Regnværsdager igjen

Søndag var siste dag med sterk varme her i Kiev. Da var det til gjengjeld for varmt, med 35 grader i skyggen og vel så det, og vindstille og ingen skyer. Olia, Ira og jeg flyktet over til venstre bredd, men selv i brisen fra elven var varmen en plage, og det hjalp bare marginalt å dyppe seg i elven. Mandag var det imidlertid slutt. Regnet kom med tordenvær på kjøpet, og de følgende dager er det meldt rundt 20 grader, skyer og regn.

I går var en dag uten morgentrening, men jeg fikk likevel ikke skrevet så mye blogg, siden tiden for meg selv går med til å lese meg opp til å holde følge med det dramatiske nyhetsbildet. I Tyrkia går Erdogan helt amok etter kuppforsøket, det aller siste er nå at tusenvis av lærere også får problemer. Fra første stund har jeg hatt problemer med å skjønne dette kuppet, og tror ikke vi er i nærheten av å få dekket hele bildet slik saken blir fremstilt i mediene våre. Puslespillet går simpelthen ikke opp. Her er noe muffens vi ikke får svar på, og som i liten grad blir diskutert og kommentert. Jeg lurer på hva etterretningen i de ulike land sitter på av informasjon. Og hva som blir sagt på de lukkede møter.

I Tyskland har en enslig ung afghaner forsøkt seg med voldsangrep med kniv og øks på et tog. Politiet skal ha funnet et IS-flagg hjemme hos ham, hjemmelaget, og IS har lagt ut en video som sier han er deres mann. Han ble skutt av politiet, og debatten har eksplodert på ny i Tyskland, som i store deler av det øvrige Europa.

Det gjelder å holde hodet kaldt. Ikke bli med på frustrasjonen og hatet, forsøke ikke å la seg provosere for så selv bli en som provoserer. Den amerikanske presidentvalgkampen også, det er så mye skremmende og farlig på gang i verden nå om dagen.

Nei, da er det bedre å ha en skjønn familie her i Kiev, og være med dem. Storbritannia har vedtatt å bruke £31 mrd pund på oppgradering av atomvåpnene sine. Vår lille Irina har nettopp lært å åpne dører selv. Det er en sann og ekte glede.

I går var vi stort sett inne hele dagen. Vi gikk bare ut for å gå i butikken, og da gjorde vi det alle sammen. Mama Irina var også med. Hun og Olia gikk og tatlet, som vi sier det i Rogaland, mens jeg så til lille Irina. Det var så vått alt sammen at hun kunne ikke bruke apparatene i lekeparkene, men jeg lot henne bruke dem likevel. Så fikk hun bare bli litt våt. Det var kort vei hjem.

I dag hadde jeg morgentreningen i under 20 grader, og med få folk i anlegget. Nå som jeg er blitt godt vant går det fort å ta selv mange repetisjoner, jeg trenger ikle så lange pauser. Og med det kommer jeg hjem i rimelig tid, som er klokke ti.

Da venter som regel mama Irina med en stor og kraftig frokost, og jeg får god tid til å spise. Mitt arbeid med lille Irina begynner senere, særlig når det er på tide å gå ut. Når været ikke er så bra liker ikke mama Irina at vi er ute for lenge, og kutter utfarten vår med å ha klar et måltid når det kan være på tide å gå. I dag var det kraftig lunsj klokken halv ett, tøffe greier når den kraftige frokosten var halv elleve.

Jeg abonnerer på Dagens Næringsliv i sommer for en latterlig billig penge, og leser i vei. Som ikke alt annet er nok er det også tjukt av sjakkturneringer som interesserer meg.

Men på et eller annet tidspunkt får alltid lille Irina nok, og da er det på tide å få ut. Straks. Vårt tantebarn, Tasja, som blir 7 år dagen etter vi reiser hjem, blir også med. Det gjør det mer anmasende for meg. Vår Irina kan av og til leke rolig alene, og bruker tid på det meste, liten som hun er. Tasja vil alltid det skal skje noe nytt, vil organisere leken, har ideer, blir ferdig med en ting, og vil over til neste. Hun kjemper også veldig om oppmerksomheten. Typisk, tenker jeg, for barn der alt ikke er greit mellom foreldrene.

Da Olia og mama Irina, babusjka, kommer, er vi på lekeplassen bare litt til, før vi skiller lag. Vår lille familie Salen drar til sentrum. På veien henter Olia enda en forsendelse blomster på posten. Så sovner lille Irina i vognen, og vi – eller jeg – har oss noen kopper russeitaliensk kaffe på en virkelig sjarmerende fortausrestaurant. Coffee on the go, heter den, usjarmerende på engelsk, og blir bokstavlig kjøpt fra kjellervinduet i en kjellerleilighet. Olia leser fysikk hun laster ned, mens jeg skriver blogg til batteriet går ut på telefonen. I forbifarten her vil jeg få sagt Kiev får stadig flere steder med gratis WiFi ute på gaten, det er bare å prøve seg. Man trenger sjelden gå langt før man har muligheten til en forbindelse.

Olia fikk panikk da det kom noen dråper regn, bokstavlig talt dråper. Og neppe flere enn fem. Vi pakket sammen og gikk. Tilfeldighetene ville at vi havnet på marsjrutka 450. Den går oppover Lesu Ukrainka, så til veien som ennå heter Druzjba naroda, for til slutt å ende opp ved handlesenteret Arsjan. Der skulle vi liksom på do, men Olia kunne selvsagt ikke dy seg, og havnet inne i hovedbutikken der hun kjøpte en diger bærepose med varer. Hun tok imidlertid med seg Irina denne gangen, noe som gjorde at jeg fikk tid for meg selv, og kunne skrive mesteparten av denne bloggposten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s