Veien til Lavra

Faste lesere og folk som kjenner meg vet jeg finner en sterk glede i å forklare ting. Det nærmer seg nesten et primærbehov hos meg, etter at basisbehovene luft og næring er oppfylt, vil jeg sette i gang med å forklare. Sjelden blir dette behovet så oppfylt, som jeg kan forklare veien for noen på et fremmed språk i et fremmed land. Det fikk jeg tilfredsstilt på russisk i Kiev i dag morges.

Jeg hadde vært på morgentreningen min. Det var en varm lørdags morgen, og jeg kjøpte en kaffe utenfor metrostasjonen Arsenalaja. Denne tok jeg med i Marsjrutkaen videre hjemover, normalt er det gangavstand, men jeg vil fort hjem og delta i morgenstellet skulle det være noen problemer. 

Marsjrutka er en slags drosjebuss karakteristisk for disse landene, du betaler en liten slant, og sier selv i fra på hvilket stopp du vil av. Som så mange ganger før glemte jeg det i dag. Det var en reell glemsel, og ikke norsk sjenanse for å si noe høyt i en buss eller togvogn der alle er stille. Forglemmelsen gjorde at jeg ble med et stopp ekstra, til plassen ved metrostasjonen Petsjersk, på andre siden av rådhuset. Der kjøpte jeg en kaffe til, en espresso.

Hjelpen

Det var da han kom, han som ville ha hjelp. Han lurte på hvor Lavra var hen, klosterkomplekset, om jeg visste veien dit? Om jeg visste. Gjennom dette anlegget har jeg gått utallige ganger på vei til og fra Hydropark, jeg kan det ut og inn. Og ikke bare det, jeg kan forklare det på russisk. 

Dette var noe annet enn de mange som spør meg om veien til en obskur gate, et slags senter eller en offentlig tjeneste, eller til den tyrkiske ambassaden som er flyttet fra like ved ser vi bor. Jeg er godt kjent i Kiev, men gatenavnene kjenner jeg dårlig. De offentlige tjenestene bruker jeg ikke, vet ikke hva de er, og kan kanskje ikke navnet på dem på russisk. Den tyrkiske ambassaden vet jeg hvor er, men veien dit er vanskelig å forklare, selv på norsk. Særlig når de som spurte kjørte bil, som jeg aldri gjør her nede og neppe kommer til å gjøre.

Lavra, derimot. – Det et bort dit, sa jeg og pekte, – bortover den veien. – Og så til høyre, la jeg til, på russisk. – Går det an å gå til fots? Hvor langt er det? – Minut 20, 25, sa jeg, på russisk, og brukte finessen de har i språket, sier du tidsenheten først, betyr det cirka. 20 minutt er 20 minutt, minutt 20 er omtrent 20 minutter.

Det var litt langt for dem, så de spurte om metro, hvilken metrostasjon. Her var den eneste plassen jeg røk litt på russisken, og det var i stilnivået, jeg sa metro er idiotisk, «glupa», og skulle nok brukt noe mer formelt eller mer høflig. Metro er tungvint, for eksempel, metro er ikke så lurt, eller metro er dumt. Metro er komplisert. Jeg sa det var idiotisk. 

Og det er jo riktig. Nærmeste metrostasjon er Arsenalnaja, og for å komme dit fra Petsjesk må du kjøre skikkelig omvei. Fra Arsenalnaja har du så fortsatt 10 minutter å gå til Lavra, så det vil uansett kunne være nødvendig med buss. Det er riktig det er idiotisk med metro, men det finnes høfligere måter å si det på til en fremmed.

– Det er buss 38, sa jeg. Jeg vet jo utmerket godt hvilken buss det er, og jeg vet også den bussen går hele tiden, alle dager. På russisk skiller de mellom «autobuss» og «trolleybuss», «buss» alene er ikke et ord, og jeg kom i skade for å si feil til dem. – Trolleybuss, trolleybuss, ropte jeg etter dem i det de gikk, – spasibo, sa de, helt riktig.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s