Tirsdag 26. juli

En litt nøytral tittel på denne posten. Jeg skal prøve å få det til sånn at jeg poster om morgenen hva som skjedde dagen før. I dag har jeg et visst håp om å klare det, morgenen er treningsfri, og jeg har stukket bort til 24timers restauranten Katusja med Olias datamaskin. Jeg kunne selvfølgelig skrevet hjemme, men av en eller annen grunn pleier WiFi der å konke ut når jeg bruker WordPress. Dessuten har jeg en lei tendens til å vekke Olia, som særlig i dag har behov for å sove, etter en lang dag og kveld i går.

Morgentrening med glasskår i foten

Treningsprogrammet mitt veksler mellom 300 og 450 repetisjoner, og pause. I går var det 300. Forgårs var vi sent i seng, og enda senere i søvn, så klokken var over halv sju før jeg kom meg ut. Det gikk også ganske seigt med repetisjonene, jeg var ferdig klokken ni, som jeg også var dagen før, da jeg hadde 450. Mellom hver 150 er det pause, hvor jeg har meg et bad i elven, eller noe. Alle som har vært i Kiev og på russiske strender vet de ikke akkurat er rene. Om enn søppelpersonalet gjør så godt de kan, flyter det av sigarettsneiper og graps, og også av glasskår. Jeg husker panikken jeg hadde i barndommen for glasskår, i Norge er det jo nesten utenkelig, glasskår på strand. Her finnes det overalt. Likevel har jeg klart meg disse 9 årene jeg har reist hit uten å få glasskår i foten en eneste gang, enda jeg stort sett går barbeint og ubekymret. I går tok jeg regningen for disse 9 årene med lykke og hell.

Glassgåret var på størrelse med en finger, spisst og skarpt, og satte seg loddrett i helen. Jeg kjente det med en gang, her var det noe spesielt. Men siden skåret var så stort, var det enkelt å få ut. Det er annerledes med skårene som er små, og setter seg fast inni. Huden min under helen er tykk, så det var ikke så vondt som det burde. Siden foten var våt etter jeg nettopp hadde badet, klistret det seg fast sand som et slags plaster. Jeg kunne ta de 150 repetisjonene jeg hadde igjen.

Deretter kjøper jeg meg øl og skriver bloggpost. Denne gangen kjøpte jeg to, hvit, ufiltrert, det er noe jeg virkelig har fått smaken for denne sommeren. Ved øl nummer to blir skrivefeilene flere, vil jeg ha med. Iphone har også problemer med minnet, så når postene blir lange, som mine poster blir, tar det rett og slett tid fra jeg skriver mine ord på telefonen til ordene viser på skjermen. Det er ekstra irriterende når det følger med skrivefeil, for jeg må tilbake og rette.

En kar som er der spør om jeg kan kjøpe en øl til ham, han har veldig lyst på øl, og ser at jeg koser meg. Jeg er også full i snakk og samtale med han jeg kjøper ølet fra, og viser med det jeg er utlending. Men penger har jeg ikke, jeg tar bare med noen få kontanter, disse morgenøktene. De 15-17 grivnene jeg har igjen trengs til kaffe og buss når jeg skal hjem. Øl koster dessuten 20.

Lang frokost

Selv om jeg er sen hjem, klokken nærmer seg etterhvert elleve, så sover både Irina og Olia. Mama Irina har forberedt en solid frokost, ikke noe pasta denne dagen, det er kjøtt og poteter. Kjøttet er kalkun, og potetene er kokt. Jeg setter meg til med Dagens Næringsliv og Twitter, og BBC og litt The Guardian. Det er nesten komisk så russerne får skylden for alt mulig om dagen. Nå sist email-lekkasjene til demokratene i USA, publisert på Wikileaks. «Sporene peker mot Russland, rapporterer amerikanske medier», skriver Dagens Næringsliv.

Akk ja. Jeg håper det en gang slår tilbake på dem selv. Det antar dimmensjonene til konspirasjonsteoretikerne hvordan Putin og Russland er skyld i alt som er vondt og vanskelig i verden, fra Trump til Brexit, doping i idretten, flyktningekrisen (det var i fjor), moteordet var weaponizing, russerne weaponizer så de ender opp med å bli våre dagers jøder og kommunister. Tidligere var det jøder som stod bak, når noe gikk som det ikke skulle, og så var det kommunister, etter krigen, i USA. Jeg synes for lengst det har gått for langt, og at den vestlige verden må begynne å ta ansvar for sine egne problemer. Trump er erkeamerikansk. Ikke gi russerne skylden for ham. Brexit signaliserer at folk i ikke er helt fornøyd med EU. Det er ikke Russland sin feil.

Kanskje burde kandidater i fungerende demokrati forsøke å bli valgt på andre grunner enn «den andre er verre». Jeg synes det som skjer i USA er grotesk. Jeg skjønner ikke at vi vil være alliert med dem og delta i krigene deres. De burde konsentrere seg om sine egne problemer, som for øyeblikket er ganske store. Og verden burde være oppmerksom på at det sjelden går mer enn to år fra en ny president er valgt til en ny krig er startet. Det er amerikanerne som kommer, og det til et land i Midt-Østen eller det som kanskje kan kalles det utvidede Midt-Østen. Russerne kommer svært sjelden. De baltiske statene kan føle seg mye tryggere enn de fleste muslimske land som ikke tilltar en amerikansk militærbase innenfor grensene sine.

Det finnes i denne forbindelse en filmsnutt, av Hillary Clinton, fra 2008, der hun sier at om hun vil bli valgt til president, så vil hun bombe Iran. Hun snakker om Iran som de noen år tidligere snakket om Irak, og nå snakker om Russland, «om de finner på noe dumt», «er aggressive», og så er det at hun vil bombe dem. Som om det ikke finnes mennesker der. I år er det ikke Iran det er på moten å ville bombe, det er vel Trump som vil kansellere avtalen de har gjort, mens Clinton har snakket om flyforbudssone i Syria og å levere dødelige våpen til Ukraina. Jeg vet ikke om det er deres offisielle politikk nå, men jeg er i hvert fall reddere både for Clinton og Trump enn for Putin.

Jeg har imidlertid lært meg å leve med det. Jeg håper det vil slå tilbake på dem selv, de som gir Russland skylden for alt, det begynner jo å bli ganske komisk og parodisk etter hvert.

Kvartal

Den opprinnelige planen var at vi skulle til Hydropark, med metro fra Arsenalnaja, men straks vi var kommet ut, så tok lille Irina veien ned til bussholdeplassen for buss nummer 55. Den leder til det jeg kaller venstre bredd, over Patonabroen.

Vi ble i bussen enige om at Olia skulle gjøre enda et forsøk på å få ut de parhundre kronene hun har stående i en ukrainsk bank, i forbindelse med det lille firmaet hun hadde, mens Irina og jeg skal prøve businesslunsjen på Kvartal. Det er en liten restaurant som ligger med en gang på promenaden, om man tar til høyre straks etter broen. Irina og jeg har vært der flere ganger før, men alltid i helgene, da det ikke er businesslunsj. Det var tilfeldig vi oppdaget det forrige gang vi var der, det stod på papirunderlaget de hadde under maten, businesslunsj 45 UAH. Det er så billig at det ikke er troverdig. Det skal deles på tre for å gjøres om til kroner.

Det er fast takst på denne restauranten at jeg kjøper øl til meg selv og appelsinjuice til Irina. – Piii, piii, sier hun med en gang, til det som egentlig skal være pei, imperativformen av å drikke. Businesslunsjen består av suppe, salat, hovedrett og tilbehør, pluss brød og drikke. Denne restauranten er den billigste av alle, og man får servert rikelig. Jeg bestiller to, så Olia også vil få, når hun kommer. Det er en varm dag, så drikken går unna raskt.

Lille Irina spiser også. Enormt. Suppe, litt salat, særlig skinkebitene i den, og hovedrettene. Både den med kyllingschnitsel, og den med kjøttkaker. Pluss potetstappe. Og brød. Jeg har sjelden sett henne spise så mye. Nesten så mye som jeg.

Også Olia er veldig, veldig godt fornøyd når hun kommer. Dette er som hun vil ha det, veldig billig, og veldig mye. Hun spiser i vei av hjertens lyst, og synes det er veldig godt. Antagelig fordi det er så billig. Restauranten har også fungerende internett, noe det er vanskelig å klare seg uten om dagen, og det heller ikke er vits i, billig som det er. Så hun kan surfe litt på nettet også. Det samme kan jeg. Når Irina blir lei av å spise, går hun bort i lekeaparatene like ved. Det er ikke lekeapparater, men sport til trening, uten at Irina tar det så nøye.

Lekeplass

Vi leker litt på lekeplassen

Strand

Dagen avslutes på stranden. Det er allerede kveldingen, og solen steker ikke lenger, selv om det er veldig varmt i luften. Det er Irina som tar initiativet, antagelig husker hun det er en strand her, eller så ser hun det. Hun drar i hvert fall Olia med seg ned, Olia som tenkte kanskje denne dagen kanskje ville klare seg uten bading. Det blir jo en del skitt og sand av det, litt å vaske og gjøre rent.

Irina får av seg klærne, og er igjen full av lykke. Som alltid parkerer hun alle andre barn når det gjelder bading. Hun er med på alt, uredd og lykkelig. Hun vil selv utover, ut der det blir dypt, så beina går i været, og hun kan svinge rundt, på magen, på ryggen, hvordan jeg enn velger å holde henne og bevege henne. Hun er med på alt, kaver når hun må, når jeg holder henne så det akkurat blir litt vanskelig, og er rolig når hun får stå stødig eller jeg holder henne fast. Nytt av denne dagen var at hun falt og fikk hodet under, og kom seg opp igjen selv. Det var der vannet rakk henne til livet. Ingen problem

Hjem

Hjem igjen hadde vi en tanke om at Irina skulle sovne. Den gang ei. Hun var våken og oppmerksom. Ville litt mer på lekeplassen, ville prøve bilene. Det var kun når Olia bar henne hun gikk med på å bli forflyttet. Slik kom vi oss til busstoppen, der vi hoppet på den første bussen som brakte oss hjemover. Det var nummer 51, som går til Druzhba naroda, og ikke 55, som går hjem til oss. Jeg fortalte Olia at jeg hadde lyst til å ta buss eller metro videre hjem deretter, jeg var jo litt vond i foten etter morgeneventyret med glasskåret, men det ble til at vi gikk hele veien hjem uansett. Olia liker så godt å rusle og se seg om, se seg om i byen hun en gang bodde i, og som nå forandrer seg så fort, samtidig som den er som den var.

Utenfor leiligheten treffer vi tilfeldigvis alle de andre. Lille Tasia og hunden Mike kommer løpende. Dermed er det umulig å få Irina rolig. Tasia er også med venninen, Dasja, med mor fra Lugansk. De er vel strengt tatt for flyktninger å regne, her i Kiev, men det er sjelden noe tema i samtalene, og i alle fall ikke noe de selv vil snakke om. Tasia får lite grann problemer med lojaliteten, her er jo også bestevenninnen, selv om det er kjekt med oss, og hun velger bestevenninnen og rullebrettet. Irina gråter hjertet ut på alle, hun vil jo bare være med Dadia, som hun kaller henne, siden hun ikke skiller mellom T og D, og ennå ikke får til s og skikkelig i.

Jeg er trøtt, og vil raskt i seng og sovne. Men det går ennå en time, vil jeg tro. Klokken er over midnatt da lyset for alvor er av, og dagen virkelig er slutt.

 

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s