Barnetur «til» Vårlivarden

Jeg måtte sette «til» i hermetegn i dag. Vårlivarden ligger ute mellom Hommersåk og Ims, forbi Vatne, virkelig i utkanten av Sandnes, men ikke så altfor langt fra der min slekt har sin opprinnelse og deler av slekten fortsatt bor. Det er en topp som går 387 meter over havet, ingenting for fjellandet Norge, men høyt for vårt område, så utsikten er god, om man kommer seg opp. Det gjorde ikke vi. Vi hadde med lille Irina, på to år og snart to måneder, fra Myrland til Kvelvane gikk hun som beina var trommestikker, men så var det slutt, så var det mat. I stedet for å ta en topptur, og en vanlig rundtur, tok ti rundturen før vi var halvveis engang, og gikk ned over nedlagte Kvelvane gård og tunet på en gård der det ennå bodde folk.

Irinas bestemor, min mor, skulle være med på turen i dag. Det var en stund siden, hun har vært ganske opptatt i det siste, så Irina og jeg har operert på egen hånd, eller sammen med Tone. Irinas mor, min Olia, liker seg best når hun kan være hjemme og lese fag, ordne med huset eller drive med sitt, det er sjelden vi får med henne ut. I går reiste vi imidlertid alle tre for å se på mors nye kaffemaskin, en deLonghi, kjøpt til bursdagen hennes, og vi benyttet selvsagt anledningen til å smake litt på kaffen. Si hva man vil, men kaffen er bedre fra de skikkelige maskinene. Litt mer penger i potten, og mye bedre kaffe – det er det verd. Vi avtalte også å reise sammen på tur.

Mor syntes det ble litt i lengste laget å reise helt til Vårlivarden, det er noen mil fra der vi bor, og selve turen er heller ikke så kort. Dessuten var været så som så, og vi ville ikke komme oss ut før litt utpå dagen, og det blir allerede tidlig mørkt. Sånt ville ikke jeg høre snakk om, Vårlivarden skulle det bli, så da Irina begynte å bli våryr midt om høsten, reiste vi av gårde og ventet på mor nede i Ganddal sentrum med prixen og brasen, butikken og gatekjøkkenet. Der skjer det ingenting som helst, men mer skal det heller ikke til for at Irina og jeg skal ha det ganske greit.

Jeg er ganske knyttet til årstidene, jeg er jo det, følger med på årets gang og hvordan naturen forandrer seg, og er svært opptatt av at det blir mørkere og mørkere i mørketiden, for så å bli lysere og våres igjen. Oktober er den beste høstmåneden. Da kan man få passe varme dager, trærne har ennå bladene på, og høstfargene gir et fargespill ingen andre årstider byr på. Det gjelder å gå tur i skog og li, finne frem til Løvskogen, gå der det er blader å se. I år var det altså Vårlivarden.

Innover fra Vatne og Hana er det allerede fjell og natur som dominerer. Inn veien mot Ims er det bjørketrær på begge sider, gule og fine i bladene. Opp mot Myrland har man allerede en liten turopplevelse, fra bilen.

For lille Irina begynner imidlertid turopplevelsen da hun kommer ut. Da er den til gjengjeld stor. Hun er som en liten hund, den blideste av alle, og også med et stort behov for å gi uttrykk for denne gleden. Hun løper av gårde, først av alle. I dag lærer hun seg å si «folk», det er «folk», når folk kommer. Sett i sammenheng med at hun fra før er i stand til å si «det er sau», «det er hund» og det er stort sett det, så blir det ganske koselig. Mennesket finner sin plass når Irina setter navn på dem.

Hun er fabelaktig til å komme seg opp terrenget på de små føttene sine. Det skal ikke mange centimeters høyde før hun må klatre, eller ned på alle fire, noe hun gjør uten å mukke. Her i området rundt Vårlivarden, som ellers rundt i småfjellene på Sandnes, mellom Gandsfjorden og Høgsfjorden, så ligger steinene midt i stien, og det er krevende og anstrengende for et lite barn å gå over og rundt. Ingen sak. Irina fyker oppover, og pludrer i vei, i sitt karakteristiske språk.

Nå er også bestemor med og får se hvordan det er når Irina og far er på tur. Irina går selv, overalt og hvor som helst, og blir bare løftet og leid om det er sørpe eller umulig, hun må finne ut av det selv, og til en viss grad kan hun velge selv hvor vi skal hen. Om det er noe hun vil se nøyere på, får hun alltid lov, alltid. Denne gangen hadde hun lyst på inn i skogen, heller enn oppover langs stien. Inne i skogen var det pinner, den store slageren denne måneden og i høst. Å løfte pinner, og å slå med dem i vann, eller bare kaste dem, eller bære dem.

Den vesle skogen Irina hadde tatt inn i var enklere for et lite barn, enn for en hel voksen. Greinene hang lavt, men Irina kom seg under dem. Vi voksne måtte gjennom. Til slutt var det slik det gikk, jeg måtte inn, og hente henne ut. Fra nå av gikk det saktere. Irina trengte matstasjoner, litt sjokolade, litt boller, og det ble stadig mer klart at det var ganske urealistisk å komme seg helt opp til Varden. I hvert fall før første, ordentlige rast.

Jeg husket det var en stor åpen plass oppe på veien, men ikke at den plassen het Kvelvane, og at det er en gård der. Uansett gikk vi opp dit. Siste del slengte jeg Irina oppover, mer enn hun gikk selv, holdt henne i armene, og slengte i vei. En liten fjellhylle var litt vanskelig, både for bestemor og Irina, men så var vi der.

Med bestemor på tur er det litt mer kvalitet på maten. Jeg hadde nå med hjembakte rundstykker, som alltid (men denne gangen ikke ferske, de var fra frysen), og litt sjokolade og varm solbærsaft. Mor hadde i tillegg hjembakte boller, horn og juice til Irina, litt forskjellig. Det var stort, åpent og fint, så Irina og jeg kunne tusle rundt og se på ting. Jeg forsøker å lære henne navnene på trærne, de letteste først, gran, furu og bjørk. Det er i ferd med å gli inn.

Irina er fri som et englebarn, og går langt av gårde på egenhånd. En nettside som kaller seg Godturen har en fin beskrivelse av turen opp til Vårlivarden, de har også en rammetekst i grønt om Kvelvane gård. Det står at det var begynt på en vei, den var tenkt helt ned til Hetland, men kom ikke akkurat så langt. Som den ligger, er den en fin påminning om hva det gjaldt om i en tid som var. Her er det laget med håndkraft. Og huset som ligger der, har ingen veiforbindelse. Kanskje var det derfor ingen helt holdt ut å bo der?

Lille Irina løper bortover veien så bestemor blir nervøs. Det er ganske langt ned, et par meter på det meste, og Irina vil også klatre opp på steinene langs kanten. Da må far bort, og stødig sørge for at dette blir helt trygt.

Vi er på dette stedet ganske lenge, før Irina finner ut at det er nok, og rett og slett setter seg i bæremeisen. Da er det på tide å gå hjem. Jeg får med meg mor på veien videre til gården, og ned, så det blir en liten runde. Mor er skeptisk, hun synes det er tryggest å gå ned samme vei, der det er røde merker fra turistforeningen, og alt er helt, helt trygt. Men med veien nedenfor i syne er det riktig så trygt å gå ned veien jeg har tenkt også. Den største utfordringen er faktisk at det plutselig står noen hester akkurat i området vi har tenkt å gå. Noen av gårdene er ennå i drift.

En av gårdene i drift går vi altså forbi, rett over tunet. Irina i bæremeisen har rappet luen min, og satt den på sitt eget hode. Nå begynner hun å bli svært trøtt, og sovner søtt akkurat i det vi er i ferd med å nå frem til bilen. I den er det ennå en god halvtime før vi er hjemme. Det var ganske langt å kjøre for en så kort tur. Slik vi gikk, kunne vi jo gått et sted nærmere. Men det var en fin opplevelse, og en fin kjøretur også. Irina hadde det helt topp, og satt med røde kinn og oppvakt ansikt hele kvelden, til hun sovnet rolig og nybadet og lykkelig, klar for nye dager og eventyr.

Mer avansert lek

I fjor hadde jeg et veldig godt år med å være hjemme i pappapermisjon med lille Irina i hele 40 uker. Nå er jeg i jobb, men har det like godt som jeg hadde det i fjor. Huset er omtrent ferdig pusset opp, vi bor ikke på en byggeplass som vi gjorde i hele fjor. Jeg kan tenne opp i peisen, og sitte foran den, og så er det tettet og isolert i kortveggen borti her. I vinteren som var så jeg bare rett inn i murveggen på den. Iskaldt.

Nå som mørketiden er her, vi er allerede et godt stykke inn i det mørke halvåret, så tar jeg gjerne med Irina ned i kjellerstuen, fyrer opp i peisen, og sitter foran den, med henne. Mama Olia er oppe og leser fysikk og lineær algebra. Det er alltid fristende å gi Irina et nettbrett eller noe, slik at jeg også kan sitte med nettbrett og nyheter eller et eller annet å lese, eller skrive. Men jeg er gladere i Irina enn som så, hun skal ha lek, og det gjelder å finne på noe så vi kan sitte i godstolen, med peisen foran oss.

Nå som hun er i full fart med å lære språk og grammatikk og setninger, og skal lære hva det vil si å delta i livet, så er det lettere å finne på leker. Irina er også veldig, veldig lett å leke med, full av initiativ og respons, og noe så til de grader bra på å gi uttrykk for det når noe er kjekt. Hun stråler så solen blekner, hyler så måker tier stille, ler så verdensaltet hører det. Hun har lært ordet misjka, russisk for «bamse», og det er allerede nok. Vi har tre bamser her, bjørnebamser, to veldig små, på størrelse med en finger, og en ganske stor, omtrent så stor som henne. Det er fingerbamsene vi leker med. De har med seg en kanin, krolik.

Og hvordan skal man så leke med et barn på såvidt over to år? Det gjelder å gjøre tingene hun kan, og gjøre dem hele tiden. De to bamsene og ene kaninen hilser på hverandre, spiser og sover. I avanserte øyeblikk går de på do, tisser og bæsjer, noe hun godt kan lære seg hun også kan gjøre andre steder enn i bleien, og er greit hun vet hva er. I dag kjørte de også fra det ene armlenet på stolen, til det andre.

Så er det på tide å sove. Da sier de para spat, som betyr «på tide å sove», der Irina bare får til spat, «sove». Og så sier de spokoinoj notsji, «god natt», noe Irina tar etter, på sitt vis. Så legger de seg i en liten boks, i går var det lokket til en kortstokk, i dag var det et litt større lokk, til en litt større kortstokk. De våkner med en gang, og da sier de priviet. Det betyr «hei». Irina tar det herlig etter, vivet, sier hun, som regel. Hun får det ikke helt rett, men får alltid med seg slutten, det skal ende med -vet, den er på plass, tonefallet og lydene. Så er det på tide å spise, para kusjat, og de spiser fra den samme boksen de sover. Drikke må de også, pitj.

Mer gjør de ikke. Og vi kan holde det gående i timevis. På spilleren er det gjerne musikk som jeg liker, en opera, noe klassisk, eller bandene og artistene jeg hørte på fra jeg var 20 til jeg var 40, den gang jeg hadde tid til sånt, skikkelig, og det betydde veldig mye for meg. Peisen knitrer og brenner. Irina rister av latter over bamsene og kaninen som sier «hei» til hverandre. Hun liker også å legge dem inn under genseren og t-skjorten min. Da pleier hun å klore meg litt opp, så det ser ut som jeg har vært i kampen med tigeren eller mamuten våre forfedre måtte drepe. Det er slik jeg formulerer det for vår kjære konemor, Olia. Her ser du resultatet av dagens kamp, jeg kom fra det med livet i behold. Jeg trekker linjene tilbake til våre forfedre og jeg, så også Olia og jeg kan le oss i søvn.

Nå skjønner hun alt – да!

Det går rasende raskt med lille Irina om dagen. Hun snapper opp ord både på norsk og russisk, og lærer raskere inn enn vi helt klarer å følge med. I hvert fall raskere enn jeg klarer å oppdatere på bloggen, noe jeg egentlig hadde planlagt å gjøre.

Her om dagen fikk hun for første gang inn en grammatisk bøyning av et ord. Det er ordet for «å falle» på russisk, padatj. I fortid med en prefiks blir det upala, det gjelder egentlig bare når det er noe av hunnkjønn som faller, men Irina bruker det hele tiden, siden mye av det hun ser falle, på russisk har hunnkjønn bøyning. Upala, sier hun, når leken faller. Og så, om det var i går eller forgårs, sa hun plutselig padaet, i det hun selv eller noe annet var i ferd med å falle. Padaet betyr han/hun/det faller, på russisk er pronomenet bakt inn i bøyningen av verbet. Så når jeg løftet henne på en litt risikabel måte, kunne hun si padaet, og med det få formidlet at nå er hun litt redd for å falle ned, nå må jeg være forsiktig.

Veldig kult.

I går var vi så i fyr og flamme over fremgangen og over tilværelsen at jeg bråkjekt sa at nå skjønte Irina alt, nå kunne hun være med på enhver samtale. – Aha, sa lille Irina oppvakt, med et tonefall og intonasjon som er den vi bruker når vi skal si «ja», og som fungerer både på norsk og russisk. Vi snakket russisk, der, som vi alltid gjør når vi er hjemme i huset. Olia og jeg fikk oss en god latter over at lille Irina var like bråkjekk som oss, og jeg kjørte på med «vi kan snakke med henne akkurat som med en voksen». – Da! ropte hun. Alle vet det betyr «ja» på russisk. Hun har aldri brukt ordet før. Veldig merkelig og morsomt. Jeg sa enda mer, «der hører du, Olia, hun forstår alt, også det vi sier nå», og litt mer. – Da, sa hun igjen. Fjernet all tvil.

 

Spokoina notsji!

Vi spøker at lille Irina er kommet i trassalderen nå. Hun er veldig sen med å lære seg «ja» og «nei», både på norsk og russisk, men hun ha lært seg en variant av «a-ah» som kan brukes for nei, på begge språk. Min søster Tonje har sagt deres barn, David, ble vanskeligere det året han ble to. Flere har sagt det samme, det er generell kunnskap blant barneforeldre, folkevett. Vår Irina er to år. Hittil har hun stort sett vært en engel, ikke bydd oss på noen vanskeligheter av noe slag, gjort som vi ønsker, vært med på det vi har villet. Men her om dagen sa hun plutselig a-ah, da vi spurte om hun ville legge seg. Hun ristet på hodet, liksom for å understreke trassen. Vi trodde ikke våre egne ører, og visste ikke hva vi skulle gjøre. Det var jo på tide å legge seg. Så ville hun ikke.

Forleden søndag eller en annen dag satt hun og jeg i kjellerstuen. Hun i sofaen, med et nettbrett og film. Jeg foran sengen. – Vil du legge deg? spurte jeg på russisk. – Khotsjesj spat? – Spokoini notsji, svarte hun, krøp ned fra sofaen, og gikk selv opp til mor for å legge seg. – Spokoini notsji betyr god natt på russisk. Det var første gang hun brukte det, og en gledelig overraskelse!

Priviet!

Helg. Foran peisen. På spilleren Nick Drake, Pink moon.

Jeg syklet hjem fra jobb i dag, og rett ut med lille Irina, til Stemmen, vanndammen på Kverneland. For å få med oss siste rest av solen denne dagen. Jeg skiftet ikke engang vekk fra kortbuksen, slengte bare på meg en genser og en litt varmere jakke enn sykkeljakke. Flott ettermiddag i restene av sommervarmen, Irina i praktslag, hun lo allerede på vei mens hun satt i bilen.

Hjemme igjen sovnet hun straks til mors bryst, så jeg fikk spist middag i fred. Deretter gikk jeg ned og fyrte opp i peisen. Snart etter våknet Irina, litt uheldig, selvsagt, klokken ni, hun kunne jo sovet hele natten. Men det er så kjekt med henne, at det er egentlig bare greit. Hun fikk være med meg i kjelleren, mens mama Olia satt oppe og leste fysikk.

Her var det fremgang i språk og i aktivitet. Det går så raskt om dagen, ute på tur ved vanndammen fikk hun med seg ordet «magen» på norsk, og helt med seg ordet «pinne». Hun er etter å skille mellom «pinne» og «pinnen», og hun sa både «and» og «ender», riktignok uten at det ennå går an å slå fast hun skjønner forskjellen. Nede i kjelleren sa hun «ne rabotet» om det lille keyboardet vi har. Det er ganske avansert for ne rabotaet, «det virker ikke», eller egentlig «det arbeider ikke». Tydelig har jeg sagt det om kranen vi har hatt utenfor, den har arbeidet på nabotomta, men av og til har den stått stille. Ne rabotaet. Ganske sannsynlig har jeg eller mama Olia sagt det også om noe annet, som ikke har virket, eller arbeidet, og så har lille Ira snappet det opp. Nå sa hun det helt selv, og helt riktig. Keyboardet virket ikke. Vi måtte koble i kontakten, og skru det på. Så virket det.

Etterpå satt hun og jeg i lenestolen foran peisen. Jeg liker så godt å sitte der, selv før vi fikk Irina likte jeg det. Nå sitter jeg der med henne. Vi har en IKEA-boks med leker nede i kjelleren, de er ikke brukt på en stund, og virker nye og friske for Irina. Det er en liten bjørn der, misjka, på norsk «bamse». De bruker det helt likt som oss, både om dyret og om kosedyret. Kanskje er de enda ivrigere med det enn oss, det heter nå en gang den russiske bjørn, det er som et nasjonaldyr for dem. Irina liker også veldig godt bamser av enhver sort, mika, kaller hun dem. Nå hadde vi en til foran oss, en knøttliten – det var egentlig en nøkkelring.

Den lille bamsen hadde også en rød t-skjorte på seg, der det stod «Sjefen». Den klarte Irina plutselig å ta av. Til enorm glede for henne, og smittende glede for meg. Er det noe med jenter som liker å kle av og på dokkene sine? Ikke vet jeg, Irina likte det i alle fall enormt, og kledde av og på denne bamsen i opp mot en halv time, hele tiden med latter og gledeshyl, hver gang t-skjorten kom av, og på. På måtte hun ha litt hjelp, t-skjorten var jo ikke større enn en finger, og hun måtte tre den gjennom nøkkelringen også.

Irina var fornøyd bare t-skjorten kom over hodet, men jeg ville ha armene på plass også. Jeg lyktes aldri med mer enn én arm før Irina begynte å ta t-skjorten av igjen. Den ene armen fikk jeg imidlertid alltid tredd gjennom, og sagt ruka, «arm» på russisk. Luka, sa Irina, som hun gjør det, rett tonefall, L for R. Luka, Luka, Luka! Hun gjentar begeistret ordene når hun får dem riktig. Og så pludrer hun med sitt eget språk, snakker i vei så bare hun og alle andre forstår, bable-bable-luka-luka-yiiii! Veldig kjekt.

Olia har tatt et av risikostuntene sine og latt lille Irina sitte på meg og lenestolen uten bleie, og jeg har ikke merket dt. Olia kommer ned før uhellet er ute, og får bleien på. Jeg vil gjerne vise Irinas nye triks, hvordan hun bent frem leker med bamsen, kler av og på den, og sier ruka. Jeg tar armen inn, og sier priviet, russisk for «hei». Armen sier hei. «Plivet», sier Irina. For første gang.

Det er fremskritt. Nå kan hun si skikkelig hei. Tidligere har hun bare sagt «allo», som fungerer både på norsk og på russisk. Med priviet åpner det seg muligheter, og det er ubeskrivelig søtt når barn sier det, særlig når barnet er ens eget. Og en selv er norsk. Irina fikk full respons for privieten sin, og var etterpå ustoppelig med å si det. «Plivet, plivet, plivet». Hun har det helt inne, og skjønner når det skal brukes.

Hele tiden.

 

Sony Xperia Z5 – Etter 1 år i bruk

19. oktober i fjor kjøpte jeg min Sony Xperia Z5. Jeg skrev med en gang en bloggpost om telefonen, siden en detaljert anmeldelse, men problemet med slike er at de fleste telefoner og det meste av slikt datautstyr er veldig fancy og fint da det først kommer ut. For de som ikke har råd eller ikke til hensikt å kjøpe en ny telefon hver gang en ny kommer ut, er det vel så viktig hvordan telefonen fungerer etter en tids bruk. Slitasje på batteriet, ting som ikke kommer til syne med en gang, hvordan den fungerer i alle de tingene man har tenkt å gjøre gjennom helger, ferier og hverdager, og ikke bare alle tingene man finner på å teste med en gang, det er det viktige. De fleste som vurderer å kjøpe telefon nå ser kanskje ikke etter de telefonene som ble gitt ut for et år siden, og er kanskje ikke på jakt etter omtale av hvordan disse telefonene nå virker, men det kan være interessant å se hvordan telefonene holder seg og med det kanskje kunne gjøre seg noen tanker om hvordan telefonene man nå kjøper, vil være når man har hatt dem en tid.

Ting som er bra

Sony Xperia Z5 gjorde et svært godt førsteinntrykk. Det jeg likte med den i starten, har holdt seg. Bildene er superbe, og fotoapplikasjonen fungerer helt utmerket. Ute, inne, lyst, mørkt, bilder i alle mulige settinger og stemninger, det er ikke noe mer jeg som en vanlig bruker skulle ønske av dem. Ett år etter at telefonen ble kjøpt, holder fotoapparatet topp standard, og jeg har overhodet ikke noe behov for en ny telefon for å kunne ta bedre bilder. Dette er godt nok.

Telefonen fungerer også utmerket til å høre musikk, se filmer, surfe på nettet og delta på sosiale medier. Den er råsterk, alt går raskt og sømløst, og telefonen er behagelig å lese på, selv lengre artikler og tekster. Å se film – både på YouTube og filmer man selv har skaffet seg – går helt fint, og av å se bilder kan man neppe forvente mer, størrelsen på skjermen tatt i betraktning. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette skal bli noe bedre, hva mer det skal være å ønske.

Jeg er også godt fornøyd med batteriet. Etter ett års bruk merker jeg knapt noen dårligere effekt. Daglig lading er ikke nødvendig, og når den først skal lades, går det så raskt at man har den klar til bruk etter noen timer. På fjelltur i Stølsheimen holdt den ikke gjennom helgen, utpå søndagen sa den takk for seg, da hadde den tatt over 100 bilder, og ellers vært på hele tiden. Jeg vet ikke hva det var som trakk batteriet på den. Men også fotoapparat vi har hatt med på slike turer, har ikke klart seg hele helgen. Det tar på batteriet å ta bilder, og å være påskrudd kontinuerlig.

Ting som ikke er bra

Det store problemet med denne telefonen er glassoverflaten den har på forsiden og baksiden. Dette er lett knuselig. Sammen med størrelsen på telefonen, og det at den er svært glatt, gjør det at den har lett for å falle ut av hendene, eller ned fra der man har satt den, og med det knuse. På det ene året jeg har hatt den, har jeg knust den tre ganger. Én gang på forsiden, to ganger på baksiden. Den første gangen den knuste, satte jeg den i barnevognen for å ta bilde av meg selv med tidsinnstillingen fotoapplikasjonen tilbyr. Den stod ikke helt stødig, og ramlet, ned på grusveien under. Dette gjorde jeg to ganger. Resultatet var at den knuste på forsiden slik at berøringsskjermen ikke lenger virket, og telefonen måtte inn til reparasjonen. Over 3000 kroner røk med. Andre gangen gled den ut av kortbuksen da jeg var ute på tur med vårt lille barn. Den ramlet i sanden ved vannet vi bor i nærheten av, muligens tråkket jeg på den etterpå (med sandaler), resultatet var i hvert fall at den knuste stygt på baksiden. Reparasjonen kostet opp mot 1000 kroner. Tredje gangen var på ferie i sommer, jeg skulle ta bilde av barnet som balanserte rundt en fontene, men akkurat i det jeg skulle ta bildet, kom en annen gutt forbi, jeg ombestemte meg, og mistet telefonen i farten. Ned på asfalten, hvor den knuste. Denne gangen leverte jeg den ikke til reparasjon, så den er knust på baksiden ennå. Det betyr at den ikke lenger er vanntett, som den lover å være. Garantien vil ikke gjelde.

Jeg har nå kjøpt et deksel rundt telefonen. Det burde jeg nok ha gjort med en gang, for siden har den ramlet en gang innendørs, uten at det ser ut som den knuste ytterligere. Men det ekstra dekselet gjør telefonen enda større og mindre håndterlig enn den allerede var.

Det bringer meg over i et annet problem. Telefonen er ikke bra å trene med, når man jogger. Den ligger svær i lommen, så svær at jeg igjen har gått over til å bruke gamle iPhone 5 som treningstelefon. Der er også GPS mer pålitelig. Den gamle Sony Xperia Z1 hadde svært dårlig GPS, det var opp mot et år det ikke virket i det hele tatt, den nye Z5 begynte bra for meg, men nå i høst har det vært en del problemer med den. Ergerlig for meg som løper til jobb, og gjerne vil ha turene registrert. Med iPhone får man både en mindre og lettere telefon, og garantert GPS.

All knusingen har også gjort at jeg har satt sim-kortet inn i den gamle Apple telefonen, iPhone 5. Det var andre gang jeg leverte den til reparasjon, hver gang den leveres må simkort og minnebrikke ut. Simkortet satt jeg i iPhonen, og når jeg fikk Sony Xperia Z5 tilbake, har jeg ikke satt simkortet tilbake dit. Det er en del praktiske fordeler å ha kortet i den mindre iPhone 5. Telefonen ligger godt i bukselommen, også for bukser med små lommer, og jeg kan altså enkelt og trygt ha den med meg på trening.

Med iPhone 5 har jeg også fordelen av gratis SMS gjennom meldingssystemet deres når jeg er i kontakt med andre i Apple-systemet. Jeg vet Google og Android prøver å tilby noe lignende, men jeg bruker det ikke selv, og kjenner heller ikke noen som gjør det. De gangene de har prøvd å lokke meg inn, har det vært et eller annet som har skremt med på veien, så jeg har valgt ikke å prøve meg. Meldingssystemet til Apple har ulempen at når jeg (eller mottaker) ikke er tilkoblet nett, risikerer vi at meldingen ikke kommer frem. Det har skjedd noen ganger, litt uheldig.

Jeg vil også ta med at lagringsplassen er et problem. Internminnet er på 32 GB. Det ble fylt opp i løpet av noen måneder av bilder og egne filmer. Det går an å sette inn minnebrikke i telefonen, noe som er veldig bra, men det blir raskt fylt opp det også. Å ha applikasjoner på minnebrikken har jeg dårlig erfaring med (fra Xperia Z1), om minnebrikken skiftes ut forsvinner appene og innstillingene knyttet til dem, og det kommer ikke tilbake ved å sette inn den gamle minnebriken igjen. Apper og operativsystemet Android opptar over 20 GB av internminnet, mener jeg å huske. Det tar svært mye plass.

Så lagringsplass er alltid et problem. Det gjelder å bestille mest mulig, og produsentene virker til å henge litt etter hvor mye de vil tilby oss.

Konklusjon

Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med telefonen, og har ikke noe behov eller noe ønske om å kjøpe en ny. Den er imidlertid langt bedre til multimedia, internett og som en bærbar minidatamaskin med alle muligheter, enn som vanlig telefon. På de første tingene tror jeg ikke dagens telefoner er noe vesentlig bedre enn den jeg har, ikke sånn at det er noe behov for oppgradering. Det er imidlertid dumt at den er så stor, glatt og uhåndterlig, slik at den lett ramler, og at når den ramler, så knuser den. På verkstedet der jeg har levert den er meldingen klar, dette er et vanlig problem. Knusbart glass inviterer til det. Jeg har ikke hatt andre telefoner som har knust. Tvert imot har de utmerket seg ved å være svært robuste, og kommet seg uskadet og umerket fra fall fra høyder høyere enn jeg. Størrelsen er ikke det store problemet om telefonen brukes til nett, multimedia og foto. Da er det bare en fordel å ha stor skjerm.

Jeg må også si at størrelsen ikke er verre enn at når jeg nå får ny minnebrikke jeg har bestilt, på 128 GB, så vil jeg sette simkortet inn i telefonen igjen, sammen med minnebrikken. Da vil Sony Xperia Z5 på ny være min hovedtelefon, mens iPhone 5 vil være redusert til treningstelefon og reservetelefon, og radio. Det er ting å utsette på den, men ikke egentlig nok til at jeg skulle ønske meg en ny. Det viktigste jeg ville bedt om er mer plass til lagring, som jeg nå uansett har kjøpt meg, og at den ikke var dekket av så lett knuselig glass. Den neste telefonen jeg en gang kjøper vil jeg skal være mer hardfør. Når det gjelder hva telefonen skal være i stand til å prestere, er jeg godt fornøyd som det er.

 

Siste søndagstur i høstferien 2016

Overskriften satt ikke helt. Lille Irina og jeg tok oss en liten tur i dag bak Stokkalandsfjellet, fra Ullvaren til Plassatjern, og tilbake. Det er en ingentingtur for oss, og står ikke i stil til de andre turene vi har hatt denne ferien. Men vi hadde også andre ting å gjøre, vaske bilen for eksempel, og avslutte ferien.

I går ble en spesiell dag. Både konemor Olia og jeg var veldig trøtte, og sov stort sett hele dagen. Irina syslet med seg selv og nettbrettet i stua. Hvem vet hva hun gjorde? Vi sov. Først klokken fem tok jeg henne med rundt vannet en tur, på trehjulssykkelen, og uten mat vi spiste. Det var et pliktløp til oss å være. På henne gjorde det inntrykk å mate endene (og måkene, de fordømte måkene som har slått seg til i ferskvann, hva er det som skjer her i verden og naturen?), og hun svingte seg litt i stengene de har satt opp (og som allerede er ødelagt). Ellers satt hun stort sett på sykkelen. Da vi kom hjem hadde Olia laget middag. Vi spiste den, og så fyrte jeg opp i peisen. Sånn gikk den dagen.

I dag, derimot, våknet vi i toppform. Vi spiste en god, lang søndagsfrokost. Jeg fikk hørt kantater av Bach, som jeg liker så godt, og Irina fikk både spist litt, sett film og spilt spill. Alle hadde vi våre morgener. Olia forsvant ut for å hogge ved. Alle hadde sin morgen.

Jeg gjorde litt rekognosering hvor vi skulle hen. Det var meldt vind, så det kunne ikke bli noen fjelltopp, om de er aldri så lave her i nærheten. Det var lurest med skog. På Google Earth sjekket jeg om det var mulig å parkere langs Åslandsvegen, det renner en fin bekk ved siden av den, vi kunne kanskje gå langs med den? Men alle parkeringsplassene så usikre ut. Og jeg hadde ikke så lyst til å kjøre så langt. I dag måtte turen bli overstått. Vi hadde også andre poster på programmet.

Derfor kjørte vi til Ullvaren, parkerte bilen ved ridesenteret, og gav oss av gårde. Irina ville som alltid ha «mat» med en gang. Jeg hadde med sjokolade, men den gode, rene melkesjokoladen var spist opp. Erstatningen med frukt og nøtter falt ikke så godt i smak.

Et fælt øyeblikk kom da hun ville ha noe å drikke, sok, sa hun på russisk. Det betyr både saft og juice. Jeg hadde varm solbærsaft, eller «toddy», som vi kaller det. Jeg tenkte hun var stor nok til å skjønne hun ikke måtte drikke når jeg sa det, – det var varmt, sa jeg, – jeg må helle i vann. Og før jeg hadde fått hentet frem det kalde vannet å kjøle saften ned med, hadde hun forsøkt seg med en litt for stor slurk, og hylte ut i fornærmet gråt.

Det gjorde vondt, også for meg. Hun løp av gårde, med den karakteristisk gråten hun har når hun føler seg dårlig behandlet, når hun føler tilliten er brutt. Det tok lang tid før hun tilgav meg. Men så var det glemt, og akkurat som om det ikke var hendt.

Plassen rundt Plassatjern er vel striglet for min smak, benker og bålplasser og steiner til bord, men det er det eneste vannet i nærheten, og det beste stedet i le for vinden. Så vi var der. Irina rotet med pinner i vannet, og kastet dem uti, hun balanserte på benkene som var satt ut, og klatret opp på steinene. Vi var der en liten time, kanskje.

Så var det å lokke henne videre med å se på sauene. Turen gikk gjennom skogen, på en sti, men nå ville hun snart i bæremeisen. Det var imidlertid ikke lenge før vi kom til sauene, da måtte hun ut og kikke på dem. Det var mange sauer på marken, tydeligvis et godt bruk.

Det finnes fremdeles stier jeg ikke har gått i området som er mitt nærmeste, men få av dem som byr på noen overraskelser. De leder alle sammen tilbake til grusstien, litt lenger borte. Bare i korte strekk får man følelsen av å være på virkelig tur, å være i terrenget. Nå skal de lage ekstra asfaltvei gjennom her.

På vei tilbake til bilen bryter solen frem. Det er nydelig høstsol, lavt på himmelen, og med et flott lys på høstbladene. Jeg er veldig glad i alle årstidene, spesielt glad i høsten også. Noen av de beste turene er om høsten. Temperaturen er passe, og fargene og lyset blir ikke bedre.

Vi setter oss ned en ekstra gang, og spiser en appelsin. Det er et av ordene Irina har inne, og har hatt inne lenge. Det er fint med det at det er det samme på russisk og norsk, så det følger ingen forvirring med det for henne. Så glad i å spise appelsinene er hun imidlertid ikke lenger. Hun drikker heller litt varm solbærsaft. Ikke for varm denne gangen.

Turen varer bare et par timer, og litt til. Ingenting for oss. Vi reiser den korte veien hjem igjen, kjører forbi et par damer som har jogget forbi oss der vi satt. Det er gang- og løpeavstand hit, og rart at ikke flere gjør det, så mange det er som går rundt Stokkalandsvannet.

Hjemme får vi vasket bilen, og båret inn litt grapseved og brensel. Resten dekker jeg til for vinteren. Kvelden og ferien avsluttes med god kaffe, småkaker og lefser foran peisen.

Nobelprisen til Bob Dylan

Jeg tenkte å skrive litt om at Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur. Helst ville jeg latt det forbigå i stillhet, for min del kunne hele prisen blitt lagt ned. Mangelen på gode kandidater til de ulike prisene er mange ganger ganske pinlig, prisene og kriteriene for dem er laget for en annen tid. Jeg har ikke så lyst til å engasjere meg i dette.

Men jeg er ganske opptatt av Bob Dylan. Han har jeg hørt på siden jeg kjøpte mine første plater på midten av 90-tallet, studenttiden i Bergen, den gang jeg konsekvent kjøpte meg en ny CD-plate i måneden. De første platene av Bob Dylan var Oh’Mercy og Highway 61 Revisited. Siden har jeg kjøpt veldig mange flere, og de jeg ikke eier selv, har jeg fått sjekket ut på ulike strømmetjenester de siste årene. Svært mange av sangene har jeg lært meg på gitar, og har da også lært meg tekstene utenatt. Fra en gang på begynnelsen av 2000-tallet var jeg med i Dylan-society i Bergen, en broget forsamling Dylan-fan med ulike tilnærminger til både ham og musikken hans.

Jeg har og har hatt et sterkt forhold også til mange andre artister og grupper. De fleste av dem har famlet litt med årene, de hører til perioder av livet. Jeg husker jeg likte dem da, og skjønner hvorfor, men nå som jeg er voksen og midtveis i livet, så blir det meste litt enkelt og kanskje ungdommelig. Med Dylan er det motsatt. Hans musikk og hans tekster vokser.

Jeg så Stavanger Aftenblad forsøkte seg i en lederartikkel å kommentere prisutnevnelsen. De roste nobelkomiteen for å «tenke utenfor boksen», som om det var det det gjaldt om, og som om dette uttrykket ikke er direkte komisk, særlig for de som er litt opptatt av litteratur og sånn. Aftenbladet foreslo Leonard Cohen, Nick Cave og Tom Waits som andre alternativ, hvis nobelpriskommiteen virkelig ville gjøre noe oppsiktsvekkende. Bob Dylan er det trygge valget.

Bob Dylan skiller seg ut fra de tre Aftenladet nevner og andre han er blitt sammenlignet med, med det at han er så mye mer variert. Cohen skriver mystisk og inderlig om kjærligheten, men alle tekstene hans er temmelig like i tema og i bruk av virkemidler. Nick Cave treffer blodfansen, men tekstene i seg selv er jo ganske tynne, det er bare å se på mengden ord han bruker og iderikdommen i dem. Tom Waits har litt mer variasjon, og han har også stor påvirkningskraft, noe nobelkommiteen og litteraturvitere som strever etter å finne objekte kriterier for kvalitet, er opptatt av. Men settingen i sangene hans er jevnt over ganske lik, Waits tenker ut et lyrisk jeg, som er den som fremfører sangen, ofte en litt fordrukken og utenfor type.

Dylan har protestsangene, kjærlighetssangene, tøysesangene, kristne sanger, filosofiske sanger, politiske sanger, og han låner triks og virkemidler fra et svært variert repertoir. Han har også bredt med referanser, til andre artister, til folkemusikken, poeter, Bibelen og den klassiske litteraturen. Det er ingen andre artister som er i nærheten.

Kommentatorene og forståsegpåerne har hentet frem de tre platene på midten av 60-tallet som spesielt viktige og rike, Highway 61 revisited, Bringing it all back home og Blonde on blonde. Her er det tekster som er ganske uforklarlige, som man aldri blir ferdige med å analysere, om man prøver seg på det. Sangen Desolation row fra den første, It’s all right ma… (for eksempel) fra den andre, og Vision of Johanna fra den tredje. Det er mange flere eksempler, både fra disse platene, og fra platene rundt. Dylan lager tekster ingen andre artister er i nærheten av å kopiere, eller å ligne på.

Jeg for min del får ikke all verden ut

 

Tur til Melsvatn med tante Tone og barna

I dag var det fredag, og tid for en litt skikkelig tur. Vi fikk med oss tante Tone og søskenbarna Sara og Andreas, avtalte vi reiser til Melsvatn i morgen formiddag, tar med god mat og kokeapparat, og ser hva det blir til. Det ble en skikkelig Salen-tur, klassisk stil, med timevis i den frie natur, og nye påfunn for hver femtende meter. Ingen var i nærheten av å gå så seint og lenge rundt Melsvatn som vi gjorde. Som om de var av den oppfatningen at turer er noe man må bli ferdig med, vår oppfatning er at tur er noe som må vare.

Lille Irina sov som en heltinne i dag morges. Helt til halv elleve. Det er ikke mange norske toåringer som kan holde det gående i søvn såpass, men så er da også lille Irisjka halvt russisk. Mama Olia tillot at vi fikk slippe ut uten å spise først, kledde bare på henne noen fine og varme klær, og så var sekken pakket og vi av gårde. På veien svippet vi innom baker og kjøpte ferskt brød, og gårdsutsalg for rikelig med tomater og agurk. Selv om vi er på tur, skal det ikke spares på pålegget.

Hos Tone var alle klare da vi kom. Ulikt meg hadde vi til og med sendt tekstmeldinger til hverandre for å være klar samtidig, sånn er det å være voksen barnefar. I bilen min kjørte vi alle sammen, lille Irina var smil som skinte i hele bilen, så glad hun var, i samme bil som tante Tone, Sara og Andreas. Hun visste jo vi skulle på tur, og nå med dem!

En liten forsinkelse fikk vi opp fylkesvei 220 fra Frøyland, Åslandsvegen, der er det veiarbeid, og vi måtte vente et kvarter. Det var ikke bare enkelt, da alle var sultne, og vi gjerne ville frem. Ti over tolv var vi der imidlertid, akkurat som onkel Eivind hadde sagt, det er ti minutter herfra. Og det var det.

Der vi ventet på å få kjøre videre var det ganske varmt. Men ved Melsvatnet, der vi skulle være, var det kaldt. Det blåste ganske guffent, og solen kavet for å få gjort noe ut av seg. Vi var i kjent stil ganske tynt kledd, heller forberedt på at det kunne bli for varmt, enn at det kunne bli kaldt. Det gjorde at vi måtte se oss om etter et sted i le for vinden, stedet jeg hadde tenkt ut på forhånd var ikke ideelt, men vi endte opp det stedet likevel, rett ved den første broen, den store åpne plassen. Der er det best.

Og så var det å fyre opp kokeapparatet, og gjøre klar maten. Vi hadde fem egg til fem stykker, men det endte med at jeg spiste tre og Andreas spiste to. Tone hadde med en hel pakke med bacon. Alt ble lagt på pannen, og spist, stort sett av Sara, så av jeg og lille Irina, og til slutt litt av Andreas. Sara spiste omtrent ikke noe annet enn bacon. Lille Irina prøvespiste litt forskjellig, men endte opp med mest banan, bacon, tomater og peanøtter. Litt antydning til skive var det nå der, og litt musebitt av speilegget. Andreas spiste nok en del brød, Sara ble tvunget til å ta en halv skive, eller så. Mesteparten av brødet spiste jeg. Og alt forsvant. God appetitt!

Jeg spiste også resten av bananene og tomatene til Irina, så det var nesten ikke plass til de to kanelrullene fra Tone.

Kruttsterk kaffe ble også servert, det hører med, og tolvårige Andreas fikk det for seg at han også skulle prøve, nå skulle også han drikke kaffe. Lykke til. Kokekaffe er for viderekomne, særlig når jeg har laget den. Jeg følger min egen oppskrift der det skal være så mye kaffe at det i alle fall ikke er for lite. Og der man skal vente til man ikke holder ut lenger, da er den ferdig. For Andreas ble det nok litt tidlig, og litt sterkt.

Alt ble fyldig dokumentert på film og foto, for slekt og venner.

Andre begivenheter på denne første rasteplassen, som var verdt en hel tur (mange går jo bare bort hit og tilbake, særlig når de spiser så lenge som oss), var klatring opp og ned steiner, hiving av pinner og stein i vann, krype rundt på gresset, rutsje ned steiner, hoppe fra stein til stein, løping, og så hadde Andreas med seg en fotball for triksing og spilling. Hvem vet hvor lenge vi var der?

I alle fall måtte vi videre. Det var ymting om hvor vi skulle hen, jeg visste jo godt vi skulle helt rundt. Hvordan skulle vi vel kunne unngå det, når vi først var begynt? Med Irina på to uten vogn og bæremeis, på egne, små, spreke bein, så går det tid, om det er aldri så mange sauer å løpe til, og det var forresten ikke alltid Irina som forsinket oss mest. Jeg fant for eksempel en morken liten tømmerstokk ved siden av en gjørmebekk. Å kalle den en tømmerstokk er flatterende for den, både mennesker og døde trestubber liker nok å bli kalt for noe bedre enn de er, jeg slengte den i alle fall over gjørmen som en bro.

Til å begynne med var det en spøk, men for Sara på ti var det alvor, hun balanserte over denne broen. Og når Sara hadde gjort det, måtte storebror Andreas også over. Da var det kort vei til at også jeg måtte gjøre det, dritskummelt og tøysete. Knakk stokken, var det dypt vann (så dypt at en skikkelig feit fisk svømte der, inntil Sara forsøkte å fange den med hendene, eller skremme den, eller hva hun nå prøvde på) å falle i med lave turjoggesko. Sekk hadde jeg også. Om stokken ikke knakk, kunne jeg skli på den. Latterlig å gå på den, som jeg gjorde.

Og da måtte jo også lille Irina få være med på moroa, over med henne også, frem og tilbake, fra meg, til Sara. Til sist var det Tone sin tur, hun måtte forbedre meg, som hadde stått litt og nølt først, Tone gikk straks. Fordi hun ble filmet.

Så var det tid for sjokoladepausene til Irina. Vi var nå kommet kanskje 30 meter fra der vi spiste lunsj, som kanskje var 200 meter fra der vi parkerte bilen. Rundt vannet er det fire kilometer. Så det er klart, dette kunne ta tid. Irina sparer ikke på sjokoladepausene, de tar hun på alvor. Jeg løftet henne opp, og da visste hun nok hva som var i lommen.

Oppe på toppen av første lille bakken er laget til en liten rasteplass. Der spiste vi sjokoladen, og vel så det. Det var trening for Irina å klatre på stein, og hoppe ned fra den, en trening hun klarte ganske bra, til stor jubel fra oss, og uten sammenligning mye større jubel fra henne selv. Med tiden vil hun nok lære det ikke sømmer seg å være så uttrykksfylt fornøyd av egne prestasjoner, men nå, i hennes alder, er det – mildt sagt – sjarmerende. Sara viste også sine triks, å stå i bro og stå på hendene.

Storebror Andreas var nok allerede i ferd med å bli litt lei av hele turen, og søsteren og slekten. Han hadde nok litt lyst å reise hjem, men skjulte det godt og var hele tiden en solid deltaker på turen. Nå ville han imidlertid ha en pause, og la seg på en stein med fotballen som pute. Det ville lille Irina og lillesøster Sara hjelpe ham med, og kløv opp på steinen de også, til store smil fra dem, og kanskje et litt mer oppgitt smil fra Andreas. For å gjøre hvilen mer komfortabel eller for at Andreas skulle forstå hva dette dreide seg om, dyttet Irina ned hele fotballen, så slapp Andreas å ha noe å hvile hodet på.

Neste post på programmet var å gå ut på noen steiner som lå uti vannet. De ble bare for fristende. Jeg gikk først, og hele gjengen kom etter. Jeg benyttet anledningen til å få vasket den ene skoen litt, i tilfelle den var skitten. Jeg fikk det til å se ut som jeg gled, sånn at det ble litt mer diskret. På den andre siden var en liten grøft å hoppe over, som vi gjorde. Sara først, så Andreas, så jeg med Irina og sekken, og så var det å slenge Irina frem og tilbake her også. Det er godt hun får øvd seg.

Deretter var det å kaste stein i vannet. Her var Tone så håpløs at jeg tror jeg dropper henne i denne delen av posten, hun klarte ikke å få en eneste stein i noen som helst størrelse uti vannet, så for henne var det å kaste stein på trær og i terrenget, helt håpløst. Sara, Andreas og jeg kastet imidlertid stein i vannet. Irina kastet også, hun er rask til å skjønne hva det går i. Men det virket som hun tok etter Tone, for fikk ikke steinene bort til vannet hun heller.

Og så ble det kult. Jeg er som min avdøde far var veldig glad i små bekker som klukker ut i en liten kulp, og hvis det er litt rør og bro og greier i tillegg, så er det allerede veldig mye å gjøre. Jeg tenkte nå helst på kulpen og bekken og det bittelille fossefallet, det rant så skjønt, men Tone og barna hennes gikk heller til angrep på rørene. Det var en god idé å rope gjennom. Så fikk Sara den helt enestående ideen å krype gjennom. Det tror jeg ikke det er mange som har gjort, for disse rørene er lange og smale. Er du 15 år, er det for sent. Er du ennå ikke 7-8, er det for tidlig. Disse rørene er ikke fristende. Men lille Sara smatt sannelig i gjennom. Hun er som skapt for dette, slank og tynn, veldig bevegelig, og helt uten frykt i sånne spørsmål.

Andreas er allerede for stor, det går bare om man er liten. Så han sendte ballen igjennom. Det vil si, han sendte ballen helt til den krasjet i en stein midt inni. Veldig morsomt. Så var det et slit å få ballen ut igjen. Sara hadde ikke akkurat så lyst å krype inn en gang til, bare for å hjelpe storebroren. Med flere steiner, litt pinner og kreativitet, gikk det. Lille Irina syntes også disse rørene var kjempegøy, og ropte i vei hun også, og kastet rikelig med stein inn der, etter ballen var ute, slik de større barna hadde gjort. Hun er rask å skjønne hva det går i.

Litt lenger borte er det mer sau. Og så er det en grind. Og så dukket det opp et gammelt naust, der det gikk an å klatre opp på taket. Dette er sånn man knapt skulle skrive på offentlige blogger, men jeg vil jo også være redelig og etterrettelig, de krøp oppå der hele gjengen. Sara først, så sendte jeg Ira etter, og så kom Andreas seg opp så vidt han også. Tante Tone orket ikke se på, heldigvis, for hadde hun vært der hadde de neppe fått lov til all turningen de drev med. Det var jo et spesielt syn, høyt oppe på taket, godt to meter ned til vannet, og Sara oppe på hendene, og Irina tuslende rundt og turne hun også. Mange gode bilder ble det. Vi benekter alt, skulle det bli noen problemer.

Inne i naustet gikk det også an å finne på gøy. Lille Irina hadde en 20 cm bred kant å gå på. Jeg er kald i blodet, og lar henne gå. Hun pleier jo ikke falle uti, hun har lært seg ganske bra respekt for vann. Hun vet hva det går i, hold deg unna, ikke fall. Hun gikk forsiktig, men skummelt var det, mer for meg, enn for henne, vil jeg tro. Sara kravlet over på den andre siden, der det ikke var noen kant, men der det gikk an å henge i takplanker og rekkverk, og komme seg over som en apekatt langs veggen. Alt ble dokumentert av meg, på en ganske bra film. Få mødre ville være villig til å lage en slik film. Det er det man har fedre, å la barna utvide grensene sine, ikke bare utfordre dem.

Nå var storebror Andreas mektig lei, nå snakket han om hvor langt det var igjen, men Sara hadde mer på programmet. Irina også. Vi også. Et enormt, gammelt bjørketre står i den søndre enden av vannet. Det skulle Sara opp i. Etter å kommet seg opp den første, vanskelige, så var det ganske lett å klatre rundt omkring. Hun klatrer mye, mye høyere enn mor Tone setter pris på, akkurat litt høyere enn det er forsvarlig, og så langt ut på tykke greiner lenger nede at folk som går rundt vannet, stopper opp. Lille Irina klatrer ikke, hun hiver pinner og stein i vannet, og leker i strandkanten. Hun har det kjempefint, og hyler av fortvilelse i det vi må gå, akkurat i det hun har funnet en ekstra kjekk pinne å røre i vannet med. Nå begynner hun kanskje å bli trøtt.

Det tenkte jeg da. Nå vet jeg hun ikke sovnet før klokken var nærmere elleve i kveld. Så om hun var trøtt, har hun god stayerevne. Som sin far. Slik vil vi ha det.

Den korte langsiden av vannet gikk raskere. Der stoppet vi nesten ikke på badeplassen en gang, kanskje fordi flere av oss hadde behov for toalettbesøk på toalettene som er der. I skogen som her begynner, ville Sara se hva «Klubben» er for noe, det står på et skilt, og hun forsvant inn stien. Da blir det grining fra Irina, ‘ara, roper hun, med skarre-r, og løper etter. De fant hverandre, og tok en snarvei gjennom skogen, mens Tone og Andreas driblet på stien.

Litt bortenfor her er det en hinderløype, som både Sara og Andreas passerte i begge retninger. Jeg fikk også trent litt, men i respekt for selskapet som ville hjem, ikke så meget. Irina, derimot, tumlet frem og tilbake i hinderne, med god hjelp av Tante Tone.

Nå gikk det ganske fort. Irina gikk ikke så mye selv, men fløy mellom hendene på Tone og meg, eller satt på skuldrene til noen, eller balet med Andreas og fotballen. Ved en av broene var det øving og gjennomgang av bukkene bruse, og hvem det nå er som tramper på broen, uten at jeg er overbevist om at Irina skjønner poenget.

Siste biten er sjarmøretappen. Det er ingen grunn til at Tone skal gjøre noe feil her, men hun spilte fotball med Andreas, og sannelig greide hun å falle for andre gang på denne turen. Første gang fikk hun hull i buksen, veldig pinlig for oss andre, hun skulle liksom føre ballen bortover, og så greide hun det bare ikke i det litt ujevne terrenget og grøften ved siden av, der lå hun med hull i buksen som varig minne om hva som var skjedd.

Vi andre har bilder og hukommelse til minnebruk. Det var en begivenhetsrik tur, som vil bli husket. Nå er den også grundig og etterrettelig dokumentert her på bloggen. Ingenting er tatt fra, eller lagt til (i hvert fall ikke lagt til, en god del er tatt fra, det skal sies). Klokken var sikkert fem, eller hva den var. Seks var den, da vi kjørte, og enda litt tid tok det før vi var hjemme.

Tur til skogen rundt Bråsteinsnuten

I dag gikk turen til Bråstein, skogen rundt Bråsteinsnuten, den vi kaller hundeskogen, fordi hunder får lov til å gå fritt der. Det er et område vi har gått i enormt, helt fra jeg var ganske liten. Nå er det jeg som tar med mitt barn for at også neste generasjon skal få oppleve turgledene, og bli glad i naturen.

På vei ut hørte vi forunderlige nyheter. Therese Johaug var tatt i doping, og Bob Dylan hadde fått nobelprisen i litteratur. Det var hele nyhetene på NRK radio klokken 1300. Det var en tid sånt var ikke-nyheter. Bob Dylan ble vel ikke engang spilt på NRK i glansperioden på 60-tallet, rock og populærmusikk ble ikke ansett oppbyggelig, det var ikke noe å befatte seg med. Viktige folk brydde seg heller ikke om sport. Det var for arbeiderklassen som trengte noe å gjøre etter jobb. Tidene forandrer seg, som Bob Dylan sier det på engelsk.

Tidligere var dette turområdet noe jeg nådde til fots. Jeg har ennå ikke hatt bil i ett år, så luksusen å kjøre til stedene vi skal være er ikke noe jeg har pleid å ha siden vi flyttet tilbake hit i 2011. Da lille Irina ble født, tok jeg henne med ut hit, først i vognen, så i bæremeis. Å parkere akkurat her ved selve skogen, hovedparkeringsplassen for den, har jeg aldri gjort siden jeg flyttet for meg selv. Ennå sitter det i meg at det er veldig omvei å kjøre. Jeg parkerer heller på Foss-Eikeland, og går langs elven eller småfjellene bort. Det blir en fin, passe lang runde.

Men nå er Irina så stor at hun kan gå litt selv, og ennå så liten at hun ikke kan gå langt. Da må turen tilpasses henne. Noen kilometer er passe. Vi bør være i det riktige området straks. Da nyhetene på NRK er ferdige tre minutter over ett, skrur jeg av motoren. Vi er i det fri.

Irina tar med en gang sjokoladetrikset sitt, setter seg ned og vil ha «mat». Denne gangen har vi med litt sjokolade, det er torsdag, nesten helg. Som vanlig lirker jeg henne et lite stykke fremover, og så er det greit.

Vi tar av første sti til venstre vi ikke har gått på en stund. Ganske snart ender vi opp i tett skog, noe jeg har en fornemmelse av at jeg pleier å gjøre når jeg går i dette området. Det er stier, men de ender mange av dem opp i ingenting. Våre dagers mennesker går på grusstier, laget av maskiner.

Jeg er stolt og forundret over lille Irina. Jeg drar henne gjennom ganske tett granskog, greinene stikker og plager og må bøyes vekk, man må under, rundt og finne riktig vei, det er ikke så mange voksne og ungdom jeg ville fått med inn hit. Men lille Irina mukker ikke, hun tusler etter meg, gjennom gress og tuster og hauger på høyde med henne, og får seg gjennom grankvistene også på et vis. Nøkkelen er å ha veldig god tid. Når hun finner noe interessant, må jeg vente.

Vann er interessant. I enhver form. Her inne er mange gjørmepytter og grøfter med stillestående, skittent vann. Da jeg var i militæret hadde vi «stridsløype» i disse områdene, krøp nedi disse grøftene med geværet og hodet og hendene som det eneste over vannet. Irina liker å kaste steiner og kvister uti, eller å stå og røre med en grein hun har funnet. Vi stopper ved hver eneste én av disse grøftene og pyttene. Vi har god tid.

Den ene grøften er så bred at jeg må ta sats for å hoppe over alene. Med Irina på armene er det på grensen, det kan ende med et lite fall, om jeg ikke treffer fast grunn på andre siden. Men om vi ikke hopper over, må vi gå helt tilbake, og rundt. Det vil vi ikke i det hele tatt. Jeg legger sekken på andre siden, etter å ha hoppet over selv, og finner den beste plassen å hoppe med Irina også. Hun sitter tillitsfullt i armene mine. Det går selvfølgelig bra.

Det er denne grøften det er bilde av øverst. Leserne kan jo se for seg hvor de ville hoppet med et lite barn på armen. Karakteristisk har Irina funnet seg en grein å røre med. Hvem vet hva som rører seg i hodet hennes, mens hun gjør dette?

Jeg begynner å se meg om etter et sted å spise nisten. Irina har funnet seg et lite gjørmehull med vann, og masse greiner og graps rundt. Der kan hun bli sittende. Det er ganske kaldt, overskyet, og solen er bare antydningsvis baki der. Det er også litt vind, så vi må finne et sted i le.

Det er en liten rydning mellom skogen og nuten akkurat her, man har hogd ned litt, og noe ser ut til å være falt av seg selv, blåst over ende. Vi finner oss en liten haug å være på. For å komme dit må Irina over og under urealistisk med veltede trær og greiner rundt omkring. Jeg må løfte henne litt, og sørge for at hun får normal grunn under føttene. Myr og vått er det også her og der.

Nisten er primitiv. Vi hadde med nudler å koke på kokeapparatet, men glemte bestikk og kar å spise det i. Så det var ganske nyttesløst. Vi spiser i stedet en appelsin, og litt småkaker jeg har bakt. Irina har yoghurt. Sjokolade. I stedet for skikkelig mat her, kjøper vi til en bedre middag på vei hjem (den ble også skikkelig god, med ferske urter for (nesten) første gang i vårt liv, timian og basilikum på kjøttdeig og spaghetti – vår lille familie på 3 spiste hele, jeg spiste først opp hele porsjonen med spaghetti jeg hadde laget til alle, så vi måtte lage ny, og da forsvant alt, inkludert 400 gram kjøttdeig med hakkede tomater og puré).

Det var her vi traff de eneste menneskene på turen, så lenge vi var utenfor hovedstien, et ektepar og en hund som pilte rundt. De lurte nå på hva lille Irina gjorde her, dette er villmark, sa damen. Det hadde hun rett i. Men lille Irina er som sin far allerede i ferd med å bli glad i villmarken, det er her vi vil være.

Veien hjem går i spesielt ulendt terreng. Opp og ned hauger, nesten usynlig sti, om det er noen sti, høyt gress rundt. Det er hogstområdet, hvor tørt, gult gress straks har overtatt mellom trestubbene som har mistet treet sitt. Irina sitter på skuldrene. Glad og fornøyd, om enn også jeg får litt problemer med balansen de verste stedene.

Vi må over et gjerde, over en grøft, og gjennom tett granskog med tørre kvister, uten antydning til sti, før vi er på en av de gamle hovedstiene mellom grusveien og området rundt nuten. Den stien har vi gått mange ganger, også bare konemor Olia og jeg, tilbake i påsken 2010. Derfra har vi mange fine bilder, deriblant jeg liggende på en spesiell grein ut i fra et furutre. Den går i bue rett opp, som et nytt tre. Nå finner vi dette treet Irina og jeg. Jeg setter henne på, og tar et bilde. Slik binder vi sammen årene og livene våre.

Irina bruker lang tid ved grøfta i nærheten, kaster uti pinner og rører med greiner. Så går vi videre, Irina stort sett til fots. Da vi endelig kommer til grusveien er vi langt nede fra parkeringsplassen. Vi er nesten nede ved innkjørselen til hovedveien. Det går ekstra lang tid, siden Irina stadig setter seg ned og pusler med steinene på grusveien. Det får hun lov til. Selvfølgelig.

Slik får vi oss en ny liten tur i timesvis. Vi gjør det hver dag vi har fri, hver dag nå i høstferien. Fremgangen til Irina er så synlig og rask, hver dag klarer hun nye ting, kommer over en hindring hun ikke har klart før, får sagt et nytt ord, eller flere. På denne turen hadde hun helt kontroll på «pinne» og «vann». Det aner meg også at hun er i ferd med å oppdage at vi snakker to språk, russisk og norsk, enda hun ennå bruker ordet bolsjoj for «stor», både på russisk og norsk. Her var det flere steiner som var bolsjoj.

På vei hjem var radioen ennå optatt av dopingen og nobelprisen. Det er en annen verden enn vår. Vår endte i en bedre middag, bedre utgave av kjøttdeig og spaghetti, med rødvin til, for anledningen, som alltid er der.