Davai! – En uke med et tospråklig barn

Maisommeren er kommet til Rogaland nå. Varmepumpen er for lengst slått av, kjeledressen og varme sko lagt bort, nå er det sommerkjoler og lette bukser som gjelder. Vår lille Irina har vært i storform, og gitt oss en alle tiders uke tross en del begivenheter vi godt kunne vært uten.

Vi gjør oss ferdig med det vi kunne vært uten først. Det er sykdom i Kiev hos Olias familie, hun hadde fredagen en eksamen som resulterte i en del stress, og vårt lille, herlige barn ble stygt oppkloret av en katt. Det siste kan jeg skrive om.

Jeg har et forhold til lille Irina som de norrøne gudene hadde til Balder. Det er meg komplett uforståelig at noen vil skade henne eller gjøre henne noe vondt, hun er skjønnheten og godheten selv, se henne og bli glad, se henne og få troen på livet og menneskeheten. Hun er også tillitsfull og snill som Balder, og gjorde sitt aller, aller beste for å sjarmere denne rødbrune og hvite katten som skulle klore henne. Hun smilte og laget godlyder, fortalte katten mjau! mjau! og en rekke med ting på sitt eget språk, så katten skulle forstå at her skulle det bare bli kjekt.

Katten ville nok helst være i fred, imidlertid, og viste det med å slå ut med poten, først uten klør. Min kone Olia og jeg så det, og været faren, hun er tryggere på katter enn jeg, og kjenner dem bedre, hun gikk for å ordne opp. Første gang gikk det bra. Andre gang lot vi det være, – jeg har blitt klort opp så mange ganger alle steder, sa Olia, vi lot det stå til — og så kom lille Irina hylgråtende med blodet renne tjukt nedover ansiktet, klort skikkelig opp.

Jeg ble rasende på katten, og sa FUUUuu til den av rent instinkt, nesten, så den skulle lære seg at sånt gjør den bare ikke. Olia skjønte godt det, men mente vi skulle gi den en kjøttbit dagen etter, den gjorde jo heller ikke annet enn instinktene fortalte den, når Irina ikke skjønte det uten klør, så måtte klørne brukes. Olia er veldig glad i katter.

Nåvel. Det ser ut til å ha gått bra. Sår gror utrolig raskt på små barn. Det skriver jeg som ikke sløser med ordet utrolig, nå noen dager er det bare noen små prikker og streker igjen. I ansiktet, på toppen av øyelokket og oppe i hodebunnen. Antagelig måtte katten klore et par ganger før lille Ira skjønte det var alvor. Hun har heller ikke tatt redsel i det hele tatt. Neste katt vi fant samme dag var akkurat det samme, mjau! mjau! – og så i full fart etter den. Den samme katten som hadde klort henne var hun også trygg og nysgjerrig på, en dag eller to etter. Det var jeg som måtte holde igjen, jeg er ikke trygg på den.

Spennende sa hun mjau da jeg spurte om hun husket katten som klorte henne opp, hun klarer altså å koble ordet katt med mjau. Hvert fly hun ser er fingeren i været, Oooo! og så hadet, hun vet hva man skal gjøre med fly. Tog setter oss alle i fyr og flamme, det er toget! Og så i full fart etter det. Det kommer to ganger i timen på Ganddal, så vi ser det stadig vekk fra plassen nede ved endene i Stokkalandsvannet, en plass hun formelig løper til når vi slipper henne fri utendørs. Her er det helt topp for henne.

Hun har også tatt i bruk første russiske, tostavede ord: Davai! Det er et ord som betyr «gi», bydeform, og russerne bruker ordet også i betydningen «kom igjen!» Hun har brukt det to ganger, første gang i hagen, da det passet å si «kom igjen», og så i går, da Olia hadde holderen til espressoen i espressomaskinen, og Irina ville ha den og skulle få den – davai! Ordet passet så godt at både Olia og jeg stoppet helt opp, store øyne, kunne det virkelig være hun brukte ordet som det er ment!

I den alderen, ett år og åtte måneder, snart ni, er det vanskelig å vite hva som rører seg i hodet. Hva vi ser mest av er et fyrverkeri av glede. Hun kommer løpende når hun våkner om morgenen, eller når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er glad som en hund når vi skal ut, står og tripper foran døren og peker på vinduet, dit! dit! Det er knapt så hun har tid å ta på seg skoene. Når hun slippes fri er det full fart, først til lekeparken like ved oss, der hun har sitt faste, lille program i vippen og sklien, og kanskje litt i sandkassen, lekehuset og noen av de små apparatene festet til fjærer, så er det videre ned til vannet og endene. Hun liker å kaste stein i vann, hun liker broer, og hun går uventet nok videre til butikken Prix, uten at vi helt kan tro at hun faktisk husker butikken ligger der, og vil inn i den. Etter en tur rundt vannet onsdag kobler hun også fugler med pippip, og sier pippip når det er småfugler i nærheten. Under samme tur fant vi mirakuløst igjen luen hennes, enda en gang, etter stadig vekk å ha mistet den når hun sitter i bæremeisen. Vi har ALLTID funnet den igjen. Nå tror jeg ikke vi skal stole mer på denne lykken, og heller satse på forstanden. Enten lue som kan knyttes, eller ingen lue i bæremeis.

Her om dagen var også et ulykkelig, hjerteskjærende øyeblikk. Hun var med meg på jobb mens kona hadde eksamen, gikk og tuslet for seg selv, før hun la seg ned på sofaen. Jeg trodde det var for å hvile litt eller å sove, men da jeg etter en stund kom bort til henne hadde hun tårer i øynene, og var lei seg. Det var en side ved henne jeg ikke kjente, hva var det som gjorde at hun ikke kom bort til meg når ikke alt var som det skulle for henne? Etter litt brødskive og varm sjokolade i kopp var hun i toppform igjen, og den uttømmelige lykkekilden hun pleier å være for oss. Og for de fleste som ser henne, må jeg kanskje få lov til å legge til. Det er vanskelig ikke å være i godt humør, når Irina er det.

I går var hun med tante Tonje og familien Kirkeby samt vår felles bestemor og mormor til Melsvatn. Der er også lille David og enda mindre Noah. David kan snakke og fortelle ting, Noah er tidlig ute med å krype og kommer nok til å gå før han er året. Der prøvde bestemor seg med at Irina kanskje vil bli en sånn grublejente, etter den historien med sofaen på jobb, en sånn med det meste av verden inni seg. Vel, hun har en veldig, veldig sterk, utrykksfull side også. Lille David fortalte noe morsomt med litt hjelp fra tante Tonje, vi lo alle sammen, og ingen lo høyere og sterkere enn lille Irina, når hun skjønte vi skulle le. Hun kastet hodet bakover og lo, og tok noen runder på bakken også, bøyde seg opp og ned. – Hadet! sa vi til flyet. Hun ropte hadet! og vinket med begge hendene, så stort og voldsomt den lille kroppen kan få det til.

Det er en rik tid for oss. Det er enorme ting som foregår i den lille kroppen og det lille hodet, enormt med inntrykk å ta inn, en enorm verden å respondere på og være aktiv i, interaktiv med. Hun våkner som det allerede er for sent, hun må løpe, det er alltid noe spennende der hun er, og like ved. Det er en herlig innstilling, herlig alder, herlig liv – davai!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s