Vanlige dager i botanisk hage og park slavjany

Mandag ble kandidatturneringen i sjakk avsluttet. Det ble en flott siste runde. Russeren Sergej Karjakin gikk ikke forsiktig ut mot amerikaneren Fabiano Caruana, selv om han bare trengte remis. Han spilte e4, tillot en skarp variant i siciliansk, og kjempet for initiativet og for seieren selv. I en uklar stilling med sjanser for begge sider var det Caruana som fikk problemer med nervene først. Karjakin sendte tøft frem e-bonden til e5, og ofret den, mens Caruana på live-overføringen tydelig satt og svettet. Kort etter gjorde Caruana en avgjørende feil, som tillot Karjakin å ofre et tårn for en bonde, men få et uimotståelig kongeangrep på kjøpet. Få trekk etter hadde Caruana gitt opp, og det blir Karjakin som skal møte Magnus Carlsen til tittelkamp i november.

Jeg fulgte med direkte på den russiske live-overføringen, og kunne høre publikum klappe da Karjakin spilte det avgjørende tårnofferet. Mange i vesten og særlig i USA hadde håpet på Caruana, siden han nå nylig ble amerikansk statsborger, og tittelkampen er planlagt i New York, men ingen kan komme utenom at Karjakin var en verdig vinner og at han rett og slett utspilte de andre. Kanskje den viktigste forskjellen mellom han og resten var at Karjakin ikke så ut til å være så plaget av stundens alvor, han var kvikk og energisk, smilte og virket opplagt. I partiene var han alltid dønn konsentrert, og nølte aldri med å ta sjanser når situasjonen krevde det og med hvilke trekk han skulle gjøre. I det siste partiet ble dette veldig godt illustrert, der Karjakin virket trygg gjennom hele partiet, mens Caruana famlet og helst så ut til å ønske å få det overstått.

Det har vært noen få forsøk på å trekke inn Putin og Russland og storpolitikk, men ikke særlig mange. Vår egen Hans Olav Lahlum postet en merkelig tweet om at «Putin & Co ville sette mange ressurser inn på å knekke Magnus-koden». Fra Lahlum, en begavet SV-politiker, hadde jeg egentlig forventet mer. Putins engasjement i tittelkampen kommer til å være såvidt over null, ikke så helt ulikt Erna Solberg, kanskje. Det er den russiske sjakkføderasjonen som vil forvalte ressursene. Den tror jeg er underlagt det russiske sportsministeriet. De har romslige budsjetter, men det har nå vitterlig idretten i Norge også, uten at man med det trenger nevne Erna Solberg og kongen, selv om det er disse som har siste ord når det gjelder den offentlige pengestøtten. Jeg håper og tror vi Norge ikke vil politisere tittelkampen så mye, ikke gjøre den til en del av en ny kald krig. NRKs sjakkekspert, Torstein Bae, som også tilhører SV, tvitret en oppfordring til Børge Brende om å benytte kampen til å bedre vennskapet mellom våre to naboland. Det mener også jeg er veien å gå.

Denne uken begynte vi å hente lille Tasja på skolen. På mandag rakk vi det slik at jeg bare gikk glipp av de første par trekkene i sjakkturneringen. Skolen ligger i området ved den botaniske hagen, nede i gropen der, foran den, og i det området jeg kaller «Lille Italia», for det er litt sydeuropeisk stemning der, med klesvask på balkongene og sydende liv rundt grønnsaksbodene og små andre utsalg. Vi fant oss en lekeplass, der Irina kunne leke, og så gikk Olia og hentet Tasja når klokken var 1330, og skolen sluttet. Deretter er det 4-5 busstopp hjem, jeg er ikke så sikker, busstoppene kommer tett i denne delen av byen. Jeg vil anslå det er et par kilometer å gå, cirka 20 minutter. Langt for en førsteklassing, så hun må hentes og leveres hver dag.

Tirsdagen kombinerte vi hentingen med å besøke den botaniske hagen. Nå var det også blitt ordentlig varmt, tosifrede varmegrader, og sol. Jeg kunne sitte i t-skjorte på en benk, mens lille Ira løp rundt på lekeplassen. Olia var der også til å begynne med, men da klokken ble halv to, måtte hun hente Tasja, og følge henne hjem. Hun var borte en liten time, eller så.

Lille Irisjka vår er som regel det minste barnet på lekeplassen. Hun har ikke lært forskjellen på mitt og ditt, og hun kan ikke snakke med de andre barna, selv om noen prøver å snakke med henne. Hun pleier å løpe bort når hun ser det er en lekeplass i nærheten, og hun blir særlig ivrig hvis det er andre barn med leker. Som regel er barna først skeptiske, men de voksne sier at hun må få låne, og så får Irina en spade eller en bil hun også. Med bilen lager hun billyder og kjører, med spaden graver hun i vei. Noen av barna pleier ville ha henne til å grave litt systematisk, fylle en bøtte og lage sandkaker, men Irina får sjelden dette med seg. Hun graver for gravingens egen skyld.

Det er morsomt og kjekt å se hvor uredd hun er. Ingen andre barn skremmer henne. Hun pleier stille seg opp foran dem, med et stort smil, og gjerne med et par utfall hyl og rop, for kontakt. Om barna ikke reagerer på henne, eller at hun rett og slett står i veien eller forstyrrer, så står hun bare der forundret og lar barna gjøre som de har lyst til.

Lekeplassen i den botaniske hagen har et lite lekeapparat for de aller minste. Det er 3-4 små trappetrinn opp til en liten plate å stå på, der man kan rutsje en meter ned på en sklie, eller krype gjennom et rør til den andre siden. Der er det et skipsratt og en utsiktskorg, og kan man krype ned igjen og gå over en liten hinderløype der man må gå over noen planker som henger fast, for å komme rundt. Lille Ira var ikke skremt for å krype gjennom røret, hun likte seg der. Og hun fant ut av det når det var andre barn som også ville krype. Ofte var det trangt om plassen.

Det er sunt og godt for henne slik å være med andre barn. Hjemme hos oss, hos mor og far, er det alltid trygt, og hun får det alltid som hun vil, eller sånn vi mener det er best for henne. Det er aldri noen konkurranse, eller forskjellige ønsker som står opp mot hverandre. Med andre barn er det andre også som vil og skal spille hovedrollen, og Ira må finne ut hvordan hun må oppføre seg for at det skal bli gøy. Hun må også finne ut at folk er forskjellige, og at det som virker for noen, ikke virker for andre. Så langt er hun for liten til noen avansert lek, eller til egentlig å skjønne så mye av hva som foregår, men vi tar det som et godt tegn at hun er så sosialt interessert og så sosialt aktiv.

Da Olia kom, hadde hun med seg rikelig med mat og tørre bleier og alt man kan forvente av en god mor. Lille Irisjka fikk spist litt, og skiftet bleie, før hun sprang rundt og lekte enda litt til. Så satte vi henne i vognen, der hun snart sovnet, og Olia og jeg gikk en lang runde i den botaniske hagen. Det er et kjært barndomsminne for Olia. Her gikk hun som et lite barn med foreldrene sine, og hun sier at hennes foreldre gjorde det samme med deres foreldre generasjonen før. Sånn knyttes generasjonene sammen, i en verden i forandring. – Den botaniske hagen er som den har vært, sier Olia. Her blomstrer trærne og utsikten er den samme, samme hvem som går her og er unge.

Olia var i så godt humør etter besøket i den botaniske hagen, at hun ville glede lille Tasja ved å være med og møte henne på gymnastikken hun går på to ettermiddager i uken. Babusjka hentet henne selvfølgelig også, sammen med moren til en venninne. Denne moren er forresten fra Donbass, Olia var usikker på om hun måtte regnes som flyktning, strengt tatt faller hun vel inn under det som på engelsk kalles «displaced people». Bekymringene er imidlertid langt på vei de samme som for folk ellers i Kiev. Denne gymnastikken barna går på koster 1000 hryvnaer i uken, delt på cirka 3 blir det i norske kroner, og for det får barna trene gymnastikk to ganger i uken. Det tar hardt på de små budsjettene. Mandagen snakket Olia veldig lenge med denne moren, timevis, uten at jeg har fått høre så mye om hva de snakket om.

I går var det dags for Ira og jeg å gå ut alene. Da reiste vi til Park slavjany, som jeg sikkert staver feil, her. Det er en park til minne om de som døde under andre verdenskrig, og lenger borte til minne om de som døde under sultkatastrofen på begynnelsen av 1930-tallet. Det er veldig flott der, helt uavhengig av minnesmerkene. Fra høyden har man utmerket utsikt over Dnjeprs venstre bredd, og man ser det ukrainske steppelandskapet strekke seg slik vi i Norge bare er vandt med å se havet bre seg utover. Jeg vet ingen plasser hos oss der det er så flatt at vi kan se så langt, og det ikke er noe hav i horisonten. I Ukraina er det bare land, land, land. Det samme inntrykket husker jeg jeg hadde da jeg besøkte Russland i årene før jeg traff Olia.

Vårt mål for besøket i parken var imidlertid en lekepark like vi. Jeg er småbarnsfar nå, vakker utsikt, kirker og restauranter er ikke lenger noen prioritet. Vi må oppsøke steder der Irina kan løpe rundt. På veien traff vi på en babusjka med to små barn. Lille Irisjka var på pletten med en gang, løp bort, stilte seg foran, og tok på jakken til den eldste jenta. De var tydelig nysgjerrige, men det tar alltid litt tid før kontakten er ordentlig opprettet.

Lekeplassen her var best egnet for litt større barn. Trappene gikk opp litt for høyt, og plankene man måtte stige over hang i kjettinger som dinglet, nesten umulig for lille Irina. Jeg måtte dessuten passe veldig på at hun ikke falt ned. Lekeapparatet var høyere enn jeg. De to jentene vi hadde truffet hadde vært på en annen lekeplass like ved først, og kom nå etter. Irina var veldig ivrig på å løpe bort til dem, men det var slett ikke så lett, for opp til dette lekeapparatet var det mange veier å gå, de fleste umulige for de aller minste. Søtt ble det også da Irina fortet seg ned trappen, den eneste hun kunne komme seg opp og ned, hun legger seg da, og mer eller mindre sklir ned på magen. Under var det imidlertid noe sand, og en liten helling, slik at når hun skulle reise seg opp, kom hendene lavere enn beina. Da ble det vanskelig, og så irriterende når hun skulle skynde seg, hun puffet, og flyttet beina, og henda, rompa opp og ned, og ut, men hun fikk ikke til å flytte balansen fra overkroppen til bakkroppen, og komme seg opp, på barns vis. Jeg måtte dra henne i hetten, og hjelpe henne. Så løp hun.

Plutselig smatt hun opp et av de stedene det skulle være umulig. Det var jernstenger lagt i sirkler, som et slags åpent rør, og så krøp hun inni der fra stang til stang. Oppe på toppen måtte jeg hjelpe henne, det vil si sikre at hun ikke falt ned. Det var god plass mellom hver stang for henne å gjøre det på. Endelig oppe løp hun som bare juling, over broer, og også over de plankene som hang fast i kjettingene. Ingen sak det, krøp og kravlet og holdt seg. Tilbake igjen også.

Kontakten med de andre jentene ble stadig bedre. Og som vanlig best, i det de skulle gå. Den minste av de to jentene fikk lov å rutsje en siste gang på sklia. Lille Irina stod igjen på toppen, og enda hun akkurat for tiden er litt skeptisk til sklier, det virker som hun ikke helt liker hvordan hun mister kontrollen der, så hev hun seg utfor for å komme ned og løpe etter. Jeg fikk så vidt fanget henne, og bremset utfarten. – Hade! sier Irina, og vinker. Siste dagen før vi reiste lærte hun dette ordet på norsk, da vi gikk rundt Stokkalandsvannet og det var noen som vinket til henne og sa hadet, siden har det hektet seg fast.

– Poka, heter det på russisk. Og vi sa poka og vinket, både babusjka og de to jentene og jeg. Men vesle Ira ville ikke finne seg i noe poka, og løp etter på de små beina sine. Hun ville være med, hvor enn denne babusjka og de to jentene skulle, det var ikke snakk om annet. De skulle imidlertid til bussen, og opp til holdeplassen er det noen riktig svære og lange trapper, et stykke å gå, så jeg måtte lirke Irina tilbake til lekeplassen. Det gikk ikke uten gråt, og ikke uten at jeg måtte løfte henne opp og bære henne. Det er veldig koselig Irina så gjerne vil være med andre, også – og stort sett – folk hun nettopp har møtt, og knapt kan sies å ha blitt kjent med.

Denne dagen fikk jeg også endelig gjort et godt innhogg i gloseprogrammet mitt på russisk. Det heter Anki, og er en glimrende app for de som vil lære fremmedspråk, eller har andre fakta de vil pugge. Å være småbarnsfar betyr at du sjelden kan ha annet enn full oppmerksomhet mot barnet. Men må denne turen hendte det at Irina puslet for seg selv, slik at jeg kunne vippe opp mobiltelefonen og ta en titt på en glose jeg måtte huske. Det var en rolig og fin dag. Da Irina begynte å bli trøtt, tok vi bussen hjem igjen, enda de par tre kilometerne det er, ikke er sånt jeg ikke ville gått til fots, om det ikke var for at Irina ikke lenger vil sitte lenge i vognen, om hun ikke sover der. Og når hun går selv, går det sakte. Om i det hele tatt.

På kvelden gikk vi ut enda en gang, Irina og jeg. Både moren til Olia og Olia selv var ganske slitne denne dagen, så vi gav dem litt fred. Olia benyttet riktignok denne freden til å lese på eksamen, hun stresser seg lett opp med denne typen ting, men nå kunne hun i hvert fall stresse seg opp uten at Ira og jeg var der og forstyrret. Bak den brasilianske restauranten over gaten er det en liten lekeplass jeg liker godt som avlastning til den som er like utenfor blokken vår. Det var kveld og begynte å mørkne, men som vanlig er her i Kiev, var det likevel barn ute og lekte. De var veldig imøtekommende overfor Ira, og lånte villig vekk både spader og biler. – Du må ikke være så gjerrig, sa storesøster til lillebror, som ikke ville låne lekene sine bort. På russisk er ordet for gjerdet og ordet for grådig det samme, og det var dette ordet hun brukte.

Slik gikk enda et par timer. Det eneste ordentlige lekeapparatet i denne lekeparken var omtrent så høyt som jeg, litt for høyt for Irina. Uten at det så ut til å bry henne. Hun løp stadig opp der, og syntes det var ustyrtelig morsomt at jeg løp etter henne for å passe på. Så hun løp fra den ene kanten til den andre, og siden jeg måtte løpe en omvei rundt, kom hun alltid litt før meg. I full fart mot en kant uten gjerde var det klart det var litt skummelt, eller rett mot en sklie altfor høy for henne, men hun stoppet jo i tide, og hadde kontroll på sitt lille vis. Mandag falt hun ned en liten trapp på fire-fem trinn på lekeplassen der hentet Tasja på skolen, så vi har jo litt blandede erfaringer med kontrollen hun har selv. Jeg liker imidlertid veldig godt at hun er så uredd, og at hun kaster seg uti alt hun ikke kan, vil opp på alt.

Da det var helt mørkt, og hadde vært det en stund, gikk vi hjem. Nyheter om at «NATO styrker sitt nærvær i Øst-Europa» for å demme opp mot «Russisk aggresjon» er ikke for oss. Det er veldig dumt at det militære får kontrollen over budsjettene, og får fortelle hvem som er farlige og ikke. For hundre år siden var det også slik, det kom det første verdenskrig ut av. Russland er ikke noe aggressive, det er vanlige folk med vanlige bekymringer. Ingen har lyst på noen krig, kanskje utenom enkelte maktpersoner i militærvesenet og andre steder. General Breedlove i NATO er mer aggressiv enn noen nålevende russer jeg vet om. Han og resten av NATO skulle latt Øst-Europa være i fred, så ville det ikke vært noen «russisk aggresjon». Jeg håper fredsbevegelsen på ny vil vokse seg sterk. Og at det på ny vil være riktig å være i mot våpen, opprustning og de mange ulike formene for moderne krigføring. Barna som vokser opp nå, fortjener det. De lærer av foreldrene sine at de skal dele og låne bort lekene sine. Om bare maktpersonene kunne fått litt av den samme oppdragelsen, og lært litt av det samme.

Reklamer
This entry was posted in Ukraina.

8 comments on “Vanlige dager i botanisk hage og park slavjany

  1. Erland sier:

    Jeg blir litt rådvill. Du sier at politikk ikke bryr deg, du vil styre unna, for det skaper bare ubehag. Samtidig ser jeg at du ikke kan dy deg. Bra!

    Rådvillheten gjelder meg selv. Skal jeg kommentere på bloggen? Du har jo så eksplisitt gitt uttrykk for at diskusjonene i kommentarfeltene gikk deg på nervene, og du valgte å sette strek. Greit nok.

    Men hva er en blogg? Eller hva er reglene? Folkeskikk selvfølgelig. Språket de fleste, ihvertfall mange, forstår.

    Det skjer av og til noe demonisk når man prøver å spissformulere seg for å få fram et poeng – og kanskje man er litt frustrert i tillegg. Det som ikke var uvennlig ment, men heller saksorientert, blir opplevd som personangrep og det som værre er. Det er nok et vanlig problem. Banning er et tveegget sverd, noen ganger forfriskende herlig, andre ganger helt håpløst. Når man svarer i kommentarfeltene i nettaviser eller blogger er man litt blind. Så skapes det fort en ukultur, der det liksom forventes å være ufin, eller på kanten. Det er ikke bra. Jeg tror knapt jeg har kommentert i en nettavis forresten. Jeg syns det virker så kaldt og enkelt. For noen år siden var jeg ivrig på diskusjonsforumet til islam.net. Jeg syns det var spennende og interresant å diskutere islam og problemene med ekstremisme og integrering, og hadde respekt for mange av de jeg skrev med, selv om jeg var rykende uenig. Jeg var uenig med både muslimer og muslim-kritikere. Men fikk nok mest fortrolighet med moderate muslimer. Til slutt ble jeg imidlertid sliten og lei hele greia. Det som hadde vært en spennende tid med å diskutere et tema som er så viktig i vår tid, med (stort sett) oppegående folk, ble bare mas. Det er kanskje forskjellen på kommentarfelt og real life. I det virkelige liv tar det tross alt noe mer tid før kommunikasjon går i stå?

    Det kom en periode da jeg plutselig ble oppslukt av Ukraina. Historien er denne;

    Jeg drømte meg bort i atlaset da jeg var liten. Jeg var nok disponert for ensomhet og dystopi – for det som fascinerte meg var det enorme Sovjetunionen. Jeg var stor nok, eller smart nok til å vite at dette var et «sykt» land. Det var ikke helt «normalt». Det var noe som ikke stemte med disse russerne. Ting drypper inn i en sart sjel, i et fattig nato-land i utkanten av Europa, selv i barneskolens geografitimer. Mens Gerharden var gud, og ingen hadde hørt om olje.

    Det var en periode jeg var interresert i engelsk fotball. Da heiet jeg på Coventry. Fordi de slo Liverpool i en tippekamp på Anfield tre eller fire null. Det var en sensasjon, midt i Liverpools store periode. Underdogen Coventry, englands kjedeligste by, en av de få som utenom London ble bombet under krigen. Heia, heia!

    Så der har du meg. Jeg ønsket meg fryktelig en hund, og det var en by i det store og skrekkelige, og derfor nydelige, sovjetunionen, som jeg forelsket meg i. L’vov. Vov vov. Det er mulig jeg husker feil. Men jeg tror det var slik det var. Det er ihvertfall en god historie, uansett. Hunden fikk jeg mast meg til, men byen L’vov forble bare en liten prikk på kartet. Men det VAR faktisk min by, inni meg. Nerdete meg bestemte meg for å pugge hundre byer i sovjet. Det var litt vanskelig, men L’vov…den var kjempelett.

    Årene gikk, og jeg ble voksen, noe som fort skjer, av og til brutalt. Plutselig skal du riste av deg disse barnslige greiene; Drømmer og fantasier. Personlige brev til Alice Cooper, for ikke å snakke om Egil Monn Iversen. Jeg hadde sammen med fetteren min skrevet en sang som vi hadde tro på kunne hevde seg i Melodi Grand Prix. Forelskelser kom og gikk selvfølgelig. Jeg hadde litt problemer her og der. En avbrutt utdannelse, et barn som kom nærmest uanmeldt, og det ene tok det andre. En vakker dag på det herlige åttitallet kjøpte jeg et leksokon i flere bind, på avbetaling. Før jeg kjøpte det måtte jeg sjekke hva som sto der om L’vov. Som en test. Og jeg ble overbevist. Det sto at Lvov var en gammel kulturby, en universitetsby, med en vakker arkitektur, preget av både polsk og østerriks historie. Dette var fullstendig nytt for meg. Og egentlig helt irrelevant. For jeg var jo voksen nå. Men jeg kjøpte leksikonet – på flekken.

    Tiden gikk, og Knausgård kunne skrevet utfyllende om dette, hvis han var meg. Men det er han ikke. For å gjøre en lang historie kort, som det så fint heter, dro jeg til L’viv, som nå L’vov var omdøpt til, for å bli en Knausgård. Jeg hadde alltid hørt at jeg var flink til å formulere meg, jeg hadde alltid tenkt at det var en mulighet. Jeg dro dit våren 2005, helt alene.

    Jeg var på denne tiden sammen med Bente, vi hadde ikke felles barn, men hun hadde to og jeg hadde min kjære datter. Vi prøvde å skape en familie sammen. Det gikk over stokk og stein, slik det gjør på fjellturer. Men jeg tenkte at det det går bra til slutt. Jeg elsker fjellet. Jeg er nærmest vokst opp på hytte. Med min iboende ensomhet, med min absurde tendens til å like steder som Coventry og Lbviv, trodde jeg at alt var mulig. Noe det ikke var, men det er en annen historie.

    Men før forholdet gikk skeis, støttet hun meg i en ide jeg hadde, nemlig å ta en time off i livet for å realisere en drøm om å skrive en roman. Til det måtte jeg ha tid og ensomhet. Det måtte bli billig, for penger hadde vi ikke mye av. Lviv var hakket billigere enn Coventry, og hørtes mye mer spennende ut. I min personlige mytologi var Lviv i en særstilling, det dreide seg om min barndom, det var dypt forbundet med min identitet som rotløs drømmer. Bokens tittel var gitt: Mitt Lviv. Coventry hadde ikke den samme schwungen.

    Jeg skulle skrive om meg selv, om mine traumer og lengsler, det var et stort alvor i dette. Jeg ville bygge en historie som var ekte for meg selv, og som kanskje andre kunne like å lese. Full av innsikter!

    Så jeg dro til Lviv, i mai 2005. Det var lite som ble planlagt. Noe av greia var at det skulle være en happening. To netter på Hotel George var booka – resten skulle jeg ta på sparket. To måneder skulle jeg være der, uten språk, uten noen jeg kjente. Når jeg forteller dette til folk som kjenner meg, sier de at det var tøft gjort. Så sterk jeg var, liksom. Det er egentlig litt ulikt meg, det er sant. Men for meg var det et eventyr. Jeg hadde lave skuldre. Tenkte at hvis planen om å skrive den store romanen ikke går, har jeg ihvertfall en god opplevelse.

    Jeg visste lite om Ukraina. Vel, sikkert visste jeg mer enn de fleste, dette var jo rett etter orange-revolusjonen, og jeg fulgte jo med i norske nyheter. Men allikevel. Det å være der, liksom helt plutselig, uten å kunne språket, var noe annet. Jeg prøvde å sette meg inn i det kyrilliske alfabetet. Jeg var en middelaldrende backpacker, fullstendig lost, men jeg lo av meg selv, og øl og vodka var billigere og mer pålitelig enn vann. Etter mine to netter på hotel george, bodde jeg på tre andre obskure og svært billige hoteller. Det ene husker jeg godt, men heldigvis har jeg glemt navnet, for det kan ikke anbefales. Der var det så kaldt at jeg sov med alle klærne på, til og med ytterjakka, men måtte allikevel spe på med håndklær for å holde varmen. Etter en stund fikk jeg leid en liten leilighet, gjennom et «turistbyrå» jeg oppdaget. De hjalp en stakker forfrossen nordmann i nøden.

    Hver dag skrev jeg et par sider eller fire på mitt bok-prosjekt. Det så lovende ut. Passe desperat. En del desperasjon og en del latter. Jeg var på gang. Det ble allikevel mest surr, og en snikende følelse av frustrasjon og negative følelser hjemsøkte meg. Det jeg lærte av dette var at jeg aldri kan bli forfatter. Kanskje har jeg en formuleringsevne og en dybde av en annen verden, men hva spiller det for rolle når jeg etterhvert fant større gleder i å spille sjakk med min nye venn Vladimir på en benk på frihets-avenyen i sentrum. Han slo meg hver gang, og ikke kunne jeg snakke med ham heller. Men ølet var godt. Siste dagen jeg var der, greide jeg å fortelle ham at jeg skulle fly hjem dagen etter. Da ble han rørt og ville betale tilbake halvparten av det han hadde loppet meg for. Han hadde slått meg hver gang! Jeg kunne ikke spille sjakk, men bare å sitte der og spille var en glede, i folkelivet. Jeg måtte dit hver dag. Det var en gjeng sjakkspillere, de fleste nokså medtatte og loslitte, men Vladimir var en herre med dress og slips, han skilte seg ut. Da jeg kom tilbake et år senere var et av målene mine, ved siden av å vise Bente rundt i Lviv, å treffe ham igjen. Og der satt han selvfølgelig, på den samme benken. Han lyste opp da han så meg, og utbrøt; Erland! Og denne gangen holdt jeg remis! Flere år senere, kanskje fem, var jeg der igjen, da sammen med min ukrainske venninne. Han hadde blitt eldre, merbart, og dressen var litt mer krøllete, og jeg vant. Han kjente meg igjen, men husket ikke navnet mitt. Det som var overraskende var at min ukrainske venninne fortalte at han snakket russisk, ikke ukrainsk.

    Jeg hadde noen fine uker i Lviv forsommeren 2005. Det var en opplevelse for livet. Da jeg kom hjem prøvde jeg å fortsette på romanen, men det gikk i stå. Jeg hadde ikke helt motivasjonen, kanskje ikke selvtillitten som skulle til. Og så tårnet det seg opp med problemer i forholdet til Bente. Med pålølgende brudd. Det var et helvete.

    Men i 2006 hadde jeg med meg Bente til Ukraina. Vi fløy til Krakow, tok toget til Lviv, var der en stund, før vi dro ned til Odessa. Det var også en fin tur. Vi hadde det som finest når vi reiste, Bente og jeg. En uforglemmelig opplevelse på denne turen var en avstikker vi hadde til en liten landsby oppe i fjellene, i karpatene. Vi tok toget til Skole, en liten by sør for Stryj, i Lviv fylke. Dette er hutsul-land, eller ruthenia, eller hva man velger å kalle det. Det er et folk, et bondefolk, fjellfolk, en kultur som har avstikkere til Slovakia, Polen og Romania, men som kanskje har tyngde i de ukrainske karpatene.

    I 2005 ble jeg kjent med en ung gutt som prøvde å tjene penger på å være guide for turister i Lviv, som det ikke var særlig mange av. Han snakket engelsk, men hadde også lært litt svensk på universitetet i Lviv. Han var en veldig fin kar. Før turen i 2006 kontaktet jeg ham og lurte på om han kunne ta oss med på en landsby-tur til karpatene, og det ville han gjerne. Vi tok som sagt toget til Skole og derfra skramle-taxi opp til landsbyen. Han kjente noen i denne landsbyen, så det var hans valg. Det er noe jeg aldri glemmer. Været var forferdelig, det regnet og regnet. Vi bestemte oss for å ta det litt med ro på en slags kafe i Skole, for å se om regnet ville slutte. Det måtte jo det, før eller senere. Vi satt og drakk et par glass og ble passe susete i hodet, og det var nok det som skulle til – for det sluttet å regne. Bare å sitte på denne nedslitte og uhyggelige kafeen var en creepy affære, uten toalett, til og med Bente måtte gå bak husveggen og pisse i striregnet. Men vi gjorde som de gjør der, drikker og venter på bedre tider. Jeg husker det satt et par ungdommer der inne, og drakk de også, og tenkte fy faen for et trist liv. Nå hadde jeg vært i Lviv året før og sett mye rart, mye elendighet, la oss ikke pynte på det. Men dette ga meg en helt spesiell følelse av kulde og armod. Så denne følelsen satt i meg da vi satt i taxien opp til landsbyen, da regnet hadde gitt seg.

    Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg av denne landsbyen, jo forresten vent, det vet jeg. Jeg så for meg en idyll, der folk satt ute i sola og broderte ting som turister kunne kjøpe. Staute fjellfolk i fine folkedrakter, i sol. Slik som bildene på internet. Og Roman, guiden vår hadde sagt at dette var en ekte fin ukrainsk hutsul-landsby. Han var veldig positiv. Vel, sola var der ikke, det visste jeg jo, og regnet tiltok da vi kom dit, men at det var så stusselig! Jeg ble virkelig tatt på senga. Da vi snakket om dette etterpå var Bente overrasket over min reaksjon. -Hva hadde du ventet, sa hun. Vi er tross alt i en fattig utkant i et av europas fattigste land. Jeg ble svar skyldig. Man skal ikke stole på internet. Hvor var de smilende kvinnene i broderte bluser?

    Jeg er godtroende, på grensen til naiv, kanskje det er en god egenskap. Dette er en del av ukraina som til og med ukrainske nasjonalister har et svært ambivalent forhold til. Disse fjellfolkene er ikke «som dem». De er annerledes. Språket deres, det er mer enn en dialekt, er ikke anerkjent som minoritetsspråk i ukraina. At ukraina ikke har penger til noe distriktenes utbyggingsfond er jo åpenbart. Men allikevel kunne man vente mer enn denne nedlatende holdningen, fra ukrainske nasjonalister som liksom kjemper mot russisk arroganse og nedlatenhet. Denne kulturen går en usikker framtid i møte dersom dagens Kiev-styre får konsolidere sin makt. Jeg håper jeg tar feil.

    Allikevel: de vi snakket med i denne landsbyen var svært bitre når det gjaldt alt som hadde med sovjet eller russland å gjøre. De var veldig pro Jusjenko og Timoshenko. Vi var inne i et lite hus der det bodde en gammel søt kone. Hun hadde tapetsert alle veggene på kjøkkenet med avisbilder av disse orange-heltene. Dette var ennå mens det var håp i den oransje drømmen. En annen vi besøkte hadde to geiter, den ene het Janukovitsj og den andre Jusjenko. Stakkart lille Janukovitsj ble slått og sparket, han la ingenting i mellom når han skulle demonstrere hvor sympatien lå. Han hadde en ond og en god geit, stakker. Ellers var det som å gå tohundre år tilbake i tid. Kvinnene sto ute i den iskalde bekken og skurte tøy, i regnet. Men de hadde omtanke for kuene. De kunne ikke være ute i det elendige været. De måtte stå inne det trange fjøset. Det var creepy.

    Jeg er veldig usikker på hva jeg egentlig mener om Ukraina og ukrainsk nasjonalisme. Jeg tenker at det, i likhet med all nasjonalisme, finnes sporer til holdninger der, som ikke er bra. Det kan vi godt være enige om. Men det samme gjelder for eksempel russisk nasjonalisme. Så det er et blindspor å henge seg opp i det. Hvis du leser Timothy Snyders ganske ferske bok om ukraina vil du finne, etter min mening, en balansert framstilling. Der er Stepan Bandera forklart både som en frihetskjemper og en som ganske riktig var på nazistenes side, fordi han trodde at det skulle gavne målet, opprettelsen av en ukrainsk stat. Han og hans folk har mye blod på hendene, det var massenedslakting av blant annet polakker, som du er flittig til å påpeke. Det var ingen dans på roser. Russerne er påpasselige med å fremheve dette, men «glemmer» i farten glatt at de selv også hadde sine brutale metoder og nedslaktinger i den samme perioden. Det blir fort bortforklart med at det «var krig». Og russerne var jo på den riktige siden og frigjorde Europa. Timothy Snyder viser at sannheten er veldig kompleks, om ikke rent ut sagt umulig å forstå helt. Jeg syns vi må prøve å nærme oss sannheten, om den er aldri så umulig, framfor å falle for slagord og propaganda, om det er fra den ene eller den andre siden.

    Det som er utgangspunktet mitt, ufravikelig, er at det finnes en ukrainsk nasjonalisme, og at man bare er nødt til å godta det. Disse kreftene, euro-maidan, anti-russland, eller rettere sagt anti-sovjet, er der. Og etter at Putin annekterne Krim og mer eller mindre aktivt støttet røverne i Donbass, har hele situasjonen tilspisset seg. Den ukrainske nasjonalismen har fått en helt ny dynamikk. Og frontene er blitt umulige å demontere. Derfor er det, jeg hadde nær sagt helt objektivt, klart at Putin har et ansvar for ukrainas ulykksalige situasjon i dag. Ingen er så langt helter. Hvem som skriver historien er ennå uviss.

    Det finnes en ukrainsk nasjonalisme, og jeg spurte deg retorisk en gang om du ikke kunne si noe positivt om den, etter at jeg hadde sagt en del positivt om Putins Russland. Du svarte at du ikke fant noe positivt, det hadde bare skapt trøbbel og fortvilelse hos deg og din familie. For meg høres det ut som du ikke har beina på jorda, at du ikke tenker klart, fordi du er fyllt av sterke følelser. Nå er jeg ærlig. Det var derfor jeg fant ut at jeg like gjerne kunne slutte å skrive her.

    Selvfølgelig har du beina på jorda, jeg sier bare det jeg tenkte i kampens hete. Men jeg syns det er veldig rart at man bare kan ta avstand fra et enkelt faktum, nemlig ukrainas nasjonalisme, og demonisere det slik. Det er galt. Nasjonalisme er nasjonalisme. Norsk, svensk, slovakisk, ungarsk, amerikansk. Problemet med ukraina er som vi vet at det er delt. Ukraina er en stat. Ikke en fungerende nasjon. I tillegg er det fattig og korrupt og har udugelige politikere, og alt dette henger sammen, og er delvis en arv fra sovjet, som igjen er forbundet med herrefolket og imperiet Russland, som den ukrainske nasjonalismen vil «løsrive» seg fra. Det er kanskje lett for meg å si dette, som ikke har det samme personlige forholdet til Ukraina og Russland som du har.

    Jeg mener at det beste hadde vært om Ukraina hadde blitt delt på midten, på fredelig og tilforlatelig måte. Hadde jeg vært sjef.

    Du burde også lese Svetlana Aleksijevitsj. Det har også noe med Ukraina og Russland å gjøre. Arven fra sovjet, mentaliten, arvesynden så å si. Jeg leste «slutten for det røde mennesket – tiden second hand» . Jeg var litt skeptisk, men det var overveldende bra. Denne leser du på russisk. Svetlana kaller seg humanist. Det er ordet. Hun sier at det ikke er noe annet valg. Det er den eneste muligheten. Dette sagt i en tid der putin-propagandaen prøver å innprente at humanisme og menneskerettigheter er hykleriske vestlige påstander som ikke passer i en russisk mentalitet. Svetlana beviser det motsatte, og alle hennes historier, hennes intervjuer med sovjetborgere, viser at humanisme, slik vi kjenner det fra vesten er noe mennesker lengter etter, også post-sovjet-mennesker. Selvfølgelig har hun en agenda, det er dette hun drar fram, velger seg. Men historiene blir fortalt med en slik intim troverdighet. Det er levende sjebner, ikke døde sjeler.

    Når jeg først er i gang, vil jeg anbefale boka «Min krig mot Puin» av den amerikansk/engelske finansmannen Bill Browder som for noen år siden var den største ikke-russiske investoren i Russland, men som fikk store problemer med Putin og hans tjenere. Det er en page-turner, litt guttebok-aktig i stilen, men historien så detaljert, fantastisk og foruroligende at det halve kunne vært nok. Litt amerikansk. Ved siden av å lære meg hvordan Russisk politikk er paranoia-styrt og hyklerisk, forteller den også noe om hvordan en kapitalist og investor tenker, hva slags liv dette er. Kanskje litt hykleri der også, selv om han med bred pensel maler et vakkert bilde av seg selv.

    Dette ble et langt og veldig springende innlegg i en debatt som forlengst har avgått med døden, så jeg er ikke helt sikker på hva som var hensikten. Men men.

    • esalen sier:

      Takk for lang og personlig kommentar! Jeg mener å huske du reagerte en gang på at jeg omtalte Lvov med sitt russiske navn, og ikke sitt ukrainske Lviv (du skriver «Lbviv», men det aner meg at den bokstaven som ser ut som vår b, er den russiske for mykt tegn, og ikke skal være med på norsk, siden vi uansett ikke har den lyden), her kom en dypere forklaring for kjærligheten til byen. I 2005 reiste jeg til Moskva for første gang. Året før hadde jeg vært i St. Petersburg i det som nok må kalles et litt sjokkartet første møte med Russland. I Moskva var jeg mer vant, og fant meg lettere til rette. Jeg var på en måneds språkkurs, og var aktiv med å reise rundt i Moskvas omegn i helgene, slik at jeg fikk sett de fleste av byene i Den gylne ring, pluss slagmarkene i Borodino. Året før, i St. Petersburg, var jeg også aktiv, forresten, og fikk sett områdene rundt også. Man er da aktiv i sin ungdom. Etter å ha vært i Moskva, reiste jeg på en ukes eventyr sydover, til Volgograd og Astrakhan. Jeg satt på en liten nattbuss, egentlig bare en marsjrutka, veldig billig, men også svært ukomfortabelt. Setene gikk ikke engang an å legge bakover, mener jeg å huske, og ved siden av meg satt en tykk babusjka, slik at jeg på toppen hadde liten plass. Fra Volgograd til Astrakhan gikk det i elvecruise, nedover Volga. Det var kjekt, men min russisk var den gang så sparsom og folkets engelsk tilsvarende, så jeg kom jo ikke i kontakt med noen. Det var mitt eget lille eventyr. Av regnet ditt å lese ser det ut som du reiste på et annet tidspunkt om sommeren, den gang var det sommerne jeg hadde til rådighet. Hvert år reiste jeg på språkreise, og fra Mosvka i 2005, lot jeg språkreisen følge av en reise innover i landet jeg skulle lære språket i. I 2006 reiste jeg fra Firenze og sydover i Italia, og i 2007 fra Minsk til Kiev, og med det til Ukraina for første gang. I 2008 begynte jeg å skrive blogg, og ferien min med den transsibirske jernbane er grundig dekket her på bloggen. Den gang var den politiske situasjonen ikke så betent, så jeg kunne skrive fritt og ledig uten å måtte tenke så mye på hvordan det jeg skrev ble oppfattet, og uten at folk lot seg provosere, vil jeg tro. Det er ikke så lett nå lenger. Jeg håper at Ukraina og Russland finner ut av det med hverandre, og at det på ny går an å skrive at jeg liker begge landene, uten med det å stille meg lagelig til for hogg. Det hadde også vært fint å på ny å skrive om historien til disse to landene, uten å bli beskyldt for eventuelle baktanker man måtte ha eller bli tillagt. Men ok, det er mitt daglige liv og min familie som opptar meg best, og det føles godt ikke stadig å plutselig måtte forholde seg til nye kommentarer som kommer inn, og på et vis være forpliktet til å svare på dem. Jeg prøver nå å skrive så folk ikke skal føle seg dårlig behandlet. Jeg har ikke så lyst til å forholde meg til det politiske du skriver, det får stå for sin egen regning, det er så lett å bli misforstått, og det hjelper så lite hva enn vi måtte bli enige om her. Jeg mener jeg svarte deg bedre på spørsmålet om de ukrainske nasjonalistene etterpå, det var vel helst ulike oppfatninger om hva denne nasjonalismen går i som var kilden til uenigheten her. Slik du forstår begrepet og den ukrainske varianten av det er jeg helt med på at det er mest av alt positivt og fint, det er lov å være stolt av og glad i landet sitt og folket man føler man tilhører. Det er når nasjonalismen går på bekostning av andre og vil bestemme hvordan andre skal ha det og oppføre seg jeg ikke liker den, enten den er ukrainsk, russisk eller en nær sagt hvilken som helst annen variant. Så de ukrainske nasjonalistene må gjerne være anti Russland og anti alt de vil for min del, men de må ikke kreve at Krim og Donbass skal være det samme. Og også ellers i Ukraina bør de ha respekt for at det er folk som tenker og føler annerledes, og kanskje bremse uttrykket denne antirussiske strømningen har fått. Men det er bare min ringe mening, jeg forsøker altså å ikke bry meg så mye lenger. Engasjementet mitt har ikke hjulpet noen, og det har gitt meg helst problemer. Så det er best å holde kjeft, og å skrive om andre og ufarligere ting, som mitt eget liv, der jeg aldri har hatt det bedre.

  2. Erland sier:

    Når det gjelder nasjonalisme, så er det problematisk, eller kan lett bli det, hvor som helst. Historien min om den arme mannen med de to geitene sier litt om hvor farlig det kan være. Den ene het janukovitsj og den andre jushenko, og janukovitsj ble hundset og herset med. Der og da var det bare sprøtt, sykt, litt morsomt. Men jeg vet jo at denne arme gubben ikke er et unntak, men kanskje en illustrasjon på hva som er regelen i vest-Ukraina – nemlig en dyp skepsis, ja nærmest et hat mot alt som smaker av sovjet og russisk overherredømme.

    Men problematisk er det! Uten tvil. Denne fyren var jo fascist på sin måte, riktignok bare i sin egen gård, men allikevel.

    Jeg har sagt det før, men gjentar det; jeg syns vi skal se litt stort på det, og ikke la oss vippe av pinnen fordi den ukrainske nasjonalismen av og til kan ligne på fascisme. Det er et blindspor som ikke oppklarer noe. All nasjonalisme kan under farlige forhold få fascistiske avsporinger. Det gjelder den russiske også selvfølgelig. Dette vet du jo.

    Det som er oppklarende er å forstå den ukrainske nasjonalismen som sådan. Og det er en veldig spennende historie. Og den er tett forbundet men Russland. Det er også en løgn at denne ukrainske nasjonale identiteten bare er sterk i vest. Putin vil ha oss til å tro at den bare finnes i det som historisk var en del av habsburgdynastiet og polen. Han har sagt at, greit nok, la dette gå til Polen. Resten er Russland. Hva Putin vet og ikke vet er ikke mulig å si. Han er åpenbart smart nok, men selv den smarteste blir lett forblindet av egen suksess på hjemmebane. Kanskje det bare var en morsomhet. Eller hard kynisk geopolitikk. Eller begge deler. Av og til syns jeg geopolitikk ligner mer på tåpelig humor, enn formuft. Husk at det var geopolitiske tanker som trakk opp grensene etter verdenskrigene – det var lite humanisme. Det var virkelig noen «morsomme»grenser.

    Her skiller Timothy Snyder seg klart fra din helt Cohen. Jeg kjøper mye av cohens blikk, særlig det som gjelder USA sine synder i det geopolitiske spillet etter 1945. Det er helt klart riktig. Men han evner ikke å se at ukrainas nasjonalisme er legitim, helt reell, og ekte. Da mister jeg nesten all respekt, for å si det enkelt. Han har ikke bakkekontakt, tenker jeg. Jeg er jo en eldre mann, og jeg merker en forskjell i måten jeg tente på før, og nå. Før var mye svart/hvitt. Hvis noen sa noe riktig, noe som virkelig var engasjerende og traff meg midt i sjela, så var dette en helt, og jeg kjøpte alt. Det kunne være Kafka, Spinoza, Bjørneboe, Sandemose, eller hvem som helst. For meg er heltenes tid forbi. Jeg prøvde å lese Bjørneboe om igjen for et par år siden, men ble veldig skuffet. I gamle dager, da jeg virkelig var anti-usa, kunne Cohen forført meg, skikkelig. Nå tenker jeg bare at, ok, han har rett i et par ting, men tar feil i andre. Slik tenker jeg om mye. Jeg tenker også slik om ukrainsk nasjonalisme. Jeg er fascinert, ok, men det er jo også skummelt. De har helt rett, og de tar også helt feil. Så slik er det å bli gammel. Ting er ikke lenger svart/hvitt for meg. Det er ikke bare håret som blir grått.

    Jeg tenker også slik om Russland og Putin. Det er åpenbart for meg at noe er blitt gjort riktig, og at den russiske kulturen og mentaliteten er noe som er noe folk i vesten har vanskelig for å forstå, særlig tatt i betraktning det kommunistiske eksperimentet fra 1920 til 90. Jeg er ydmyk, og sier glatt at jeg ikke vet nok. Det er lett å si at vesten hadde framgang, og Øst-europa var rævva. For min del er jeg like skeptsisk til kapitalisme som kommunisme. Jeg tror pinadø jeg er sosialdemokrat.

    Men skal være HELT ærlig, må jeg jo si at jeg personlig syns det er et privilegium å forstå Frank Zappa, Laurie Anderson, eller for den saks skyld Pussy Riot. Det gjør ikke russere. Og der går de glipp av noe, en touch av galskapens frihet, den barnslige utfoldelse, på menneskelig alvor. Her er ikke kommunismen, slik den utfoldet seg i Øst-europa i nærheten. Vaclav Havel var en fyr som hadde forstått det. Han ville jo -i fullt alvor-at Frank Zappa skulle bli kulturminister i Tjekkia. Det er vakkert. Mye vakrere ann da Jagland ville ha kriminalforfatteren Anne Holt som justisminister!

    Det er noe flott ved vesten. Det har grodd fram en kultur og en demokrati-tradisjon som ikke øst-europa har vært i nærheten av. Det er ikke bare tomme ord.

    • esalen sier:

      En sånn diskusjon vil jeg ikke være med på lenger, så den må nok foregå uten meg, og heller et annet sted.Jeg håper ingen føler seg dårlig behandlet på grunn av det. Forumet var helt åpent i to år. Nå er det nok.

      • Erland sier:

        Jeg føler meg absolutt ikke dårlig behandlet. Selvfølgelig ikke. «nå er det nok», sier du. Det høres ut som du har vært utsatt for et komplott, at du er et offer. Jeg tillater meg å kommentere dette – fordi jeg har lagt en del tid og energi i kommentarfeltet på din blogg. Du er ikke et offer. Du har vært flink til å svare for deg, og du har gjort det godt. At du plutselig ikke vil ha noe med «oss» å gjøre, sier kanskje noe om «oss». Alt er mulig

        Lykke til med bloggen din. Håper slekt og nære venner fortsatt vil se dit, av og til.

      • esalen sier:

        Nei, jeg oppfatter det ikke sånn, hvis det skulle være noen tvil om det.

  3. Erland sier:

    Da har det endelig gått opp for meg at du mener alvor. Mitt siste ord er at jeg ber om unnskyldning for alle sleivspark. Jeg prøvde kanskje å treffe ballen, men lykkes ikke helt, noen ganger. Det verste er jo at jeg faktisk også sleivet med vilje, nå og da, i kampens hete. Jeg har lært mye av disse diskusjonene, og jeg vil også savne det. Nå må du nyte vårsola i kiev! I all ennskapelighet!

    Men Pass deg for fascistene… (Kunne ikke dy meg, denne gangen heller!)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s