Varm vårdag på Dnjeprs venstre bredd

Fredag var en fantastisk dag. Den beste så langt her i Kiev for oss, og det skal mye til å overgå den. Det var varmt og godt, opp mot 24 grader, sol, og vi fikk tilbrakt den sammen hele dagen langs Dnjeprs venstre bredd. Det var en smak av sommer tidlig i april, og en rikdom av inntrykk og bekreftelser på hvor livet er verdt å leve og hvor godt vi har det nå.

Olia hadde bare noen få ærender. Jeg lurer på om hun skulle kjøpe noe jord, i hvert fall skulle hun plante noen roser, men det var ingen problemer for lille Irina og meg å vente på lekeplassen vi har utenfor. Lettkledd som hun nå kan være, fyker hun opp i alle apparater hun før måtte streve seg opp på i tykk bobledress, litt større er hun jo også blitt, og mye trening har hun. Denne gangen greide hun for første gang å krype opp på et apparat som er i hodehøyde for henne, men der hun må sette foten inn i et hull for å komme opp, og det ikke er noen gode steder for en på hennes størrelse å holde. Hver dag har noen slike «for-første-gang-opplevelser» å by på for oss.

Da mor Olia kom ut med rosene løp hun bort i full fart, jeg fikk filmet det for den nærmeste familien. Det er et felles bed de har utenfor blokken, få bryr seg om med å stelle der, siden ingen egentlig har ansvaret, så vidt jeg har forstått det, og de er redde for at for fine og dyre blomster vil bli stjålet. Olia gjør likevel et bidrag for et fellesskap hun ikke så mye er en del av lenger, siden vi bor i Norge, og plantet riktig så mange roser, som vil bli riktig så fint om de får stå og blomstre opp.

Nedover Lesu Ukrainka løp Irina for full fart og av egen maskin. Ikke noe bruk for vogn, her. Om hun husket det var en lekeplass nedenfor eller om hun gikk inn der tilfeldig vet jeg ikke, men hun rakk i hvert fall å kravle opp trappen til den høye rutsjebanen som var der, og slenge seg utfor, mens Olia var oppe og vasket hendene, og hentet de siste tingene vi trengte for dagen. Uheldigvis satte tråden i den rosa kjolen seg fast i noen planker øverst oppe i rutsjebanen, så lille Ira ble hengende fast, alt fanget på film av meg, og for den nærmeste familien. Filmen måtte imidlertid bli stoppet, så jeg kunne få løsnet tråden.

Tenk at Irina kunne gå i lett kjole, strømpebukse, og nye, små sko vi har kjøpt. Jeg gikk i sommerklærne, kortbukse til knærne, t-skjorte og sandaler. Olie kom etter hvert gående i t-skjorte og jeans. Vi hadde til og med med badetøy, begge to, kunne vi smilende avsløre for hverandre. Bare halvannen uke tidligere var det så kaldt at vi hutret i tykke jakker, lue og handsker, et par grader over null om dagen, et par grader under om natten. Nå er sentralvarmen slått av, knopper springer ut over alt og fuglene synger, det er vår, det er vår, det er vår! Vår første lange og ordentlige vår i Kiev. Tidligere har vi bare fått et glimt av den på en ukes påskeferie, eller noen dager i mai. Det kan godt hende vi ikke får sjansen til å oppleve dette igjen, før vi blir gamle. Jeg går med en veldig sterk følelse av at dette er høydepunkt i tilværelsen vår.

Nede på Klovskaja hadde Olia et lite ærende til. Veien fra den brede hovedveien Lesu Ukrainka og ned til denne metrostasjonen kjenner jeg godt og har et spesielt forhold til, det var her jeg bodde uken Olia og jeg traff hverandre første gang, jeg pleide å gå denne veien for å komme meg ned til en liten kafe der jeg pleide å spise frokost. Jeg har også gått den mange ganger siden, selvfølgelig, fordi det er nødvendig og fordi jeg vil kjenne på minnet. Olia er i godt lag, snakker om sine ting, og lille Ira har benyttet anledningen til å sovne.

På selve metroplassen er det marked denne dagen. Noen somre har det vært en sånn typisk fortauskafe jeg liker så godt, Kievsk type, bord satt rett på bakken, ingen pynt eller dilldall, man får kjøpt latterlig billig friskt øl, og strengt tatt lite annet. Men hva mer skal man egentlig kreve av livet? Jeg kjøpte ølet mitt i en vanlig kiosk, siden det naturlig nok ikke var plass til noen kafe når det var marked, og det også er om sommerne disse kafeene prøver seg. Olia skulle ordne med noen dokumenter, og jeg ventet på henne på bussholdeplassen, det er herfra buss nummer 55 går, den som tar oss over Patona-broen og til elvens venstre bredd. Tilreisende til Kiev anbefales å prøve seg, Klovskaja metro, buss nummer 55, gå av når den har passert broen, man kan ikke ta feil, broen er flere hundre meter. Det koster 3 griven, som det sies, eller hryvnaer, som det staves.

Bussen går ganske sjelden, og tavlen med ruteinformasjon er ikke god å forstå. Så vi pleier bare å stille oss opp, og håpe det beste. Jeg tar det som et godt tegn når det er andre som også venter på bussen. Faste reisende bør vite når den går. Nå var det veldig mange som ventet, og jeg så meg spent engstelig om etter Olia, ville hun komme før bussen? Hvis ikke hadde vi minst en halvtime å vente på denne intetsigende markedsplassen, i stedet for de brede paviljongene på Dnjeprs venstre bredd.

Dette var dagen alt lyktes, så Olia kom i tide. Tre minutter senere kom bussen. Olia fikk sitteplass med Irina, jeg måtte stå. Det er en kronglete rute den går, opp til Arsenalnaja metro, så videre langs veien som fører til Lesu Ukrainka, vår vei, men den svinger altså til venstre for å kjøre ned til elven og broen. Folk som vil prøve seg på bussen trenger ikke altså plente gjøre det fra Klovskaja, det var at Olia hadde et ærende der, som gjorde at det ble sånn for oss denne gangen.

På andre siden hadde Olia også et ærende, en gjenganger for henne, de pleier å dukke opp. Det dreier seg om noen penger hun satte inn på en konto den gangen hun bodde i Kiev og hadde et lite firma, nå vil hun gjerne ha pengene ut. Alltid pleier det være en eller annen stor eller liten ting som gjør at det ikke går. Denne gangen var det at hun hadde med seg norsk pass, hun må identifisere seg med det ukrainske. Så pengene vil bli stående på konto en stund til, det er vel 7 år, nå, etter hvert, så lenge vi har vært gift.

Olia snopet til seg et polsk Burda, et tidsskrift med strikkeoppskrifter og klær og den slags. Det kostet en ukrainsk tier, og også lille Ira interesserte seg nusselig for dette bladet, satt i vognen og bladde og leste, mens Olia kjøpte snop og en leke, jeg kjøpte meg en øl til. Har man det bra, er det like greit å ha det for fullt. Nyinnkjøpt lue hadde Ira også, det hadde vi glemt å ta med, og solen varmet på hodene.

Jeg tok sikte på en restaurant jeg visste hadde businesslunsj, den eneste jeg er sikker på på denne siden av Dnjepr, ellers går det i kjeder og pizzaer og hamburgere her også, fast food, junk food, betegnelsene er amerikanske som stedet det kommer fra. Jeg prøver som regel å styre unna, ennå er det mulig, selv om denne måten å tenke mat på trenger seg på og sprer seg. Utenfor restauranten min var det en flott lekepark der Irina fikk løpt av seg litt. Hun får ikke opptre så fritt når også mor er med, da er det viktigere å passe på at hun ikke faller ned, enn at hun får prøve seg. Det siste er prioriteringen når jeg får styre businessen.

Jeg husker ikke navnet på restauranten, men den er skikkelig fin, god gammel type, sånn det skal være. Vi kunne sitte ute, og vi hadde selskap av tre stykker som drakk vodka på nabobordet, selvfølgelig skitings. Han ene var så langt ute at han fikk de andre til å se normale ut.

Olia bestilte europeisk lunsj, jeg ukrainsk. Lille Irina spiste litt hos oss begge, men hadde nok mest lyst til å vende tilbake til lekeplassen. Rett som det var, mistet Olia tålmodigheten, og lot henne få lov til det. Resultatet var at jeg praktisk talt spiste begge de to lunsjene, i hvert fall begge suppene og fullt og helt begge hovedrettene. Lille Irina bidro omtrent så mye som Olia. Jeg var stapp mett og godt fornøyd etterpå.

Så gikk vi til stranden. På veien kjøpte Olia meg en plastkopp kapputsjino. Det var blitt ettermiddag, og litt skyet, så det var bare jeg av oss som skiftet til badebukse. Jeg bader hver morgen jeg trener, og vet elven ennå er iskald. Dessuten var det mye planter og graps som lå og fløt i vannkanten, det var overhodet ikke fristende å bade, overhodet ikke noe tema. I stedet lå Olia og jeg og mer eller mindre solet oss, i det milde, men nå overskyede været, mens lille Irina løp omkring på stranden.

Kanskje var det lille Irina som hadde det aller best av oss? Hun var i storslag, Olia og jeg snakket om det, det er som om hele verden blir en sandkasse. Særlig fant hun glede i å gå ned til vannkanten, der det fløt i kvister og gras og graps hun kunne ta opp, og kaste uti igjen. En liten gutt var der også, sammen med faren sin. De holdt på lenge å leke på denne måten her, ta opp små kvister, og kaste dem uti igjen.

Nei, det var virkelig en flott dag. Vi har vært en del ganger på strendene i Kiev, også med lille Irina, men nå var det første gang vi kunne se henne løpe rundt. Det er en verden vi har sett for oss, men som nå er virkelighet. Vi hadde også god tid, ingenting vi skulle gjøre, ingenting vi skulle rekke.

På vei hjem kjøpte jeg meg mer kaffe, nå en espresso, mens Olia var ivrig etter å få kjøpt litt brødmat og frukt til seg selv og barnet. De hadde ikke fått spist så mye businesslunsj som jeg hadde. Olia hadde også lyst til å komme seg hjem før det ble mørkt og kaldt, men det var ikke snakk om at Irina ville gå forbi noen lekeplass uten å leke litt, der, først. Så vi hadde oss en pause til.

Det var en strålende dag, en uvirkelig dag, en dag vi tok virkelig godt vare på, når vi først skulle få den. Sammen i Kiev, fri, og i sommervarmt vårvær i april. 23 grader, sol. Vi tok fullt av bilder og film for fortsatt å ta vare på dagen, selv om den nå er slutt, og jeg skriver altså en detaljert bloggpost fra den. I sommer gikk vi mange, mange ganger langs promenaden ved elven, over bruen, og så til bussholdeplassen i håp om at buss nummer 55 ville komme om ikke så altfor lenge. Denne gangen kom den innen ti minutter eller så. Det var en dag alt klaffet.

 

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s