Terrorsommer

Denne sommeren må vel gå inn som den verste i vår levetid, vi som ikke er mer enn middelaldrende. Den ene store nyheten overtar for den andre, og det er hele tiden noe negativt. Nå er det terror i München. Det er flere med skytevåpen, de har skutt vilt og tilfeldig rundt seg, og de er ennå på frifot. Det virker organisert og planlagt, slik jeg synes det er verst.

Det er spesielt å sitte i Kiev og føle seg trygg. Her skjer ikke den type terror. Som jeg skrev om den skumle bilbomben nå nylig, så er drapene og volden her som regel målrettet. Det rammer ikke tilfeldige. Det går an å unngå trøbbel.

Jeg har ikke lyst til å skrive så altfor mye om München. Jeg synes det er skummelt. Det er noe eget når drapene rammer noen som ligner på en selv. Jeg har stor sympati for svarte som føler seg utrygge for politiet i USA. Nå sist var det en psykiater som ble skutt, mens han lå på bakken med hendene i været, livredd for sin autistiske pasient som ikke skjønte politiets ordre om at han skulle legge seg ned. Alt på film. Det provoserer meg skikkelig, men jeg er jo ikke redd.

For angrep i Tyskland er det annerledes. Det er nært. Jeg synes ikke debatten vår er helt tilpasset situasjonen, debatten som den foregår i Norge. Og ved å forsøke å delta i den er man garantert å skitne seg til. Det er blitt så altfor lett å beskylde hverandre for umoral, dumskap og naivitet, man tar liksom ikke den andre part på alvor. Kanskje er det også et problem at verdenssituasjonen som vi har den er et resultat av et prosjekt til eliter som ennå sitter ved makten. Det er vanskelig for dem å innrømme at de har tatt feil, at hele det politiske prosjektet er feil.

Kanskje er det ikke feil heller. Det er viktig å diskutere, men følelsene tar overhånd.

Normaliteten har veldig sterk kraft. Det viste vår egen massemorder med ambisjoner å være terrorist for nøyaktig fem år siden. Mot hva alle tenkte da gikk det temmelig fort før alt var ganske som før. Det har også rekken av terrorangrep i Europa og ellers i verden vist, folks liv fortsetter ganske som før, om de da ikke er rammet direkte eller kjenner noen. Kanskje vil det bli som vanlig nå i høst også, tross Brexit, Nice, Tyrkia, München og hva som ennå kanskje venter. Tingene vender ganske ofte tilbake til det gamle.

Men det er ingen garanti. Kanskje er vi blitt litt bortskjemt hvor lett det er å leve våre vestlige liv, og hvor vanskelig det er å skade oss så det merkes. Jeg har selvsagt ingen løsning for hva som må gjøres. Det er noe jeg synes det er for mange som har. Jeg hadde satt pris på en mer reell debatt, at man snakket om tingene som de var, og ikke som man ønsket de skulle være. Det gjelder også når.man skal løse eller velge å holde seg unna problemer i verden utenfor oss. Det er ikke ærlig spill, det som foregår i Libya, Syria, Irak, Ukraina, Afghanistan og mange av de andre landene vi velger å involvere oss i. Kanskje er det ingen forbindelse mellom det som skjer her, og terroren som nå rammer oss. Men det må nok også holdes åpent for at det kanskje er det, og at det er folk og kulturer i verden som har fått mer enn nok av at Vesten kommer økonomisk, militært og moralsk overlegne, og belærer om hvordan alle ting skal være.

Jeg håpet de lave drapsanslagene som foreløpig.blir rapportert fra München er riktige.

Det viste seg senere å være bare en gjerningsmann. Han ble i løpet av natten funnet død. Så det var ikke så alvorlig som først antatt. Heldigvis. Den islamske stat er ikke så sterk som vi gjør dem til.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s