Pausepost en hvilelørdag

I går var en fantastisk dag. Den skal få sin egen post i morgen når jeg har god tid og konas PC å skrive på. Nå sitter jeg på en liten lekeplass i Petsjersk, Kiev, og skriver på mobiltelefonen.

Lille Irina og jeg har nettopp vært og spist lunsj ved Prego restaurant. Det er en kjede det også, slike det har blitt så mange av de siste årene, men de lager italiensk mat som ikke er så aller verst i forhold til prisen. I dag var det riktignok ingen kulinarisk opplevelse, slapp ravioli og syltynn pepperonipizza, men det var likevel fint å være der, for de hadde lekerom til Irina, og en egen vakt til å være det inne med henne og de andre barna.

Dermed kunne jeg spise i fullstendig ro og fred, når Irina hadde spist ferdig. Lekeronmet var rett ved der jeg satt, og hadde glassvegger, så det var enkelt å følge med. Jeg surfet litt på Internett og så på sjakknyheter med utgangspunkt i Bergensjakk.no. Den store saken var at kandidatvinneren, Sergej Karjakin, har trukket seg fra Norway Chess, og det dermed ikke blir noe forspill til VM-matchen.

Det var fornøyelig lesning. Nettet har gått berserk i klikkvennlige titler, og selv statsinstitusjonen NRK bruker adjektiv som en overivrig skoleungdom: «Karjakins ville VM-forberedelset», «Sjakkeksperter i sjokk». Denne bloggen vil være en motvekt mot denne støyen, og en stille sone i skrikene og støyen. Så får den også langt færre klikk enn de som spiller etter læreboken.

Jeg vurderte å kjøpe en øl til etter å ha spist opp maten, det var så koselig å sitte der. Men jeg hadde litt vondt av meg for den unge serveringsdamen som hadde satt det til sin oppgave å se til Irina, hun var lettvint barnepass, hun gjorde min jobb. Så jeg kalte på regningen, betalte og gikk på toalettet.

Da jeg kom tilbake hadde lille Ira selv satt seg i vognen. Et sikkert tegn på at vi var ferdige.

Jeg hadde en del planer for hva vi skulle gjøre denne dagen. Men nå som klokken var over to, virket ingen av dem særlig smarte. At Ira frivillig setter seg i vognen betyr nok at hun er litt trøtt. Så det ville være lurt å bevege seg hjemover, slik at vi ville være nærmest mulig mors bryst i tilfelle krise.

Det var sånn vi kom over lekeparken jeg begynte å skrive denne posten i. Lille Ira fikk øye på den, og ville straks ut av vognen. Det var ei anna lita jente som lekte ved sandkassen der, og vår Ira gikk straks bort for å leke med de samme tingene. Jenta likte det ikke, men moren lot henne forstå at sånn måtte det være. Hun snakket ukrainsk, så jeg skjønte ikke ordene og var brydd med å svare på russisk, men lot være å si jeg var norsk.

Jeg gjorde meg mange tanker om dette, men de skal bloggen få være i fred for. Tidligere hørte vi aldri ukrainsk her i byen. Nå skjer det rett som det er, skjønt det ennå er russisk som dominerer helt. Men alt som er i skrift og offentlig informasjon er på ukrainsk. Det er en bisarr språksituasjon i et land av mange selvmotsigelser.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s