Gode dager på venstre bredd av Dnjepr

Siden posten om den gladfulle ukraineren og damen hans fikk en egen post i går, slår jeg sammen torsdagen og fredagen i denne posten her. Det er skrevet delvis fredag morgen, i Hydropark, og lørdag morgen, i restauranten Katusja, rett ved der vi bor.

Torsdag

Dagene har blitt varmere igjen her i Kiev nå. Temperaturen kryper over 30, og alt går langsommere. Jeg er jo selv skyld i at frokosten blir sen, og jeg liker å spise den lenge. Etterpå har jeg gjerne ting jeg vil ha lest ferdig, mens Olia vil snakke med sin mor eller sjekke noen greier hun også. Vår lille Irina løper rundt, og roper på «Tasja», som nå er en forbedret versjon av «Dadja», som hun pleide å si. Navnet på søskenbarnet er altså Tasia, med distinkt i og a.

Det gjelder å komme oss ut så vi rekker businesslunsj som varer til fire. Det gjør mange ting enklere. Onsdag klarte vi det ikke, og endte opp i Hydropark, der jeg kjøpte meg en pizza å spise. I forgårs var jeg ivrig på å rekke den nye favorittrestauranten vår, Kvartal, på venstre side av elven. Der koster en tre retters businesslunsj latterlige 45 Uah. Selv i norske kroner blir det en god pris. Den skal altså deles på tre.

Jeg gikk ut på lekeplassen med Irina litt over to. Men Olia kom ikke. Klokken nærmet seg tre, og jeg fikk for å hente henne. Det var viktig å rekke bussen som går cirka kvart over tre, for å komme i tide til lunsjen. Olia, var enig i det, men vi rakk den ikke likevel.

Alt går langsomt i varmen. Og Olia har en mildt sagt underutviklet følelse for tid. Den eksisterer ikke, går ikke. Det er svært sjelden vi får følelsen av at hun skal rekke noe, eller at vi nå må gjøre noe fordi klokken er det eller det. I Kiev går alltid en buss, rekker vi ikke den ene, tar vi den andre. Svært sjelden ser jeg Olia i en følelse av hastverk.

Klokken litt før halv fire sa jeg til Olia at nå går Ira og jeg for å rekke den lunsjen. Olia hadde da enda et par ærender. Ved et mirakel rakk vi buss nr 55, men noen businesslunsj fikk vi ikke. Klokken var 1555 da vi kom til Kvartal. Selv om det formelt var fem minutter igjen, var jeg nordmann, og tok et nei for et nei. Med Olia med hadde sjansene vært gode for lunsj selv om klokken var over fire.

Irina sov. Hun har det med å sovne når ingen tenker på det, sovne på antibestilling. Jeg stod der med vognen i buss 55, og så hadde hun sovnet i den. Derfor fikk jeg litt tid for meg selv, der på restauranten, og bestilte en øl og blogget.

Da Irina våknet, bestilte jeg vanlig mat, kremet soppsuppe og en rett som så spennende ut, men som jeg ikke skjønte hva var. Typisk meg. Mens vi ventet, kom også Olia, som straks ble bekymret over at vi hadde kjøpt mat som ikke var businesslunsj. Regningen ble ikke noe å snakke om etter norsk standard, men hun er vokst opp med å måtte snu på hver mynt og tenke nøye gjennom hva man bruker pengene på, så vårt ekteskap er blitt lettere når jeg aksepterer dette fullt og helt.

Etter å ha spist, går vi til den lille lekeparken like ved, den jeg kanskje vil utrope til vår favoritt. Den har et kvadratisk apparat, der ungene kan klatre opp, og løpe rundt, og så er det mulig å gå under, og det er åpent i midten. Rundt det hele er det sand, samme sanden som på stranden like i nærheten. Apparatet har tre sklier ned, den ene er gul, og går i krøll. Den klarer Irina både å klatre opp, og renne ned, når hun er barføtt. Hun synes det er helt topp, og gjør det igjen, og igjen og igjen. Vi voksne må passe på at hun ikke hindrer andre barn som vil leke alt for mye. Benkene rundt er plassert slik at vi har full oversikt, og bare noen meter å gå, skulle det være noe å ordne opp i. Barna har det kjekt, mens de voksne slapper av. Det er så bra som det blir.

 

Fredag

Etter øl og samtale med norskkyndig ukrainer og hans dame i Hydropark, tok jeg metroen hjem med en espresso på veien. Klokken var over elleve da jeg kom hjem, det seneste jeg har gjort det, så frokosten var kald, men ellers var det ingen problemer. Både Olia og Irina var i full aktivitet. Jeg spiste frokosten, som vanlig overdådig, med både pelemeni, eller russisk pasta, og pizza, og også kaker av panert kjøtt, jeg greide ikke mer enn pelemenien, og fikk lest avisen i samme slengen. Så var det å lese litt flere nyheter, jeg gjorde meg den tanken at det amerikanske presidentvalget ikke lenger er en parodi, men heller nærmer seg et horrorshow, uten at jeg tror den tanken vil ha særlig innflytelse, tingene vil gå sin gang, alt vil gå sin gang. Jeg er så glad jeg har Olia og Ira, de gjør det mye enklere å koble av fra et ubehagelig nyhetsbildet, selv om deres nasjonalitet også gjør at den antirussiske stemningen som dominerer for oss blir personlig.

Siden det ble problemer med businesslunsjen dagen i forveien, setter vi oss virkelig fore å rekke den i dag. Også Olia er med på det, vi begynner klokken to, skal komme oss ut. Lille Ira, lille Tasia og babusjka er også med, de venter på lekeplassen, der Tasias bestevenninne, Dasja, også er. Tasia og Dasja blir veldig like navn for lille Irina vår, de har hun vanskelig for å skille, men hun er hodestups forelsket i søskenbarnet Tasia, og beundrer henne voldsomt. Ganske merkelig, for Tasia gjør ikke så enormt mye for å gjøre seg fortjent til denne beundringen. Men det er vel her noe med barnesinn vi voksne ikke forstår, jeg skal ikke begi meg ut på noe forsøk å forklare det. Observasjonen er i hvert fall entydig. Når Tasia er der, blir Ira helt vill, roper navnet hennes, og gråter hjerteskjærende når hun ikke får være med henne.

Olia og jeg gikk i butikken. Olia skulle ta ut penger, og kjøpe poteter, og litt andre varer. Tiden går. Da vi kommer tilbake til lekeparken, er trioen der, babusjka vår, den unge damen fra Lugansk, og den ennå unge damen fra St. Petersburg. De har barn i samme alder, det vil si, babusjka spiller rollen som mor for Tasja, siden hennes egentlige mor, Olias søster Tanja, stort sett er på jobb. Trioen har gaver til oss, klær til Irina, og det går lang tid for Olia å se gjennom dem og takke for dem.

Kort sagt, vi får problemer med å rekke businesslunsj denne dagen også. Vi kommer oss på akkurat den samme bussen Irina og jeg var på dagen før, buss 55, halv fire. Olia er med, og vi løper til restaurant Kvartal. Offisielt varer businesslunsj til klokken 1600, men for meg var den altså slutt 1554 torsdagen. Nå var Olia med, og det var helt greit, uten spørsmål, 1551. Det lønner seg å ha med en innfødt.

Businesslunsjen er ikke til å tro. Suppe, salat og hovedrett til så vidt over 15 kroner. Drikke og brød hører med. Vi kjøper øl og juice i tillegg, de er en svært varm dag. Lille Irina er ikke så opptatt av å spise som hun har vært her før, og vil heller løpe rundt. Jeg kjøper enda en øl, og vi kjøper også te. Alt ender opp under 200 UAH.

Så er det bading. Det er så varmt, at jeg vil ikke engang gjøre et mellomstopp på lekeplassen. Jeg får Olia med, hun ville helst sitte på en benk og lese, men det er så mye lettere å være to på stranden. Jeg får henne med. Hun hadde glemt pleddet vi pleier å bruke, så hun måtte sitte på kjolen sin på sanden.

Irina bader som et eventyr. Det har jeg skrevet mye om. Det er alt på sin plass. Dessverre får vi ikke filmet eller fotografert de beste øyeblikkene. Telefonen vi har er egentlig vanntett, men jeg vet ikke om det holder, om glasset er knust. Det føles også litt rart å ta med telefon eller fotoapparat ut i vannet for å fotografere eller filme. Jeg er også den ivrigste, både på filmingen og fotograferingen, så der er det også en forklaring.

Uansett, nytt denne dagen var at Irina gikk ut så langt at vannet slo over munnen hennes. Hun er fullstendig, fullstendig uredd, og bryr seg ingenting, samme hvor vannet havner hen. Flere ganger lekte vi på en måte som gjorde at hele hodet hennes havnet under, uten at det så ut til å bry henne det minste.

Planen til Olia og meg var at vi skulle avslutte dagen med en lengre tur i utkanten av Kiev, se steder vi sjelden eller aldri er.  Olia er veldig glad i byen sin, her har hun vokst opp og hatt mesteparten av sitt liv. Her kjenner hun tingene og føler seg hjemme, i Norge vil hun alltid være en fremmed. Planen innebar at Irina skulle sovne. I så fall måtte hun få leke seg maksimalt, først. Derfor var det litt tid på en av de mange fine lekeplassene, der på høyre siden av Patonabroen, før hun også fikk løpe som hun ville, før vi satte henne i vognen. Pussig nok løp hun rett inn på et Supermarked, TamTam, et som ikke fantes da jeg bodde rett ved siden av da jeg var her første gang i 2007.

Der på supermarkedet fikk Olia kjøpt bøker og hefter til barn. Som vanlig holder det ikke lenge hos henne, hun deler det ut som gaver til de første hun ser, Tasia og Dasja, senere på kvelden, på lekeplassen utenfor huset. Mens Olia handler, får jeg meg en espresso og Internett. Alt er velstand.

Etter å fått utfoldet seg på supermarkedet og så mange andre steder sovner Irina pladask da vi setter henne i vognen. Olia og jeg har tid for oss selv, der vi går oppover en vei vi aldri har gått før. En skole er gammel og slitt, og har gamle og slitte lekeapparat utenfor. Det er likevel noe mer tiltrekkende ved den, enn vår veldig flott skole Sørbø, like ved der vi bor, og der Irina en gang skal gå. Alt er nytt og flott og gjennomtenkt. Jeg blir litt sliten av alt skal være så perfekt og flott, det er ikke bare bra alt som har skjedd i Norge og Rogaland de siste årene, jeg sier til Olia at jeg ikke hadde hatt noe i mot å sende Irina til denne skolen her, og så med et smil – så lenge den er russiskspråklig.

Vi setter oss på en marsjrutka, en helt tilfeldig marsjrutka, den første som kommer når vi stiller oss på en holdeplass som er der. Det er lett og ufarlig, vi ser den går til Levoberezjna, metrostasjonen, så da er det bare å sette oss på, og observere der vi kjører rundt i Kievs utkant. Det er ganske ufattelig at alle disse boligblokkene vi ser rommer mennesker, og alle de glade menneskene vi ser bor i slike massive, slitte boligblokker. Det er ikke lett å komme på av det vi ser på overflaten, hvor vanskelig livene er for de som bor her i byen. Og Kiev er drømmen for mange. Enda verre er det for de som bor ute i distriktene.

Da vi kommer til metroen, våkner Irina. Hun får med seg reisen. Fra Arsenalnaja spaserer vi hjem. Som så mange ganger før treffer vi Tasia, babusjka og hunden Mike på lekeplassen. Enda går et par timer før vi får lagt oss. Klokken er ti. Det blir ofte sene kvelder her i Kiev.

I Irinas språkutvikling fikk vi det nesten utrolige resultatet at hun denne kvelden klarte å gjenta alle lydene i det russiske alfabetet. Det var babusjka som leste fra et av heftene Olia hadde kjøpt, i supermarkedet. Hun pekte på bokstavene, og sa hva den het. Irina klarte å gjenta dem alle. Ikke prikkfritt, men helt klart sånn at det gikk an å skjønne hva hun prøvde på, at det ble likt. Hun skilte mellom stemte og ustemte lyder, og hun var etter alle de ulike formene for «sj», «tsj», «ts», «sjtsj» og «zj» de har her. Vokalene traff hun også. Mama Olia satt med store øyne og hørte på.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s