Barnetur «til» Vårlivarden

Jeg måtte sette «til» i hermetegn i dag. Vårlivarden ligger ute mellom Hommersåk og Ims, forbi Vatne, virkelig i utkanten av Sandnes, men ikke så altfor langt fra der min slekt har sin opprinnelse og deler av slekten fortsatt bor. Det er en topp som går 387 meter over havet, ingenting for fjellandet Norge, men høyt for vårt område, så utsikten er god, om man kommer seg opp. Det gjorde ikke vi. Vi hadde med lille Irina, på to år og snart to måneder, fra Myrland til Kvelvane gikk hun som beina var trommestikker, men så var det slutt, så var det mat. I stedet for å ta en topptur, og en vanlig rundtur, tok ti rundturen før vi var halvveis engang, og gikk ned over nedlagte Kvelvane gård og tunet på en gård der det ennå bodde folk.

Irinas bestemor, min mor, skulle være med på turen i dag. Det var en stund siden, hun har vært ganske opptatt i det siste, så Irina og jeg har operert på egen hånd, eller sammen med Tone. Irinas mor, min Olia, liker seg best når hun kan være hjemme og lese fag, ordne med huset eller drive med sitt, det er sjelden vi får med henne ut. I går reiste vi imidlertid alle tre for å se på mors nye kaffemaskin, en deLonghi, kjøpt til bursdagen hennes, og vi benyttet selvsagt anledningen til å smake litt på kaffen. Si hva man vil, men kaffen er bedre fra de skikkelige maskinene. Litt mer penger i potten, og mye bedre kaffe – det er det verd. Vi avtalte også å reise sammen på tur.

Mor syntes det ble litt i lengste laget å reise helt til Vårlivarden, det er noen mil fra der vi bor, og selve turen er heller ikke så kort. Dessuten var været så som så, og vi ville ikke komme oss ut før litt utpå dagen, og det blir allerede tidlig mørkt. Sånt ville ikke jeg høre snakk om, Vårlivarden skulle det bli, så da Irina begynte å bli våryr midt om høsten, reiste vi av gårde og ventet på mor nede i Ganddal sentrum med prixen og brasen, butikken og gatekjøkkenet. Der skjer det ingenting som helst, men mer skal det heller ikke til for at Irina og jeg skal ha det ganske greit.

Jeg er ganske knyttet til årstidene, jeg er jo det, følger med på årets gang og hvordan naturen forandrer seg, og er svært opptatt av at det blir mørkere og mørkere i mørketiden, for så å bli lysere og våres igjen. Oktober er den beste høstmåneden. Da kan man få passe varme dager, trærne har ennå bladene på, og høstfargene gir et fargespill ingen andre årstider byr på. Det gjelder å gå tur i skog og li, finne frem til Løvskogen, gå der det er blader å se. I år var det altså Vårlivarden.

Innover fra Vatne og Hana er det allerede fjell og natur som dominerer. Inn veien mot Ims er det bjørketrær på begge sider, gule og fine i bladene. Opp mot Myrland har man allerede en liten turopplevelse, fra bilen.

For lille Irina begynner imidlertid turopplevelsen da hun kommer ut. Da er den til gjengjeld stor. Hun er som en liten hund, den blideste av alle, og også med et stort behov for å gi uttrykk for denne gleden. Hun løper av gårde, først av alle. I dag lærer hun seg å si «folk», det er «folk», når folk kommer. Sett i sammenheng med at hun fra før er i stand til å si «det er sau», «det er hund» og det er stort sett det, så blir det ganske koselig. Mennesket finner sin plass når Irina setter navn på dem.

Hun er fabelaktig til å komme seg opp terrenget på de små føttene sine. Det skal ikke mange centimeters høyde før hun må klatre, eller ned på alle fire, noe hun gjør uten å mukke. Her i området rundt Vårlivarden, som ellers rundt i småfjellene på Sandnes, mellom Gandsfjorden og Høgsfjorden, så ligger steinene midt i stien, og det er krevende og anstrengende for et lite barn å gå over og rundt. Ingen sak. Irina fyker oppover, og pludrer i vei, i sitt karakteristiske språk.

Nå er også bestemor med og får se hvordan det er når Irina og far er på tur. Irina går selv, overalt og hvor som helst, og blir bare løftet og leid om det er sørpe eller umulig, hun må finne ut av det selv, og til en viss grad kan hun velge selv hvor vi skal hen. Om det er noe hun vil se nøyere på, får hun alltid lov, alltid. Denne gangen hadde hun lyst på inn i skogen, heller enn oppover langs stien. Inne i skogen var det pinner, den store slageren denne måneden og i høst. Å løfte pinner, og å slå med dem i vann, eller bare kaste dem, eller bære dem.

Den vesle skogen Irina hadde tatt inn i var enklere for et lite barn, enn for en hel voksen. Greinene hang lavt, men Irina kom seg under dem. Vi voksne måtte gjennom. Til slutt var det slik det gikk, jeg måtte inn, og hente henne ut. Fra nå av gikk det saktere. Irina trengte matstasjoner, litt sjokolade, litt boller, og det ble stadig mer klart at det var ganske urealistisk å komme seg helt opp til Varden. I hvert fall før første, ordentlige rast.

Jeg husket det var en stor åpen plass oppe på veien, men ikke at den plassen het Kvelvane, og at det er en gård der. Uansett gikk vi opp dit. Siste del slengte jeg Irina oppover, mer enn hun gikk selv, holdt henne i armene, og slengte i vei. En liten fjellhylle var litt vanskelig, både for bestemor og Irina, men så var vi der.

Med bestemor på tur er det litt mer kvalitet på maten. Jeg hadde nå med hjembakte rundstykker, som alltid (men denne gangen ikke ferske, de var fra frysen), og litt sjokolade og varm solbærsaft. Mor hadde i tillegg hjembakte boller, horn og juice til Irina, litt forskjellig. Det var stort, åpent og fint, så Irina og jeg kunne tusle rundt og se på ting. Jeg forsøker å lære henne navnene på trærne, de letteste først, gran, furu og bjørk. Det er i ferd med å gli inn.

Irina er fri som et englebarn, og går langt av gårde på egenhånd. En nettside som kaller seg Godturen har en fin beskrivelse av turen opp til Vårlivarden, de har også en rammetekst i grønt om Kvelvane gård. Det står at det var begynt på en vei, den var tenkt helt ned til Hetland, men kom ikke akkurat så langt. Som den ligger, er den en fin påminning om hva det gjaldt om i en tid som var. Her er det laget med håndkraft. Og huset som ligger der, har ingen veiforbindelse. Kanskje var det derfor ingen helt holdt ut å bo der?

Lille Irina løper bortover veien så bestemor blir nervøs. Det er ganske langt ned, et par meter på det meste, og Irina vil også klatre opp på steinene langs kanten. Da må far bort, og stødig sørge for at dette blir helt trygt.

Vi er på dette stedet ganske lenge, før Irina finner ut at det er nok, og rett og slett setter seg i bæremeisen. Da er det på tide å gå hjem. Jeg får med meg mor på veien videre til gården, og ned, så det blir en liten runde. Mor er skeptisk, hun synes det er tryggest å gå ned samme vei, der det er røde merker fra turistforeningen, og alt er helt, helt trygt. Men med veien nedenfor i syne er det riktig så trygt å gå ned veien jeg har tenkt også. Den største utfordringen er faktisk at det plutselig står noen hester akkurat i området vi har tenkt å gå. Noen av gårdene er ennå i drift.

En av gårdene i drift går vi altså forbi, rett over tunet. Irina i bæremeisen har rappet luen min, og satt den på sitt eget hode. Nå begynner hun å bli svært trøtt, og sovner søtt akkurat i det vi er i ferd med å nå frem til bilen. I den er det ennå en god halvtime før vi er hjemme. Det var ganske langt å kjøre for en så kort tur. Slik vi gikk, kunne vi jo gått et sted nærmere. Men det var en fin opplevelse, og en fin kjøretur også. Irina hadde det helt topp, og satt med røde kinn og oppvakt ansikt hele kvelden, til hun sovnet rolig og nybadet og lykkelig, klar for nye dager og eventyr.

Mer avansert lek

I fjor hadde jeg et veldig godt år med å være hjemme i pappapermisjon med lille Irina i hele 40 uker. Nå er jeg i jobb, men har det like godt som jeg hadde det i fjor. Huset er omtrent ferdig pusset opp, vi bor ikke på en byggeplass som vi gjorde i hele fjor. Jeg kan tenne opp i peisen, og sitte foran den, og så er det tettet og isolert i kortveggen borti her. I vinteren som var så jeg bare rett inn i murveggen på den. Iskaldt.

Nå som mørketiden er her, vi er allerede et godt stykke inn i det mørke halvåret, så tar jeg gjerne med Irina ned i kjellerstuen, fyrer opp i peisen, og sitter foran den, med henne. Mama Olia er oppe og leser fysikk og lineær algebra. Det er alltid fristende å gi Irina et nettbrett eller noe, slik at jeg også kan sitte med nettbrett og nyheter eller et eller annet å lese, eller skrive. Men jeg er gladere i Irina enn som så, hun skal ha lek, og det gjelder å finne på noe så vi kan sitte i godstolen, med peisen foran oss.

Nå som hun er i full fart med å lære språk og grammatikk og setninger, og skal lære hva det vil si å delta i livet, så er det lettere å finne på leker. Irina er også veldig, veldig lett å leke med, full av initiativ og respons, og noe så til de grader bra på å gi uttrykk for det når noe er kjekt. Hun stråler så solen blekner, hyler så måker tier stille, ler så verdensaltet hører det. Hun har lært ordet misjka, russisk for «bamse», og det er allerede nok. Vi har tre bamser her, bjørnebamser, to veldig små, på størrelse med en finger, og en ganske stor, omtrent så stor som henne. Det er fingerbamsene vi leker med. De har med seg en kanin, krolik.

Og hvordan skal man så leke med et barn på såvidt over to år? Det gjelder å gjøre tingene hun kan, og gjøre dem hele tiden. De to bamsene og ene kaninen hilser på hverandre, spiser og sover. I avanserte øyeblikk går de på do, tisser og bæsjer, noe hun godt kan lære seg hun også kan gjøre andre steder enn i bleien, og er greit hun vet hva er. I dag kjørte de også fra det ene armlenet på stolen, til det andre.

Så er det på tide å sove. Da sier de para spat, som betyr «på tide å sove», der Irina bare får til spat, «sove». Og så sier de spokoinoj notsji, «god natt», noe Irina tar etter, på sitt vis. Så legger de seg i en liten boks, i går var det lokket til en kortstokk, i dag var det et litt større lokk, til en litt større kortstokk. De våkner med en gang, og da sier de priviet. Det betyr «hei». Irina tar det herlig etter, vivet, sier hun, som regel. Hun får det ikke helt rett, men får alltid med seg slutten, det skal ende med -vet, den er på plass, tonefallet og lydene. Så er det på tide å spise, para kusjat, og de spiser fra den samme boksen de sover. Drikke må de også, pitj.

Mer gjør de ikke. Og vi kan holde det gående i timevis. På spilleren er det gjerne musikk som jeg liker, en opera, noe klassisk, eller bandene og artistene jeg hørte på fra jeg var 20 til jeg var 40, den gang jeg hadde tid til sånt, skikkelig, og det betydde veldig mye for meg. Peisen knitrer og brenner. Irina rister av latter over bamsene og kaninen som sier «hei» til hverandre. Hun liker også å legge dem inn under genseren og t-skjorten min. Da pleier hun å klore meg litt opp, så det ser ut som jeg har vært i kampen med tigeren eller mamuten våre forfedre måtte drepe. Det er slik jeg formulerer det for vår kjære konemor, Olia. Her ser du resultatet av dagens kamp, jeg kom fra det med livet i behold. Jeg trekker linjene tilbake til våre forfedre og jeg, så også Olia og jeg kan le oss i søvn.

Nå skjønner hun alt – да!

Det går rasende raskt med lille Irina om dagen. Hun snapper opp ord både på norsk og russisk, og lærer raskere inn enn vi helt klarer å følge med. I hvert fall raskere enn jeg klarer å oppdatere på bloggen, noe jeg egentlig hadde planlagt å gjøre.

Her om dagen fikk hun for første gang inn en grammatisk bøyning av et ord. Det er ordet for «å falle» på russisk, padatj. I fortid med en prefiks blir det upala, det gjelder egentlig bare når det er noe av hunnkjønn som faller, men Irina bruker det hele tiden, siden mye av det hun ser falle, på russisk har hunnkjønn bøyning. Upala, sier hun, når leken faller. Og så, om det var i går eller forgårs, sa hun plutselig padaet, i det hun selv eller noe annet var i ferd med å falle. Padaet betyr han/hun/det faller, på russisk er pronomenet bakt inn i bøyningen av verbet. Så når jeg løftet henne på en litt risikabel måte, kunne hun si padaet, og med det få formidlet at nå er hun litt redd for å falle ned, nå må jeg være forsiktig.

Veldig kult.

I går var vi så i fyr og flamme over fremgangen og over tilværelsen at jeg bråkjekt sa at nå skjønte Irina alt, nå kunne hun være med på enhver samtale. – Aha, sa lille Irina oppvakt, med et tonefall og intonasjon som er den vi bruker når vi skal si «ja», og som fungerer både på norsk og russisk. Vi snakket russisk, der, som vi alltid gjør når vi er hjemme i huset. Olia og jeg fikk oss en god latter over at lille Irina var like bråkjekk som oss, og jeg kjørte på med «vi kan snakke med henne akkurat som med en voksen». – Da! ropte hun. Alle vet det betyr «ja» på russisk. Hun har aldri brukt ordet før. Veldig merkelig og morsomt. Jeg sa enda mer, «der hører du, Olia, hun forstår alt, også det vi sier nå», og litt mer. – Da, sa hun igjen. Fjernet all tvil.

 

Spokoina notsji!

Vi spøker at lille Irina er kommet i trassalderen nå. Hun er veldig sen med å lære seg «ja» og «nei», både på norsk og russisk, men hun ha lært seg en variant av «a-ah» som kan brukes for nei, på begge språk. Min søster Tonje har sagt deres barn, David, ble vanskeligere det året han ble to. Flere har sagt det samme, det er generell kunnskap blant barneforeldre, folkevett. Vår Irina er to år. Hittil har hun stort sett vært en engel, ikke bydd oss på noen vanskeligheter av noe slag, gjort som vi ønsker, vært med på det vi har villet. Men her om dagen sa hun plutselig a-ah, da vi spurte om hun ville legge seg. Hun ristet på hodet, liksom for å understreke trassen. Vi trodde ikke våre egne ører, og visste ikke hva vi skulle gjøre. Det var jo på tide å legge seg. Så ville hun ikke.

Forleden søndag eller en annen dag satt hun og jeg i kjellerstuen. Hun i sofaen, med et nettbrett og film. Jeg foran sengen. – Vil du legge deg? spurte jeg på russisk. – Khotsjesj spat? – Spokoini notsji, svarte hun, krøp ned fra sofaen, og gikk selv opp til mor for å legge seg. – Spokoini notsji betyr god natt på russisk. Det var første gang hun brukte det, og en gledelig overraskelse!

Priviet!

Helg. Foran peisen. På spilleren Nick Drake, Pink moon.

Jeg syklet hjem fra jobb i dag, og rett ut med lille Irina, til Stemmen, vanndammen på Kverneland. For å få med oss siste rest av solen denne dagen. Jeg skiftet ikke engang vekk fra kortbuksen, slengte bare på meg en genser og en litt varmere jakke enn sykkeljakke. Flott ettermiddag i restene av sommervarmen, Irina i praktslag, hun lo allerede på vei mens hun satt i bilen.

Hjemme igjen sovnet hun straks til mors bryst, så jeg fikk spist middag i fred. Deretter gikk jeg ned og fyrte opp i peisen. Snart etter våknet Irina, litt uheldig, selvsagt, klokken ni, hun kunne jo sovet hele natten. Men det er så kjekt med henne, at det er egentlig bare greit. Hun fikk være med meg i kjelleren, mens mama Olia satt oppe og leste fysikk.

Her var det fremgang i språk og i aktivitet. Det går så raskt om dagen, ute på tur ved vanndammen fikk hun med seg ordet «magen» på norsk, og helt med seg ordet «pinne». Hun er etter å skille mellom «pinne» og «pinnen», og hun sa både «and» og «ender», riktignok uten at det ennå går an å slå fast hun skjønner forskjellen. Nede i kjelleren sa hun «ne rabotet» om det lille keyboardet vi har. Det er ganske avansert for ne rabotaet, «det virker ikke», eller egentlig «det arbeider ikke». Tydelig har jeg sagt det om kranen vi har hatt utenfor, den har arbeidet på nabotomta, men av og til har den stått stille. Ne rabotaet. Ganske sannsynlig har jeg eller mama Olia sagt det også om noe annet, som ikke har virket, eller arbeidet, og så har lille Ira snappet det opp. Nå sa hun det helt selv, og helt riktig. Keyboardet virket ikke. Vi måtte koble i kontakten, og skru det på. Så virket det.

Etterpå satt hun og jeg i lenestolen foran peisen. Jeg liker så godt å sitte der, selv før vi fikk Irina likte jeg det. Nå sitter jeg der med henne. Vi har en IKEA-boks med leker nede i kjelleren, de er ikke brukt på en stund, og virker nye og friske for Irina. Det er en liten bjørn der, misjka, på norsk «bamse». De bruker det helt likt som oss, både om dyret og om kosedyret. Kanskje er de enda ivrigere med det enn oss, det heter nå en gang den russiske bjørn, det er som et nasjonaldyr for dem. Irina liker også veldig godt bamser av enhver sort, mika, kaller hun dem. Nå hadde vi en til foran oss, en knøttliten – det var egentlig en nøkkelring.

Den lille bamsen hadde også en rød t-skjorte på seg, der det stod «Sjefen». Den klarte Irina plutselig å ta av. Til enorm glede for henne, og smittende glede for meg. Er det noe med jenter som liker å kle av og på dokkene sine? Ikke vet jeg, Irina likte det i alle fall enormt, og kledde av og på denne bamsen i opp mot en halv time, hele tiden med latter og gledeshyl, hver gang t-skjorten kom av, og på. På måtte hun ha litt hjelp, t-skjorten var jo ikke større enn en finger, og hun måtte tre den gjennom nøkkelringen også.

Irina var fornøyd bare t-skjorten kom over hodet, men jeg ville ha armene på plass også. Jeg lyktes aldri med mer enn én arm før Irina begynte å ta t-skjorten av igjen. Den ene armen fikk jeg imidlertid alltid tredd gjennom, og sagt ruka, «arm» på russisk. Luka, sa Irina, som hun gjør det, rett tonefall, L for R. Luka, Luka, Luka! Hun gjentar begeistret ordene når hun får dem riktig. Og så pludrer hun med sitt eget språk, snakker i vei så bare hun og alle andre forstår, bable-bable-luka-luka-yiiii! Veldig kjekt.

Olia har tatt et av risikostuntene sine og latt lille Irina sitte på meg og lenestolen uten bleie, og jeg har ikke merket dt. Olia kommer ned før uhellet er ute, og får bleien på. Jeg vil gjerne vise Irinas nye triks, hvordan hun bent frem leker med bamsen, kler av og på den, og sier ruka. Jeg tar armen inn, og sier priviet, russisk for «hei». Armen sier hei. «Plivet», sier Irina. For første gang.

Det er fremskritt. Nå kan hun si skikkelig hei. Tidligere har hun bare sagt «allo», som fungerer både på norsk og på russisk. Med priviet åpner det seg muligheter, og det er ubeskrivelig søtt når barn sier det, særlig når barnet er ens eget. Og en selv er norsk. Irina fikk full respons for privieten sin, og var etterpå ustoppelig med å si det. «Plivet, plivet, plivet». Hun har det helt inne, og skjønner når det skal brukes.

Hele tiden.

 

Sony Xperia Z5 – Etter 1 år i bruk

19. oktober i fjor kjøpte jeg min Sony Xperia Z5. Jeg skrev med en gang en bloggpost om telefonen, siden en detaljert anmeldelse, men problemet med slike er at de fleste telefoner og det meste av slikt datautstyr er veldig fancy og fint da det først kommer ut. For de som ikke har råd eller ikke til hensikt å kjøpe en ny telefon hver gang en ny kommer ut, er det vel så viktig hvordan telefonen fungerer etter en tids bruk. Slitasje på batteriet, ting som ikke kommer til syne med en gang, hvordan den fungerer i alle de tingene man har tenkt å gjøre gjennom helger, ferier og hverdager, og ikke bare alle tingene man finner på å teste med en gang, det er det viktige. De fleste som vurderer å kjøpe telefon nå ser kanskje ikke etter de telefonene som ble gitt ut for et år siden, og er kanskje ikke på jakt etter omtale av hvordan disse telefonene nå virker, men det kan være interessant å se hvordan telefonene holder seg og med det kanskje kunne gjøre seg noen tanker om hvordan telefonene man nå kjøper, vil være når man har hatt dem en tid.

Ting som er bra

Sony Xperia Z5 gjorde et svært godt førsteinntrykk. Det jeg likte med den i starten, har holdt seg. Bildene er superbe, og fotoapplikasjonen fungerer helt utmerket. Ute, inne, lyst, mørkt, bilder i alle mulige settinger og stemninger, det er ikke noe mer jeg som en vanlig bruker skulle ønske av dem. Ett år etter at telefonen ble kjøpt, holder fotoapparatet topp standard, og jeg har overhodet ikke noe behov for en ny telefon for å kunne ta bedre bilder. Dette er godt nok.

Telefonen fungerer også utmerket til å høre musikk, se filmer, surfe på nettet og delta på sosiale medier. Den er råsterk, alt går raskt og sømløst, og telefonen er behagelig å lese på, selv lengre artikler og tekster. Å se film – både på YouTube og filmer man selv har skaffet seg – går helt fint, og av å se bilder kan man neppe forvente mer, størrelsen på skjermen tatt i betraktning. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette skal bli noe bedre, hva mer det skal være å ønske.

Jeg er også godt fornøyd med batteriet. Etter ett års bruk merker jeg knapt noen dårligere effekt. Daglig lading er ikke nødvendig, og når den først skal lades, går det så raskt at man har den klar til bruk etter noen timer. På fjelltur i Stølsheimen holdt den ikke gjennom helgen, utpå søndagen sa den takk for seg, da hadde den tatt over 100 bilder, og ellers vært på hele tiden. Jeg vet ikke hva det var som trakk batteriet på den. Men også fotoapparat vi har hatt med på slike turer, har ikke klart seg hele helgen. Det tar på batteriet å ta bilder, og å være påskrudd kontinuerlig.

Ting som ikke er bra

Det store problemet med denne telefonen er glassoverflaten den har på forsiden og baksiden. Dette er lett knuselig. Sammen med størrelsen på telefonen, og det at den er svært glatt, gjør det at den har lett for å falle ut av hendene, eller ned fra der man har satt den, og med det knuse. På det ene året jeg har hatt den, har jeg knust den tre ganger. Én gang på forsiden, to ganger på baksiden. Den første gangen den knuste, satte jeg den i barnevognen for å ta bilde av meg selv med tidsinnstillingen fotoapplikasjonen tilbyr. Den stod ikke helt stødig, og ramlet, ned på grusveien under. Dette gjorde jeg to ganger. Resultatet var at den knuste på forsiden slik at berøringsskjermen ikke lenger virket, og telefonen måtte inn til reparasjonen. Over 3000 kroner røk med. Andre gangen gled den ut av kortbuksen da jeg var ute på tur med vårt lille barn. Den ramlet i sanden ved vannet vi bor i nærheten av, muligens tråkket jeg på den etterpå (med sandaler), resultatet var i hvert fall at den knuste stygt på baksiden. Reparasjonen kostet opp mot 1000 kroner. Tredje gangen var på ferie i sommer, jeg skulle ta bilde av barnet som balanserte rundt en fontene, men akkurat i det jeg skulle ta bildet, kom en annen gutt forbi, jeg ombestemte meg, og mistet telefonen i farten. Ned på asfalten, hvor den knuste. Denne gangen leverte jeg den ikke til reparasjon, så den er knust på baksiden ennå. Det betyr at den ikke lenger er vanntett, som den lover å være. Garantien vil ikke gjelde.

Jeg har nå kjøpt et deksel rundt telefonen. Det burde jeg nok ha gjort med en gang, for siden har den ramlet en gang innendørs, uten at det ser ut som den knuste ytterligere. Men det ekstra dekselet gjør telefonen enda større og mindre håndterlig enn den allerede var.

Det bringer meg over i et annet problem. Telefonen er ikke bra å trene med, når man jogger. Den ligger svær i lommen, så svær at jeg igjen har gått over til å bruke gamle iPhone 5 som treningstelefon. Der er også GPS mer pålitelig. Den gamle Sony Xperia Z1 hadde svært dårlig GPS, det var opp mot et år det ikke virket i det hele tatt, den nye Z5 begynte bra for meg, men nå i høst har det vært en del problemer med den. Ergerlig for meg som løper til jobb, og gjerne vil ha turene registrert. Med iPhone får man både en mindre og lettere telefon, og garantert GPS.

All knusingen har også gjort at jeg har satt sim-kortet inn i den gamle Apple telefonen, iPhone 5. Det var andre gang jeg leverte den til reparasjon, hver gang den leveres må simkort og minnebrikke ut. Simkortet satt jeg i iPhonen, og når jeg fikk Sony Xperia Z5 tilbake, har jeg ikke satt simkortet tilbake dit. Det er en del praktiske fordeler å ha kortet i den mindre iPhone 5. Telefonen ligger godt i bukselommen, også for bukser med små lommer, og jeg kan altså enkelt og trygt ha den med meg på trening.

Med iPhone 5 har jeg også fordelen av gratis SMS gjennom meldingssystemet deres når jeg er i kontakt med andre i Apple-systemet. Jeg vet Google og Android prøver å tilby noe lignende, men jeg bruker det ikke selv, og kjenner heller ikke noen som gjør det. De gangene de har prøvd å lokke meg inn, har det vært et eller annet som har skremt med på veien, så jeg har valgt ikke å prøve meg. Meldingssystemet til Apple har ulempen at når jeg (eller mottaker) ikke er tilkoblet nett, risikerer vi at meldingen ikke kommer frem. Det har skjedd noen ganger, litt uheldig.

Jeg vil også ta med at lagringsplassen er et problem. Internminnet er på 32 GB. Det ble fylt opp i løpet av noen måneder av bilder og egne filmer. Det går an å sette inn minnebrikke i telefonen, noe som er veldig bra, men det blir raskt fylt opp det også. Å ha applikasjoner på minnebrikken har jeg dårlig erfaring med (fra Xperia Z1), om minnebrikken skiftes ut forsvinner appene og innstillingene knyttet til dem, og det kommer ikke tilbake ved å sette inn den gamle minnebriken igjen. Apper og operativsystemet Android opptar over 20 GB av internminnet, mener jeg å huske. Det tar svært mye plass.

Så lagringsplass er alltid et problem. Det gjelder å bestille mest mulig, og produsentene virker til å henge litt etter hvor mye de vil tilby oss.

Konklusjon

Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med telefonen, og har ikke noe behov eller noe ønske om å kjøpe en ny. Den er imidlertid langt bedre til multimedia, internett og som en bærbar minidatamaskin med alle muligheter, enn som vanlig telefon. På de første tingene tror jeg ikke dagens telefoner er noe vesentlig bedre enn den jeg har, ikke sånn at det er noe behov for oppgradering. Det er imidlertid dumt at den er så stor, glatt og uhåndterlig, slik at den lett ramler, og at når den ramler, så knuser den. På verkstedet der jeg har levert den er meldingen klar, dette er et vanlig problem. Knusbart glass inviterer til det. Jeg har ikke hatt andre telefoner som har knust. Tvert imot har de utmerket seg ved å være svært robuste, og kommet seg uskadet og umerket fra fall fra høyder høyere enn jeg. Størrelsen er ikke det store problemet om telefonen brukes til nett, multimedia og foto. Da er det bare en fordel å ha stor skjerm.

Jeg må også si at størrelsen ikke er verre enn at når jeg nå får ny minnebrikke jeg har bestilt, på 128 GB, så vil jeg sette simkortet inn i telefonen igjen, sammen med minnebrikken. Da vil Sony Xperia Z5 på ny være min hovedtelefon, mens iPhone 5 vil være redusert til treningstelefon og reservetelefon, og radio. Det er ting å utsette på den, men ikke egentlig nok til at jeg skulle ønske meg en ny. Det viktigste jeg ville bedt om er mer plass til lagring, som jeg nå uansett har kjøpt meg, og at den ikke var dekket av så lett knuselig glass. Den neste telefonen jeg en gang kjøper vil jeg skal være mer hardfør. Når det gjelder hva telefonen skal være i stand til å prestere, er jeg godt fornøyd som det er.

 

Siste søndagstur i høstferien 2016

Overskriften satt ikke helt. Lille Irina og jeg tok oss en liten tur i dag bak Stokkalandsfjellet, fra Ullvaren til Plassatjern, og tilbake. Det er en ingentingtur for oss, og står ikke i stil til de andre turene vi har hatt denne ferien. Men vi hadde også andre ting å gjøre, vaske bilen for eksempel, og avslutte ferien.

I går ble en spesiell dag. Både konemor Olia og jeg var veldig trøtte, og sov stort sett hele dagen. Irina syslet med seg selv og nettbrettet i stua. Hvem vet hva hun gjorde? Vi sov. Først klokken fem tok jeg henne med rundt vannet en tur, på trehjulssykkelen, og uten mat vi spiste. Det var et pliktløp til oss å være. På henne gjorde det inntrykk å mate endene (og måkene, de fordømte måkene som har slått seg til i ferskvann, hva er det som skjer her i verden og naturen?), og hun svingte seg litt i stengene de har satt opp (og som allerede er ødelagt). Ellers satt hun stort sett på sykkelen. Da vi kom hjem hadde Olia laget middag. Vi spiste den, og så fyrte jeg opp i peisen. Sånn gikk den dagen.

I dag, derimot, våknet vi i toppform. Vi spiste en god, lang søndagsfrokost. Jeg fikk hørt kantater av Bach, som jeg liker så godt, og Irina fikk både spist litt, sett film og spilt spill. Alle hadde vi våre morgener. Olia forsvant ut for å hogge ved. Alle hadde sin morgen.

Jeg gjorde litt rekognosering hvor vi skulle hen. Det var meldt vind, så det kunne ikke bli noen fjelltopp, om de er aldri så lave her i nærheten. Det var lurest med skog. På Google Earth sjekket jeg om det var mulig å parkere langs Åslandsvegen, det renner en fin bekk ved siden av den, vi kunne kanskje gå langs med den? Men alle parkeringsplassene så usikre ut. Og jeg hadde ikke så lyst til å kjøre så langt. I dag måtte turen bli overstått. Vi hadde også andre poster på programmet.

Derfor kjørte vi til Ullvaren, parkerte bilen ved ridesenteret, og gav oss av gårde. Irina ville som alltid ha «mat» med en gang. Jeg hadde med sjokolade, men den gode, rene melkesjokoladen var spist opp. Erstatningen med frukt og nøtter falt ikke så godt i smak.

Et fælt øyeblikk kom da hun ville ha noe å drikke, sok, sa hun på russisk. Det betyr både saft og juice. Jeg hadde varm solbærsaft, eller «toddy», som vi kaller det. Jeg tenkte hun var stor nok til å skjønne hun ikke måtte drikke når jeg sa det, – det var varmt, sa jeg, – jeg må helle i vann. Og før jeg hadde fått hentet frem det kalde vannet å kjøle saften ned med, hadde hun forsøkt seg med en litt for stor slurk, og hylte ut i fornærmet gråt.

Det gjorde vondt, også for meg. Hun løp av gårde, med den karakteristisk gråten hun har når hun føler seg dårlig behandlet, når hun føler tilliten er brutt. Det tok lang tid før hun tilgav meg. Men så var det glemt, og akkurat som om det ikke var hendt.

Plassen rundt Plassatjern er vel striglet for min smak, benker og bålplasser og steiner til bord, men det er det eneste vannet i nærheten, og det beste stedet i le for vinden. Så vi var der. Irina rotet med pinner i vannet, og kastet dem uti, hun balanserte på benkene som var satt ut, og klatret opp på steinene. Vi var der en liten time, kanskje.

Så var det å lokke henne videre med å se på sauene. Turen gikk gjennom skogen, på en sti, men nå ville hun snart i bæremeisen. Det var imidlertid ikke lenge før vi kom til sauene, da måtte hun ut og kikke på dem. Det var mange sauer på marken, tydeligvis et godt bruk.

Det finnes fremdeles stier jeg ikke har gått i området som er mitt nærmeste, men få av dem som byr på noen overraskelser. De leder alle sammen tilbake til grusstien, litt lenger borte. Bare i korte strekk får man følelsen av å være på virkelig tur, å være i terrenget. Nå skal de lage ekstra asfaltvei gjennom her.

På vei tilbake til bilen bryter solen frem. Det er nydelig høstsol, lavt på himmelen, og med et flott lys på høstbladene. Jeg er veldig glad i alle årstidene, spesielt glad i høsten også. Noen av de beste turene er om høsten. Temperaturen er passe, og fargene og lyset blir ikke bedre.

Vi setter oss ned en ekstra gang, og spiser en appelsin. Det er et av ordene Irina har inne, og har hatt inne lenge. Det er fint med det at det er det samme på russisk og norsk, så det følger ingen forvirring med det for henne. Så glad i å spise appelsinene er hun imidlertid ikke lenger. Hun drikker heller litt varm solbærsaft. Ikke for varm denne gangen.

Turen varer bare et par timer, og litt til. Ingenting for oss. Vi reiser den korte veien hjem igjen, kjører forbi et par damer som har jogget forbi oss der vi satt. Det er gang- og løpeavstand hit, og rart at ikke flere gjør det, så mange det er som går rundt Stokkalandsvannet.

Hjemme får vi vasket bilen, og båret inn litt grapseved og brensel. Resten dekker jeg til for vinteren. Kvelden og ferien avsluttes med god kaffe, småkaker og lefser foran peisen.