukraina er det ikke så akseptert eller så vanlig at mødre kan amme barna sine hvor som helst, og når som helst. Vi ser aldri noen som gjør det. Men Olia gjør det når hun må, og det er aldri noen som reagerer på det. Hun gjør det imidlertid litt disktret, og går litt unna når hun kan. Midt i sentrum av Kiev kunne hun ikke det, uten at det ble noen problemer for noen.
Maidan nezavisimosti eller Uavhengighetsplassen ligger midt i sentrum, øverst i hovedgaten, Khresjtsjatik. På den ene siden er det høye spiret og hotell Ukraina (tdligere hotell Moskva) bak, på den andre er det nå i ferd med å utvikle seg til å bli et sted for penge- og fargesterke kjedekiosker. McDonalds har plassen øverst, i selskapet her tar de seg nesten godt ut, de har i det minste hatt vett til å være diskrete i fargene og symbolene, svart og hvit, bygningen de er i får se nesten ut som den var. Ellers er det satt opp kiosker og boder som får Narvesen-kiosken midt på Torgallmenningen til å se ut som den skandalen den er. Noen land og byer har ingen respekt for de åpne plassene sine. Det er derfor jeg liker Italia. Aldri en kiosk på Piazza Navarona, eller noen av de tusenvis av andre plasser i landets mange og flotte byer.
Vi kjøpte selvsagt ingenting i disse kioskene og utspjåkede pengelopperne her. Olia fant buss nummer 18, og vi svippet opp til toppen med kirkene og bygningen til utenriksministeriet. Nå ville Irina sove for alvor, og gråt veldig. Særlig når vi forlot bussen. Litt morsmelk på en benk i en liten park der oppe fikk stopp for det, og Irina endelig i søvn. På ny var en morsom lekeplass like ved, hun gikk glipp av.
Olia var veldig glad og fornøyd over endelig å kunne gå i ro og fred og sol og fint vær i byen sin. Hun var oppsatt på å kjøpe kaffe til meg, og hadde lyst til å gå ned Andrevskij spusk, en av de eldste og mest særpregede gatene i hele Kiev, et minne om byen som den var. Jeg hadde en tanke til kandidatturneringen i sjakk, det var en veldig spennende runde, og jeg ville gjerne få den med meg. Men familien går foran alt, vi gikk som Olia ville, og jeg nevnte ikke engang dette med sjakken. Derimot nevnte jeg etter en stund at jeg begynte å bli sulten, og at det derfor kunne være på tide å komme oss hjem.
Ennå gikk det imidlertid en time, og vel så det. Olia kjøpte kaffe ved en av de mange, mange utsalgsstedene som har poppet opp over hele Kiev de siste par årene. Du er aldri langt unna en espresso eller en kapputsjino til en liten penge lenger. De er servert på skammeligste vis, i plastbeger og med lokk og sugerør, og gjerne med noe dill og dall oppi i tillegg, om man skulle ønske det. Italienerne ville grøsset seg. Jeg er imidlertid vunnet over, det er så praktisk og billig at vi kjøper en slik plastkopp kapputsjino nesten hver dag. Men jeg er ikke så beseiret at jeg vil verdige drikken den korrekte, italienske skrivemåten.
Før runde 13 hadde sjakkspillerne Fabiano Caruana og Sergej Karjakin 7 poeng, inderen Andand hadde 6,5, og Aronian og Svidler hadde 6. Med ett poeng for seier og et halvt for remis (uavgjort) hadde de alle samme ennå muligheten, særlig ettersom Aronian spilte mot Karjakin og Svidler mot Caruana. Caruana og Karjakin skal også møte hverandre i siste runde, så det var mye som kunne skje, og veldig spennende for meg som følger med og er engasjert. Jeg heier rett og slett på Karjakin, vi har fått postkort fra ham, og føler nesten at vi kjenner ham litt. Armeneren Aronian liker jeg også godt, selv om sjansene hans før runden nok var ganske små og teoretiske. Caruana som var italiener, og nå er blitt amerikaner, han heier jeg ikke på. Under andre omstendigheter ville jeg kalt en overløper, som å gå fra Bryne til Viking, noe bra til noe dårlig. I anstendighetens navn må jeg ta med at Caruana har amerikanske aner, jeg lurer på om han er vokst opp der, og at dette ikke er noe som stikker dypt for meg. Jeg har ikke lyst til at Magnus Carlsen skal få en amerikansk utfordrer i tittelkampen i New York i november, og jeg har veldig lyst til at Karjakin skal lykkes etter at han er blitt behandlet litt dårlig de siste to årene. Han har vært litt for tydelig på at han støtter at Krim er blitt russisk etter den vestlige verdens og sjakkverdenens smak. Som jeg har skrevet tidligere, har Karjakin imidlertid uttalerett, siden han er fra Krim og har vokst opp der. Han ble russisk statsborger før disse tingene skjedde, og det skulle ikke være så altfor uforståelig at han nå er glad for at også hjemstedet hans er blitt russisk.
Nåvel, dette er politikk, og det er ikke mitt anliggende nå lenger. Heldigvis ser det ikke ut til å være så ømt for verden og sjakkverdenen heller nå lenger, Karjakin blir på ny behandlet på vanlig måte, og er igjen invitert til Norway Chess i Stavangerområdet senere i år, for eksempel. Rundestart i Mosvka er hver dag klokken 1500. I norsk tid er det klokken 1300, i ukriansk tid 1400. Klokken nærmet seg nå 1530 og 1600. Det er imidlertid hos oss blitt sommertid, noe jeg tror russerne har sluttet med. I så fall har jeg bare gått glipp av den første timen, der de profesjonelle sjakkspillerne gjør seg ferdige med åpningstrekkene sine, og det gjerne ikke skjer så mye. Dramatikken kommer senere. Den hadde jeg så lyst å få med meg, at jeg begynte å prøve meg på å koble meg opp på noen av WiFi-systemene til restaurantene langs gaten. Til en av dem greide jeg det nesten, og kom nesten så langt at jeg fikk se hvordan stillingene var. Stort mer trenger man jo ikke når man følger med på sjakk. Før tidsnøden setter inn, tar det jo litt tid før stillingene utvikler seg noe vesentlig.
Olia visste ikke noe om dette, og var i absolutt strålende humør. Hun satte sånn pris på kaffen hun drakk, at hun kjøpte en til, og kom i snakk med en gammel dame på benken hun satt på. Lille Irina krøp opp og ned trappene utenfor St. Andreas-kirken til Rastrelli, , og prøvde å få kontakt med andre barn som var der. Det er ikke så lett for henne, for de barna er 3-4 år eldre, og løper omkring og kan snakke. Men Irina tar ikke det så tungt, og kryper etter i sitt eget tempo, og synes det er veldig morsomt når de andre barna finner på noe, enda de i sin egen lek knapt enser henne.
Full av snakk er Olia også da vi omsider begynner å ta fatt på selve nedstigningen, ned Andrejevskij spusk. Nå har vi ikke tid til å se på krimskramset som er til salgs langs gaten, jeg har ikke spist siden frokost, og ukrainske og russiske damer har det innbakt i genene at mat er veldig viktig, og at ingen må være sultne, og ingen må være kalde. Så vi kommer til bussholdeplassen i nærheten av Kontraktova Plosjad. Der får jeg koblet meg til et nett til en usbekisk restaurant hvor vi tidligere har spist, og jeg får sett at stillingene i alle de fire partiene er normale og interessante, at ingenting har skjedd det gjør noe å ha gått glipp av. Det ser også ut til at jeg har hatt rett med tanke på sommertiden. Partiene er ikke kommet langt.
Kort etter kommer bussen, og vi reiser hjem. Der blir det straks servert en stor skål suppe til meg. Og jeg kan koble til kandidatturneringen på mobiltelefonene mine, og følge med på dem mens jeg spiser. Det ble en lang og intens runde, akkurat som forventet. Partiene Caruana-Svidler og Aronian-Karjakin bølget frem og tilbake, det var store sjanser for at de kunne fått en vinner, slik at stillingen foran siste runde ville blitt endret. Men etter mange, mange timers spill endte de begge to opp i remis, altså uavgjort, og Karjakin leder før han går inn i siste runde med hvit mot Caruana. Det betyr at Caruana må vinne med sort, noe som skal veldig mye til. Andre enn de to har ingen sjanse til å vinne turneringen nå lenger.
Siste runde spilles i dag. Det er ennå morgen, og alle sover. Internett er imidlertid ute av drift, som det hender det er, og jeg vet ikke om jeg får postet det jeg har skrevet med en gang. I alle fall tegner det til å bli en dag med sol, og enda lite grann varmere enn i dag og i går. Olia og jeg har lovet å hente lille Tasja på skolen, hun går på den russiske skolen et stykke unna, og er for liten til å komme seg hjem selv. Skolen ligger i nærheten av den botaniske hagen, de siste gangene vi har besøkt Kiev har vi oppholdt oss en del i dette området, og vi kommer nok til å kombinere å hente Tasja med å gå en liten tur her også denne gangen. Jeg har sett at vi kommer hjem med Tasja omtrent samtidig som siste runde begynner. Men Olia har helt uavhengig av det gjort en avtale med en kar som kan fikse tak, om at vi skal møte med ham ved den botaniske hagen på samme tid.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s