Alle tiders mandag

I går hadde vi en fantastisk dag i Kiev. Det hadde vi dag også, men det skal jeg skrive om i morgen. Her kommer hvordan Olia, Ira og jeg satte oss i en marsjrutka ned til Kontraktovaja plosjad, hadde et rolig måltid mat på en restaurant med lekerom, før vi ruslet over gangbroen til paradis for Irina. Hun er alltid veldig aktiv, men denne dagen tok alle kaker. Hun var konstant løpende, øynene vidt oppspilt, her var så mye å se å gjøre, sansene må være vidåpne for å få med seg alt!

Morgen og leker

Det var treningsdag for meg igjen. Jeg våknet grytidlig, og rakk både 450 repetisjoner og en morgenøl før jeg tok metroen tilbake. Slik fikk jeg skrevet et par bloggposter på iPhone, noe som går ulidelig sakte, vanskelig som der er å treffe bokstavene med tykke voksenfingre. På Arsenalnaja Ⓜ har de Internett nå, så der får jeg lastet opp det jeg har skrevet, og sjekket morgennyheter på BBC.

Hjemme er de ennå ikke i gang. Olia er våken, men Irina sover. Til frokost er det pelemeni, en slags russisk pasta. Jeg spiser den, følger med på samtalene rundt bordet. Og når jeg er alene, er det nyheter igjen. Jeg har jo til og med en avis å lese, nå som jeg er digital sommerabonnent på Dagens Næringsliv, men jeg havner på etterskudd også her.

Når Irina våkner er det som om teppet går opp. Da begynner dagen og livet. Hun våkner fiks ferdig om dagen, strålende glad, klar til å løpe rundt og leke med Tasia, som hun kaller Dadia, noe jeg artig nok var den første i familien til å få med meg og forstå. Babusjka får lurt i henne litt mat også, og så er det å løpe litt igjen, eller finne seg en skjerm og se YouTube. Akkurat disse dagene her klarer hun også for første gang spille et spill der hun skal flytte dyr over i former som passer dem, så det gjør hun også en del.

Så er det ut å gå for oss alle. Olia vil legge veien om markedet vi har her i nærheten. Der kjøper hun leker til Irina, noe som heter Ninja, en etterligning av Lego, til en brøkdel av prisen. Helt i Olias stil. Hun handler en hel bærepose full av små plastesker med legoaktig byggesett, mens Irina og jeg har oss en kaffe og en juice. Det er første gang, forresten, litt merkelig, at jeg kommer på at også Irina må få noe godt, når jeg får kaffe. Tidligere har jeg jo bare gitt henne lokket og sugerøret til å slikke skummet av kapputsjinoen. Nå kjøpte jeg selvfølgelig en hel liten juice, på to desiliter og med sugerør, slik at vi begge tålmodig kunne vente.

Vi kom oss ikke med buss 62, som går fra botanisk hage til Kontraktovaja plosjad, men fikk en fin marsjrutka i stedet, til samme pris. Tre griven, én krone.

Gulrotkjærlighet

Temaet er ofte for oss om vi skal spise nå, senere eller ikke i det hele tatt, og om vi skal benytte av oss businesslunsjen mange restauranter har mellom 1200 og 1600. Med de kraftige frokostene vi pleier ha er det ikke alltid vi rekker å bli sultne til den tiden, men å gå helt til kvelden uten mat er også lenge. Vanligvis er det jeg som presser på for å få spist, og jeg som vinner. Sånn gikk det denne gangen også, sånn cirka, vi ble enige om å se om en av restauantene mellom kontraktovaja og postovaja hadde businesslunsj. Men vi gikk ikke opp til vår gamle favoritt, Kievskij, som vi visste hadde det.

I enden av gaten fant vi en restaurant som hadde businesslunsj, litt dyrere enn andre, men grei. Den heter noe sånt som Liubov Markovka, ord som betyr «kjærlighet» og «gulrot». Det er en litt hipster restaurant, eller litt retro, jeg kan jo ikke helt forskjellen, og er ikke sikker på om det går an å være hipster og retro på en gang. Det var i hvert fall tilgjort enkelt og uhøytidelig der inne, og litt for høy musikk. Irina og jeg var der i vår, da jeg bare var mellomfornøyd. Nettopp på grunn av musikken, og at maten var litt dyrere og litt dårligere enn andre businesslunsjer. Litt dyrere er snakk om 10-20 UAH, ikke så mye mer enn en femmer. Så det er ikke noe å snakke om.

Denne restauranten hadde også lekerom for Irina. De hadde gjort det meget smart og flott, helt inners i restauranten, i et eget rom, litt atskilt fra de andre, var det plass for voksne å spise på, og et forheng og plass for barn å leke. De hadde lagt ut mange ballonger, og bamser og dukker og biler og forskjellig. Klokt hadde de lagt ut leker som ikke bråkte så veldig. Litt eldre barn hadde tegnesaker og papir. Irina var straks i hundre, så i hundre at vi fikk ikke i henne særlig med mat, men Olia og jeg var mer enn enig i at det var det verdt, når hun og jeg kunne spise helt i fred. Det var også WiFi, så når måltidet gikk mot slutten, leste Olia litt fysikk til fremtidige eksamener, mens også jeg kunne fikse frem en telefon og sjekke mitt. Hyggelig ble vi stadig vekk avbrutt av Irina, som hadde en ny leke å vise oss.

Som det ideelle barn Irina er, så hun her på restauranten sitt snitt til å lage en bæsjebleie, slik at vi kunne skifte med tilgang til toalett og vann. Mens Olia og Ira var ute, så jeg mitt snitt til å bestille en øl til. Jeg synes det er viktig å slappe av til måltidene, ikke noe hastverk, ikke noe rusj. Businesslunsjen besto av en enkel salat eller suppe og en enkel hovedrett, ikke noe å snakke om. Men i varmen var vi ikke all verdens sultne uansett. Liubov markovka havner på listen over restauranter vi vil besøke igjen. Vi er rett og slett i ferd med å bygge oss opp et nytt reservoir, etter at mange av restaurantene vi besøkte jevnlig tidligere nå ikke eksisterer lenger.

Ny strand

De har laget en ny promenade mellom Postovaja plosjad og gangbroen. Det er et arbeid som har pågått noen år, og som ennå ikke er helt ferdig, men resultatet er veldig bra. Det er god plass å gå, pent å se, og avslappet og rolig stemning. Oppe på plassen har de laget en fontene for barn å leke i, en kjempeide i alle varme byer, men denne gangen fikk vi lirket Irina forbi, så vi kunne komme oss til stranden før det ble kveld. Hun har jo lekt noen ganger i denne fontenen før, og protesterte ikke nevnerverdig.

I gangbroen fra 1957 var det noen galninger som lekte i spennet, eller hva det kalles, det som holder broen. Det går høyt til værs, og denne dagen var det visst populært å klatre opp for å la seg fotografere. Det er noe vi ikke har sett før. Olia føler et veldig ansvar i sånne situasjoner, og har en veldig trang til å si i fra, få en stopp på det. Det er jo farlig, ramler de ned, er det slutt, men folk som tør å klatre opp pleier ha såpass kontroll at de ikke ramler ned. Temmelig forbudt er det, uansett, og jeg ser de har satt opp piggtråd og stengsler for at ingen skal få ideer. Klatrekyndige har imidlertid andre ruter å komme seg opp, noe de demonstrerte ved å være der.

Vanligvis er vår strand til venstre for gangbroen, men denne gangen ville Olia prøve noe nytt, og vi gikk til høyre. Her bygger de opp et nytt anlegg for vår tid, her er det en businessmann som vil gjøre det skikkelig. Alt er laget av tre, skikkelige planker, snekret sammen. Det er over et enormt område, og de umalte plankene binder det sammen. Det er planker på marken, så man slipper å gå og trille vogn på den myke og humpete sanden. Det er salg av øl og drinker, litt dyrere enn andre steder i Kiev, men latterlig billig i forhold til alle andre steder i Europa, eller steder hvorfra folk har råd til å reise som turist. De har også WiFi, og rikelig med stikkontakter, så folk kan sitte med computerne sine eller lade sine duppeditter. Møblementet er tilgjort laidback, det engelske ordet relax, og de har åpent kjøkken, som hippe restauranter skal ha det om dagen. Hele anlegget er under arbeid, så i løpet av året eller til neste år blir det sikkert råflott. De trenger noe å lokke med for å få folk over broen, og så til høyre, den soleklart mest populære stranden er til venstre. Rett over broen er det også tjukt av barer og kafeer hvor man kan få kjøpt sin øl og sin sjeberaska (her skriver jeg det feil, jeg må spørre Olia hva det er). Kanskje er det regelrett markedsmekanismer som gjør at eieren av dette fancy anlegget legger seg sånn i selen for å få kunder? Eller er det grunn til å være mistenksom til en som har fått rettighetene til å få drive på et så stort område av stranden?

De har det enklest som ikke tenker på det, kjøper sin øl eller drink, og surfer laidback i vei på nettet, slik meningen er man skal gjøre. Denne dagen var PC mest populært, og forbausende mange var på Skype.

Olia og jeg går imidlertid aldri på fancy steder som er litt dyrere, ikke når vi er sammen. Vi la oss ned på stranden, på et fint teppe Olia har med. Et sengetrekk er det vel, strengt tatt. Der slengte Olia ut den ene Ninja-lego-leken etter den andre, helt ubekymret for at mange «detaljer» som det heter på russisk, nok gikk tapt i sanden. Irina syntes hver eneste én av dem var fabelaktige, laget billyder når det var biler, holdt delene i været, og kastet dem i sanden.

På denne stranden var det færre folk. Vi hadde praktisk talt elven for oss selv. Jeg badet med Irina, snurret henne rundt i vannet, løp med henne, holdt henne i svømmestilling, kastet henne opp i luften, lot henne stå på føttene mine, lot henne selv måtte holde seg fast mens jeg gjorde forskjellige ting, satte henne på bakken med vann til haken, responsen var uten unntak 100 %. Dette var helt topp. Av alt ville hun ha mer. Jeg unner verden å bade med Irina. Det er en smittende glede den trenger om dagen.

Fastboende?

Litt lenger borte satt et par karer utenfor et «telt», i hermetegn. Det var ikke telt, det var vanskelig å se hva det var, men funksjonen var som et telt, og størrelsen var som et telt. De hadde satt opp et slags rør, et halvt rør, helt åpenbart til å sove i, vi kunne skimte soveposer eller madrasser eller hva det var, i åpningen. Det var klær til tørk, kjøkkenutstyr, og det røk av mat som ble laget. Karene beveget seg i ferietemp, langsomt, og satt stort sett på stoler ved siden av hverandre. Rett som det var hadde han ene noe nyttig å gjøre, skrubbe en stamp, servere maten. På et tidspunkt tok den andre på seg klær, en t-skjorte og en dongreibukse. Ellers satt de i kortbukse og bar overkropp. Den eldste av dem leste en bok. Senere kunne jeg se enda en, ligge inne i teltet, eller hva det var.

– Bor de der, eller er det ferie? spurte jeg Olia. – Jeg vet ikke. Antagelig er de boende.

Irtsjik

Denne ettermiddagen var Irinas. Hun hadde ikke klær på, og kunne når hun ville løpe ned til vannet, så kom jeg etter, og det var bading. Når hun var ferdig, kunne hun løpe opp til Olia på teppet, og leke med Ninjalego eller få melk fra brystet. På et tidspunkt bestemte hun seg for å løpe langs kanten av elven. Frem og tilbake, i stor fart for et barn på ennå ikke to år, som om hun bare hadde energi og glede hun måtte få utløp for. Jeg løp etter henne, og det syntes hun var så morsomt, så morsomt. Hun løp rett inn i snøret til en gubbe som satt og fisket, ingen sak, vikle foten ut igjen, løpe videre. Hun hadde en legoninjabil i hånden, og kastet den i sanden og i vannet. Hun tok av hjulene og kastet dem også. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å finne igjen delen, så vi kunne få dem hjem. Men det er jo ikke så farlig, når leken koster en knapp tier. Som alltid, som alltid sjarmerte hun alle på stranden. Flere kunne ikke la være å se på henne. Hun så forundret og nysgjerrig tilbake, før hun fortsatte med sitt, løpe videre, vifte med hendene, juble.

Så var det på tide å bevege oss hjemover, sakte. Irina måtte vi lirke med oss, lure henne på rett vei, der hun løp. Å sitte i vognen var selvfølgelig ikke noe som kunne komme på tale, det var VM i uaktuelt, som var et uttrykk en vennine av meg pleide å bruke på 90-tallet. Olia så på folkene som snekret, det var platået til å gå på som var arbeidet, veldig konkret og direkte, 4-5 planker på små bjelker til å holde, og så var de klare til å legges på bakken. Det var tre stykker som jobbet i en rasende fart. Kanskje er det karakteristisk at de ikke alle hadde hammer, han ene brukte baksiden av en øks å spikre med.

En familie med små barn kom gående langs plankene, og Irina prøvde seg på dem. Hun har ikke noe ordentlig språk ennå, men hun prøver seg med triksene hun kan, smiler og legger hodet på skakket. Det er sjelden hun helt skjønner hva en eventuell lek eventuelt går i, men hun vil gjerne være med allikevel, og leker i vei på sin måte. Hun fikk lov til å gå sammen med dem, Olia kom litt i snakk med dem, eller noen andre, mens jeg gikk rundt og fotograferte. Så var Irina videre til neste eventyr.

Det var utrolig for henne. Plutselig var det en haug med katter, kiska mau, som de sier på russisk, «pusekatt mjau». Så kommer en hest gående, kon(j)i-go-go. Trapper har hun lenge likt, opp og ned, inn på kafeene, rundt omkring, opp og ned. Inni her får Olia kjøpt noe mat å lure inn i henne også, ukrainske pølser, i pølsebrød to voksne hender vil slite med å få armene rundt. Irina ville bare ha pølsene. Jeg fikk min øl, Olia sin kaffe. Det var virkelig en bra dag, virkelig en bra dag.

Hjem

Vi svidde av litt penger der på kafeen, men tingene er så billig at det merkes ikke. Olia fulgte med på en kvinne fra Thailand, eller et annet land i Asia, et sjelden syn på disse trakter. Plutselig smalt det i kaffekoppen borte hos henne, hos Olia. Den thailandske kvinnen hadde satt seg på fanget til en blond herfra. Det er virkelig sjelden, det mangler ikke på tilbud fra ukrainske kvinner til ukrainske menn som er noe å satse på. Her kommer man ikke langt om man er kvinne fra andre steder i verden. De ukrainske og russiske mennene satser på sine egne, forståelig nok.

Olia syntes dette var så utrolig at hun satte seg fore å finne ut hva det var noe. Den thainlandske kvinnen var eldre enn gutten, eller mannen, eller hva vi skal kalle ham, og hun var tykkfallen og ikke noe man til vanlig vil kalle vakker. Det var en mismatch i forholdet, om det kan kalles et forhold, også jeg er enig i det. En tredje mann i 20-årene var der også. Det viste seg at den blonde gutten var schnydens full, og at den asiatiske kvinnen hadde vært så lenge her at samtalen gikk på russisk, men om hun snakket russisk flytende kunne ikke Olia avgjøre ut i fra det lille hun sa.

I mellomtiden løp Irina frem og tilbake overalt. Ramle gjorde hun også, hun har skrubbet seg helt opp på knær og albue, men en dag som denne går det ikke an å tenke på sånt. Det var opp igjen, gråte et blunk, og så videre.

Det begynte å mørkne. Og som det ofte skjer med Irina, og sikkert de fleste andre barn. Etter full aktivitet, når de settes i vognen, så sovner de straks. Det gjorde Irina nå. Det tok anslagsvis 15 sekund.

Dermed hadde Olia og jeg god og avslappet tid til å komme oss tilbake til hovedgaten, og buss 62 hjem igjen. Tidligere på dagen hadde Olia en romantisk plan om å avslutte ved klosteranlegget Lavra. Men nå som det var mørkt og klokken nærmet seg ti og vel så det, ville det blitt rart. Vi reiste hjem. Irina ble spylt og dusjet, jeg tror Olia fikk lurt i henne litt grøt, og så var målet hun skulle sovne videre i søvnen fra barnevognen.

Det gikk ikke.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s