Irina til medpunkt (medisinsk punkt) i Hydropark 

Det er det verste Irina har opplevd i sitt korte liv. Alt gikk bra, men mens det stod på var det helt forferdelig.

For de som tror på omen og varsler var det litt å gripe tak. Irina falt så mye i dag morges. Hun falt med en gang vi kom ut, så en gang til da hun og jeg og søskenbarnet hennes var kommet oss bort til stadion vi har like ved, her. Så falt hun – sjelden – da hun skulle opp på fortauet utenfor der. De første to gangene falt hun fremover, og skrapte opp kneet. Så falt hun bakover. Lette sommerklær er behagelige å gå i, men det gjør vondt å falle på asfalten i bare knær.

Olia var i butikken, og Irina var såpass utålmodig at vi ikke kunne bli på stadion og vente. Vi gikk henne i møte, og møtte henne. Hva som skulle bli videre utover dagen var ikke avtalt, men jeg var fast bestemt på å komme meg til stranden med Ira. Olia ville være med, og det ville søskenbarn Tasja også. Olia måtte bare hjem med varene hun hadde handlet først.

I mens ventet Ira og jeg på lekeplassen utenfor huset. Lenge. Etter en god stund kom lille Tasja ut, hun skulle ikke være med på stranden likevel. Heller ikke Olia. Hun hadde annet å gjøre.

Så ble det til at Ira og jeg skulle reise alene. Som vi har gjort mange ganger før, det går helt fint. Nå ville det også gå fint. Buss nr 55, venstre bredd, ingen sak.

Men dagen hadde gått såpass at det kunne være aktuelt å spise. Jeg tenkte Irina da kanskje ville sovne på veien, som hun har gjort før, og som gjør resten av dagen lettere. Jeg bestemte meg for å spise på restaurant Prego rett borti veien her. Hadde buss 55 kommet, hadde vi hoppet på, og heller spist lunsj på andre siden. Da ville heller ikke Irina fått det skrekkelige uhellet sitt, som gjorde at vi måtte ha medisinsk hjelp, der i Hydropark.

Prego har den fordel at de har et lekerom for barn, med barnepasser. Jeg får spise i fred. Mens jeg sitter der, kommet melding fra Olia. Hun har reist til andre siden av elven for å møte meg. Det er den første meldingen vi har sendt hverandre i Kiev siden før vi ble gift, tror jeg. Vi bruker aldri de norske telefonene, og jeg har ikke lenger noen ukrainsk.

Vi vekslet noen meldinger frem og tilbake, og fikk oppklart misforståelsen. Vi betalte straks, og gikk for å møte henne. Det trengte vi ikke, for hun var på vei til oss. Den meldingen fikk vi i det vi var på vei ut. Også dette, noen sekunder tidligere, vi ville ventet, og da ville vi ikke reist til Hydropark.

Nå møtte vi Olia ved Hydropark, og fikk snakket hun hva som var skjedd. Tasja skulle ikke være med, men Olia skulle, og så hadde de sagt til Tasja Olia ikke skulle, så hun ikke skulle bli lei seg. Den meldingen brakte Tasja videre til oss.

Nå hadde Olia allerede vært på venstre bredd, og ville ikke tilbake. Igjen, igjen. Hele tiden små marginer, som gjør at vi ender opp i Hydropark, der Irina har uhellet sitt. 

Hydropark

Selve besøket var herlig. Irina er helt vill i metroen, kaller det «Toget», jubler i rulletrappen, og bryr seg ikke om at hun får ståplass. I Hydropark er ølsalget på plass igjen, jeg vet ikke hva det var som gjorde det var borte. Vi bader og koser oss, en litt eldre gutt er litt vill med Irina, vil ta henne i foten og armen, jaget henne, og vil ikke slippe før Irina protesterer ved å gråte. Jeg holder henne hele tiden, så det er ikke noe farlig. Til slutt forlater vi bare denne stranden, og går over til en annen, der vi vil få være i fred.

Der kjøper vi en øl og en is, bader litt til, henter frem lekene til Irina, alt er velstand. Så går vi opp til treningsanlegget, Irina er barbeint og brenner seg på den varme asfalten, men jeg løfter henne bare bort i skyggen. På en av huskene der, eller dissene, som vi sier i Rogaland, faller hun. Dissene er for voksne, og kan få veldig stor fart, men jeg er jo litt forsiktig, og hun faller ikke veldig vondt. Det er ikke det som er ulykken.

Medpunkt

Ulykken kommer når jeg begynner å fotografere. Irina rusler barbeint nedover anlegget, jeg filmer og fotograferer, også når vi kommer over i delen for street sport, gategymnastikk. Jeg er ikke så sikker hva det kalles, det er stenger og ringer, man løfter sin egen kroppsvekt på forskjellige måter.

Irina går rundt og utforsker, stikker hendene inn her og der, jeg fotograferer, særlig et sted, jeg fotograf både loddrett og horisontalt. Hun har hånden inni en sånn jernstang satt opp for å ta situps i forskjellige stillinger, den er til å feste beina i, og den er hul. Irina har hånden inni der. Og hun får den ikke ut igjen. 

Jeg går for å hjelpe. Og jeg får den ikke ut jeg heller. Jeg drar av alle makt, hånden sitter fast. Og lille Irina begynner å hylgrine.

Det er noe av det verste jeg har vært med på siden hun ble født, sikkert det aller verste. Hjelpeløsheten. Hele hånden sittet fast inni et jernrør. Og jeg kan ikke gjøre noen ting for å få den ut igjen. Skjønne Irina gråter så hun blir rød i ansiktet, og jeg kan ikke være helt sikker på om det er av skrekk, eller fordi det gjør vondt, eller begge deler.

Det er så forferdelig, alle detaljene kan jeg ikke skrive. Folk kommer til etter hvert, skjønner hva som er problemet, gir gode råd. Prøver å roe oss ned, både meg og Irina. Jeg er generelt en rolig fyr, også her. Men etter at hånden var trygt ute skjønte jeg mye fornuftig jeg ikke fikk i hodet mens det stod på. Da hadde jeg bra lyst bare å røske til og få hånden ut, en gang for alle. Bildene i hodet…

Jeg kjente i røret på andre siden, hva det kunne være den hadde satt seg fast i. Jeg prøvde å lirke den ut, vri den ut, dra den ut. Det var et mysterium. Jeg kunne kjenne på fingrene hennes, såpass kom min store hånd også inn i røret, eller mine fingre, og jeg kjente hennes fingre var løse. Bortsett fra langfingeren. Den var problemet. Den var helt varm. Den satt fast og var vond.

Helt forferdelig.

Jeg fikk sendt etter hjelp. Noen stakk til medpunkt. Medpunkt kom. Jeg så opp, og mens jeg så opp, tok lille Ira hånden ut selv. Gudene vet hvordan. Men der var den, løs og hel. Hun hylgråt ennå, selvfølgelig, men nå gikk det an å tilby litt behandling og finne ut av ting. Nå var vi i kontroll, ikke jernrøret.

Vi gikk bort til det lille teltet de kaller medpunkt. Ira gråt og gråt, men nå var det ikke så helt fortvilet, nå kunne vi jo trøste henne. De prøvde med en kald, våt klut, og sprøytet litt kuldespray på også, isspray, heter det sikkert, sånn de bruker i idretten. Mest hjalp det nok for Ira at alle var helt rolige, panikken var over.

Det var ingen synlige kjøttsår i fingeren, og jeg visste den umulig kunne være brukket. Jeg hadde jo lirket og vridd temmelig forsiktig, med mitt eget barn. Det var vondt, som å klemme fingeren hardt i døren, men ikke noe som ville bli langvarig. Jeg så også til min store glede Irina veldig tidlig beveget fingeren nokså som normalt, alle leddene virket.

Så fikk hun også en karamell. Da stoppet Gratangen, den spiste hun rolig. De ville ha navnet vårt. Irina gav ingenting bort, men etternavnet Salen avslørte nok at vi ikke var herfra, som om ikke russisken min gjorde det. Jeg sa vi var fra Norge, og spurte hvor mye vi skyldte.

– Ingenting, sa de. Jeg vet det et et svar de er forpliktet til å si, men at man skal gi likevel. Jeg vet bare ikke hvor mye. Jeg må konsultere med Olia når jeg kommer hjem, og sier vi kommer tilbake med penger senere. Det var virkelig til stor hjelp, – takk, sier jeg. Min aller største, ektefølte takk.

Vi er ennå på stranden et par timer før vi tar metroen hjem. Lille Irina er litt forsiktig med å bade, men lekte som vanlig i strandkanten med lekene sine. Hun virket ikke plaget, men fingeren kjentes ennå litt varm. Det kan jo også skyldes at det virkelig var varmt, denne dagen.

I metroen er hun i hundre, i bussen videre likeså. Hjemme er hun blid og sliten, slik hun pleier, og sovnet straks etter å ha badet.

Alt gikk bra. Heldigvis.

Dette. er stangen Irina satte hånden fast i. jeg sjekket den neste morgrn, og kjente det ligger en løs stein inni den. Det var i den Irina satte håndwn fast. Antagelig prøvde hun å ta steinen ut.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s