Kan tallene fra 1 til 7, men kan ikke telle

Samme morgen som jeg skrev gårsdagens post smalt lille Irina inn alle tallene fra 1 til 7 på de små lappene mama Olia har kjøpt til henne. Det er ingen tvil om at hun kan symbolene, hun sier riktig hver gang, 1, 2 og 5 er sikre, 7 sier hun litt forsiktig, 6 får hun ikke helt til å uttale, og 4 er vanskelig å si, men hun vet hva det er. På russisk er 4 tsjetyre, på seks sier hun seis, eller noe sånt, det skal være sjest. Det var så fantastisk at jeg tenkte straks å skrive det i kommentaren til posten jeg skrev i går, men så gikk tiden, og det kan få plass i en ny post i dag.

Vi er også sikre på at hun ikke kan telle, om det skulle være noen tvil om det. Hun kan bare symbolene. Og fra i går til i dag har hun lært seg 8 til 10 også. 9 gjør henne litt forvirret, hun vil som regel si seis, og la det være 6, mens for 10 sier hun først djesit, som det skal være, før hun sier adin, med tanke på 1-tallet. Så sier hun ikke null, for nullen, men hun sier dva, for to. Om hun teller 1-2 eller er vant med at både hun selv og vi mange ganger sier dva etter adin, det kan vi ikke vite.

I dag var vi også ute på en liten spasertur, kald sommerdag som det er, sol og 12 grader. Det er en liten trampoline ved et av de nye byggefeltene, der ville hun ha meg med. Så teller vi før vi hopper, den russiske varianten med razdvatri! (En gang – to – tre!) Irina tar etter, men hun får ikke med seg de to første tallene, så hun sier bare et eller annet i hytt og vær, før hun slår til med skikkelig trykk på tri. Da hopper hun. Det er ikke en gang å si én ting, og så én ting til, før tri, det kan være fire-fem og flere lyder som kommer ut, før den riktige og kraftfulle tri. Når jeg er med og teller, er hun med på rytmen, og vet det vil skje noe når tri kommer.

Annen fremgang av i dag var at vi sang norske barnesanger på kvelden. YouTube har tatt vekk litt av uskylden, det jeg vokste opp og trodde var norske barnesanger ser ut til å være temmelig internasjonale, mange av dem, og nå var det altså den som heter tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Den er ødelagt av YouTube og den milliarden av varianter lagt ut der, på engelsk og alle andre språk. Irina og jeg sang den på norsk, på gamlemåten, og da smalt hun til med å prøve å ta etter «her-er-jeg» og «her-er-jeg». Rytmen og lyden ble helt rett, ideen om hva det skulle være og hvordan det skulle høres ut, men de ulike fonemene, som det heter, var der ikke. Det var mer «lei-lei-lei» og variasjoner over det, ingen «æ» og ingen «r», men tydelig diftong til slutt «j-ei».

Det går i en forrykende fart.

Vi var også på besøk hos tante Trude igjen, i går, på dagen. Ved en feil hadde jeg fått med meg nøklene deres i stedet for mine egne da vi var der dagen før, sånt skjer, i farten – som for øvrig ikke var så altfor stor – tok jeg feil nøkkelknippe. Så måtte vi ut igjen. Nå var det bare Trude og jeg, mens lille Irina tuslet med sitt. Trudes barn var andre steder, tante Tone var hjemme, for alt vi vet.

Trude har lang erfaring fra barnehage og driver for tiden og utdanner seg videre fra førskolelærer til vanlig lærer, på barnetrinnet. Hun har mye mer direkte erfaring med barn som lærer å snakke og å telle enn jeg. Hun sa det ikke var noe vanskelig for barn å lære symboler enn å lære vanlige ord, det er bare hva de blir stimulert for. Jeg er helt enig. Hjernen klarer å koble sammen ord og ting, om det er symbol på et bilde eller en gjenstand i verden, det er ikke så veldig farlig, så lenge barnet og de voksne finner det interessant. Lille Irina får mye oppmerksomhet når hun klarer tallene riktig, det synes vi er storartet, og da synes hun også det er kjekt, og roper ut det som er riktig, før hun leter frem et nytt kort med et nytt tall å få ros for.

Det er et stort skritt herfra til å skjønne noe som er abstrakt. Til å koble ord med noe som ikke er direkte synlig og som man ikke kan ta på og som ikke er opplagt. Betydningen av tallene hører med under dette, mener jeg. Det er en ting å vite at et 7-tall heter syv, eller sem, som det gjør på russisk, men det skal mye til at et lite barn skal ha noen idé om hva dette tallet betyr, hva det ér. Det har ikke Irina ennå.

Men hun er i en begivenhetsrik periode med stor fremgang, både på norsk og russisk. Ordene ser ut til å feste seg raskt og lett. I dag tok hun etter appelsin, også på russisk, der ordet er det samme, appel-appel-fiin, sier hun, og må ha en pause og et nytt forsøk før hun får med den siste stavelsen. slon for elefant tror jeg også er på plass. Ellers er det også en fare for at vi overstimulerer henne. Mama Olia kjøpte en rekke med kortstokker, med tall og med geometriske figurer og med frukt og grønnsaker og dyr og flere forskjellige ting. Irina er ivrig på å åpne dem alle sammen, og se på dem, men det er grenser for hva det lille hodet kan registrere og huske. Vi setter inn støtet med tallene. De har hun lært. Det vil si, hun kan navnet på tallene, fra 1 til 10, på russisk, og alle symbolene, men hun har ingen formening om hva tallene er for noe, og kan ikke mer enn å si navnet på dem når hun ser dem. Hun kan ikke telle. Ennå.

Advertisements
This entry was posted in Språk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s