Slitsom handledag

Denne posten tenkte jeg å skrive på handlesenteret Arsjan. Jeg hadde kjøpt meg kaffe, espresso, og ordnet meg til som jeg pleier mens Olia handler, men jeg hadde ansvaret for lille Irina. Hun hadde andre planer.

Opprinnelig skulle posten handle litt om politikk og det som skjer ute i den store verden. Det er toppmøte i Nato nå, i Warszawa, og nyhetssider og medier jeg følger går varme i å beskrive det. Avisen Dagens Næringsliv har digitalt sommertilbud på 60 kroner for seks uker, billigere enn en halvliter, det har jeg råd til. Eksperten der skrev Russland er låst i «kald krig tenking» og «interessesfærer», og han analyserte det slik at Polen og de baltiske statene er sterkt mot Russland og mot dialog, mens for eksempel Storbritannia og USA er mer moderate. De nordiske landene følger Storbritannia og USA.

Jaha-ja. Jeg tenker slik at det er rart den vestlige verden snakker om «kald krig» og «interessesfærer», når det er møte i NATO, en av levningene fra den kalde krigen, og problemene vi er oppe i nå begynte med at NATO – ikke Russland – ville utvide sin interessesfære ved å ta opp i seg stadig flere land. Nå har de militære øvelser helt oppe mot Russlands grenser, og kaller det øvelse «Anaconda», i fall russerne ikke skal skjønne meningen. Jeg ser ikke andre eksperter kaller USA og Storbritannia moderate, heller ikke de nordiske landene, og i hvert fall ikke Sverige.

Det er forskjellige verdener, tenker jeg. Det er best ikke å bruke for mye energi på det, i hvert fall ikke for meg. Jeg blir bare deprimert og redd. I USA går det mot valg mellom Trump og Clinton, i Storbritannia vil May eller Leadsom overta. Det er best ikke å vite, ikke å skjønne, heller sove godt om natten.

I Storbritannia går det for seg om dagen. Ikke bare har de stemt for å forlate EU, i alle de store partiene er det lederkrise, i de styrende konservative går Cameron av, ett år etter han og partiet gjorde brakvalg og tok kontrollen alene i parlamentet. I Ukip går Nigel Farage av, både han og partiet har kanskje utspilt sin rolle når målet de hadde er oppnådd. Hos Labour er lederen Corbyn presset av parlamentsmedlemmene i partiet, men ser ut til å ha støtte i grasroten av det. Han blir kanskje sittende, men partiet er svekket, og vil ikke kunne utnytte at de konservative også er det.

På toppen av dette kom det nettopp en rapport som har vært under forberedelse i syv år: Chilcot-rapporten. Den kritiserer britene og særlig daværende statsminister Tony Blair for krigen mot Irak. Rapporten er drepende. Den levner ingen nåde for Blair, krigen ble startet for tidlig og på for tynt grunnlag, planleggingen var altfor dårlig, og konsekvensene har vært katastrofale. 13 år tok det før den sannheten kom for en dag. Det skjer uten konsekvenser for Blair og de andre involverte, annet enn skammen de må leve med.

Kanskje skulle man i tillegg til å hamre løs på denne skandalen få lenger vil forsvare, politikere og andre som var aktive på den tiden kappes om å distansere seg fra beslutningene og fraskrive seg ansvaret. Man glemmer det ble bygget kraftig opp at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, folk ble skikkelig skremt, og mediene gikk i flokk som mikrofonstativ for statslederne som ville tvinge denne krigen gjennom uansett, og bare ville ha den mest mulig legitim. Er det ikke litt av det samme vi ser nå, spør jeg, om denne hamringen om at et uforutsigbart og aggressivt Russland plutselig kan finne på å angripe de baltiske statene på et eller annet vis? Få, om noen, kan komme opp med en eneste fornuftig grunn hvorfor Russland skulle gjøre det. Det er tatt ut av luften, som Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen var det. Den gang var målet krig mot Irak, jeg skal ikke engang gå inn på alle de underliggende, mulige årsaker for hvorfor denne krigen var så viktig. Nå er målet å styrke NATO og gjøre militærorganisasjonen relevant igjen, samt legge litt press på medlemslandene om å komme seg opp til det vanvittige målet om å bruke 2% av BNP på militæret. De ser ut til å lykkes godt, militærutgiftene øker i hele Europa, som oftest med våpen og utstyr kjøpt fra – nettopp – USA.

Jeg synes det er pinlig fattige baltiske land bruker 2% på det militære etter amerikansk press, og at lutfattige Montenegro er med på å finansiere krigen i Afghanistan. Europa har langt bedre måter å bruke penger på. Ekte fred og sikkerhet får man gjennom tillit og reell dialog, ikke ved å utfordre til noe rustningskappløp.

Om dette vil jeg også henlede oppmerksomheten til USA. De har det med å tro at fri flyt av stadig bedre våpen er veien å gå for å «feel safe», og er vel selv et skrekkeksempel hvordan det da går. De som ikke har gjort det ennå bør lese de rystende beskrivelsene av politidrap mot svarte de siste dagene, det mot Philando Castile er helt forferdelig, og det som i dag skjedde i Dallas er ikke stort bedre. Våpen har en tendens til å bli brukt. Våpnene i USA gjør landet utrygt.

Så skrek Irina, og dermed ble det ikke noe skriving av blogg på meg på Arsjan. Hun skrek så høyt at Olia fikk det med seg, og kom og lurte hva det var. En gammel bestefar kom også til hjelp.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s