Taxikollisjon, mistede fly og trøblete hjemreise

Vanligvis pleier vi selv sørge for stresset når vi reiser til og fra Kiev. Vi har for mye å pakke og er for sent ute, og rekker ikke gjøre alt vi skulle gjort før vi haster av sted. Som regel kan vi roe oss ned og slappe av når reisen er i gang. Denne gangen var det da problemene begynte.

Først krasjet taxien. Like ved der vi bor, et av de første lyskryssene, knapt var vi på vei før reisen fikk en brå pause. Taxisjåføren var en liten pjokk i treningsbukse og skyggelue, han skiftet aggressivt fil for å komme raskere frem, slik de gjør det her nede. Så ble det rødt lys uten at han fikk det med seg, og han kjørte rett inn i bilen foran. Det ble noen nervepirrende øyeblikk for oss, og et vanskelig valg: skulle vi gi opp denne taxien og finne oss en annen, eller satse på han kunne kjøre videre etter en stund.

Flyet vårt skulle gå 1620. Taxien bestilte vi til 1430, litt knapp tid, men de siste gangene har taxiene våre kommet så mye for tidlig at vi heller bestilte den litt sent. Nå nærmet klokken seg tre, og det tar vel en halvtime ut. Olia begynte å ta ut tingene fra bilen, klar for å finne en annen bil. Men det var brysomt, sterkt trafikkert vei, fire felt i hver retning, og hun kunne bare få ting opp på fortauet når det var grønt lys.

Hvor mye bedre hadde ikke alt sett ut tidligere på dagen? Den startet nydelig, jeg løp ut halv seks, frisk og opplagt, i en vakker soloppgang og Kiev på sitt beste en aprilmorgen. To ganger måtte jeg bade i elven, treningsprogrammet gikk som en lek, jeg løp hjem igjen også. 41 bilder tok jeg. Kl ni var jeg hjemme, uten at Olia en gang hadde fått med seg jeg var ute.

Etter en god frokost med varm mat og friskt øl tok jeg lille Irina med meg ut noen timer. Vi tok bussen ut til en lekepark ved minneparken for andre verdenskrig. Der var det så varmt at jeg gikk i kortbukse og bare det, lille Ira fikk av kjeledressen mor Olia og babusjka ville ha på henne. Så kunne hun krype fritt omkring i lekeapparatene, og virkelig få vist hvor flink hun har blitt til å klatre her i Kiev. Fine filmsnutter og foto fikk jeg til den digitale minneboken. Dagen ble utnyttet optimalt før vi måtte av gårde.

Noe av det som gjorde situasjonen litt ekstra pikant var jeg var veldig det som på godt norsk kalles tissetrengt. Det gav meg litt ekstra innsikt i den psykologiske behovspyramiden, trenger det seg på, er det vanskelig å tenke på andre ting. Det var liksom ikke så farlig med det flyet, men å komme seg på do, det var – påtrengende. Så for hvert minutt som gikk, så var det ikke bare problemet at flyet vårt nærmet seg avreise, men også at det ville ta lenger tid før jeg endelig kunne få lettet trykket.

Litt over tre kom vi oss av gårde. Og når vi først var på vei, igjen, gikk det fint. Vi var ved Borispol litt før halv fire. De har sikkerhetskontroll også for å komme inn på flyplassen, en lettere en, bare å sende bagasjen gjennom en skanner, og det samme med en selv. Vann og mat og datamaskiner er lov, bomber og sprengstoff er ikke lov, slik det burde vært ved alle sikkerhetskontroller. Så løp jeg til toalettet, og først deretter kunne vi orientere oss, og sjekke inn, og komme oss på plass. Vi var de siste som sjekket inn, vil jeg tro, ingen mennesker, og ingen kø, og da vi endelig kom til gaten, stod passasjerene allerede oppstilt, på godt russisk vis. Olia og jeg satte oss imidlertid ned, mens Irina løp rundt og lekte. Hun liker seg på flyplasser. Det vil neppe vare livet ut.

Boardingen i flyet gikk tregt. Jeg vet ikke hva som var grunnen. Været var fint, flyet var på flass, folk kom seg bare ikke ombord. Vi var 20 minutter forsinket ut fra Kiev, eller så. Det skulle gi oss store problemer resten av reisen.

Vi har dårlige minner, Olia og jeg, fra en flyreise via flyplassen i Frankfurt. Det er ikke den flyplassen du vil haste fra det ene flyet til det andre. Ikke bare må du fra den ene enden til den andre, du må kanskje over i en helt annen terminal, du må ta toget. Olia og jeg løp oss til sprintere og orineteringsløpere en gang, det må vel ha vært i 2010, vinterferien.

Flyplassen i München er verre. Skiltingen er helt elendig. Vi hadde veldig dårlig tid, ante ikke hvor vi skulle. Tysk effektivitet så vi heller ikke noe til. Vi hadde barnevogn på flyet. Den stod ikke akkurat klar da vi forlot det. Rusletempo. Resten av passasjerne var langt av sted da vi endelig fikk den.

De har ingen overgang mellom connected flights, som det heter på engelsk, i München. Ikke når flyet kommer fra utenfor EU, som flyet fra Kiev gjør. Vi havnet der bagasjen kommer, måtte følge skiltet som viste «Exit», vi holdt på å passere tollen. Det var ingen skilt i det hele tatt som viste hvordan vi skulle gå, vi som hadde neste fly innen minutter, og det var heller ingen å spørre. Lille Irina og vogn og håndbagasjer hadde vi også å drasse på. Ikke bra, ikke behagelig.

Og så er det

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s