Søndag på venstre bredd

I dag hadde jeg fri fra morgentreningen, og kunne sove lenge. Det har vært en varm helg, over 30 grader om dagen, over 20 om natten, så det var godt å sove ut og ta det rolig. Med i historien hører at da jeg kom hjem fra fotballkamp i går, hadde Olia ennå besøk av venninnen hun har truffet igjen her nede, så vi var sene i seng. Frokost spiste vi lenge og vel, og så var det ut til Dnjeprs venstre bredd.

Turen gikk til buss 43, der med Druzjba Narodov. Jeg vet ikke om det er så mange lesere som vil forsøke å finne frem til den, men det er grønn linje på metroen, og man kan også komme dit ved å spasere eller ta en av mange busser oppover Boulevard Lesu Ukrainka, og så hoppe av der med broen hvor man ser den veldige skulpturen Rodina Matj til venstre, minnesmerket for seieren og lidelsene under andre verdenskrig. Derfra er det til høyre, og man vil se langs den brede veien et ganske stort anlegg av bussholdeplasser og metro, og de karakteristiske bodene og utsalgene og restaurantene rundt. Det er det beste stedet å komme seg til venstre side av Dnjepr fra, bussene og marsrutkaene er mange, og går ofte. Også i helgene.
Olia vil som alltid kjøpe litt og styre litt, og får lov til det. Irina og jeg tusler med vårt. Det er svært varmt, og vi er i godt humør og ved godt lag. Det skal bli en harmonisk dag for oss, uten problemer av noe slag (utenom den forbaskede nye loven som gjør at man ikke får kjøpt friskt øl på fat utendørs, lenger).
Over den lange og kjente Patonabroen kjører vi i en varm og godt oppfylt buss. Vi går ikke av på det første stoppet etter broen, men det neste, fordi vi vil kjøpe en lue eller hatt til Olia for å beskytte mot solen. Det ender vi kjøper en hatt til oss alle. Jeg får en artig caps fra Addidas, eller mer sannsynlig fra noen som slenger Addidas på, uten å ha noe med dem å gjøre, mens Olia kjøper en fin, hvit hatt. Helt ren. Det er marked, så prisene er ytterst moderate. Kvaliteten og prestisjen like så. Irina får en liten, søt tøyhatt, hvit med en rosa blomst og grønne blader til pynt. Så er vi alle så staselige og beskyttet.
Broen over sidearmen til elven her oppe ved markedet er finere enn den ved veien langs hovedelven. Det er jo en bilvei, og man har liten plass på fortauet og bilene raser ved siden av. Broen her oppe er gangvei, og man er nærmere fontenene de litt snålt har satt opp i selve elven, og det er grønt og fint både oppover og nedover.
Skiltet
Jeg så et skilt jeg hadde tenkt å legge ut på sosiale medier, et eller annet sted, men det ble ikke noe av. Бьюти дент, stod det på russisk, eller strengt tatt var det vel ukrainsk, ordet for tannlege stod under, men med den ukrainske «i» for den russiske «o», slik jeg har funnet ut det ofte er, ukrainerne sier «i» der russerne sier «o», «pod» på russisk, «pid» på ukrainsk. Det betyr «under». Jeg lurte på om dette Бьюти дент hadde noe med tannlege å gjøre, og at det hadde sammenheng med ordet «slå», «бить», som med forskjellige prefikser kan bety «knuse» også, kan bety mye forskjellig, så kanskje var det noe morsomt med «tannlege knust tann» eller «slått tann», eller noe sant. Ved siden av stod det latinske bokstaver som straks gav svar på gåten, «beauty dent». Folk som kan kyrilliske bokstaver vil med en gang skjønne.
Strender
Vi liker å besøke litt forskjellige strender, og Kiev har mange å by på. Den helt store forskjellen er det jo ikke, de er alle til den samme elven, og har omtrent den samme sanden og man bader i det samme vannet. Men det er litt forskjeller i hvor grunt og dypt vannet er der man bader, hvor mange folk det er og hvor god plass det er. I Hydropark er det i regelen overfylt, der er det også mest brådypt, så det er ikke så altfor barnevennlig, selv om det vrimler av barn der. Hydropark er lettest å komme til, fordi man reiser med metro. Det er rett ved stasjonen, som eneste strand i Kiev. Ellers må man ta buss, og gå til fots. Jo lenger tid det tar, desto fredeligere vil man få det.
Kiev er imidlertid en så stor by at helt fredelig blir det aldri. Det er fire, fem millioner som bor her. Høyblokkene ligger spredd overalt, også nær strendene, så selv om vi som bor i Petsjersk må styre litt for å komme oss til disse strendene, er det mange som praktisk talt bare har å forlate døren der de bor. Det er alltid folk på alle strendene, vil du være for deg selv må du være grytidlig, eller sent på kvelden og natten.
Olia, Irina og jeg skulle denne søndagen med de nye hattene våre opp til den øverste stranden før bebyggelsen begynner der rundt metrostasjonen Levoberezjna, venstre bredd, betyr det. Vanligvis på venstre bredd, har vi en strand som er ypperlig for småbarn, liten og søt, og med lekeapparater og apparater for sport, like ved. Stranden ligger innerst i en vik, så vannet får samlet seg opp og blir en tanke varmere enn ellers i elven, og det er også litt lenger grunt enn andre steder. I tillegg er det trær og grønt, og mye moro å se og finne på. Hit går vi først, og hit går vi oftest.
Nå skulle vi videre. Stranden vi skulle til passer for familier. Også rundt her er det mye skog, man kan lett finne en plass som er litt isolert i folkemengden, og det passer til å grille eller kose seg med litt vin eller øl eller vodka, som mange gjør. Hele familien på piknikk. Elven er rolig, og det er i Kievs målestokk langgrunt. Stranden er også ganske bred, så det pleier være god plass, selv om det også her er mange folk på dagene det passer seg å reise til stranden.
Jeg liker denne stranden også fordi det pleide å være en kafe fullstendig etter mitt hjerte, her. Det var satt opp en bod, og så var det satt opp helt enkle trebord og trestoler, rundt omkring i skogen, rett på marken. Ikke tilbredt noen ting. Så kunne man kjøpe seg en øl og en sjaslik, eller hva man måtte ønske, og spise på enklest mulig vis. Ypperlig.
Men nå var det slutt. Også denne kafeen er fjernet, etter at den nye, dumme loven er kommet. Kiev har gått fra det gode, til det verre. Jeg tror ikke det var mange turister som fant frem til denne kafeen, turister vil ha det posh og komfort, men for meg var denne og mange lignende kafeer det som var noe av sjarmen ved Kiev. Bare sette opp stoler og bord, rett på bakken, om det er i skogen eller på fortauet, eller hvor det nå måtte være. Så kunne man kjøpe seg en billig øl, og nyte den og tilværelsen. Ikke nå lenger.
Bade, og så hjem igjen
Irina fikk selvfølgelig lov å bade, og var som vanlig i hundreogførti når det stod på. Jeg kommer fra en slekt der det er vanlig med glade, badende barn, men jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende. Nå husker jeg jo ikke så godt tiden fra vi selv var små, vi eldste tre søsknene, jeg tror vi var ganske ville vi også, det finnes bilder ,og mor og far har fortalt, men det er liksom noe ekstra med lille Ira. Kanskje er det bare at hun er mitt eget barn? I alle fall er hun helt ustoppelig i vannet. Hun er med på alt. Prøver alt. Hun snurrer rundt, plasker, går selv, legger seg ned, kryper, ligger, vann opp til halsen, gjør sine hoppebevegelser, går innover der vannet er så dypt at det rekker henne til munnen, ramler og faller under, kommer seg opp selv, eller så må jeg hjelpe henne, svelger vann på innpust, hoster og nyser, blir rød i fjeset, vill i blikket, mer, mer, mer…
Men Olia ville hjem. På veien kjøper jeg meg en øl, på flaske, i en kiosk på andre siden av veien. Flaske er ikke det samme som på fat, å gå og drikke langs veien er ikke så koselig som å sitte på en trestol på elvebredden, her har Kiev tapt seg, og det er uerstattelig. Forhåpentligvis er ikke denne loven endelig, slik heller ikke de som styrer nå, er det. De har jo et slags demokrati, her nede, det vil komme nye valg. Ting kan bli endret.
Det var likevel koselig å gå hjemover. Olia var nokså utålmodig, og ville hjem fort. Irina og jeg hadde god tid, og ville bruke den. På en lekeplass nær ny bebeggelse fikk hun løpt fra seg litt, lille Ira vår, og Olia fikk også kost seg og sett på noen roser og en litt spesiell organisering av blomsterbedet de hadde der, hun er blitt pussig interessert i blomster og hage, Olia. Og hun har den egenskapen at interesser og prosjekter fanger henne fullstendig, hun går helt opp i det og bruker enormt med tid og energi, surfer på nettet, finner ut, og kjøper inn. Jeg har også en god del av denne egenskapen, men på en litt annen måte.
Reisen hjem går med metro, noe Irina liker svært, svært godt. Toget, kaller hun det, og blir vill i blikket. Rulletrappene er hun også begeistret for, trapper i det hele tatt. Og hun synes også det er kjekt å ta bussen videre hjem, mange busser fra Arsenalnaja metro til der vi bor, og hjemme venter mama Irina, med mye mat.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s