Dramatisk uke

Jeg får liksom aldri skrevet hva vi har gjort disse varme sommerdagene, for det er så mye som skjer i verden at jeg ikke helt får koblet av når jeg har tid for meg selv i leiligheten. Onsdag fikk Storbritannia ny regjering, torsdag var det lastebilmassakre i Nice og fredag var det forsøk på statskupp i Tyrkia. Man har knapt fått fordøyd Brexit og lest seg ferdig på rapportene og kommentarene fra NATO-toppmøtet før dette er gammelt nytt. Som om alt dette ikke var nok skjer nye rasemotiverte politidrap i USA, denne gang i Baton Rogue, Louisiana.

Alt dette er egnet til å fremkalle sterke følelser. Det er nyheter av vår tid, egnet til å dele på sosiale medier, og i stand til å få oppmerksomhet og skape engasjement. Det har bygget seg opp over lang tid, og det er ute av kontroll.

Jeg mener tiden er inne til å roe ned, ikke la seg så lett provosere, og ikke så lett hoppe på bølger av hat og beskyldninger.

Brexit var også en del av det samme. Veldig sterke følelser var involvert, på begge sider, og mye av det samme mønsteret av frykt og beskyldninger var til stede. Det var de mektige som tapte denne gangen, de intellektuelle og utdannede, de økonomisk sterke, politikerne og mediene, alle var ganske unisont for at britene skulle bli værende i unionen. Når det likevel ble nei, kommer det beskyldninger om at nei-siden løy, at ingen var forberedt på at nei skulle vinne, og at politikerne flykter fra ansvaret.

Det skal vel sies at det var ja-siden som iverksatte folkeavstemningen, det var statsminister Cameron og makten i det konservative partiet. Nei-general Boris Jonson ble dolket i ryggen, og måtte trekke seg fra kampen om ledervervet fordi han manglet støtte i partiet. Det er drøyt å kalle dette å flykte fra ansvaret. Ja-siden må passe seg for ikke å fremstå som dårlige tapere. De tapte folkeavstemningen, men hadde og beholdt makten.

Den nye regjeringen til Theresa May gav viktige plasser til mange sentrale på nei-siden. Blant annet ble Boris Jonson utenriksminister, og har straks fått kjørt seg både i tradisjonelle og sosiale medier. Strategien er å hente frem gamle sitater fra spalten han har hatt i en engelsk avis, og servere dem tatt ut av sin sammenheng for å sverte ham. Det er slik det gjøres for tiden, det egnet seg god til å fyre opp stemningen, dårlig til en saklig diskusjon.

Massakren i Nice

Franske styresmakter var raske til å kalle gjerningsmannen på promenaden i Nice for en terrorist, og handlingen for terrorisme. President Hollande lover å slå hardt til mot IS, og forlenge unntakstilstanden med i Frankrike med tre måneder. Den skulle egentlig være over 26. Juli, nå fortsetter den et helt år, etter terroren i Paris senhøsten i fjor.

Jeg synes kanskje man skal være litt forsiktig med å kalle dette massemordet for terrorisme. Det er en gal manns vekk. Tuniseren som gjorde det var mentalt ustabil og en småkriminell. Livet har rast sammen for ham, og han skal ha blitt «raskt radikalisert», i følge offisielle franske kilder. Han skal ha fulgt materiale fra den islamske stat på nettet. Man kan kanskje kalle ham sympatisør, men det er et langt skritt derfra til å kalle ham medlem.

Jeg synes Hollande og franske styresmakter skulle spart seg å forlenge unntakstilstanden, og mediene være forsiktige med å slutte opp om å kalle dette en terroroperasjon. Terrorisme er vanligvis definert som organiserte angrep for å skape mest mulig frykt, og har til hensikt å oppnå klare politiske mål. Frykten massemorderen i Nice skapte er av en annen type. Hans metode er neppe et eksempel til etterfølgelse. Han er et isolert tilfelle, og bør behandles slik.

Den islamske stat får for mye oppmerksomhet og betydning mer enn de har om enhver muslimsk galning kan tilknyttes organisasjonen. Den er på defensiven, og bør behandles deretter. Det er lenge siden de har fått til noen store, organiserte angrep, og det er usikkert om de ennå er i stand til det.

Kuppforsøket i Tyrkia

Da er jeg atskillig mer redd for kuppforsøket i Tyrkia. Nå er det gått et par dager, og slått ettertrykkelig fast at kuppet var dundrende mislykket. Så mislykket at det nesten blir mistenkelig. President Erdogan bruker kuppforsøket til å kvitte seg med tusenvis, etter hvert titusenvis, av statlige ansatte. Angivelig fordi de skal stå i ledetog med den emigrerte presten, Gulen. Det er vel noe Trotskij-aktig hvordan navnet hans nå assosieres med forræderi og underminiering av det tyrkiske samfunnet, og noe tysk riksdags-aktig over hvordan Erdogan bruker dette til å kvitte seg med alle sine rivaler og fiender.

Tyrkia har spilt svært høyt de siste par årene, og det har ikke vært helt enkelt alltid for utenforstående å vite hvor god kontroll Erdogan egentlig har over hæren sin, og andre deler av statsapparatet. Jeg kan ikke skjønne at han har gått god for nedskytingen av det russiske flyet, for eksempel, på grensen mot Syria, nå i høst. På meg var dette helt åpenbart ikke i Tyrkias interesse, og det brøt med det gode forholdet jeg trodde Putin og Erdogan hadde. Så for meg ville dette være enklere å forstå om dette var noen i hæren som handlet på egen hånd, eller etter andre makters interesse. Men i likhet med folk flest, så vet jeg ikke.

Før kuppforsøket var det en del bevegelser som var bemerkelsesverdige. Tyrkia og Erdogan gjorde åpenbar kur til Russland, det skal ha kommet et personlig brev fra Erdogan til Putin, der Erdogan ber om unnskyldning for nedskytingen, slik russerne har krevd han skal gjøre. En slik unnskyldning kan være en pragmatisk måte å løse problemene på. Erdogan slipper å skjemme seg ut offentlig, ingen får lese brevet hans, om det i det hele tatt er skrevet, og han trenger heller ikke si noe. Russerne har lettet noe på sanksjonene sine mot Tyrkia, men ikke på alle. Enda mer bemerkelsesverdig er kanskje at tyrkiske styresmakter har åpnet for at Assad kan bli sittende i Syria. Man får absolutt inntrykk av at det brenner under føttene på dem.

Kuppforsøket skremte meg med det at hvis Tyrkia virkelig ikke har kontroll over hæren, og ustabiliteten i Midt-Østen skal spre seg også dit, så er det skremmende scenarioer som kan åpne seg for landet, regionen og Europa. Det er et NATO-land, et enormt NATO-land, med 80 millioner innbyggere. De har utplassert atomvåpen hos seg, og USA er avhengig av flybasen i Incirlik for å krige effektivt i Syria, og andre steder i Midt-Østen. Derfor vil amerikansk kritikk av Tyrkia alltid være tam. Flyktningekrisen og avtalen EU og Tyrkia har fremforhandlet, er også oppi dette.

Så det er virkelig viktig Tyrkia holder seg i skinnet, og at landet er stabilt. For meg er dette viktigere enn Brexit og terrormassakren i Nice. Det er kuppforsøket som virkelig kunne blitt farlig, og hatt konsekvenser virkelig verd å uroe seg over. Antagelig er det god grunn å uroe seg over Tyrkia uansett. Men de går under radaren, for de er vår allierte, og det er så mange andre ting å bekymre seg over samtidig.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s