Mer sommer i april

Den forrige posten jeg skrev ble avbrutt, og jeg fikk ikke skrevet den ferdig i rimelig tid. Så den fortsetter her, som de gode og varme dagene våre i Kiev også har fortsatt. Det er norske sommertemperaturer som danser rundt 20 grader, knoppene viser seg på trærne og springer ut, utenfor vinduet vårt har vi et kråkereir og et spurvereir, og folk går rundt i lette vårklær og med vårens smilende ansikt.

I går hadde jeg med kortbuksen i sekken. I en bakgård i sentrum av Kiev smatt jeg den på. Olia, Ira og jeg var ute på tur, og som vanlig når Olia var med, hadde den et mål. Hun skulle kjøpe roser. De skifter navn på gatene her i Kiev, og det er ikke alle skiltene som holder følge med hva gatene offisielt heter. I hodene våre er det heller ikke helt kontroll, så vi gikk grundig feil da vi skulle til Vladimirsgate 91 for å hente rosene. Da vi fant nummer 91 i det vi trodde var riktig gate, var det til en forfallen, matt blå bygning, med mørke vinduer uten noe synlig bak dem, og med en tykk hengelås på døren. Dette er gaten som går fra Kulturpalasset til Republikanskij stadion, en bred hovedgate der butikker og kafeer med engelske navn nå dominerer, folk som har vært i Kiev har kanskje gått den. Vi satte oss imidlertid på en buss, og reiste langt avgårde til veien og bygningen vi egentlig skulle til. Vår egen buss, nummer 14, hadde atskillig lettere tatt oss dit fra like utenfor der vi bor. I stedet fikk vi en lengre rusletur i sommervarmen.

Etter at vi hadde fått kjøpt rosene hadde vi så mye bagasje at det bare var å reise rett hjem igjen. Det var i rushtrafikken, stappfull, varm buss, og så mange biler på veien at Olia måtte opp med den lokale, gamle mobilen og fotografere. 7 filer i samme retning. Trafikken i Kiev er virkelig til å bli oppgitt av, særlig tatt i betraktning hvor mye som blir gjort i Rogaland og Norge for å begrense biltrafikken. I Kiev er det bilene som dominerer, de kan kjøre hvor som helst, og parkere hvor som helst. Langt opp på fortauet, vi må smyge oss forbi med vognen. Det er ingen parkeringsautomater, og heller ingen biler som har noen brikke i vinduet som indikerer at de har betalt noe. Bilstøyen er så jevn at vi glemmer dem.

I dag tar jeg en dag uten morgentreningen min i Hydropark. Det var lange og fine økter i går og i forgårs. Begge dager løp jeg ut i kortbukse, grytidlig, mens det ennå var mørkt, og klokken hadde et stykke igjen før den var seks. Tirsdag var det bare 2 grader, og i den fuktige luften ved elven var det vitterlig kaldt. Jeg ventet virkelig på at solen skulle stå opp da, og at den skulle trenge ordentlig gjennom disen og begynne å varme. Jeg sendte mange blikk bort mot den mellom øktene, den strevde med å krype opp over trærne, og jeg så på meg selv at jeg ikke kastet skygge. Ingen av de andre som var der hadde kortbukser. Det gikk i tykke klær, handsker og lue. Men jeg var ikke snauere enn at jeg etter 300 repetisjoner badet i den kalde elven, før jeg hadde mine 150 siste.

Løpeturen ned til Hydropark går langs veien mellom Petsjersk og Arsenalnaja metrostasjoner, jeg løper til høyre ved restauranten Prego i V-krysset, og så strake veien ned til foten av klosteret Lavra og elven med de sterkt trafikkerte bilveiene langs den. På veien nedover der, fra parken til minne om andre verdenskrig og Holodomor, til elvebredden og metrostasjonen Dnjepr, nedover der er det en rekke med skilt med vakre ukrainere og tekst på ukrainsk om at Krim er ukrainsk. En dansk journalist som nå er her – han heter Simen Kruse, og skriver for Berlingske tidende – har skrevet på sosiale medier at de vakre ukrainerne er kjendiser, jeg trodde de var politikere som ville markedsføre seg selv. Det er også lysende reklameskilt som oppfordrer unge ukrainere å verve seg til hæren.

På tirsdag, da skrivingen om denne tidlige sommerposten begynte, og det for øvrig var min søsters 40-årsdag – gratulerer! -, så dominerte de nye lekkede Panamadokumentene fra advokatfirmaet Mossad Fonseca nyhetene. Folk som følger godt med kunne kanskje også få med seg at det ventet en folkeavstemning i Nederland om assosisasjonsavtalen mellom EU og Ukraina. Den folkeavstemningen var i går, og de første prognosene viser at nei-siden vant stort, men det kan være spørsmål om valgdeltakelsen var stor nok til at resultatet skal være gyldig. Ingenting får noen stor oppmerksom her, det er bare jeg som følger med så godt jeg kan, når jeg har tid til det.

Folk vi kommer i snakk med er småbarnsforeldre som oss, eller folk som vil kommentere vår lille Irisjka, som er så søt og tusler rundt med de store, blå øynene sine. I min slekt er det vanlig med aktive barn som tidlig lærer å klatre, på på fjell og steiner, opp i trær, og nå om dagen også opp i lekeapparater. Lille Irina er ikke noe unntak. Og hun skiller seg ut her nede, alle de andre barna er minst et par år eldre enn henne, men som en liten hund som uten å skjønne egen størrelse bjeffer mot en diger en, så kan ikke Ira ta hensyn til det. Hun kravler opp i lekeapparatene, roper og forklarer i språket hun ikke har, og vil være med som en selvfølge hun også. Når hun er på trygge plasser fikser jeg opp mobiltelefonen og går gjennom et par russiske gloser. En gang jeg gjorde det, fant jeg så Irina på toppen av den høyeste og villeste rutsjebanen på plassen. Hun liker ikke så godt å rutsje ned, der må hun ha hjelp, men opp skal hun, selvfølgelig.

Det er dette som preger dagene våre her nede. Jeg har mine timer om morgenen, der jeg løper og trener eller skriver en blogg, så er det frokost, og så er det ut. Noen ganger er Olia med, da pleier det ende med en eller annen ting vi må gjøre, hente noe, kjøpe noe eller betale noe, andre ganger er det bare lille Ira og jeg, og da går ferden hvor som helst det passer oss. Det er mye mer behagelig, synes jeg. Bare slippe Irina fri, og så løper hun dit hun vil. Som regel er det å slippe henne ut av vognen i nærheten av en lekeplass, og så løper hun bort dit. Hun liker godt å kjøre buss, så det er ingen problem hvis vi skal inn i en buss, men hvis vi skal gå langt, blir hun utålmodig i vognen. Hun trenger en leke eller en liten kjeks, et eller annet å pusle med eller å bite i.

Mandag var det skummelt da Olia var ute på datasjaen, og ikke kom hjem før det var helt mørkt. Moren var helt tydelig urolig, veldig urolig, livredd for datteren. Jeg var også litt engstelig, noe jeg aldri pleide være før jeg ble gift, med kona og datteren står det bare for mye på spill. Skjer det noe der, så går det ikke, jeg vil ikke tenke på det. Og nå hadde Olia vært ute på datsjaen hele dagen og hele kvelden. Hun hadde glemt den lokale mobiltelefonen, telefon i det hele tatt, så vi kunne ikke ringe henne. Vi hadde vært sammen da hun gikk, hun var i godt humør, og krysset veien oppe på plassen ved metrostasjonen, jeg og Irina tok buss nummer 14 til sentrum. Fra klokken fire-fem hadde jeg vært på vakt med alle som ringte på og alt jeg trodde var banking på døren, mon det var Olia som kom?

Den eneste som tok dette med knusende ro, var lille Irina. Hun hadde en kjempedag, hadde vært på nye, spennende lekeplasser, sovet godt i vognen ute, vært på restaurant, spist også godt hjemme, og nå var det katter og hunder og leker og YouTube hjemme. Men da mor Olia endelig kom, så løp hun bort, og det gikk ikke lang tid før hun var sovnet ved brystet.

image

Kastanjetrærne springer ut på plassen utenfor blokken vår

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s