Siste permisjonsdag – Langtur og pøsregn, og vind…

Pøsregn. Vind. En vogn med deksel som ikke hører til vognen, og som vannet trakk igjennom. Lille Irina oppi, ikke et ord til klage, kald som hun må ha vært. Jeg oppdrar henne som en ekte vestlending. Tar man hensyn til været her, får man ikke gjort noen ting. I hvert fall får man gjort mindre enn man ellers ville klart. Grunn nok til å planlegge etter hva man har lyst til, ikke hva været ser ut til å bli.

Denne posten er skrevet lørdag morgen, i et helt annet vær. Sol, 20 grader venter, varmepumpen skrudd av for sesongen. Som så mange ganger før kommer våren og sommeren på en gang. Mandag var det imidlertid ikke spor av den. Da var det under 10 grader, kaldt regn hele dagen, og sterk vind ti meter per sekund.

Det hindret oss ikke i å ta ut, selvfølgelig. Konemor Olia skulle også ha eksamen dagen etter, hun måtte ha fri fra oss, til å lese. Lille Irina fikk på seg tykk kjeledress, kanskje hadde regntøy vært et smartere valg, men her var det moren som bestemte. Det skulle være toplinka, varmt. Helt følelsen av hva det vil si å beskytte seg mot regn og vind har de ikke i Kiev, de har ikke levd et liv i vestlandsvær. Jeg har imidlertid levd et liv med å kle meg helt tøysete, og ser gjerne mitt barn bli oppdratt i samme tradisjon. «Det fins ikke dårlig vær», kan alle si. Det er tøffere med dem som kan legge til «det fins ikke dårlige klær, heller».

Vi gikk ut. Lille Irina sovnet ganske snart, og det ble en tur med In our time på øret. Det var et spennende program, ganske nytt, fra 28. januar i år, om Eleanor av Aqutaine, en dronning jeg aldri hadde hørt om før. Hun levde fra cirka 1122 til 1204, en tid kvinner hadde lite og ingenting de skulle sagt. Men hun var arving i en kongerekke hvor det manglet sønner, og giftet seg til mer makt og landområder i både Frankrike og England. Hun overlevde sine menn, og var den det siden gjaldt å knytte slektsforbindelser til for å kunne hevde kongemakt. Uten henne ville ikke hundreårskrigen mellom England og Frankrike blitt som den ble, og landområdene hennes slekt gjorde krav på skapte problemer og konflikter i flere århundrer siden.

Alt dette gikk jeg og hørte langs prosaiske veier på Høyland og Bråstein. Til venstre lå bebyggelsen og markene omtrent som de alltid har gjort, i hvert fall i min levetid, til høyre er nybyggene og rekkehusene og den nyte tid. Været gav ingenting gratis, kraftig vind, konstant regn. Det satte dette triste landskapet og sykkelstien i sitt rette lys. Alltid har dette vært en transportetappe. Det gjelder å komme seg inn i skogen til venstre eller høyre, opp i Melshei, eller skogen rundt Bråsteinsnuten, Figgjoelven og Stokkalandsfjellene.

Programmet om Eleanor av Aqutaine ble avløst av et om kromotografi omtrent ved Bråsteinsvannet. Lille Ira sov ennå, jeg hadde en sjokoladerast for meg selv. Det lille Bråsteinsvannet hadde bølger som var det en liten sjø, men blant trær og bebyggelse hadde jeg litt ly for den. Regnet gav seg ikke. Kromotografi var et ord jeg ikke kjente, kjemi har alltid vært et svakt punkt, så det var et meget interessant program. For oss slavofile var det også kjekt det var en russer (Mikhail Tsvet – navnet betyr lys og blomst, og gav navnet til ordet kromotografi) som stod for de viktigste oppdagelsene og etebaleringen av denne teknikken for å bestemme sammensetningen av ulike stoffer i gasser, væsker og faste stoffer, og at han ikke fikk den anerkjennelsen han fortjente i sin levetid. «Snobbete tyskere – snobbery«, kalte engelskmennene i In our time det.

Da vi endelig kom til Figgjoelven og kunne gå langs den, våknet Irina. Det skjedde samtidig som regntrekket blåste av. Det hadde regnet igjennom, og jeg hadde heller ikke klart å få det til å dekke hele henne i den kraftige vinden som forsøkte å blåse det vekk. Hun var nok temmelig kald og våt, og fant seg i å sitte i vognen mens jeg trillet den. Klagde ikke. Den ene mulige rasteplassen etter den andre måtte vi gå forbi, på grunn av at det var for mye vind eller for mye regn, eller begge deler. Den store naturopplevelsen langs elven var at vi så en hjort. Den stod og stirret på oss, lenge, og forsøkte å gå i ett med gresset rundt. Først da jeg gikk nærmere for å fotografere smatt den inn i skogen, og viste den hvite rompa som avslørte hva slags dyr det var. En flott opplevelse, men Irina var bare sånn passe interessert. Få dyr kan overgå sau og lam for henne, dyrene som sier Bæ!

Ved et gammelt, forfallent og forlatt skur langs en sidearm til ingen steder av elven, rastet vi lite grann. Jeg løftet Irina ut av vognen, det var ikke det tempo og det liv vi er vant med, det gikk helst sakte. Regnet gav seg så vidt, og skuret og trærne rundt gav oss litt le for vinden. Matpakken besto av ulike blandinger av deig og kjøtt mor Olia hadde laget dagen før, pizza, hatsjapuri og piroger kalte hun det, helt etter oppskriften var ingen av den.

Da det på ny begynte å pøsregne hadde vi få andre valg enn å komme oss videre, hjem langs jernbanen. På ny fant Irina seg i sitte i vognen. Veien er ikke laget for å gå med barnevogn, langt i fra, det er gress og søle, humper og blir skjeivt, for Irina er det helt vanlig og som det skal være – dette er hun vant til.

Ikke noe dårlig vær kan få oss til å hilse på sauene nede ved Stokkalandsvannet. Gjess var det også, men de var lenger unna, og derfor uten interesse. Det er sauene som sier bæ! som er spennende.

Sau, Gjess, Mark, Jæren, Vogn

Lille Ira studerer sauene ved Stokkalandsvannet

Vi ble ikke lenge, måtte komme oss hjem. 16 kilometer ble turen, alt i alt. I vind og regn. Sånn var den siste dagen av den lange og lykkelige permisjonen min.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s