Små episoder

Det var koselig jeg akkurat i går skrev om barn og språk. Straks etter skjedde nemlig nye ting, verdt å skrive om. Irina kommer seg ut i norsk språkmiljø, og de russiske ordene hennes blir ikke forstått. I går satt hun hos bestemor med to glass i hånden, og sa ganske riktig dva. Imponerende, hvis hun mente og skjønte hva hun sa. Men på norsk er det altså to.

Videre kom hun inn på rommet vårt, mitt gamle gutterom i huset. I hånden hadde hun én kloss, og sa full av fryd odin. Det er én på russisk. Litt imponerende i seg selv. Men spesielt morsomt siden det på klossen var skrevet et stort og tydelig 1-tall.

Det er vanskelig å tro hun var oppmerksom på det, jeg er ikke sikker på hvor hun har lært tallene fra. Men i dag, mens vi spilte et spill, pekte hun på et 1-tall og sa odin. Jeg tror ennå det er tilfeldig.

Også i dag, hos tante Tone, sa hun sitt lengste ord så langt: eplejuice. Uttalelsen var helt sånn som tante hadde sagt det, med lang juuice. 

Den siste koselige episoden jeg vil ta med har ikke noe med språk å gjøre, men hvordan barn tar etter eldre barn og voksne, og på den måten lærer. Søskenbarn Sara var ute med henne, og de løp rundt mens vi gjorde oss klare til å reise fra bestemor. Så satte Sara seg ned på huk, og holdt armene ut slik at Irina skulle løpe inn i dem, sånn man gjør, veldig karakteristisk. Irina hadde ikke sett noe slikt før, og stod med fingeren i munnen, i tvil om hva hun skulle gjøre. Så kastet hun seg i det, løp bort – og – snudde seg rundt, satte seg ned på huk, akkurat slik Sara hadde gjort, og like foran henne.