Davai! – En uke med et tospråklig barn

Maisommeren er kommet til Rogaland nå. Varmepumpen er for lengst slått av, kjeledressen og varme sko lagt bort, nå er det sommerkjoler og lette bukser som gjelder. Vår lille Irina har vært i storform, og gitt oss en alle tiders uke tross en del begivenheter vi godt kunne vært uten.

Vi gjør oss ferdig med det vi kunne vært uten først. Det er sykdom i Kiev hos Olias familie, hun hadde fredagen en eksamen som resulterte i en del stress, og vårt lille, herlige barn ble stygt oppkloret av en katt. Det siste kan jeg skrive om.

Jeg har et forhold til lille Irina som de norrøne gudene hadde til Balder. Det er meg komplett uforståelig at noen vil skade henne eller gjøre henne noe vondt, hun er skjønnheten og godheten selv, se henne og bli glad, se henne og få troen på livet og menneskeheten. Hun er også tillitsfull og snill som Balder, og gjorde sitt aller, aller beste for å sjarmere denne rødbrune og hvite katten som skulle klore henne. Hun smilte og laget godlyder, fortalte katten mjau! mjau! og en rekke med ting på sitt eget språk, så katten skulle forstå at her skulle det bare bli kjekt.

Katten ville nok helst være i fred, imidlertid, og viste det med å slå ut med poten, først uten klør. Min kone Olia og jeg så det, og været faren, hun er tryggere på katter enn jeg, og kjenner dem bedre, hun gikk for å ordne opp. Første gang gikk det bra. Andre gang lot vi det være, – jeg har blitt klort opp så mange ganger alle steder, sa Olia, vi lot det stå til — og så kom lille Irina hylgråtende med blodet renne tjukt nedover ansiktet, klort skikkelig opp.

Jeg ble rasende på katten, og sa FUUUuu til den av rent instinkt, nesten, så den skulle lære seg at sånt gjør den bare ikke. Olia skjønte godt det, men mente vi skulle gi den en kjøttbit dagen etter, den gjorde jo heller ikke annet enn instinktene fortalte den, når Irina ikke skjønte det uten klør, så måtte klørne brukes. Olia er veldig glad i katter.

Nåvel. Det ser ut til å ha gått bra. Sår gror utrolig raskt på små barn. Det skriver jeg som ikke sløser med ordet utrolig, nå noen dager er det bare noen små prikker og streker igjen. I ansiktet, på toppen av øyelokket og oppe i hodebunnen. Antagelig måtte katten klore et par ganger før lille Ira skjønte det var alvor. Hun har heller ikke tatt redsel i det hele tatt. Neste katt vi fant samme dag var akkurat det samme, mjau! mjau! – og så i full fart etter den. Den samme katten som hadde klort henne var hun også trygg og nysgjerrig på, en dag eller to etter. Det var jeg som måtte holde igjen, jeg er ikke trygg på den.

Spennende sa hun mjau da jeg spurte om hun husket katten som klorte henne opp, hun klarer altså å koble ordet katt med mjau. Hvert fly hun ser er fingeren i været, Oooo! og så hadet, hun vet hva man skal gjøre med fly. Tog setter oss alle i fyr og flamme, det er toget! Og så i full fart etter det. Det kommer to ganger i timen på Ganddal, så vi ser det stadig vekk fra plassen nede ved endene i Stokkalandsvannet, en plass hun formelig løper til når vi slipper henne fri utendørs. Her er det helt topp for henne.

Hun har også tatt i bruk første russiske, tostavede ord: Davai! Det er et ord som betyr «gi», bydeform, og russerne bruker ordet også i betydningen «kom igjen!» Hun har brukt det to ganger, første gang i hagen, da det passet å si «kom igjen», og så i går, da Olia hadde holderen til espressoen i espressomaskinen, og Irina ville ha den og skulle få den – davai! Ordet passet så godt at både Olia og jeg stoppet helt opp, store øyne, kunne det virkelig være hun brukte ordet som det er ment!

I den alderen, ett år og åtte måneder, snart ni, er det vanskelig å vite hva som rører seg i hodet. Hva vi ser mest av er et fyrverkeri av glede. Hun kommer løpende når hun våkner om morgenen, eller når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er glad som en hund når vi skal ut, står og tripper foran døren og peker på vinduet, dit! dit! Det er knapt så hun har tid å ta på seg skoene. Når hun slippes fri er det full fart, først til lekeparken like ved oss, der hun har sitt faste, lille program i vippen og sklien, og kanskje litt i sandkassen, lekehuset og noen av de små apparatene festet til fjærer, så er det videre ned til vannet og endene. Hun liker å kaste stein i vann, hun liker broer, og hun går uventet nok videre til butikken Prix, uten at vi helt kan tro at hun faktisk husker butikken ligger der, og vil inn i den. Etter en tur rundt vannet onsdag kobler hun også fugler med pippip, og sier pippip når det er småfugler i nærheten. Under samme tur fant vi mirakuløst igjen luen hennes, enda en gang, etter stadig vekk å ha mistet den når hun sitter i bæremeisen. Vi har ALLTID funnet den igjen. Nå tror jeg ikke vi skal stole mer på denne lykken, og heller satse på forstanden. Enten lue som kan knyttes, eller ingen lue i bæremeis.

Her om dagen var også et ulykkelig, hjerteskjærende øyeblikk. Hun var med meg på jobb mens kona hadde eksamen, gikk og tuslet for seg selv, før hun la seg ned på sofaen. Jeg trodde det var for å hvile litt eller å sove, men da jeg etter en stund kom bort til henne hadde hun tårer i øynene, og var lei seg. Det var en side ved henne jeg ikke kjente, hva var det som gjorde at hun ikke kom bort til meg når ikke alt var som det skulle for henne? Etter litt brødskive og varm sjokolade i kopp var hun i toppform igjen, og den uttømmelige lykkekilden hun pleier å være for oss. Og for de fleste som ser henne, må jeg kanskje få lov til å legge til. Det er vanskelig ikke å være i godt humør, når Irina er det.

I går var hun med tante Tonje og familien Kirkeby samt vår felles bestemor og mormor til Melsvatn. Der er også lille David og enda mindre Noah. David kan snakke og fortelle ting, Noah er tidlig ute med å krype og kommer nok til å gå før han er året. Der prøvde bestemor seg med at Irina kanskje vil bli en sånn grublejente, etter den historien med sofaen på jobb, en sånn med det meste av verden inni seg. Vel, hun har en veldig, veldig sterk, utrykksfull side også. Lille David fortalte noe morsomt med litt hjelp fra tante Tonje, vi lo alle sammen, og ingen lo høyere og sterkere enn lille Irina, når hun skjønte vi skulle le. Hun kastet hodet bakover og lo, og tok noen runder på bakken også, bøyde seg opp og ned. – Hadet! sa vi til flyet. Hun ropte hadet! og vinket med begge hendene, så stort og voldsomt den lille kroppen kan få det til.

Det er en rik tid for oss. Det er enorme ting som foregår i den lille kroppen og det lille hodet, enormt med inntrykk å ta inn, en enorm verden å respondere på og være aktiv i, interaktiv med. Hun våkner som det allerede er for sent, hun må løpe, det er alltid noe spennende der hun er, og like ved. Det er en herlig innstilling, herlig alder, herlig liv – davai!

Den lange veien for første offentlige lading av elbil

Jeg kjøpte min KIA Soul EV 19. oktober i fjor, med å lade den andre steder enn hjemme i garasjen er akkurat så vanskelig at jeg ikke har fått gjort det ennå. Nå venter imidlertid en reise til Haugesund. Det er for langt til at jeg kommer meg frem og tilbake på en ladning. Så jeg er nødt å finne ut av det.

Ved kjøp av ny elbil i Norge får man automatisk medlemsskap i elbilforeningen. Med i det følger også en nøkkel til ladestasjoner og en ladebrikke. Jeg har forstått det slik at nøkkelen gir tilgang til offentlige ladestasjoner, som er gratis, mens brikken skal brukes når man ønsker hurtigladning. Her er det mange ulike tilbydere, og de har hver sine ulike systemer for betaling. For å bruke ladebriken må man registrere den, og man må ha registrert den hos den tilbyderen som har hurtigladeren man vil bruke. Man gjør mildt sagt lurt i å sjeke ut på forhånd hvem det er.

For min tur til Haugesund er det en fin ladestasjon på Aksdal senter, Tysvær. Der skjer betalingen ved hjelp av ladebrikke fra elbilforeningen eller grønn kontakt, og man kan også bruke app eller SMS. Det siste er forløpig for dristig for meg, jeg satser på ladebrikken som jeg allerede har. Det gjelder bare å registrere den.

Jeg søker på Google, «Registrere ladebrikke», og får nok av treff. Til å begynne med vil jeg registerer den hos elbilforeningen, og hos noe som heter Fortum. Registreringen hos Fortum er grei, bortsett fra at de krever vel mange opplysninger bare for at jeg skal få fylle elektrisitet hos dem, hva skal de vel med fødselsdatoen min, for eksempel? Likevel, det er et enkelt skjema å fylle ut, og med Google Chrome autofyll går det enda raskere. Det er gjort på et blunk, og alt er klart.

Hos elbilforeningen er det akkurat litt verre. Man må logge seg inn på sidene deres, og for å gjøre det, må man bruke medlemsnummer eller mail, og passord. Jeg kan ikke medlemsnummeret mitt, og jeg får ikke noen kombinasjoner av mail og passord til å virke. Så jeg må på jakt i gamle mail.

Mailen jeg har registrert hos elbilforeningen er den gamle til internettoperatøren min, en konto jeg sjelden bruker, her er det mye spam og reklamemail til det lille enkeltmannsforetaket mitt. Da jeg åpnet oulook var det noen hundre mail å laste ned, og de måtte organiseres for å gjøre indekserte søk. Kort sagt, jeg måtte bla meg tilbake etter mail fra elbilforeningen selv.

I en mail fra januar i år fant jeg mailen med medlemsnummeret og passordet. Jeg hadde aldri logget inn på sidene deres, og aldri valgt mitt eget. Med medlemsnummer og passord gikk det greit, jeg var inne på siden, og kunne registrere ladebrikken.

Så gjaldt det å registerere seg som kunde hos operatørene jeg ønsker å bruke, ser jeg etterpå. Det var en viktig detalj, jeg må også registrere meg hos Grønn kontakt, de som driver hurtigladeren i Aksdal. Det gjør jeg ved å klikke meg videre fra siden til elbilforeningen.

Dermed skulle jeg være rustet for langturen. Det anbefales å prøve hurtigladning lokalt før man reiser ut og gjør seg avhengig, men det er nå en gang litt meg å ta sjansen. Ladestasjonene rett rundt her er ikke Grønn kontakt, så vidt jeg kan se, og skulle det gå helt galt har jeg jo nøkkelen. Med den kan jeg åpne tilgang til langsom ladning, tror jeg, og jeg har god tid.

Det hadde imidlertid gjort seg om det var like enkelt å fylle elektrisitet som det var å fylle bensin. Slik er det ennå ikke.

Ivan den russiske

En italiener på Twitter skrev nettopp at det russiske tilnavnet for Ivan den grusomme betyr «torden» eller «tordenvær» (thunderstorm), men at det på engelsk «magically» blir Ivan the terrible. På russisk heter han Ivan Groznyj (Иван Грозный), samme navn, for øvrig, som hovedstaden i Tsjetsjenia.

Det er vel kjent for alle som vet hva han kalles på russisk at oversettelsen til engelsk og norsk ikke er korrekt. Det er også kjent at det ikke er så lett å oversette tilnavnet hans med et enkelt norsk eller ord, det russiske groznyj har mange betydninger. Det mest presise er kanskje «truende», eller på engelsk threatening, men heller ikke det gir en helt dekkende oversettelse. Italieneren som skrev på Twitter la inn avledningen fra «Groza», som betyr torden, og også det er en del av ideene og assosisasjonene som ligger i det russiske ordet. «Fryktinngytende» kunne være en oversettelse, men det ordet er kanskje for langt og klønete som fast tilnavn på en – fryktinngytende – tsar.

Den russiske tsaren det er snakk om er Ivan IV, han levde fra 1533 til 1584, og han var tsar fra 1547. Han var berømt og beryktet for et knallhardt oppgjør med den russiske adelen, bojarene, og han drepte sin egen sønn, Dmitrij, i det som siden er tolket til å være et anfall av sinnslidelse. Det kastet Russland ut i store problemer, mangel på arving resulterte i den kaotiske smutnoje vremja (urotiden), og det igjen åpnet for Romanov-dynastiet, som skulle bli værende på tronen til kommunistene overtok i 1917. Det er mye historie ut av et sinnssykt drap.

Stor russisk norsk ordbok fra kunnskapsforlaget oversetter Groznyj med 1. truende, 2. skrekkinnjagende, forferdelig, 3. (прост. dvs. просторечие ikke-litterært. folkelig) streng, hard, med altså den siste betydningen som litt uoffisiell. folkesnakk. Den truende, forferdelige og strenge Ivan den fjerde utvidet det russiske riket geografisk, sørover ned til Astrakhan, så langt det egentlige russiske riket kom, videre har det alltid vært stridigheter og uenigheter. Mot øst innlemmet han tatarene i kanatet Kazan, og begynte utvidelsen inn i Sibir, en utvidelse som skulle fortsette i århundre og ende i det som i dag er California. Han styrket tsarmakten mot storadelen, og han beseiret og erobret fiender og motstandere i grenseområdene sør og øst, der den tradisjonelle russiske ekspansjonen har gått. Mot vest har det alltid straks vært vanskeligere.

Jeg spurte min russiskspråklige kone, Olga, om en kommentar til den italienske tvitreren som mente «torden» og «tordenvær» var russisk oversettelse av groznyj, og hva hun mente ordet betydde. Hun begynte straks å trekke i øyenbrynene sine, ikke ulikt en god del av maleriene av den skremmende Ivan IV, og slik farlige folk av en viss støpning nok vitterlig ser ut. Jeg sa engelskmennene kalte ham Ivan the terrible, noe hun fnyste av, og jeg spurte henne hva hun trodde vi kalte ham på norsk. Hun prøvde seg frem til det norske ordet «truende», det som er den første oversettelsen i ordboken, men jeg sa at det er ikke det. Jeg ba henne prøve på ny, hva kaller vi her i Norge denne Ivan?

Ivan den russiske, svarte hun.

Det skulle dekke det meste.

Oppskrift 17. Mai-frokost

For oss ble det slik at da frokosten var ferdig var programmet for dagen slutt. Vi rakk ikke å se noen ting. Togene var gått, lekene holdt, premiene delt ut. Klokken var 1415, og lille Irina og jeg gikk ut for en vanlig tur med henne i vognen, pyntet med flagg, slik at hun kunne få sovet som hun pleier. Så god var frokosten vår.

Innledning

17. mai frokosten skal være frokosten som overgår. For meg begynte det som en tradisjon i studenttiden i Bergen, der den noen ganger fulgte naturlig etter en lang natts fest, andre ganger selv var innledningen til en fest som sluttet godt inn i 18. mai. De frokostene jeg likte best var herlig runde i kantene, begynte sånn cirka når du kom deg ut av leiligheten og klarte å komme, og sluttet når du ville hjem igjen. Folk kom og gikk, noen var ute og så på tog, og kom tilbake, andre holdt seg til maten og vinen gjennom hele dagen, og utover kvelden og natten.

Privat i en småbarnsfamilie lar det seg ikke enkelt gjøre med en slik ekstravagansa. Aktuelle gjester er selv småbarnsfamilier med forpliktelser i tog og arrangement, og det er heller ikke noe for barn å spise mat og se folk drikke vin i timevis. Frokosten skal være for alle. Vi har stående invitasjoner 17. mai, og så rikelig med mat at det vil være nok samme hvor mange som kommer. Slik er det jeg liker det.

Oppskrift (for denne gangen)

Ferskt brød og ferske rundstykker

Jeg bakte begge deler. Det er veldig godt når det er varmt, og når det er valgmuligheter. Selve oppskriften synes ikke jeg det er så farlig med. Jeg er ingen langtidserfaren brødbaker, jeg bakte mine første i perimosjonstiden min nå i år og høsten i fjor, jeg har ikke lest bøker og sett matprogrammer på TV. Tommelfingerregelen er sånn cirka en pakke gjær per halvliter lunkent vann, og til det skal det være omtrent et kilo mel. Så kan man blande mel litt som man vil, produsentene selger nå også ferdigblandinger for de som for noen kroner ekstra vil ha det superenkelt, men det er ikke noe tryllemel eller tryllemiddel i disse blandingene heller. Grovt, fint, sammalt, hvete, bygg, rug, havre, spelt, det er begrenset med muligheter og kombinasjoner. Man kan prøve seg med litt uvanlige ingredienser, forskjellig korn og frø, kanskje noe olje og krydder, hva vet vel jeg, hovedsmaken ligger i de nevnte, klassiske melsorter, og gjør man det riktig og brødet er ferskt, blir det godt uansett. Jeg liker romslig, omtrentlig og cirka, veldig godt og mye av det. To brød og to brett rundstykker servert til vår lille familie på tre.

Egg

Egg er utrolig godt. Jeg kan si det så enkelt, for det er så enkelt. Om det er kokt, hardkokt eller bløtkokt, om det er stekt, eller om det er ingrediens i omelett eller eggerøre. Det er enormt godt. Dag Solstad har en gripende historie om en som mister egg i gulvet under krigen i en av bøkens hans derfra, kona har omtrent den samme historien egenopplevd da hun mistet egg i bakken under den vanskelige perioden på 90-tallet i Ukraina. Moren gråt, sier hun, en rystende opplevelse. I overflods-Norge får vi ikke den kontrasten mellom å ha ingenting og å ha egg, men egg i en eller annen og helst flere former må vi ha. Jeg laget fem stykker til oss tre, noen bløte, noen harde.

Spekemat

Til god bakst hører god spekemat. Jeg prøvde et år å kjøpe et fenalår på vårparten, men det virket ikke for meg. Fenalår hører julen og vinteren til. Om våren er det lettere og oppskåret spekmat som passer, i hvert fall for meg, sognemorr og spekepølse, alle og enhver kan navnene og smakene vel så godt som jeg. Mitt tips er å la det være rikelig, og variert. Jeg laget en liten dressing av rømme og majones å ha til.

Skinke og annet kjøttpålegg

Spekematen er ganske kraftig, så noen vil kanskje roe ned med litt kokt skinke og annet kjøttpålegg på noen av skivene og rundstykkene. Spekematen kombineres best med rømme og eventuelt dressing, mens det kokte og lyse kjøttpålegg gjør seg godt med majones, og gjerne litt tomat og agurk.

Frukt og grønt

Frukt og grønt ser fint ut på bordet, og frisker opp det meste. Vi hadde tomater i forskjellige varianter, paprika i forskjellige farger, og agurk. Ellers var det litt frukt, og en del på boks, mais og ananas. Det siste er forbedringspotensial. Ferskt er en klasse for seg. Og som alltid gjelder at det skal være variert utvalg, og mye av det.

Ost

For anledningen (og fordi det var nedsatt pris på grunn av at det var i ferd med å gå ut på dato) kjøpte vi det som het ekstra god og ekte geitost, i blå og runde pakninger. Vi hadde også ulike typer hvitost, og utenlandske, myke som man ikke skjærer med ostehøvel.

Smør

Jeg kommer fra en familie der vi i oppveksten hadde soyamargarin og lettmargarin, det som strengt tatt ikke er smør. Ekte smør smaker bedre, og hører hjemme i ekstravagante frokoster som dette. Vi var litt ekstra råflotte, og hadde – tilfeldigvis – både det som heter vanlig meierismør og det som heter Kvitseidsmør. Det siste er litt dyrere, men om det er det, eller noe spesielt de gjør, som får det smøret til å virke bedre, det vet jeg ikke.

Annet pålegg

Mye av det jeg har satt opp trenger litt ekstra for å fungere. Hardkokte egg blir godt med kaviar, skinke må ha majones, spekemat rømme, alt må være på plass. Selv om jeg ikke spiser det overdådige måltider som dette, setter jeg også frem syltetøy. Leverpostei hører også med. Selv om ikke alt blir spist, eller rørt, gjør følelsen av overflod litt ekstra til nytelsen av måltidet.

Salat

Vi hadde mye godt, men det var salaten som kuppet showet. Nøkkelen til en god sommersalat er skinkebiter og hvitost, og så gjør det seg med mais. Jeg har gjennom det meste av livet hatt en uvane i å kjøre på med for mange ingredienser, bare slengt oppi alt jeg måtte ha. Nå som jeg er over 40 har jeg lært meg at det også kan lønne seg å holde litt igjen, ikke spise det bare fordi at man har det. Grønn salat, tomat og agurk, skinkebiter og ostebiter, mais, det var alt. Paprika og ananas la jeg ikke oppi. Resultatet ble superb, særlig blandet med dressingen vi hadde, og varme rundstykker der det kraftige Kvitseidsmøret smeltet.

Drikke

Tidligere ville jeg vært nokså konsekvent med at vin hører med, og utover måltidet kanskje cognac og whisky også. Jeg husker en uværssyttendemai for noen år siden, den kaldeste og sureste som har vært, da reddet whisky og ishockykamp hos mor dagen. Det var nasjonalfølelse som ikke står tilbake for noe, selv om det var Slovakia og Canada som spilte. Det var nasjonaldagen vår som gjorde at det ble lov med whisky, at det ble naturlig.

Nå er jeg småbarnsfar, det er nå en ting, men det er også det at brød og pålegg rett og slett smaker bedre sammen med melk og juice. Hvitvin er et fremmedelement, rødvin desto mer. Så om vin serveres, bør den komme etter hvert, og selvsagt med ytterste forsiktighet om det er barn til stede. Ett glass i timen er tempoet, opp mot to hvis det skal ta av. En 17. mai frokost skal være rolig og sivilisert.

Kaffe og te

Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at jeg serverer begge deler, og driker alle kanner til bunns. Til kaffen er det presskanne, litt dyr kvalitetskaffe, jeg holder meg til Malabar, indisk. Teen er vanlig sort te, jeg prøver å unngå merkenavn, men med te er det inngrodd hva som er smaken og hva som er merket.

Melk og juice

Det er jo noe med oss nordmenn og skandinaver som synes melk er så godt til frokost. Det er nå en gang livet vi lever, melk hører med, melk til brød er godt. Juice er friskere, og hos oss drikker vi mye mer juice enn melk. Til gode frokoster bør det være variert og spennende utvalg, og mest mulig friskpresset. Akkurat denne 17.mai var det appelsinjuice, eplejuice og en limonade av bringebær som ble servert hos oss. Den av bringebær fikk min kone til å smelte. Dette er like godt som gløgg, sa hun.

Oppskrift pinsefrokost

Det er pinse, folkens. Da holder det ikke med vanlig frokost og vanlig mat og drikke. Man må ta i litt. Den må også vare lenge. Sett av morgenen og formiddagen.

Drikke
Kaffe
Te
Ulike typer juice
Ulike typer melk
Rikelig

Faller pinsen sammen med 17. Mai eller i nærheten der, kan det også være naturlig med vin eller annet riktig godt.

Mat
Hjembakte rundstykker
Nybakte, selvfølgelig, og rikelig. Om man foretrekker brød er det helt greit. Det viktige er at det skal vare så lenge at det fortsatt er varmt når man spiser det.

Egg
Vi kjører kokt, som en søndag, men smak og behag og dagsform avgjør. Er man i tvil, tar man litt av hvert.

Pålegg
Variert utvalg…
Kjøttpålegg
Spekemat
Ost
Frukt og grønt
Smør, majones og rømme

Pass på at mest mulig av pålegget er ferskt og nyåpnet. Der det er mulig, kan man godt kjøpe litt dyrere enn man ellers gjør. Litt dyrere tomater, dropp økonomiskinken, sleng på litt spekemat til over 400 kr kiloen, tøys litt med din økonomiske sans og sunne fornuft.

Senere (eller før) kan det være aktuelt å komme inn med kjeks og kornblandinger, for å forlenge måltidet eller bare ha noe å knaske på til drikken og selskapet.

Vi er småbarnsfamilie, og det lille barnet vårt har sin egen rytme og tempo. Kona er dessuten langt mindre opptatt av mat enn jeg, hun spiste ferdig og forlot bordet. Gjorde andre ting. Jeg spiste også ferdig (det tok bare mye lenger tid), så smurte jeg en enkel matpakke med de ferske rundstykkene, kvalitetskaffe i termokopp, varm solbærsaft til barnet, og så var det ut i skog og hei, slik vi gjør det hver søndag.

Bloggen fikk jeg ikke skrevet ferdig med en gang. Sånn måtte det bli. Man vet da å prioritere.

Råtten svindelservice på varmepumpe

På oppfordring fra leverandøren av pumpen har jeg valgt å fjerne navnet deres i teksten. De har som de skriver til meg strukket seg langt for å komme oss i møte, og fortjener ikke å bli uthengt. Men jeg har ikke lyst til å fjerne posten.

*

Jeg vil la posten bli stående, men vil ha med her i starten at saken er løst og at selskapet har kommet oss fullt og helt i møte. Det er bra.

*

Jeg har forsøkt meg på en klage til forbrukerombudet og forbrukerrådet. «Servicen» fra vår leverandør av varmepumpe kvalifiserer til det jeg vil kalle ulovlig telefonsalg.

Et kjapt søk på Google viser at det også er andre som har hatt dårlige erfaringer med dyr service på varmepumper, så vår forhandler er neppe alene i klassen. De har en nettside der det heter så fint at de satser på «trygghet» og «kvalitet», og de har Facebook-side som seg hør og bør for en moderne bedrift. Som for så mange andre «moderne» bedrifter er det også for dem et stykke mellom liv og lære.

TRYGGHET OG KVALITET

Det er viktig for oss i Alfa Energi As å kunne yte den beste service til deg som kunde, samtidig som vi ønsker å selge varmepumper av høy kvalitet. Derfor velger vi å samarbeide med de beste av de beste, og har fokus på trygghet ved

kjøp av varmepumpe. Vi har alle relevante sertifikater og autorisasjoner.

Den beste service til deg som kunde? Trygghet ved kjøp? Vi får se.

De ringte etter meg og sendte tekstmelding mens vi var i utlandet, og jeg ikke tok telefonen. Det gjaldt «service» på varmepumpen, det var nødvendig for «garantien», stod det i tekstmeldingen. Er det trygt å ta i mot sånn service? Hva mener leserne er god service fra en selger?

Jeg liker godt å kjøpe produkter som virker, og jeg vil gjerne være i fred for selgeren når handelen er gjort og alt er i orden. I hvert fall er jeg ikke interessert i å betale dyrt for service jeg ikke trenger.

Da jeg kom hjem, kom vi i kontakt. Det var mandag 2. mai, dagen før jeg skulle begynne i jobb igjen etter en lang pappapermisjon, og dagen før min kone skulle ha eksamen. Det passet derfor dårlig for oss å ha «service» dagen etter, men det var noe en pågående selger insisterte på vi måtte ha. «80 % av kundene våre legger bare nøkkelen et sted vår servicemann kan finne den», sa han.

Jeg var på vei ut med vårt lille barn, og full i hodet av andre ting, greit nok. Jeg gikk med på å gjemme nøkkelen, selv om jeg ikke likte det i det hele tatt. Kona var helt i mot, så jeg sendte dem melding om at servicemannen heller måtte komme senere, når vi var hjemme. Vi ville være hjemme til klokken 1400, og alle dager senere i uken og i ukene som kommer. Kona har ikke eksamen hver dag.

«Det var veldig vanskelig», ringte de og sa, neste morgen, for servicemannen hadde lagt opp løpet, og greier, og måtte stå halvannen time uten jobb, om han ikke kunne komme til oss, og det var i det hele tatt veldig vanskelig, for dette firmaet som synes det er så viktig «å yte den beste service til deg som kunde», som de skriver, men ikke gjør. Jeg sa til dem at vi ikke hadde noen ekstra nøkkel å legge ut, og det endte med at servicemannen skulle «legge om ruten» og dermed kunne komme etter klokken 1400.

Han kom en god stund etter det klokkeslettet, det var greit nok. Og han var også en grei fyr, snakket og forklarte litt om varmepumpen på spørsmål som vi hadde, vasket og tørket den litt, og skiftet batteri på fjernkontrollen. Det tok kanskje et kvarter, maksimalt, i rolig tempo og null stress, og ingenting vi ikke kunne gjort selv, eller engang trengte å gjøre. Varmepumpen så helt fin ut, og fungerte helt fint.

Service?

Det kostet 1271 kroner. Regningen kom prompte i posten, frist for betaling 17. mai. Spesifikasjoner så til de grader på hvilken varmepumpe det var, fullt av tall og bokstaver som skulle vise at det var akkurat vår, men ikke ett ord om hva som egentlig ble gjort, annet enn at det var «service».

Jeg blir sint, kona blir rasende ved sånt. Det er svindel, vi hadde aldri tatt i mot servicen om vi visste den var så dyr, det var ikke et ord om at de kom til å ta penger for denne tjenesten. Da kona sa vi ikke ville betale, var trusselen trygt og godt at betalingen ville gå til inkasso, slik at jeg som kunde virkelig får føle hva dette selskapet er villige til å yte for at de skal loppe flere penger av meg.

Vi kjøpte varmepumpen høsten 2014, etter at barnet vårt var født. Vi skulle liksom spare penger på strømregningen på grunn av det, men hele innsparingen ryker ved denne vanvittige «servicen» de prakket på oss uten å informere oss om hva det egentlig var for noe.

Jeg mener det er villedende markedsføring, ulovlig telefonsalg. De lurer oss med at vi trenger denne «servicen» for at garantien skal gjelde, og gir oss korte tidsfrister og lite tid å områ oss på for å ta i mot den. Jeg får garanti på de fleste elektroniske ting jeg kjøper, det er kun varmepumpen som har som betingelse at jeg må betale dem en god tusenlapp hvert halvtannet år for at garantien skal gjelde.

Min kone har jobbet noen netter på sykehjem. Det er ganske hardt og langvarig arbeid, natt i helgene. Hun får dårligere betalt for en hel natt, enn denne servicemannen fikk for å ta av lokket på varmepumpen vår og tørke støv av den og spyle den. Det er blant annet derfor hun ble så rasende.

Jeg synes også det er urimelig, og at praksisen må stanse. Man må avtale på forhånd hva servicen går ut på, og få et anslag på hvor mye det vil koste. Det nytter ikke å slenge en hvilken som helst regning i knollen på en i ettertid. Da blir det veldig utrygt å være kunde, selv om selskapet skriver det motsatte. Jeg håper Forbrukerrådet og/eller Forbrukerombudet vil se på saken, og at de ikke vil slippe unna med denne måten å «yte service» på.

*

Tillegg:

Forbrukerrådet rådet oss til å klage på regningen, og selskapet trakk den straks. Det har ikke vært noen flere problemer. Det hører også med til historien at vi er godt fornøyd med varmepumpen som sådan. Den virker helt fint, og har vært et godt kjøp.

Strandtur!

Så fikk vi kommet oss til stranden! Temperaturen var over 20 grader og vel så det, solen hadde skyfri kontroll på himmelen, alt var varslet på forhånd, og vi reiste med hele slekta ut til jærstrendene for å grille pølser.

Det er en påsketradisjon i familien vår, hver påske griller vi pølser på spidd på stranden (eller i skogen, hvis været er dårlig). Nå om årene hender det imidlertid at noen av oss er opptatt. Jeg, for eksempel, tilbringer av og til påsken i Kiev, sammen med konas familie. Der blir det ingen grilling. Så da hender det vi må ta igjen med å grille senere, eller faktisk talt droppe hele grillingen, som vi gjorde i fjor.

I år greide vi det bedre. Jeg inviterte, alle som kunne ble med, og Hellestø ved holmen var som alltid stedet. Jeg var først ute, reiste etter frokost (og som min søster så korrekt påpekte, etter frokost er en relativ størrelse), og hadde med litt ved og brensel til bålet. Lille Ira har sin egen tid ved stranden, hun ser det som det eventyr det er, hele verden blir en sandkasse! Og så er det vann i tillegg! Hun ble ør av lykke og glede, løp rundt, men ikke alltid i den retningen vi skulle. Heller sjelden.

Så min søster Tone tok meg igjen, med Sara og en venninne. De tok straks over Irina, og så var hun i lek for den dagen. Kort etter kom mor, og så var praten i gang mellom mor og henne. Jeg fyrte opp bålet. Kort etter var pølsene på moderne pinne, kjøpt metallpinne, og over bålet. Kun jeg kjørte løpet og hadde pølsene på pinne jeg hadde smidd selv, som vi kaller det, skåret til. Det var syrenene i hagen som måtte gi fra seg en grein. Den gjorde godt nytte for seg.

Jeg hadde glemt hvor godt jeg likte sånn pølsegrilling, og hvor glad jeg er i strendene. Jeg må reise hit oftere. Det blir ikke bedre landskap. Holmer og sanddyner, sand og bølger, den blå himmelen i nydelig fargespill med det blå havet, og det hvite bølgeskummet. Umulig å ta dårlige bilder. Umulig ikke å ha det bra. Og så knitringen og varmen og røyken og lukten fra bålet. Pølsesmaken har jeg vokst fra, riktignok. Men ikke kosen. Jeg spiste pølsene med like stor glede som de andre.

Turer og jobb

Permisjonstiden er slutt. Tirsdag var jeg tilbake i jobb. Det har vært 40 uker pause i paradis, en uvirkelig flott opplevelse, men virkeligheten i jobb er slett ikke så verst den heller. Det var et kjekt gjensyn med gode kolleger, for anledningen var lille Irina også med, siden kona skulle ha eksamen, og hun lot ikke sjansen gå fra seg til å sjarmere hele kollegiet. Også å være en stolt far er en uvant følelse for meg. Denne posten skal imidlertid ikke handle om det, men om turprogrammet lille Irina og jeg har gjennomført den drøye uken vi har vært hjemme.

Søndag var det ut i bæremeis. Turen gikk til Melshei, over steinfjellet til Arboretet, og videre opp til Pålsberget og rundt. Jeg var spent og hadde gledet meg til å se hvordan det ville gå med Irina etter to måneders treningsleir i Kiev, om hun ville klatre like lett på steiner som i storbyens lekeapparater, og hvordan hun nå ville klare å gå i terrenget. Hun startet med å gå da hun var ett år, omtrent, ikke noe spesielt tidlig. Men etter det har hun vært kjapp i utviklingen, og kommer seg over hindringer og fremover i ulendt terreng bedre enn alderen skulle tilsi. Denne søndagen svarte hun på anledningen ved å sovne straks.

Dermed ble det spasertur for meg, med Irina i bæremeis, og med In our time på øret. Tursøndager er det Historie som er tema, og jeg valgte den spanske inkvisisjon og konkordatet i Worms som passende følgesvenn. Som alltid gir det ny innsikt, for eksempel at den mektige keiser Fredrik bare var 19 år da Martin Luther stod foran ham. Rene skoleeleven. Om den spanske inkvisisjonen er det også mer å si enn at den var grusom. Kursorisk hadde den bare makt over kristne, slik at jøder som konverterte stod i stor fare for å bli utsatt for den, mistenkelig som deres jødiske opprinnelse var, mens jøder som forble jødiske også i troen stod utenfor jurisdiksjonen, og dermed også utenfor fare. Også i dette programmet nedtonet de det veldige fellesskapet i de muslimske områdene i Spania, toleransen mellom muslimene, jødene og de kristne her har en tendens til å bli overdrevet.

Våren hadde også kommet fint til Melshei denne første maisøndagen. De to karakteristiske steinene lå som de alltid har gjort langs fjellryggen, lillesteinen først, så storesteinen. Mange turer har jeg gjort hit, fra min tidligste barndom. Nå som jeg er voksen blir jeg litt overrasket over hvor kort vei det egentlig er fra parkeringsplassen ved SI-hytta til disse steinene. Det var ikke lange turene vi gjorde. Men vi fant på mye underveis.

Arboretet i Sandnes kan ikke måle seg med den botaniske hagen i Kiev. Det er feig kamp, ulike verdener. Vårt arboret har imidlertid noe som Kiev ikke har og aldri kan få, det karakteristiske Rogalandsterrenget som man finner det i Sandnes. Små fjell med stein og lyng og grønt gress og gamle bjørketrær og furutrær, og grana som har trengt seg inn med menneskelig hjelp, og så disse bekkene som pipler frem overalt. Det er vakkert. I Kiev har de laget kunstige vann, innsjøer, kaller de dem med det russiske ordet ozerje, sølepytter ville vi sagt. For meg gir den naturlige vegetasjonen større glede enn den beplantede i arboretet.

Lille Irina sov til den store gullmedaljen i bæremeisen. Vi kom helt ut av arboretet, helt nede, og vi fortsatte videre nedover til vi var ved foten av småfjellene Melshei ligger på, ned mot Bråsteinsvannet. Derfra gikk vi strake veien opp til Pålsberg. Martin Luther var akkurat i ferd med å ankomme konkordiatet da vi nådde toppen av berget. Da satte jeg lille Irina fra meg, og vekket henne. Etter kort tid for å orientere seg var hun i lykkeland.

Det var jeg også. Vi hadde enkel matpakke, skiver med brunost og hvitost, lite grann solbærtoddy, lite grann sjokolade. Irina fikk drikke solbærtoddy selv, hun insisterer, vil ha koppen i hendene. Og hun klarer det nesten. Jeg digger dette nesten. Sånn forskjell, kom nesten i mål, fikk nesten gitt ut en bok, rakk nesten flyet. Folk elsker ikke vinnerne, folk misunner vinnerne, de som klarer alt hele tiden. Det er de som nesten får til tingene vi kan identifisere oss med og ha sympati med, de som nesten vant. Irina klarte nesten å drikke solbærtoddyen selv, men toddyen forsvant, den veltet i gresset. Helt supert.

Og like lykkelige var vi. På et eller annet tidspunkt for lille Irina alltid nok av sittingen. Da er det opp å gå, og da får hun briljere, vist hva hun kan. Å si at hun gikk på med dødsforakt er å ta i, men at hun hadde forakt for sjenanse og frykten for å falle er innafor, som man sier her nå om dagen. Det var over tuer og inn i greiner, pladask i bakken, og opp igjen, hvis hun greide det, om ikke var det å vente til jeg fikk løftet henne opp, og så videre å gå som var hun trukket opp. Vi gikk bort til selve Pålsberget for å se om det var sauer der, vi hadde sittet litt bortenfor på grunn av vinden. Sauer så vi ikke, men langt unna var det biler, og Irina laget billyder. Fabelaktig.

Her ser vi dessverre ingen sauer, men lille Irina fikk øye på biler langt unna, og kunne lage billyder.

Så var det nedover karakteristiske Sandnesstier, karakteristiske for det meste av Norge, skogsstier med glatte røtter å vokte seg for og å skli på. Lille Irina fant ut av det, dabbet nedover, fant sine egne løyper, stoppet opp, gikk ut av stien, var i sin egen verden, uten tvil bedre enn den vi sliter med.

Det var en eventyrtur. For Irina nådde eventyret sitt høydepunkt da vi kom til ekte, levende sauer ved Nonsberget. Vi kunne til og med klyve over gjerdet over til dem. Det ble svimlende lykke for Irisjka, både trapper og sauer på en gang, klatre opp og ned, og si bæ, hva mer kan livet ha å by på? Ingenting for øyeblikket, i hvert fall. Irina pekte og forklarte med sine egne ord, som ikke finnes, og hun snakket med sauene og lammene og sa bæ hun også. Sauemarker er det beste terrenget for henne å gå på også, passe ulendt, og alltid mykt å falle. Nå er det også steiner å klyve opp på. For større barn ville tilsvarende opplevelse være som om alt godteriet var på en gang, og det i tillegg var tegnefilm.

Det tok timevis den korte veien herfra til bilen. Det var det vel verdt. Været hadde lurt meg også, sjelden til meg å være hadde jeg kledd meg for varmt. Dette var kortbuksevær, 13 grader og antydning til sol. Heldigvis hadde jeg kortbukse med. Men det ble trangt i det lille sekkerommet i bæremeisen, med helårsjakken, helårsbuksen og genser, i tillegg til mat og ekstra klær til Irisjka. Ingen sak. Turen gikk i kortbukse. Og Irina viste vei.

Mandag var langtur i pøsregn, den har fått sin egen post. Det tror jeg også mors tur med oss Kristi Himmelfartsdag også skal få. Flåttbittet ble postet i går, en dag vi også fikk Olia med oss til Melsvatn. Det ble en idyllisk tur, varmt og godt, og med Irina i fri dressur. Hun fant en annen familie å prøve seg på, de hadde fire små barn med seg. Og lille Irina gav seg ikke før hun var en del av gjengen. Olia og jeg kunne sitte i bakgrunnen, spise matpakken og se på.

Med Olia på laget blir turene som regel kortere. Vi kom ikke rundt vannet en gang, snudde nesten med en gang. Hun måtte tilbake for å treffe håndverkerne, fortsette arbeidet med huset. Hun var imidlertid godt fornøyd med terrenget og landskapet der ute på Jæren, og mente det minnet om Krim. Vi finner kanskje igjen noe av den samme barndoms lykke, hun og jeg, på Jæren og på Krim. Ikke alle vil helt se forbindelsen.

På veien hjem sovnet lille Ira i bilen. Vel hjemme la jeg henne over i vognen, trillet henne i søvn, og sovnet så med henne på et teppe i hagen. Det er vår, mine venner, den har sprunget ut på sitt aller beste og varmeste straks med en gang. I helgen står stranden og pølsegrilling på programmet. Bading gir lave odds. Og lille Ira vil få opplevelser hun ennå ikke vet om, og som hun ville gledet seg til hadde hun visst det. Om ikke hun hadde vært så opptatt av å ha det gøy med de tingene som til enhver tid finnes rundt henne.

Flåttbitt

Onsdag kveld fant vi en flått i øret til lille Irina. Det skulle være unødvendig å si det var det siste den flåtten gjorde i denne verden.

Det var jeg som fant den, en stor, grå klump inn under øreflippen. – Hva er det der? spurte jeg Olia, kona, det så ut som en blemme eller noe graps. I hvert fall noe som var feil, og ikke skulle være der. Olia ammet barnet da jeg spurte, så det tok litt tid for henne å orientere seg og finne ut hva det var jeg spurte om. Flåtten satt også godt gjemt, selv om den var blitt stor, så man måtte se fra en bestemt vinkel for å få øye på den. Lille Irina hadde falt i badekaret, så morsmelken var også en slags trøst og belønning for henne. Hun lå søtt og suttet på puppen, sløvt uvitende om hva som gikk for seg i øret hennes, og hva oppstyr det skulle bli.

Min kone Olia reagerte meget raskt da hun fant ut hva det var, da hun så klumpen. – Det er klesjtsj, sa hun, og brukte det russiske navnet, så jeg fikk lært det også. Jeg var ennå ikke helt sikker på at det var flått, men det begynte å ane meg. Olia var allerede i gang med å prøve å få flåtten ut med fingrene, og på vei til badet for å hente pinsetten da fingrene ikke gikk. Lille Irina hadde begynt å hylgråte, som om det ikke var nok at hun hadde falt i badekaret, så skulle hun få avbrutt melkestunden også? Jeg mente – i kjent stil og i kjente mønstre – at her var det best å ta det litt med ro, og finne ut av ting.

Ikke sjans. Olia fant den russiske medisinspriten hun bruker til det meste, dyppet pinsetten i den, og tvang flåtten ut med rå makt og ren viljestyrke. Jeg tenkte for meg selv at flåtten kanskje ble skremt, og slapp taket frivillig, for denne villskapen mor Olia la for dagen var ikke noe å sette seg opp mot. Det gikk lynraskt, så var den ute. Jeg ville se på den, ta bilde av den, finne ut av ting, men det var ikke snakk om. Olia knuste flåtten i vasken med et tungt glass, smurte den utover med blodet den hadde sugd opp, og så i do, og trekke og spyle og kaste ekstra ting nedi. Få den flåtten ut av verden, som om den aldri hadde eksistert.

Jeg vet jo at flått kan være ubehagelig og litt farlig, at man må være litt forsiktig, gjøre tingene riktig. Jeg har fått med meg avisene skriver om det, hvem kan vel unngå å få med seg det, men jeg vet også at avisene overdriver, og skremmer folk unødig. Jeg vet tøffingen Lars Monsen ble bitt av flått, og ble slått ut av det, det fikk jeg med meg etter å ha delt scene med Johan Golden, som snakket om det. Jeg prøvde å ringe min søster, legen, som var utilgjengelig på hyttetur, og jeg sjekket nettet for hva man skulle gjøre. Det virket som min kone instinktivt hadde gjort det meste riktig. Det handler om å få flåtten ut, få den vekk, og at det må skje så fort som mulig. Så pleier det gå bra.

Mitt inntrykk er at flåtten skjønte at her nyttet det ikke, og tok med seg giften sin og sykdomsspredningen sin i møte med en rasende Olia. Hun er ikke god å støte på når hun er i det humøret. Flåtten valgte helt feil offer, denne gangen, det var sjanseløst, like greit at det genmaterialet gir tapt i evolusjonskampen først som sist.

Vi vet vi må følge med på bittstedet, om det blir rødt og betent, noe det ikke har blitt foreløpig. Lille Irina har oppført seg helt som normalt disse to dagene siden, helt uten å ha fått med seg hvilket udyr som forsøkte seg på henne. Hun kunne heller ikke brydd seg mindre om at hun glatt overvant noe som slo ut en villmarkens tøffing som Lars Monsen, en kar det blir laget Chuck Norris vitser om, men som altså ikke står seg opp mot en test vår lille jente på ett år og syv måneder glatt passerte, uten en gang å få den med seg. Det er også en fin hilsen til tabloidavisene som skremmer folk unødig, flått er det bare å ta det med ro med. Når den biter, er det om å gjøre å få den vekk. Ellers gjelder det om å tenke på andre ting, og glemme den helt.

 

Siste permisjonsdag – Langtur og pøsregn, og vind…

Pøsregn. Vind. En vogn med deksel som ikke hører til vognen, og som vannet trakk igjennom. Lille Irina oppi, ikke et ord til klage, kald som hun må ha vært. Jeg oppdrar henne som en ekte vestlending. Tar man hensyn til været her, får man ikke gjort noen ting. I hvert fall får man gjort mindre enn man ellers ville klart. Grunn nok til å planlegge etter hva man har lyst til, ikke hva været ser ut til å bli.

Denne posten er skrevet lørdag morgen, i et helt annet vær. Sol, 20 grader venter, varmepumpen skrudd av for sesongen. Som så mange ganger før kommer våren og sommeren på en gang. Mandag var det imidlertid ikke spor av den. Da var det under 10 grader, kaldt regn hele dagen, og sterk vind ti meter per sekund.

Det hindret oss ikke i å ta ut, selvfølgelig. Konemor Olia skulle også ha eksamen dagen etter, hun måtte ha fri fra oss, til å lese. Lille Irina fikk på seg tykk kjeledress, kanskje hadde regntøy vært et smartere valg, men her var det moren som bestemte. Det skulle være toplinka, varmt. Helt følelsen av hva det vil si å beskytte seg mot regn og vind har de ikke i Kiev, de har ikke levd et liv i vestlandsvær. Jeg har imidlertid levd et liv med å kle meg helt tøysete, og ser gjerne mitt barn bli oppdratt i samme tradisjon. «Det fins ikke dårlig vær», kan alle si. Det er tøffere med dem som kan legge til «det fins ikke dårlige klær, heller».

Vi gikk ut. Lille Irina sovnet ganske snart, og det ble en tur med In our time på øret. Det var et spennende program, ganske nytt, fra 28. januar i år, om Eleanor av Aqutaine, en dronning jeg aldri hadde hørt om før. Hun levde fra cirka 1122 til 1204, en tid kvinner hadde lite og ingenting de skulle sagt. Men hun var arving i en kongerekke hvor det manglet sønner, og giftet seg til mer makt og landområder i både Frankrike og England. Hun overlevde sine menn, og var den det siden gjaldt å knytte slektsforbindelser til for å kunne hevde kongemakt. Uten henne ville ikke hundreårskrigen mellom England og Frankrike blitt som den ble, og landområdene hennes slekt gjorde krav på skapte problemer og konflikter i flere århundrer siden.

Alt dette gikk jeg og hørte langs prosaiske veier på Høyland og Bråstein. Til venstre lå bebyggelsen og markene omtrent som de alltid har gjort, i hvert fall i min levetid, til høyre er nybyggene og rekkehusene og den nyte tid. Været gav ingenting gratis, kraftig vind, konstant regn. Det satte dette triste landskapet og sykkelstien i sitt rette lys. Alltid har dette vært en transportetappe. Det gjelder å komme seg inn i skogen til venstre eller høyre, opp i Melshei, eller skogen rundt Bråsteinsnuten, Figgjoelven og Stokkalandsfjellene.

Programmet om Eleanor av Aqutaine ble avløst av et om kromotografi omtrent ved Bråsteinsvannet. Lille Ira sov ennå, jeg hadde en sjokoladerast for meg selv. Det lille Bråsteinsvannet hadde bølger som var det en liten sjø, men blant trær og bebyggelse hadde jeg litt ly for den. Regnet gav seg ikke. Kromotografi var et ord jeg ikke kjente, kjemi har alltid vært et svakt punkt, så det var et meget interessant program. For oss slavofile var det også kjekt det var en russer (Mikhail Tsvet – navnet betyr lys og blomst, og gav navnet til ordet kromotografi) som stod for de viktigste oppdagelsene og etebaleringen av denne teknikken for å bestemme sammensetningen av ulike stoffer i gasser, væsker og faste stoffer, og at han ikke fikk den anerkjennelsen han fortjente i sin levetid. «Snobbete tyskere – snobbery«, kalte engelskmennene i In our time det.

Da vi endelig kom til Figgjoelven og kunne gå langs den, våknet Irina. Det skjedde samtidig som regntrekket blåste av. Det hadde regnet igjennom, og jeg hadde heller ikke klart å få det til å dekke hele henne i den kraftige vinden som forsøkte å blåse det vekk. Hun var nok temmelig kald og våt, og fant seg i å sitte i vognen mens jeg trillet den. Klagde ikke. Den ene mulige rasteplassen etter den andre måtte vi gå forbi, på grunn av at det var for mye vind eller for mye regn, eller begge deler. Den store naturopplevelsen langs elven var at vi så en hjort. Den stod og stirret på oss, lenge, og forsøkte å gå i ett med gresset rundt. Først da jeg gikk nærmere for å fotografere smatt den inn i skogen, og viste den hvite rompa som avslørte hva slags dyr det var. En flott opplevelse, men Irina var bare sånn passe interessert. Få dyr kan overgå sau og lam for henne, dyrene som sier Bæ!

Ved et gammelt, forfallent og forlatt skur langs en sidearm til ingen steder av elven, rastet vi lite grann. Jeg løftet Irina ut av vognen, det var ikke det tempo og det liv vi er vant med, det gikk helst sakte. Regnet gav seg så vidt, og skuret og trærne rundt gav oss litt le for vinden. Matpakken besto av ulike blandinger av deig og kjøtt mor Olia hadde laget dagen før, pizza, hatsjapuri og piroger kalte hun det, helt etter oppskriften var ingen av den.

Da det på ny begynte å pøsregne hadde vi få andre valg enn å komme oss videre, hjem langs jernbanen. På ny fant Irina seg i sitte i vognen. Veien er ikke laget for å gå med barnevogn, langt i fra, det er gress og søle, humper og blir skjeivt, for Irina er det helt vanlig og som det skal være – dette er hun vant til.

Ikke noe dårlig vær kan få oss til å hilse på sauene nede ved Stokkalandsvannet. Gjess var det også, men de var lenger unna, og derfor uten interesse. Det er sauene som sier bæ! som er spennende.

Lille Ira studerer sauene ved Stokkalandsvannet

Vi ble ikke lenge, måtte komme oss hjem. 16 kilometer ble turen, alt i alt. I vind og regn. Sånn var den siste dagen av den lange og lykkelige permisjonen min.