En vidunderlig, vidunderlig helg i Kiev

Det er mandag morgen. PCen jeg skriver på går snart tom for batteri. I sengen sover min kjære kone Olia og vårt nydelige barn, Ira. Vi har hatt en aldeles vidunderlig helg sammen.

Fredag var det Irina og jeg. Olia hadde behov for å sove. Ferden vår gikk nedover hovedveien mot sentrum. Det vil si, vi gikk på baksiden av blokkene på venstre side, for å se et område av nabolaget vi ikke så ofte er i. Ved første lekepark slipper jeg Irina fri fra vognen, og hun prøver alle lekeapperatene, før hun selv setter seg i vognen igjen, og lukker den.

Her i nærheten er det et festningsanlegg. Enda så ofte jeg har vært i Kiev, jeg går på niende året som regulær gjest, og siden jeg giftet meg har jeg selvfølgelig også bodd i Lesu Ukrainka hvor kona har sin familie. Før det bodde jeg også tilfeldigvis i området noen ganger. Jeg var klar over det var en festning der, men besøkte den liksom aldri, merkelig nok. Jeg pleier ellers være en av dem som er villig til å gå langt og tungvint for å komme meg til sånne historiske minnesmerker og steder.

Denne dagen gikk jeg inn i anlegget for første gang. Det var jo så naturlig, vi passerte det tilfeldig, porten var åpen, folk gikk inn og ut, vi strømmet liksom inn vi også. En enorm kaserne buktet seg langs plassen. Kanoner stod ennå oppstilt, men så ut til å være støpt igjen. På festningsvollen stod det enda flere kanoner. De hadde virkelig laget den vanskelig å innta, først en mur, og så en svært bratt voll. Det var slik at man på toppen var litt redd for å falle ned. Irina sovnet lite grann der på den humpende brosteinen, så jeg hadde god tid til å tusle for meg selv og filosofere.

Fra festningen gikk vi ned mot den gigantiske respublikanskij stadion som ble bygget for finalen i Europamesterskapet i fotball i 2012. Vi var på oppsiden, og måtte gå rundt. Det var mange trapper å bære vognen i. Underveis våknet også lille Ira, og fant sine egne trapper hun ville gå, opp i et lite skogsterreng det finnes så mye av her i storbyen Kiev. Den langsiktige planen min var å komme oss ned til restauranten Al forno, og få spist litt.

Jeg liket bedre den gamle stadion til Dynamo Kiev, den som nå heter Lomanovskij, etter den legendariske treneren. Der kan jeg få en magisk følelse når jeg nærmer meg, den ligger ved foten av veien opp til Arsenalnaja, i nedre enden av Marinskij parken. Vi er der ofte. Jeg satt fjetret i finalen i Europacupen for cupvinnere i 1986. Dynamo Kiev spilte en fotball jeg aldri hadde sett før, og slo Atletico Madrid 3-0. Dette var magi. I årevis kunne jeg på rappen navngi alle elleve spillerne på laget. Nå er det bare stjernene som sitter igjen. Og Dynamo Kiev av i dag har jeg ingen følelser for. De insisterer på å skrive det Dynamo Kyiv. Og spiller på denne kunstige, overdrevent flotte og hypermoderne stadion. Finansene får de fra en av de kjente oligarkene. Magien er der ikke lenger. Jeg har ikke engang lyst til å besøke museet deres, selv om klubbens historie interesserer meg enormt. Det er finansiert av brødrene Klitsjko, de har satt pappfigurer av seg selv utenfor en av dørene.

Jeg skriver meg som vanlig litt vekk. Stadionområdet var noe vi forsøkte å forlate, men det var ikke så lett, for det var satt opp gjerder overalt. Stadig måtte vi snu, og prøve nye veier.

Til slutt kom vi oss ut, og gikk bort til Al forno like ved. Det er den italienske restauranten jeg liker best her i Kiev, men jeg kan langt i fra si jeg har prøvd alle. Den hadde fin businesslunsj, 150 hryvna for suppe eller salat, pasta og et glass vin. Det blir omtrent en norsk femtilapp. Godt brød og et glass frisk limonande fulgte også med. De hadde barnestol og leker for lile Irina. Hun storkoste seg, og spiste italiensk mat med stor appetitt. Jeg ble så revet med at jeg kjøpte dyr Tiramisu og cappuccino i tillegg, pluss ufrivillig dyrt øl, slik at den samlede prisen ble litt mer enn doblet. Det var det vel verdt, for et langt og godt måltid.

Etterpå sovnet lille Irina tungt og lenge. Jeg fikk et par timer for meg selv og med foredrag om russisk historie på øret oppe i Park Sjevtsjenko. Vi satt på en av disse nye, elegante, sponsrede benkene de har satt opp. Jeg liker dem ikke, men sitte måtte vi. Det var god tid å observere folkelivet. Et ungt, flott par satt på benken overfor oss. Hun en blondine, han litt brunlig i håret. Hun var klart mest forelsket, og klenget seg opp i ham, begge lykkelige. På øret var foredraget om hvordan Lenin kom til makten, og hvordan kommunistene konsoliderte den på 1920-tallet.

Da lille Irina omsider våknet var hun ikke altfor interessert i å leke på lekeplassen. Så vi beveget oss hjemover. På veien kjøpte jeg et krus espresso i noe som må være blant de mest sjarmerende kaffeutsalg jeg har sett. «Coffee on the go», het det. Og det så rett og slett ut til å være en vanlig familie som hadde et lite utsalg direkte fra leiligheten sin, som lå på bakkeplanet. De åpnet bare vinduet. Det virket som de solgte blomster også. Den unge damen kom i alle fall med en fin en til lille Irina, liksom for å illustrere idyllen. På Klovskaja kjøpte jeg meg en øl, favorittsjappen, alt på enklest mulige måte, og øl til 13 hryvna. Jeg kom i snakk med innehaversken som kjente meg igjen. Om en uke reiser vi hjem til Norge, sa jeg.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s