Tur til Lindøy

Jeg har vært uten internett hjemme i et par uker, og derfor hatt vanskelig for å oppdatere. Jeg tilbakeposter derfor denne til lørdagen da min mor, min datter og jeg reiste til Lindøy utenfor Stavanger. Med et blandet håp om at ikke denne turistperlen blir nedrent av folk, og at folk bruker den tilstrekkelig til at tilbudene der opprettholdes, legger jeg ut denne gratisreklamen. Det er virkelig en fin tur, enkel, billig og liksom litt eksklusiv.

Lindøy er en av svært, svært mange byøyer utenfor Stavanger i Rogaland. Den er lett å komme til for båtfolket, det er bare å svippe seg ut, og det finnes mange ankringsmuligheter. Det er laget til en flott brygge. Øyen er kjent for å bli brukt som barnevernsinstitusjon, det har den blitt siden 1887, og det er disse barna som har bygget en del av det lille som finnes på øya. Øya har også lite grann sauedrift, noe som også holder gresset nede og området fritt for kratt. Det finnes et par hus der, uten at jeg helt vet hva de blir brukt til.

Det finnes ingen veiforbindelse til Lindøy, og heller ingen veier på øyen. Man er avhengig av båt for å komme seg dit. Operatør er Kolumbus, som ennå opererer med en nettside som er foreldet når det gjelder rutetidene, den riktige får man bare på PDF. Båt ut fra Stavanger går klokken kvart over åtte og kvart over ti i helgene, fra den gamle bakerkaien, helt inne ved bryggen (altså ikke ut på piren med de fire avgangsstedene). Det er flere båter som går til byøyene, og det kan være litt forvirrende å vite hvor man skal hen for å finne den riktige. Båten til Lindøy er den letteste å finne.

Min mor og jeg reiste inn til Stavanger så vi kunne ta båten 1015. Vi parkerte i parkeringshuset like ved bryggen, litt usikre på om vi ville klare å finne frem på de fem minuttene vi hadde før båten gikk. Det viste seg å gå helt fint, da riktig kai er praktisk talt rett utenfor parkeringshuset, og første båtsmann vi spurte om båten til Lindøy kunne forsikre oss om at den trengte vi ikke lete etter lenger, for den var her. Det var bare å gå ombord.

Kolumbus opererer med app, og den gjelder også for båtene. Det er 20 kroner dyrere å kjøpe billetten ombord, enn om du kjøper den på appen man kan laste ned på alle smarttelefoner. Min mor gjorde det, og kjøpte billetten for både henne og meg. Når flere reiser sammen holder det at én har appen. Med denne appen kostet reisen 33 kroner per mann. Tatt i betraktning hva andre reiser koster her i fylket er det billig og bra. Til sammenligning var det atskillig dyrere å stå parkert i parkeringshuset mens vi var på øyen.

Vi hadde planlagt tur på den gamle, gode måten. Vi hadde med mat, og skulle spise frokost på veien, eller på øyen. Vi hadde med ferskt brød, kjøpt av meg på Jærbakeren på Ganddal, og rikelig med ferskt, godt pålegg. Vi hadde også med kokeapparat for å koke kaffe og egg. Det skal være skikkelig.

Lille Irina elsker å reise. Hun er glad i bil og fly, og hysterisk for tog. Nå som vi også skulle ta båt, svimlet det nesten for henne. Og så at bestemor skulle være med! Hun lærte ordet med en gang, båt, og løp bare rundt og trippet. Inne i båten satt hun limt til vinduet, og pekte på alle båtene hun så utenfor, båt, båt, båt!

Det var slik en fin og avslappende båttur. – Jeg liker tingene sånn som de var, sa jeg til mor. – Her ute ved byøyene er tingene slik som de var, slik jeg husker dem.

Jeg lurer på om det kanskje gikk en halvtime ut til øyen? Det kan gå ganske raskt, men det avhenger av hvilken rute båten tar, og hvilke øyer den kjører innom på veien. Her kjørte vi en rute som gjorde at vi la inn til til Lindøy mens vi liksom var på vei tilbake til Stavanger.

Det var en flott solskinnsdag, sånn på ettersommeren, og det var derfor vi valgte denne dagen å reise på. Øyen er liten, og jeg hadde studert den litt på Google Earth for å finne ut hvor vi skulle gå for å spise frokost, og å være. Jeg så at det var mange gode alternativ, og kort vei mellom. Nettet er fullt av opplysninger om at turstien er 2,8 kilometer lang. Her kommer denne opplysningen i denne bloggposten også.

Vi var sultne, så det hastet litt med å finne noe. Vi la i vei oppover den sjarmerende grusveien barnevernsbarna har laget. Dette er ikke som man lager dem nå lenger, industrialiserte og med fancy maskiner. Det er så striglet at jeg kan ikke bli venn med slike veier. Dette er slik som det var.

Og rundt hele øyen ligger sjøen. Luften er frisk og salt. Stillheten er som man ikke hører den mellom Stavanger og Sandnes. Her er det lite som forstyrrer. Få folk, enda færre ting. Ingen maskiner. Sauene går og gresser bak gjerdene. Alt er grønt og fint. Furutrærne er korte, og klatrevennlige.

Første, andre og tredje sjanse for å stoppe gikk vi forbi. Særlig fristet det nede ved hovedbryggen, der det var veldig flott laget til, med bord og grill, og til og med forsyninger av rent vann. Det var fullt av båter og båtfolk, og de inviterte oss vennlig til å sitte i nærheten. Små aktiviteter var også ordnet til, og det var rikelig med plass på kort gress for Irina å løpe. Hun var også trollbundet av alle båtene. Båt, båt, båt!

Vi kunne godt vært der. Jeg må myke opp mine prinsipper om at det skal være «naturlig» og passe meg. Nå er jeg noen og førti, i min aller beste alder, tingene er lett for meg, og jeg må tenke det skal være lett for andre også. Mor trenger orden og plass, Irina trenger mest av alt at det skal være trygt og lett. Hun må kunne løpe omkring uten å risikere å falle så det blir farlig, eller gjør altfor vondt. Så vi kunne godt ha vært der. Men vi gikk heldigvis videre.

For noen få hundre meter lenger unna var idealplassen for oss. Det var svaberg, en vik, og en øy. Ypperlig badeplass, ypperlig utsikt, alt man kunne be om. En sponsor hadde sågar satt ut et bord og benk, slik man gjør det om dagen, typisk rasteplass-bord. Jeg liker ikke den måten å gjøre det på, men er sørgelig i mindretall med det. Det er slik at har man penger og et firma som vil vise seg, så er det bare å bestille et bord eller en benk, feste en plate med navnet sitt på, og sette det ut. Det var en tid jeg demonstrativt ville satt meg ved siden av slike bord, eller hvilket som helst bord og byggverk. Jeg vil at det skal være naturlig, sitte på stein og svaberg.

Men jeg har myknet.

 

Advertisements
This entry was posted in Tur.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s