Fjelltur Stølsheimen

Helgen 16. – 18. september fikk jeg og min gode kamerat omsider tatt en ny fjelltur etter to års pause. Denne gangen gikk turen til Stølsheimen. Omsider har jeg tid også til å skrive posten om turen. Jeg poster den tilbake til søndagen da vi gikk.

Fredagen

Jeg møtte kameraten min omtrent i to-tiden, og etter sedvanlig rot og surr var vi av gårde omtrent halvannen time senere. Det var midt i rushtiden, så det gikk sakte, både ut av Bergen og særlig – faktisk – etter Åsane. Kjøreturen bort til den delen av Stølsheimen vi skulle går over Åsane, Knarvik og så over Aurland. Det er ikke så langt fra Mo, det heter Modalen, og stedet Matre ligger litt nordvest. Avkjørselen er unnselig, man skal vite hva man gjør eller være eventyrlysten for å ta den. Så er det kjøring i flere kilometer langs en smal grusvei før vi er fremme til stedet vi er på jakt etter. Det er ved demning nummer to, og selv om det ikke er noen parkeringsplass der, er det merket løype fra turistforeningen. Min vurdering er likevel at dette er litt utenfor allfarvei. Tross fint og varmt vær hele helgen så vi bare to andre mens vi var ute og gikk. Det var flott natur, dramatiske fjell og mange vakre fjellvann, karakteristisk for den norske fjellheimen, men fjellene var bratte og her var ingen vidde å gå på. Den som er fornøyd med å gå frem og tilbake turstien kan gå her. Vi ville gå en runde, og det ble store deler av turen mer klatring enn gåing, egentlig, mye opp og ned bratte skrenter.

Fredagskvelden var det imidlertid ikke så mye annet å gjøre enn å finne en teltplass, fyre opp bålet og komme i gang med maten og vinen. Vi har med latterlig mye bagasje, overdådig middag med godt kjøtt og poteter, 3 liter vin og rikelig med ved. Sekkene er så tunge og uhåndterlige at det er ikke fristende å gå langt på noe sett og vis. Her, i dette terrenget, var det ikke lange biten før vi var ved første vannet, og ikke særlig vanskelig å finne en god teltplass like ved det. Gode teltplasser var dette terrenget raust med, her fantes de overalt.

Min venn gjorde noen symbolske fiskekast. Det ble karakteristisk for turen, mange fine vann, men ikke antydning til fisk i noen av dem. Jeg badet. Det var også noe jeg fikk gjort hver dag. Ikke verst, til midt i september å være. Vannet var iskaldt, men ikke umulig, og utsikten var spektakulær.

Vi har rutinene gått på plass etter mange, mange turer, og rikelig med erfaring også på hver vår kant. Det gjelder å få opp teltet, selvfølgelig, organisert liggeunderlag og soveposer, sekker på plass, posene med mat ut, og så er det å få sving på bålet. Min kamerat er tapt så lenge bålet ikke brenner skikkelig, da får jeg ikke han med på å spise. Han steller med det som et spebarn eller hundevalp han ikke må miste, han er så forsiktig, skjærer til fliser og stabler opp. Veden vi har med er aldri god, så det gjelder å få fyr på litt, for å fordampe vekk vannet og råten som ødelegger den andre. I tørt vær og med i hvert fall noen kubber tørr ved pleier det gå fint. Det er kun i noen få tilfeller der alt har vært vått, særlig ved og kvister vi bare har funnet på plassen, det ikke har gått. Da er det håpløst.

Siden han bor i Bergen og jeg i Sandnes ser vi hverandre sjelden, og har mye å snakke om. Mye av samtalen er gjort i bilen på vei ut, mer skal bli gjort mer og på ny denne kvelden og gjennom helgen. Kjøttet er førsteklasses, med god marinade også. Tilbehør er poteter og løk. Jeg kjøpte også – litt snodig – gulrøtter jeg knasker på, 1 kg gulrøtter, ingen av dem ble varmet opp. Det meste av vinen går med første kvelden. Det er når bålet er slutt kvelden også er det. Vi ser ikke på klokken, ikke hele helgen (før jeg må ta i bruk iPhone til fotografering utpå søndagen).

Lørdagen

Jeg gjorde noe galt med liggeunderlaget, så jeg sov på det helt flatt. Det var ikke luft i det i det hele tatt. Det merktes. Foruten det hadde jeg en god og stort sett sammenhengende natt. En liten tissetur i natteregnet hørte med, men når det er så varmt at man kan gjøre det i underbuksen er det ingen ting å klage på. Det var verre den gang på Finse, da jeg måtte kle meg i hele turtøyet for å våge meg ut i det iskalde pøsregnet den gang. Her, i Stølsheimen, ble temperaturen aldri ensifret, tror jeg, og regnet hadde vi bare om natten. Vi merket ikke noe til det, hørte det bare på teltduken. Alt var tørt. Hele tiden.

Om morgenen hadde min venn noen nye fiskekast, uten hell, mens jeg badet, med stort hell. Nå på morgenen var det riktignok iskaldt, og kulden fra badingen satt i gjennom frokosten. Men jeg spiste den i kortbuksen, så det var ikke noe å klage på.

Oppover gikk vi i stien til turistforeningen. Det vil si, vi mistet denne stien ganske snart, og kom oss oppover i feil pass. På toppen så vi at veien vi gikk ville føre oss bare rett ned igjen. Det var lite aktuelt, samtidig som det heller ikke var fristende å gå tilbake samme vei vi var kommet opp. Den eneste løsningen da ble rett opp fjellveggene på siden. Om det har jeg skrevet en egen post, Snu (med tung sekk i fjellveggen). Det var en ubehagelig opplevelse.

Vi brukte ikke klokke denne turen, ikke før batteriet gikk ut på sonytelefonen min, og jeg måtte bruke iPhone for å ta bilder midt på søndagen. Antagelig hadde omtrent halve dagen gått da vi omsider var tilbake til turstien, eller nesten turstien, for vi gikk feil enda en gang. Denne gangen lot problemet seg imidlertid løse. Den lille toppen vi havnet på var ikke så fæl, vi var et pass for langt til venstre, og det var bare lite grann ned og opp for å komme til det riktige. Klatring ned og opp var mildt sagt et tema for denne turen. Det var mer av det, enn av skikkelig vandring. Vi klatret vel så mye som vi gikk.

Landskapet er imidlertid flott, karakteristisk den norske fjellheimen, her Stølsheimen. Litt mer topper og fjell, litt mindre vidde. Men mange vakre vann ligger i dalene og passene som åpner seg, og rundt står fjellene, tause og mektige. Vi spiser et par appelsiner i det vi kommer til riktig sted å gå.

Praten går om så mangt, vi har svært mye å snakke om, mange tema som er interessante. Ved et av vannene stanser vi for å lage middag. Erfaringen har lært oss at det er lurest å la midtmåltidet om dagene være det skikkelige. Om kvelden andre dag er det for kaldt og etter hvert for mørkt til å ha det skikkelig bra. Lunsjen pleier dessuten ende opp med å bli ganske sent på ettermiddagen, etter en lang og sen frokost også, så vi er ikke særlig sultne om kvelden heller. Kjøttkakene er kort sagt til lunsj. Det instruerer jeg min kamerat om, som har glemt det etter et par år uten tur.

Kjøttkaker er virkelig å anbefale for de som orker å bære potetene. Det er vel verdt den ekstra vekten. På fjellet setter man pris på kraftig, norsk kost, det blir litt puslete med bare pastamat og posesupper. Man får igjen for å gjøre det litt skikkelig. Vi har en full pakke kjøttkaker, 800 gram, og skikkelig med poteter. Jeg var litt sparsom med poteter dagen før, min kamerat husker ikke hvor mye jeg spiser, og hadde laget litt få (det er lurt å koke potetene litt på forhånd, i kokeapparatet tar det lang tid og krever mye energi). Nå hadde vi 4-5 hver. Tyttebærsyltetøy hører med. Jeg hadde også køpt gulrøtter, 1 kg, men det var praktis umulig å varme dem opp, så de knasket jeg bare ved siden av som snacks. Det ble et ordentlig herremåltid.

Min kamerat er besatt av å lage demning, og også det motsatte, å åpne der andre har laget demning eller der det er demmet opp naturlig. Det lille vannet vi var ved lå stille uten synlige avløp. Det lille regnet som var i natt var allerede rent bort, alt var på ny i balanse. Inntil min kamerat kom, og åpnet opp så det ble en hel liten bekk ned fra vannet. Det fosset ut i fra en stein lenger nede, og vi kunne se nye bekker også ble til fra vannene enda lenger nede. Vannkanten ved vannet vi var ble senket kanskje 5 cm, eller så. Som alltid hadde vi en rolig, lang middag. Ingen hast.

Litt spesielt var det på tide å telte allerede rett nede i dalen nedenfor. Det var praktlandskap, umulig å gå videre fra, som skapt og laget til fra naturen selv for å gjøre det ideelt å telte. Her var store, grønne gressflater å ligge på, rikelig med vann og små elver og bekker å være ved, lunt for vinden av fjellene rundt, og åpning for solen gjennom flere pass. Mer er ikke å be om. Veien vår videre ville uansett være opp igjen, et av passene, for å få en runde, eller bare videre nedover dalen. Det ville ført oss ingen steder. Det er en elv på høyre side, og det er usikkert om den lar seg krysse eller om det finnes en bro. Turistforeningen og folk flest ser ut til å tenke at her går man bare frem og tilbake.

Vi satte opp teltet.

Det var tidlig ennå, og lite å gjøre. Det var for kaldt for meg å bade, men min kamerat kunne ta noen fiskekast. Så brukte vi en del tid på å forsøke å samle ved og pinner og greiner til et lite bål. På høyfjellet er det ganske håpløst, selvfølgelig, men vi greide det nå å ruske sammen noe så det kunne gi litt ild og lys. Da mørket kom, så vi ingenting, for jeg hadde glemt hodelykten min på den første teltplassen fra dagen før. Min kamerat hadde ikke funnet sin hjemme, den lå i jakken kjæresten hans hadde lagt bort så han ikke kunne finne den igjen. Dermed røk også middagen. Ikke at vi var så sultne, i hvert fall ikke jeg, et halvkilo kjøttkaker, saus og poteter gjør sitt. Pannekakene vi hadde tenkt å lage hadde blitt som en dessert.

I stedet ble vi sittende og stående og se på det lille bålet, spise litt safarikjeks, og snakke sammen.

Søndagen

Den natten sov jeg ganske dårlig. Jeg har et liggeunderlag som skal fylles med luft, men det lar seg ikke lenger gjøre å få noe luft inn i det. Så jeg ligger nesten med soveposen rett på bakken. Det blir ganske hardt og ukomfortabelt. Jeg var våken ganske mange ganger, sov i rykk og napp, og følte det vel sånn at jeg våknet hver gang jeg skulle skifte liggestilling. Stiv og støl i ryggen og andre steder ble jeg også gjennom natten.

Det er raskt borte. Når det endelig er lyst og man kan stå opp, kommer kroppen ganske raskt til seg selv og blir myk og fin igjen. Det er å gjennomføre sitt morgentoalett, sette i gang frokosten, og man er bare begeistret for å ha en ny dag å være i fjellet i. En kjempevinner er å ha speilegg med bacon til frokosten, det er fjellkost, vel verdt sjansen man tar med å ha med seg lettknuselige egg i sekken.

Søndagen pleier alltid være dagen vi går lengst, og mest. Lørdagen er naturlig nok begrenset litt av en lang, fredags natt med tre liter vin å drikke fra. Den kommer sent i gang, og foregår rolig. Søndagen våkner vi gjerne tidligere, og kan gå lenger. Denne gangen var det imidlertid ikke så mye annet å gjøre enn å gå tilbake igjen, med en ekstra runde over fjellene, altså ikke det samme passet som turistforeningen har lagt stien gjennom. Min venn hadde nok lyst til en virkelig lang tur, og viste på kartet hvor det kunne være mulig. På meg virket det i overkant optimistisk. Når vi hadde kommet så kort lørdagen, virket det ikke sannsynlig at vi skulle klare å komme oss til et helt område av fjellheimen.

Jeg fikk rett. All klatringen vi måtte gjøre, begrenset oss og forsinket oss. Akkurat her havnet vi i terreng med bregner og planter som hindret oss også, det gikk seint og seigt. I den korte elven mellom to vann (det ene var det vi hadde overnattet ved, bare på andre siden, liksom) tok min venn noen fiskekast, mens jeg fikk badet. Så badet jeg hver dag på turen, ikke verst i midten av september på godt over 800 meters høyde. Det har vært en varm sensommer. Også denne dagen gikk vi i kortbukse.

Jeg var dypt, dypt skeptisk på å klatre meg fast en gang til. Den slags vil jeg være ferdig med, som lykkelig og trygg far til min kjære, vakre Irina. Men her var ikke noe valg. Veien gikk opp et pass vi ikke visste hvor ville føre hen, her var ikke merket av fra Turistforeningen, og kartet viste bare at her vil det være topper og bratt, og noen platåer å gå på.

På toppen av det første passet åpnet det seg et nydelig vann. Blikkstilt. Glassklart. De tause fjellene rundt, speilet seg i det. Neppe har så altfor mange mennesker vært her, det er ikke den naturlige veien å gå, og området er jo ikke så altfor godt kjent og besøkt heller. Min venn ville til venstre, opp et kulerundt, lite fjell, mens jeg var skeptisk til om ferden der ville ende i et nytt ubehag. Det var ikke opplagt hvordan vi skulle komme oss opp, og så ned igjen. Jeg kjøpte ikke min venns argumenter om at det var gresstuster der, og at det derfor ville være enkelt. Jeg fikk overtalt ham til å bli med til høyre.

Ikke at det var så enormt mye enklere. Det gikk oppover, ble brattere og brattere, smalere og smalere, og jeg brukte nå alle fire for å kravle meg oppover. Min venn valgte en rute noe lenger vil venstre, det var jo mot venstre vi skulle. Til slutt var vi på toppen, bare for å se at vi var omringet av stup. Det gikk ikke an å komme seg enkelt ned igjen, og i hvert fall ikke videre i samme høyde. Vi måtte helt ned til vannet igjen, det vakre og glassklare på toppen av passet, men som her fra toppen dannet dalen. Fjellskrentene gikk rett ned i dette vannet, det var ikke opplagt hvordan man skulle komme rundt det. Kanskje måtte man gå opp og ned, som vi gjorde? Sikre på om det gikk an å komme seg ned, var vi heller ikke.

Nedover var det jeg som ledet an. For hver hylle gjaldt det å finne et sted om det var mulig å komme seg ennå videre. Det kunne se lovende ut, om man gikk litt i sikksakk, og det gikk uten altfor store klatrekunnskaper og nevneverdig risiko.

Nede ved vannet hadde vi appelsinpause, og noen fiskekast. Det var sol og lunt, vær for bar overkropp. Akkurat på dette stedet var det sannsynligvis veldig få som har vært, et veldig tungvint og unødvendig sted å komme til. Man må opp og ned, og opp igjen.

Veien herfra og rundt vannet var ikke for vanskelig. En liten klatreoperasjon i en høyde av en par tre meter var alt, om armene kan heve kroppsvekten og sekken går det helt fint. Og oppe der var det bortimot en sti å gå på. Det gikk slakt oppover til neste platå, og derfra hadde vi praktfull utsikt over hele heimen. Herfra kunne vi se hvordan fjellene hang sammen. Herfra kunne vi også gå, og holde noenlunde høyde. Vi var ikke nødt til å gå ned igjen, som vi så ofte ellers var plaget av. Derimot var vi nødt til å gå videre opp, først et pass, så en ganske slak vegg. Jeg er ikke flink i slike vegger, jeg synes det er skummelt, selv om tyngdekraften trekker meg inn mot fjellet, og ikke ned mot bakken lenger nede. Etter en helg i fjellet var jeg også blitt mer vant, og fulgte etter min venn, som gikk først.

Vi var nå på fjellet vi hadde sett over mot da vi gikk langs turstien. Så på et eller annet vis måtte vi komme oss ned fra det, og inn på turstien igjen. På kartet var det ikke opplagt hvordan vi skulle klare det. Det viste at det ville være bratt, til dels veldig bratt, men det kunne også se ut som det ville være mulig.

Ved et av vannene der oppe hadde vi middagen. Denne gangen var det en pastarett, svinekjøtt og bacon og rikelig med makaroni. Et par egg knekkes oppi. Min venn får det ganske godt til, å lage denne retten. Jeg rekogniserte området, og fant det ville være veldig mulig å komme seg ned skrenten bortenfor, men var litt usikker på hvordan det ville bli å komme seg opp på turstien igjen nede fra dalen. På avstand var det vanskelig å avgjøre hvor bratt det var på andre siden. Det var ingen opplagte nødløsninger heller å se, men i mangel av alternativ var det den veien vi måtte prøve. Ellers måtte vi gått videre opp, og se om det gikk an å komme seg ned fra platået og fjellet på andre siden. Neppe ville det være lettere.

Nåvel, vi spiste middagen og tenkte ikke mer på problemet. Temaet for samtalen var litteratur, min venn introduserte meg for Phillip Roth, en forfatter jeg så hørte nevnt i forbindelse med nobelprisen i litteratur. Kanskje må jeg sjekke ham opp. Ellers var området vi satt det min kamerat kaller steinørken, nesten fritt for liv, bare litt mose og lav på steinene, ikke noe gress. Vannet har noen insekter Gud vet hvor kommer fra, og hva lever av. Det er stille og mektig.

Ned fra fjellet går det helt fint. Det er skråning, knapt verre enn at det lar seg gjøre å gå oppreist. Det er mange forskjellige ruter å ta. Jeg tenkte det var nødvendig å holde mot venstre. Min venn ignorerer mitt råd, og følger veien som først ser mest naturlig ut, men som jeg syntes å se ville føre til noen problemer. Det gikk helt fint den veien også. Og nede i dalen var det en enkel operasjon å komme seg opp den ene skråningen jeg hadde vært usikker på fra toppen. Det var bratt, men ikke så bratt at det var mulig å falle ned. Vi kom til et lite pass, og fra det lille passet var det ingen sak å komme helt opp tilbake til stien.

Derfra var det bare å følge merkede T’er fra turistforeningen, og være trygg på at denne veien er trygg og laget for folk flest. Her var det nærmeste vi kom gåingen på turen, nå gikk vi rett tilbake til bilen, praktisk talt uten pauser. Jeg hadde bare litt fjellvann å drikke, nederst fra elven som gikk under bilveien, ned fra vannet vi hadde teltet ved første natt. Dessverre glemte jeg å stikke innom teltplassen for å se om jeg fant hodelykten min igjen, den ville jeg nok ha funnet, neppe hadde det passert folk der siden vi var der to dager før. Men jeg glemte det altså, og reiste tilbake uten hodelykt.

*

Det er noe eget å sette seg i bilen etter en slik lang, fjelltur. Man er tilbake i sivilisasjonen, kan ta av seg svette og tunge klær, ha på seg lettere sko, bli nesten som et annet menneske. Flere ganger på turen foreslo jeg å prøve å være en ekstra dag, fra fredag til søndag blir akkurat litt kort. Man får kommet i gang, så er det slutt. Med en ekstra dag kommer man seg også lenger innover i landskapet. Slik vi organiserer turene, fra fredag ettermiddag til søndag kveld, blir det mye til at vi går utover lørdagen og tilbake igjen søndagen, helst en annen vei. Kanskje lar det seg praktisk gjøre med arbeidet vi har.

Bilturen hjem går mye raskere enn ut, ingen trafikk, ingen problemer. Så er det en god dusj, og kjæresten hans har klar bra middagsmat. Jeg reiste tilbake med morgenflyet mandag, og rett på jobb.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s