Søndag med Olia igjen

I dag var Olia med oss på stranden igjen. Dagen begynte uten trening for meg, men jeg rakk ikke å gjøre så mye likevel. Det var som vanlig en lang, god frokost. Og så gikk vi.

Siden «slemme barn» var et tema i går kan jeg ta med det var en liten gutt som slo etter Irina i dag også, utenfor blokken på lekeplassen. Han snakket russisk, det samme gjorde faren som satt på en benk uten å bry seg. Så der er forklaringen. Denne gutten fulgte med når jeg snakket til han, og sluttet å slå. Vi var heller ikke på lekeplassen lenge, for snart etter kom Olia, og vi gikk.

I helgene går turen til stranden ikke med buss 55, som går sjelden, men en av bussene og marsjrutkaene som går langs Druzjba naroda, Vennskap mellom folkene. For oss vil veien alltid være Vennskapsveien, selv om ukrainske nasjonalister nå forsøker å kalle veien opp etter en av ideologene sine.

Vanligvis går vi langs høyre side av boulevard Lesu Ukrainka eller tar bussen for å komme dit, og så tar vi ned til høyre det hovedbusstoppet og metrostasjonen er. Denne gangen gikk vi imidlertid på venstre side, og tok til venstre for å ta en buss lenger nede. Alt for avvekslingens skyld.

Hest! Du er far

På venstre side av elven er alt godt en varm sommerdag. Den rennende elven med alle sine forgreininger gir pause for øyet fra storbyen Kiev, og om det er innbilt eller reelt så får jeg en følelse av at luften svaler der også.

Lille Irina var raskt ute av vognen, og løp langs betongen de har lagt ved siden av elven som en slags promenade. Busstoppet er drøye hundre meter fra selve hovedelven, eller rettere sagt hovedforgreiningen, siden det meste av elven går på høyre side av øyen med Hydropark.

Irina er også snar til å snappe opp ord om dagen. Det er artig at hun får vært her borte under en så sentral del av den grunnleggende språkinnlæringen. De russisk dyrelydene er på plass, og en håndfull russiske utrop og kraftuttrykk sitter også. 

I dag gjentok hun plutselig ordet for hest, kon eller konj. Det skal være en myk lyd på slutten der, jeg tenker som de sier «hund» på trøndersk, men lyden er ikke helt den samme. Russerne har også et annet ord for hesten, losjad. Det er ordet som blir brukt oftest, og det gjelder for begge (heste)kjønn. Losjad har imidlertid to stavelser, og blir vanskelig for Irina. Kon(j), derimot. Den satt som et skudd denne dagen.

Poenget var at jeg spurte hva hesten sier, kon, den sier på russisk «i-go-go», med norsk «å-lyd». Irina sier det som bare juling, like entusiastisk som hun sier «toget» (i den grad det er mulig, toget er i hundre, den trumfer alt på alle språk, Toget-Toget-Toget-Togeeeeeee, sier hun rett som det er, og vinner diskusjonen). Nå sa hun også, kon(j), med tydelig j-lyd inni der, jeg sa til Olia det var viktig hun lærte Irina å si dette skikkelig, jeg får det ikke til. Det bekymret ikke Irona. – æ-gå-gå, æ-gå-gå, Konj!

Inni her sa hun også sin første setning. Jeg sier ofte ting som «du er Irina», «Hvem er du? Du er Irina, selvfølgelig» og «Hvem er du om du ikke er vår aller, aller beste Irina». Sånn som det. På russisk er det fint, siden de ikke bruker det som heter «coppola-verb», verb som sier seg selv. Eller formelt, verb som knytter sammen subjekt og predikat. Kort sagt: de bruker ikke er. På russisk spør de ikke «hvem er du», men kto ty, hvem du. Verbet er underforstått, overflødig, trengs ikke.

Så jeg kan si til Irina, ty Irina, og det betyr «du er Irina». Jeg sier det hele tiden. Plutselig nå sa hun: ty papa. Wow. Det er hennes første hele setning.

Rørt

Å abonnere på Dagens Næringsliv koster 60 kroner denne sommeren. Så det gjør jeg. På baksiden har de en sommerspalte med faste spørsmål til politikere og næringslivsfolk. Et av spørsmålene er når man sist ble rørt. Og det er forbausende så hele samfunnseliten vår nå om dagen er uttrykkelig lettrørt. De sier det alle sammen, om det er et barn eller barnebarn som gjør et eller annet, på film eller i virkeligheten, en ble rørt av EM i fotball. Følelser ser ut til å være in, og det er jo ikke så verst. Jeg blir imidlertid litt mistenksom når alle svarer likt.

Så hvordan ville jeg svart? Jeg er jo følsom inntil det sentimentale, og kan bli rørt av setninger jeg selv tenker ut. Irina er så skjønn ar brennenesler virker ikke på henne. Jeg blir selvfølgelig rørt av mitt eget barn og mitt eget liv, som jeg nå er så fonøyd med at det grenser mot selvskryt å fortelle om det. Jeg kunne ikke svart som de andre i den spalten.

Men i dag ble jeg rørt, og det skikkelig og på en måte det går an å skryte av. Olia liker alltid å handle litt godt til oss, når vi er ute sammen, og også denne gangen gikk hun inn i butikken vi kjenner så godt i dette området av Kiev. Irina og jeg venter. Og jeg lurer meg til å kjøpe en sukret espresso, i en bitte liten kaffesjappe det. Denne kaffen er litt dyrere, så Olia liker det ikke. Til gjengjeld får vi et par stoler og et bord i skyggen. Fordyringen er maks 1kr, så det er ikke rare greiene.

Så kommer Olia ut av butikken. Og hun har med seg både en is og en øl. Isen er Monaco, min favoritt, og ølet skikkelig øl på flaske. Det er skikkelig rørende, en kone som unner sin mann så mye godt, og jeg sitter der med kaffe, øl og is på en gang. Kan det bli bedre?

Det var nesten så jeg måtte slå ut kortavgift vannet Olia hadde kjøpt, så idyllen ikke skulle bli klissete, så hun kunne ropet: Hva er det du gjør? Det jeg gjorde var å la Irina mate meg med isen, hun insisterte på å holde den. Og da jeg lente meg bort, skubbet jeg borti bordet, så flasken med vann veltet.