Nytt reisebrev fra Kiev

I går var en kald dag igjen. Temperaturen nådde på sitt høyeste 6 grader, men vår allvitende iPhone kunne fortelle oss at det føltes som 2. Da jeg løp ut i går morges var temperaturen 2-3 grader, det føltes varmere i vannet enn i luften da jeg badet i elven. Det var ikke noe kortbuksevær, men jeg fulgte som vanlig kalenderen, og ikke været, i april skal det være kortbukse. Så sånn ble det.

Vi har også blitt litt syke igjen, merkelig nok. Vår lille niese har vært borte fra skolen denne uken. Det er en liten forkjølelse, vi i min familie var aldri hjemme fra noe på grunn av noe sånt, men de ser annerledes på tingene her, og jentungen holder seg hjemme. De er mye reddere for kulde enn for smitte, så å være ute eller på noen måte ha det litt kaldt er ikke bra, mens det å være uforsiktig med mat og bestikk og tallerkner og bestikk knapt er noe tema. Min søster som nylig var i et arabisk land kunne berette om noe lignende derfra. Kulde og regn er farlig, å kjøre uten barnesete og sikkerhetssele er ingenting.

Lille Ira vår har rennende snue, men er ellers helt seg selv, energinivået er helt upåklagelig. Hun løper rundt fra rom til rom, jager katten og hunden, prøver lue og sko, jubler av glede, løfter hendene til værs, og styrter inn til neste rom der det kanskje er noen. Hun er uimotståelig søt der hun løper av gårde så fort hun kan, men ennå er så liten at hun har litt problemer med balansen, så armene må opp og til siden for å justere, og alltid disse gledeshylene. Uimotståelig.

Søndag var på ny en veldig god og varm dag. Det var en dag der Irina og jeg reiste ut alene, til Dnjeprs venstre bredd. På søndagene går ikke buss nummer 55 så ofte, så vi måtte ned til Druzjba naroda («Folkets vennskap» – fint navn!) for å ta en buss derfra. Det er et metrostopp på grønn linje, og bussene går hyppig alle dager. Jeg tror de alle sammen går over Patonabroen til andre siden av elven, vi gikk i alle fall bare på en buss, og ble transportert trygt over.

Der var det Irina og jeg ved elven, og derfor stor frihet. Jeg tok av henne alle klærne, så hun kunne vase helt usjenert, uten å være redd for å bli våt eller skitten noe sted det ikke er lett å få det bort. Huden vår er et overlegent materiale, ingen flekker setter seg fast der, skitt renner av, vann er lett å tørke – mye bedre enn klærne vi går i. Det var en annen liten gutt der i badebukse, ellers var de godt kledde i det varme været, Kievianerne. Det var bare Ira og jeg som var i vannet. To unge jenter roste oss for tøffheten vår, malatsi, men jeg hadde en naturlig forklaring i at vi er norske. 23 grader og sol er sommer for oss, det blir ikke bedre enn det.

Jeg vet at de som bor her er redde for å ha unger lenge i vannet selv når det er 30 og 35 grader, selv når det er uutholdelig å være på land. Jeg har hele mitt liv vært mer plaget av varme enn av kulde, mye bedre å være litt for kald enn litt for varm, så jeg vil veldig gjerne ha lille Ira i vannet når det er varmt. Det skal være behagelig for henne. Jeg husker også egen barndom, blå lepper og kraftig skjelving var standard etter lange bad i kald, norsk sjø, ingen av oss tok noen skade av det, så vidt jeg kan registrere. I vår familie er vi sjeldnere syke enn de fleste å sammenligne seg med, og i alle fall enn de som er forsiktige og har det varmt hele tiden. Så jeg lot lille Irina vasse og kose seg og leke ved vannet så lenge hun ville.

Responsen var ikke til å ta feil av. Hun hylte av glede så hele stranden hørte det, kastet våt sand i været så den landet på henne selv, og lo, og gjorde det igjen og igjen og igjen. Så var det å løpe langs vannkanten, så var det å prøve seg litt lenger utover, der vannet var kaldere, så derfra gikk hun inn igjen, og så var det å finne ting og tang i vannet, løfte det og kaste det. Jeg tenkte nok mange så på meg som en dårlig far som lot barnet bade så lenge, men herre min hatt, lille Iras sunnhet og friskhet skulle være bevis godt nok på at hun har det veldig, veldig bra. Heller være henne, enn de godt kledde barna som fikk se, men ikke røre.

Senere på dagen kom også mor Olia over til oss. Hun hadde sagt at hun skulle komme, men jeg hadde gitt opp det håpet. Det var allerede begynt å kveldes. Irina og jeg var på vei hjem, hadde bare en kort stopp ved en av lekeplassene langs promenaden. Lille Irisjka briljerte ved å kravle opp stiger og trapper slett ikke ment for barn på hennes alder, selv en vant klatrer som jeg og mine ble overrasket, vi har alltid fått prøve oss i fjell og steiner og trær, om vi selv har hatt lyst, og fått det til. Vår Irisjka jublet høyt hver gang hun nådde toppen, akkurat sånn vi føler det hele livet når vi har klart en utfordring, men hun har ennå ikke noe behov for å legge bånd på seg. Hun viser gleden sin helt utilslørt.

Selvsagt blir det nye høydepunkt for henne når også mor kommer, og hun får melk, og mat, som Olia på mødres viser løper og kjøper i en av nærbutikkene. Det er knapt forskjell på søndager og andre dager her. Til meg kjøper hun øl, alle er fornøyde. Lille Irina sovner rett og slett av all gleden, utladet må være et riktig begrep, faller i søvn er også passende, hun blir satt i vognen, og så er det slutt.

Dermed får hun ikke med seg sin første tur i metro. Vi tar den fra Levoberezjdna til Arsenalna, rød linje, en annen rute for de som vil til denne siden av elven. Men fra Levoberezjdna er det et stykke å gå til den koselige promenaden, veien går samme vei som elven renner, for de som vil forsøke. Jeg har også spesielle minner herfra, siden det var på denne siden av elven jeg bodde første gang jeg var her, i 2007. Og det var denne veien jeg gikk for å komme meg fra der jeg bodde til skolen jeg hadde privatundervisning i russisk, med Irina Teselenko, ei søt jente jeg dessverre har mistet kontakten med nå.

Uken etter det har vært fylt med forskjellige gjøremål. Olia og hennes lille familie har balet med noen store spørsmål og store prosjekter, det har tatt tid og energi, og vi har forsøkt å spise lunjsen ute, så mama Irina får hvile fra å lage suppe til oss, som hun ellers insisterer på å gjøre. Olia er også veldig glad i blomster, hun blir litt besatt av interessene sine, og kjøper inn i stor skala. Mye tid har gått med for oss til å reise rundt i byen og hente inn blomstene hun har bestilt. Det har jo ikke vært noe problem, akkurat, det har jo vært en del av å være her, og det har bestemt hvor vi skulle reise om dagene.

Tirsdagen reiste vi til utkanten av byen, i nærheten av Ivano Lepse Boulevard, der familien har sin andre leilighet. Det er trikk nummer 3, den går fra stasjonen, men det er neppe noen tur for turister, annet enn for dem som bare vil se en tilfeldig del av byen. Få en følelse av hvor stor den er. Vi reiste vel i en halv time fra stasjonen, og kom likevel til et sted med karakteristisk Kiev, boligblokker, lekeplasser og butikker. Restaurantene er imidlertid ikke så tett på hverandre her ute, men straks vi er ute av trikken ser vi både McDonalds og en sushi-kjede, de trenger seg inn overalt.

Årsaken for reisen var å hente noen magnolia. Det var fint og eksotisk, Olia sparte en del i porto, og fikk se en del av Kiev der hun tilbrakte deler av sin barndom, og jeg synes også det er kjekt å se noe nytt. Den ene vinterferien vi var her bodde vi også litt i Lepse, og jeg kunne fornøyd konstantere at jeg kjente meg litt igjen. Det er også kjekt å se hvor glad Olia blir når hun får noen nye planter. Hun kjøper mer enn vi har plass til, synes jeg, men de koster så lite at det skjer ikke store skaden, jeg bruker mye mer penger på å glede meg selv, enn hun gjør. Plantene går også til glede for oss begge.

Dette kjøpet endte imidlertid i en liten tragedie. Olia hengte posen med de små trærne på den lille vognen Irina satt i. Trærne stod i jord, så posen var tung. Og da Irina skulle ut, veltet vognen over posene slik at to kvister knakk. Det var omtrent det det lille treet bestod av, så det var virkelig en liten tragedie. Det var så fint som det var, det lille treet, og skaden var så ugjenkallelig.

Olia forsøkte tappert å teipe treet sammet med scotch, som det heter her, men skjønte nok selv at det var fånyttes. Kanskje overlever treet allikevel, men det vil ta en god stund for det å bli så fint som det var. Eller, skjønnheten det hadde er tapt, nå får det finne seg en annen skjønnhet.

Onsdagen ble en litt mislykket dag i botanisk hage. Det er rart å kalle en dag der mislykket, men det er likevel litt på sin plass. Dagen startet med en lang treningsøkt for meg, jeg var ikke tilbake før halv elleve, og da ville Olia snart ha meg ut igjen. Jeg rakk bare en kort frokost, til meg å være, knapt en halvtime, og uten å kose meg og tulle med internett og sosiale medier.

Så reiste vi ut, Irina og jeg, Olia skulle komme senere. Men det ville seg ikke for henne, hun kom aldri. Lille Irina oeg jeg ventet hele dagen. Jeg hadde i overkant dristig prøvd meg i kortbukse, noe temperaturen ikke forsvarte i det hele tatt. På overkroppen hadde jeg både genser og jakke, i sekken hadde jeg bukse. Først på ettermiddagen fikk jeg sett mitt snitt til å komme meg i den. Jeg kjøpte meg en øl for å kose meg, men det var så kaldt at det var ikke mye kos i den.

Irisjka hadde det forunderlig i lekeparken, selvfølgelig, hun hadde ikke noe sted i hodet at vi ventet på mor, hun var storfornøyd med tingene som de var. Veldig sjarmerende krøp hun inn igjennom et hull i et av lekeapparatene, et hull slett ikke ment for å klatre gjennom, det var et kikkehull. Og for å komme inn gjennom det, måtte overkroppen altfor høyt opp, sånn at hun kom ned med hodet og armene først på andre siden, måtte åle seg gjennom. Som om ikke det var nok, krøp hun gjennom hullet tilbake igjen også. Da med bena først. Da lo damen ved siden av meg. – Hun er selvsendig, den lille jenta di, sa hun.

Da jeg skjønte Olia ikke ville komme, gikk jeg min egen runde i parken. Det er ikke det samme uten Olia, og Irina var uvanlig grinete. Jeg mente hun skulle sove, men hun fikk det ikke til for seg, og ville stadig ut av vognen, uten at det var så mye for henne å gjøre der. Blomstringen av magnoliaen hadde nå kommet lenger, jeg kunne fornøyd konstatere at vi hadde truffet høydepunktet da både Olia og jeg var der, nå var de vakreste blomstene på det største treet begynt å visne.

Snart sovnet lille Irina omsider, og jeg satt meg på en benk og tenkte over hva jeg skulle gjøre. Til slutt fant jeg ut at jeg like godt kunne gå hjem, noe jeg gjorde til fots. Og hjemme hadde Olia en veldig god forklaring på hvorfor hun ikke kunne komme.

I går hadde vi bare noen små gjesteopptredener ute, kaldt som det var. Dagen ble også avsluttet ved at Olias familie fikk avsluttet prosjektet og løst problemet som tæret sånn på dem denne uken, slik at alt på ny er bare velstand.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s