Med far og Irina på sommertur i Kiev

Finnes det en større lykke enn å sitte på stranden med en kald øl, og se sin egen, velskapt datter leke lykkelig i sanden en varm sommerkveld? Jeg tenkte på det, der jeg satt, med en kald øl, og mens jeg kikket på denne datteren min som jeg er så glad i, og som betyr så mye for meg. Det måtte være om stranden var ved en sjø, ut mot havet, og ikke en elv, som strendene i Kiev er. Til gjengjeld har Kiev tusen år historie, mange har seilt opp og ned denne elven, og kirkene på andre er så gamle, og har sett så mye. Det er et godt liv, tenkte jeg. Det er ikke så viktig om det finnes noe bedre eller ikke.

Olia ble hjemme denne dagen. Hun skulle egentlig vært med, men eksamensnervene tok overhånd (selv om det ennå er måneder til eksamen, det er sommerferie, folkens), og hun ville se noen forelesninger fysikk i stedet. For Olia er det eksamenstid hele året, hun stresser seg lett opp. Og som hun sa, i Norge vil jeg ha husbygging og barnepass. Det første var sant i året som gikk, det andre i året som kommer.

Alene litt lille Irina og jeg nedover på baksiden av husene langs Lesu Ukrainku, oppkalt etter poeten, og derfor vanskelig for meg å få inn i hodet hvordan skrives. Det ser ut som det betyr «Den ukrainske skogen», men det er altså ikke det som er saken. På beina hadde jeg endelig, endelig de blå sandalene vi kjøpte på Krim tilbake i 2009, de er kanskje det fottøyet som har tjent meg best av alle jeg har hatt. Hittil i ferien har de ligget låst i en koffert med kodelås vi ikke fikk opp, men i går klarte Olia å åpne den. Ikke på servicesenteret, som vi hadde planlagt, men med rå makt og en baufil. Knekk var den åpen.

Målet for spaserturen vår var al Forno, den italienske restauranten nær det nye fotballstadionet i sentrum, det bygget til EM-finalen i 2012. Der har vi spist før, Irina og jeg. Der har de god mat og leker for henne. For 150 hryvnaer får du forrett og hovedrett, og et lite glass vin i tillegg til en limonade. Prisen i kroner finner du ved å dele på 3, og kanskje plusse på litt. En litt treig kelner gjorde at dette måltidet ikke ble fantastisk, og at jeg nøyde meg med en cappuccino etterpå. Ellers har jeg tidligere plusset godt på grunnbeløpet med ekstra drikke og god dessert, tiramisu. 

Til stranden på venstre bredd

Fra Klovskaja går buss nr 55 hele veien over Patonabroen til Dnjeprs venstre bredd, den med strendene. Om sommeren er det en svett fornemmelse, særlig når man tar bussen på ettermiddagen når folk skal hjem fra jobb. Den fyltes raskt opp med folk, bussen, på alle stoppestedene de hadde plottet inn langs ruten, og det gikk seint mellom stoppestedene også. I Kiev er det mye trafikk. Irina var heldig, og sovnet. Jeg stod og led.

Ren besluttsomhet fikk meg ut av bussen da det endelig var vår stopp på andre siden av broen. Det var så fullt i bussen at vi kjente skuldrene til hverandre, men jeg skulle ut med meg selv og vognen, med en sovende Irina i. Jeg bråkte og ropte og sørget for at bussjåføren hadde døren åpen lenge nok, og at folk gav den plassen vi trengte.

Så var det å håpe at lille Irina ikke våknet der i vognen, mens vi gikk bort til promenaden, og jeg kanskje kunne få kjøpt meg en øl å få drikke i fred? Vognen er så liten at håndtakene rekker meg til hoften, slett ikke spesielt behagelig å sitte i, ei mindre sove i. Særlig ikke langs Kievs ujevne og hullete gater og fortau. Jeg gjorde meg flid, trakk vognen bak meg, slik at lille Ira fikk en slags liggestilling, og løftet vognen varsomt over og ned alle høye kanter og hindringer. Slik kom vi oss til promenaden. Men der fikk jeg ikke kjøpt øl, siden det nå ikke er mulig lenger, som jeg nå vet her jeg sitter og skriver med en flaske øl foran meg på en strandcafe i Hydropark, men den gang ikke visste, der jeg betuttet stod med Irina i vognen og 20-seddelen i hånden ved teltkiosken jeg har kjøpt så mange ganger før, og med slik en stor glede, før.

Jeg skal ikke gjøre en lei situasjon verre enn den var. Det var bare å bære vognen med Irina i ned en trapp, og en til, så var det en kafé, der jeg fikk ølet mitt, og ikke bare en gang, men to. Jeg skal heller ikke gjøre den bedre, det trengs ikke.

Vi havnet midt i et lass koner som skulle et eller annet, den sovende Irina, og jeg, på jakt etter ølet mitt, jeg allerede har skrevet jeg fikk, så den spenningen skal ikke være poenget med å lese videre. Det var mye styr, der på restauranten, eller kafeen, ingen som kunne servere meg, alle så ut til å være opptatt med noe, og da jeg endelig, endelig ble servert, gav hun meg feil tilbake på 200-seddelen jeg betalte med, hun jeg betalte til. De hamret og styrte, bygde og styrte, det er et under lille Ira ikke våknet, men det gjorde hun altså ikke, ikke på en god stund ennå. Jeg hadde lent vognen varsomt bak mot en stol, slik at hun fikk en slags liggestilling, og jeg drepte en flue som forstyrret henne mellom hendene mine. Bare slik fikk jeg roen og freden jeg trengte, til å drikke ølet mitt, og etterpå kjøpe en til. Der, for de som er svært interesserte, skrev jeg ferdig blogginnlegget om opplevelsene våre på flyplassen i Frankfurt, og begynte på posten om hvordan alt var hjemme hos oss dagen før vi reiste ned hit, alt med den samme mobiltelefonen jeg sitter og skriver på nå, men en helt annen dag og et helt annet sted, lørdag 2. Juli, Hydropark i Kiev.

Mot kveld med bading og is

Så våknet lille Irina, der på stranden, torsdag for nesten en uke siden, men her jeg sitter og skriver morgenen onsdag 6. Juli, sover hun. Nå – eller da – var det tid for bading. Det er en tid for alt, nå er tiden for å skrive om det.

Med bare far med er det ingen grenser. Da kan hun bade så lenge hun vil, da er hun fri. Og det utnyttet hun og gjengjelde hun med alt et hjerte kan be om. Hun hylte av glede da jeg snurret henne rundt, i og over vannet. Hun brølte av glede da hun selv løp frem og tilbake, så lenge hun ville, opp og ned i vannet. På strandkanten satte hun seg ned og silte våt sand mellom hendene, før hun kastet ny sand i vannet med et brøl. Så løp hun selv uti, med det samme brølet.

Hun er uvirkelig når hun bader, Irina. Det finnes ingen grenser for henne. Hun er med på alt, gråter aldri, bremser aldri. Når hun får hodet under er jeg selvfølgelig rask med å løfte henne opp igjen, det er viktig hun ikke får frykt i seg, hun ramler under flere ganger, hoster og nyser, blir helt rød i fjeset, men vil bare fortsette, i samme tempo. De små armene og bena går i turbo. Hun vrir seg og kaver, løper og setter seg, ruller og ligger, kryper og tramper, alt, og mye av det.

Hadde jeg ikke sittet her og skrevet om det, en morgen jeg hører Olia er i gang med frokosten, hadde jeg trodd det aldri endte. Men det gjorde det jo. Jeg tar aldri Irina opp med tvang, jeg forsøker å lirke henne ut av vannet. Etter et par forsøk, gikk det. Da var leppene blå.

Og da var det tid for is. Den fikk hun spise helt selv, og det endte helt galt. Hele henne ble bare is. Det samme ble klærne og vognen. Jeg hadde selvfølgelig ikke ned noe tørkepapir, eller noe sånt. Det ble å være kreativ. Jeg sier ikke hvordan.

Et sted her var det vi endte opp i situasjonen denne posten begynner med. Jeg sitter med en øl, på stranden i Kiev, og ser på mitt skjønne barn som leker lykkelig i sanden, og tenker om det går an å ha det bedre. Jeg lurer på å fiske opp mobiltelefonen fra lommen og skrive om det straks, mens inntrykkene er sterkest og så det ikke blir glemt. Men jeg tenker nei, skrive gjør jeg senere.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s