Telling og alfabetet

Etter en ganske intens periode i ukene rett rundt avslutningen av sommerferien der lille Irina plukket opp ord i en veldig fart, har det avtatt litt i det siste. Hun har ikke vist den helt store interessen i å plukke opp nye ord, og hun har ikke vært så ivrig etter å bruke de gamle. Hun lærte seg tallene fra 1 til 10 den gangen, på russisk, men hun har ikke vært så opptatt av dem etterpå. Ikke den gang, og ikke nå, har vi kunnet si at hun kan telle. Men nå i de siste par dagene har det vært ny fremgang vært å skrive om.

På soverommet vårt har vi en stor plakat min far fikk en gang der det er avbildet sommerfuglvinger med bokstavene i alfabetet og tallene fra 1 til 10. I dag viste lille Irina interesse, og spurte om den ene bokstaven etter den andre. Det var mama Olia som svarte, og som russiskspråklig fikk hun ikke alle bokstavene og lydene hele riktige på norsk, hun sa «å» for «o» for eksempel, og skled over mot engelsk for enkelte av bokstavene, men jeg lå ved siden av og rettet. «A, B, C» smalt det plutselig ut av Irina, mens hun pekte på de tre første bokstavene. Det er slik hun gjør det. Plutselig har hun bare lært det, og sier det helt riktig, som ut av det blå.

– Vosjem, sa hun så, og pekte på 8-tallet, som heter «vosjem» på russisk. – Dva, sa hun, og pekte på 2-tallet, også riktig. Så hun husker disse tallene fra langt tilbake. – Tri, fikk hun også med seg, et tall hun har hatt litt problemer med.

Sangen «tommelfinger, tommelfingre, hvor er du?» har vært en hit en god stund nå. Vi synger den på norsk, selv om den er en farsott på YouTube på engelsk. Lille Irisjka vår er ubeskrivelig søt der hun strever med å få opp de riktige fingrene, foreløpig går det ikke med annet enn pekefingeren og tommelen. Da er det til gjengjeld «hæ-hæ-hei» med helt riktig trykk og tonefall, slik kongstanken min er (i en lett ommanøvrering av hva ordet kongstanke egentlig betyr), at barn i motsetning til voksne ikke er så nøye på de enkelte lydene, men til gjengjeld får trykket og tonefallet som det skal være. For voksne som skal snakke fremmedspråk, er det motsatt, vi pugger bokstavene som skal være med i ordet, men er langt unna det riktige trykket og tonefallet, kraftig aksent som vi har.

Når Irina er med og synger, skifter hun ofte over til å telle. Så når tommelen kommer opp, er det adin, 1, og så er det dva. Hun har god kontroll på 1, 2 og 5, adin, dva og pjat, eller «patt» som hun sier, med riktig trykk og tonefall. For fem kan hun holde frem hele hånden, for 1 én finger. Problemet er 2, 3, 4, der hun ikke får til fingrene, og der tri for 3 og særlig tsjetyre for 4 er vanskeligere å si. Nå har hun imidlertid fått det med seg, og er etter å si tri og tsjetyre når jeg holder oppe de riktige fingrene, og hun er også ivrig etter å hjelpe meg med å holde dem opp og ta dem ned igjen.

Så vi er over i landskapet til filosofen Wittgenstein, skillet mellom ordene og meningen. Hun har sagt de riktige benevnelsene fra 1 til 5, på russisk, adin, dva, tri, tsjetyre, pjat (eller patt), men betyr det at hun har telt? Har hun skjønt hva hun egentlig gjorde?

Jeg tror ikke det. Jeg tror ennå denne rekkefølgen mest er å betrakte som en barneregle for henne, ord vi sier etter hverandre. Men hun har en spesiell interesse for tall og symboler, som bokstaver, og går og peker på bilnummer og andre skilt og steder der det står tall og bokstaver, og gjentar når vi sier hva det er. For tallene sier hun det ofte selv, men ikke alltid. I dag morges sa hun også rekkefølgen på de tre første bokstavene i alfabetet, a, b, c, og pekte på de riktige symbolene for dem.

Jeg vil også ta med at det er litt fremgang i trøbbelet jeg er så opptatt av, hvordan det skal gå med ord hun har lært på norsk eller russisk, men må bruke i det andre språket. Ordet for ball er så etablert på russisk at hun sjelden skifter, selv om hun leker med norske ball, hun sier notsj (det skal være mjatsj), enda hun ikke blir forstått. På russisk, i Kiev, løper hun rundt og sier toget! for tog, trikk og metro, enda det er bare moren og faren som skjønner.

Spesielt vanskelig synes jeg det er med tallene. Jeg er så imponert av at hun allerede har lært dem, sikkert litt faderlig stolt, så jeg har veldig lyst å gi henne oppmuntring når hun sier de riktige, russiske tallene, selv om vi er i norske språkomgivelser. Det er veldig spesielt å rette henne, å si at det ikke heter patt, med fem. Jeg gjør ikke det, eller så gjør jeg det veldig diskret, sier bare enkelt og greit det norske ordet.

Nå i forgårs tok hun imidlertid etter den norske tellemåten 1-2-3 da vi skulle hoppe ned på en trampoline på en av lekeplassene vi har i nærheten. Hun liker seg på dem, og vil gjerne ha meg med. Så skal vi hoppe, og jeg telte, på Rogalandsk, Ein-to-tri. Neste gang sa hun også – plutselig, ut av det blå – to-ti! Og hoppet.

Søtt gikk hun noen ganger direkte til – ti! Og hoppet. Så at det gjelder å telle til tre fikk hun ikke helt med seg, det var viktigere at hoppet skulle skje på ti. De gangene jeg var med å telle ventet hun imidlertid til det riktige tallet kom. Om hun skjønte det skulle være tre før hun hoppet, eller om hun ser på tre som en kode for å hoppe, vet jeg ikke. Det er veldig tidlig å ha en oppfattelse av tall før man er to år. Det er ganske usannsynlig at noen har det.

Der med denne trampolinen traff vi tilfeldigvis og veldig kjekt andre barn med russiskspråklige foreldre, en mor fra St. Petersburg. Jeg hørte hun snakket norsk med kraftig aksent, sånn russerne gjør, men hun så ikke så russisk ut, hun så norsk ut, så jeg ventet med å spørre til det kom russiske ord fra henne til barnet hennes. Veldig kjekt har de barn på Irinas alder, litt eldre, og et som nettopp har begynt på skolen. Jeg spurte på russisk om hun skjønte russisk, og vi fant tonen med en gang. Hun var veldig interessert i å treffe Olia, og den interessen er gjensidig. Det er kjekt at barna våre får felles tospråklige barn å leke med, også. Morsomt var det fire stykker som lekte, en av dem norsk, og det var hun som var ute og ikke skjønte det, når Irina snakket om notsj (ball). De lekte veldig lenge og kjekt, de fire barna, Irina var helt i hundre, som hun pleier å være det når hun finner noen å leke med, attpåtil med ball og trampoline.

Da ble språket russisk av og til. Og vi teller ikke Ein-to-tri, men Raz-dva-tri. Moren fra St. Petersburg sa Raz, og vår lille Irina svarte – dva, tri — og hoppet. Det var ganske kult.

 

Advertisements
This entry was posted in Språk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s